Nå har jeg fått hjelpemotor til rullestolen

Skrevet av Lise lør 12/01/2019 - 19:16

I går fikk jeg igjen min manuelle rullestol etter at den hadde vært én dag på Hjelpemiddelsentralen og fått påmontert den ledsagerstyrte hjelpemotoren Viamobil som jeg fikk innvilget etter å ha fått hjelp til å søke av en ergoterapeut i november i fjor. Jeg fikk også innvilget den ergonomiske sitteputen. Jeg har en ganske liten stol, 38 cm setebredde, men med hjelpemotoren montert på så stolen noe større ut. Selve motoren og det ekstra, litt store hjulet er plassert under stolen og stolen har et ekstra sett med håndtak hvor det er en kontroller på høyre håndtak for å styre motoren. Ifølge ergoterapeuten var det lett å ta hjelpemotoren av og på, "bare to klips", men først måtte kontrolleren demonteres, deretter håndtakene og til slutt kunne selve motoren og hjulet løftes av hvor disse klipsene var inni bildet. Det er ikke mulig for meg som blind å klare det alene tror jeg. Men det er i hvert fall mulig å demontere hjelpemotoren av rullestolen og da blir rullestolen en vanlig sammenleggbar, manuell rullestol. Jeg trodde jo en stund jeg ville trenge to rullestoler før jeg snakket med ergoterapeuten, men heldigvis trenger jeg nå bare en. To rullestoler tar litt plass og vi har bare en leilighet på 77 kv.m.

Jeg og samboeren min måtte prøvekjøre "doningen" og tok oss en butikktur. Vi fant straks ut at for å komme over fortauskanter med en viss høyde måtte vi ha en viss fart, hvis ikke stoppet hele stolen opp. Den taklet både oppover- og nedoverbakker bra. Vi kunne t.o.m. stoppe i en nedoverbakke og rygge oppover uten problemer. Det gikk også bra å kjøre en svært bratt oppoverbakke som samboeren min så vidt klarer å trille meg opp selv om jeg hjelper til så godt jeg kan, men hjelpemotoren suste opp uten problemer, selv om den der måtte støtte seg til støttehjulene bak for ikke å velte bakover. Vi testet den også på grusvei, noe den håndterte fint. Jeg følte riktignok at jeg hadde en summende drone bak meg pga. summingen fra motoren... For riktig å se hva den dugde til tok vi turen gjennom en gruslagt sti med litt løv og steiner. Her hjalp riktignok samboeren min litt til og den satte seg fast på en stein, men vi kom oss helskinnet opp den relativt bratte stien. Det er riktignok ikke en vei vi bør velge til vanlig om jeg har tenkt å ta vare på hjelpemiddelet mitt, noe jeg faktisk er pliktig til å gjøre ifølge NAV: "Hjelpemidler som lånes ut tilhører NAV, men du er ansvarlig for å sikre og ta vare på dem på en god måte. Du er ansvarlig for forsvarlig bruk og oppbevaring av hjelpemidlet." Og det kan faktisk få konsekvenser om NAV mener du ikke har tatt vare på hjelpemiddelet ditt godt nok: "Hvis du selv har skyld i at hjelpemidlet er skadet eller tapt, vil hjelpemiddelsentralen vurdere om det er grunnlag for å kreve erstatning fra deg."

Vi fant ut at inne på selve butikken var det mest hensiktsmesig å slå av hjelpemotoren og bruke rullestolen som en manuell rullestol. Det tar ett sekund før stolen settes i bevegelse og stopper når hjelpemotoren brukes og det merkes spesielt godt inni f.eks. en matbutikk. Samboeren min sa at det var litt annerledes å gå med en rullestol som hadde hjelpemotor. Han trengte ikke bruke noen fysisk kraft, men han måtte tilpasse gangen sin på en litt annen måte som føltes litt unaturlig enn når han trillet den manuelle rullestolen. Han måtte også ta litt kortere skritt enn normalt pga. motorkassen under rullestolen, så lovnaden til Alber om at "den plasseres under rullestolen, og bevegelsesplassen for ledsager er god" var kanskje litt for stor? Samboeren min kjente i hvert fall at han ble litt sliten i kroppen av å hele tiden måtte tilpasse skrittlengden sin under den til sammen 2 1/2 timers lange turen vår.

Stikkord

Facebook-grupper for vektopererte

Skrevet av Lise tor 03/01/2019 - 14:21

Det finnes flere Facebook-grupper for vektopererte. I dette innlegget vil jeg nevne de gruppene jeg selv synes jeg har noe igjen for å være medlem av. Jeg nevner også kort noen grupper jeg vet finnes, men som jeg selv ikke er medlem av fordi jeg ikke faller inn under målgruppen f.eks. fordi jeg ikke er nyoperert eller ikke er pårørende til en som er vektoperert.

Først vil jeg nevne to veldig fine og omgjengelige Facebook-grupper for de som er både nye og erfarne innen både GBP og sleeve-opererte. Gruppene er "Slankeoperasjon" og "Gastric bypass/sleeve-opererte Norge". Der er det stor aktivitet med hhv. 7.750 og 3.870 medlemmer og gruppene har hver mellom 5 og 10 nye postede innlegg pr. dag. Det er med andre ord ganske høy aktivitet, men det fine er at det er mulig å komme med alt av spørsmål der, enten det handler om hvordan man går frem for å få dekket vektoperasjon, hva man skal spise på flytende kost etter operasjonen eller hvordan få dekket hudfjerning.

Jeg er medlem i den hemmelige gruppen som heter "Sleeve-opererte - veteran 1 år eller mer" hvor man må bli invitert eller selv be om å bli medlem gjennom noen man kjenner (pr. i dag 313 medlemmer). Jeg føler det litt meningsløst at en slik gruppe skal være hemmelig. Jeg kan forstå at man ikke ønsker at "hvem som helst" på det åpne nettet skal kunne søke medlemskap fordi man setter som krav at man skal være gastric sleeve-operert, men samtidig åpner man opp for medlemskap til alle som sier at de er sleeve-operert. Det er litt selvmotsigende i mine ører. Se nederst i dette blogginnlegget om du ønsker å bli medlem. Du har også den lukkede gruppen "Slankeopererte veteraner". "Veteran" vil i denne sammenhengen si at man har tatt sin vektoperasjon for to år eller lengre siden. Fordelen med de to gruppene, slik jeg ser det, er at at man slipper "nybegynnerspørsmålene" som "hva spiser jeg på moset kost etter operasjonen?" eller "hva er galt når vekten nå har stoppet opp i to uker når det bare er tre måneder siden jeg ble operert?" (dvs. platå). Nå må du ikke misforstå meg. Det er ikke galt å stille slike spørsmål, for alle har vi en gang vært i startgropen, men det er godt for oss som er operert for noen år siden å ha et møtested hvor det er fritt for den typen spørsmål som vi for lengst er ferdig med og er kommet over. Samtidig er det viktig at vi såkalte "veteraner" ikke trekker oss ut av de andre gruppene for både nybegynnere og mer erfarne, for de som er nye i løypa trenger noen mer erfarne å få svar fra. En annen gruppe som også er for de mer utvalgte er gruppen "Medaljens bakside - slankeoperert med komplikasjoner" som har ca. 700 medlemmer. Jeg er medlem der pga. min godt utviklede beinskjørhet.

En annen fin gruppe hvor jeg kan hente inspirasjon i hverdagen som vektoperert, er "Matplan - kun for slankeopererte" som har 890 medlemmer, men dessverre har den en noe lav aktivitet. En samme type gruppe som jeg nettopp har fått medlemskap i er "Mat for slankeopererte" som har 3.050 medlemmer hvor det deles oppskrifter tilpasset vektopererte. En gruppe som også jeg synes er positiv, er gruppen "Ned i vekt igjen - (Vektøkning etter slankeoperasjon)" som har ca. 320 medlemmer. Jeg synes at reglene der er veldig negativt vinklet/skrevet med mye "ikke lov" og " du straffes hvis du...", men intensjonen i gruppen er positiv om du overser tonen i reglementet og oppfører deg pent slik at du slipper å ha noe med admin å gjøre.

Jeg er nok ikke medlem der selv, men jeg ser det finnes en gruppe som heter "Nye! Slankeopererte og snart slankeopererte" som har 430 medlemmer. Det finnes flere treningsgruppe for vektopererte som går under flere navn. Det finnes også grupper som går ut på å kjøpe/selge/gi bort klær som blir for store etter hvert som vekten kryper nedover - man opplever at garderoben må byttes ut et par ganger når BMI-en har gått ned nesten 15-20 vekttall. Og, når jeg er inne på det som snarest, vil jeg bare kort nevne at du bør ta vare på alle kvitteringer for klær du handler inn fordi du kan få refundert merverdiavgiften (MVA/moms) på klærene etter en vektoperasjon. Det finnes også "Pårørendegruppe for slankeopererte" og "Slankeopererte - Komplikasjoner og pårørende og for alle som er berørt", men jeg vet ikke hvor mye aktivitet det er i disse gruppene ettersm det pr. i dag er kun hhv. 57 og 33 medlemmer.

De fleste av disse Facebook-gruppene får du opp ved å søke på ordet "slankeoperert" i søkefeltet på Facebook, men som du ser, har jeg lenket til gruppene i dette blogginnlegget. Riktignok til mobilsiden (siden det er den jeg bruker på Facebook). Den eneste gruppen som ikke er lenket til, er gruppen "Sleeve-operert - veteran 1 år eller mer" som er hemmelig. Hvis du er interessert i å bli medlem i denne gruppen og du er gastric sleeve-operert for ett år eller lenger siden, ser jeg ikke noe problem i det. Da kan du ta kontakt med meg på denne e-postadressen og jeg skal ordne med medlemskap for deg.

Julen 2018 hjemme i Vest-Telemark

Skrevet av Lise man 31/12/2018 - 12:00

Vår jul startet fredag 21. desember. Da satte vi oss på Haukeliekspressen og hoppet av i Vinje og var hos min samboers sine foreldre frem til lillejulaften. Vi var heldige. Det var kolonnekjøring over fjellet, men de åpnet for vanlig ferdsel et kvarter før vi kjørte over. Jeg hadde jo med både troikakonfekt, kransekake og julekake med rosiner og sukat i til svigermor. Julekaken ble svært gledelig og godt mottatt. Det var en rolig atmosfære hjemme hos de. Vi koste oss med lange frokoster, spilte litt spill, skravlet mye og spiste småkaker inntil kaffen. Svigermor kjørte oss til mine foreldre på lillejulaften. Det er halvannen times biltur, så det er jo overkommelig. Hjemme har vi risgrøt på kvelden om lillejulaften. Samboeren min var heldig og fikk mandelen. På julaften spiste jeg kalkunfilet med ris og bearnaisesaus. Jeg turte ikke prøve meg på ribbe, pølse og medisterkaker i frykt for å få dumping pga. alt fettet etter vektoperasjonen, men jeg skal være så ærlig å innrømme at i år savnet jeg den tradisjonelle julemiddagen selv om vi hadde spist julepølse og medisterkaker søndagen uken før.

Jeg fikk mye fint til jul - i år også. Jeg og samboeren min fikk til sammen hele 6 sengesett. Jeg fikk i tillegg nye gardiner til stuen min og matchende duker i litt mørk blå farge av min søster. Ellers fikk jeg tre gavekort, bluetooth-headset, pilatesball, parfyme og en overdel.

Jeg hadde ønsket meg en pilatesball til jul. Da jeg var på Røysumtunet i vår, fikk jeg noen øvelser av fysioterapeuten for hoftene og bekkenet som skulle gjøres på pilatesballen. Jeg har vært veldig bra i ryggen og hoftene denne julen. Jeg har nesten ikke hatt smerter, bortsett fra når jeg har ligget for mye i en uheldig stilling. Det har vært utrolig godt å få en pause fra smertene. Jeg nyter det så lenge det varer!

Jeg hadde jo bursdag 2. juledag. Når jeg stod opp, fyrte pappa løs med som gikk for en del år siden. Søsteren min sendte opptak av barna på 8 og 10 år som sang "Happy birthday to you" til meg. Etter en god frokost åpnet jeg gavene. Jeg fikk to gavekort, pensko, ispigger til krykkene, hårføner og tykke sokker. De tykke sokkene la jeg igjen i Vinje og de kommer til å gi de videre til en hjelpesending til Latvia. De hadde antiskli under seg og det kunne jeg tydeligvis ikke gå med. Jeg subber med føttene langs gulvet for å oppdage hindringer før jeg snubler i dem og med antiskli under sokkene gikk ikke det så bra. Jeg hadde dårlig samvittighet som la igjen en julegave, men når jeg vet at det er noen trengende i Latvia som får dem gjorde det det litt lettere. Min mor vertet oss opp etter alle kunstens regler denne dagen. På formiddagen fikk vi servert rullekake med bringebærsyltetøy - hun er ekspert på rullekake! Til middag ble det servert kalkunbryst og etterpå var det selve bursdagskaken som ble satt frem. Marsipankake. Det var riktignok kjøpt fra kakedisken, men den gjorde nytten og var svært god. Hele dagen var et eneste stort spisegilde.

Samboeren min og jeg ble kjørt tilbake til Vinje 3. juledag hvor vi var med i familiemiddag hvor det ble servert en nydelig reinsdyrsteik med tilbehør. Til kaffen hadde Besta på 94 år laget sin utrolig gode, men mektige, mokkakake som jeg fikk oppskrift på. Vi skravlet og noen satte seg til å spille litt spill. Besta har ganske fremskreden forkalkning på netthinnen som gjør at hun ser temmelig dårlig. Jeg synes det er så leit å se hvordan det nedsatte synet hemmer henne i det daglige når jeg vet hvor godt hun kan klare seg med de riktige grepene og hjelpemidlene, men jeg vet jo det er stor forskjell på å bli synshemmet etter å ha sett normalt i 90 år og ha vært svaksynt i 15 år og blind i 20 år (som meg). Besta har levd i 90 år med å bruke synet sitt og gjør store anstrengelser for fortsatt å kunne bruke den lille synsresten hun har. F.eks. når hun skal slå på radioen, bruker hun lommelykt for å få nok lys til å se knappene, men fortviler over gjenskinnet fra knappepanelet. Jeg har så lyst til å si: Bruk fingrene, Besta.

På fredag (28. desember) satte vi oss på bussen tilbake til Bergen. Da dro både lillesøsteren og storebroren med partner til sitt og da fant vi også ut at vi like gjerne kunne dra hjem. De fleste tar storrengjøringen før jul, men jeg er litt original og begynner etter jul. Jeg fikk jo disse flotte skålene og vannkaraffelen av venninnen min til jul. Jeg fikk lyst til å plassere dette i vitrineskapet mitt og lørdag 30. desember satte jeg i gang med bøtte og klut. Jeg fikk tatt alle kjøkkenskapene og vitrineskapet i løpet av tre-fire timer og laget et godt system.

Stikkord

Introduksjonskurs ved Blindeforbundets kurssenter i Hurdal

Skrevet av Lise man 17/12/2018 - 12:37

Her forteller jeg om introduksjonskursene ved Hurdal Syn- og Mestringssenter som ligger i Akershus ca. 30 minutters kjøring unna Gardermoen. Introduksjonskursene varer fra torsdag til søndag og er for en som nylig har mistet synet og aldri har vært på kurs før og hans eller hennes pårørende som også fungerer som ledsager under kurset. Jeg er rehabiliteringsassistent ved Blindeforbundets rehabiliteringskurs, men jobber primært ikke på introduksjonskurs nå. Jeg kjenner til innholdet i kurset. Jeg tar likevel forbehold om at kurset kan inneholdet annet i tillegg til det som nevnes her som har kommet til siden jeg sist jobbet på introduksjonskurs.

Først litt om oss assistenter
Vi er personer som selv har en synshemning. Noen har vært synshemmet hele livet og noen har opplevd å få dårlig syn som ungdom/voksen. Noen ser litt og noen ser ingenting. Vår viktigste rolle er å være en likeperson - eller medgåer - i tillegg til å gi undervisning i hver våre fag. Vi er genuint opptatt av å hjelpe et menneske som er i en livskrise det er å oppleve at synet svikter til å ta kontroll over livet og hverdagen sin igjen. Vi ønsker å oppmuntre til å fortsette å kjempe fordi vi vet det er verdt det. Vi vil du skal oppleve mestring og at livet er verdt å leve også selv om synet er dårlig. Vi har alle kjent på frusterasjonen det er å se lite eller ingenting, men vi vet at situasjonene er til å løse på en eller annen måte uansett hvor håpløst det kan se ut.

Når du kommer på kurs
Introduksjonskurs er et kurs hvor den synshemmede kommer med en pårørende til kurssenteret og bor på senteret, i alt 10 par pr. kurs. Jeg tror det er valgfritt om man ønsker å dele rom eller ikke. Den pårørende er ofte ektefelle/samboer, men kan også være søsken, barn eller venn. Noen ganger, det er ikke ofte, arrangeres det også introduksjonskurs for synshemmede personer som ikke har med seg pårørende. Det arrangeres egne introduksjonskurs for deltakere i yrkesaktiv alder (dvs. under 67 år). Grunnen til at vi gjerne vil at det skal være med en pårørende, er at synshemningen ikke bare rammer den synshemmede selv, men også omgivelsene. Ofte ser vi at pårørende sitter med mange tanker, spørsmål og til og med fortvilelse over situasjonen med at en person har blitt blind eller svaksynt.

Det går buss fra Sporveisgata 10, dvs. fra Blindeforbundets lokaler i Oslo, den kjører innom Gardermoen for å plukke opp deltakere som har ankommet med fly, og deretter kjører den direkte til Hurdal Syn- og Mestringssenter. Når man ankommer får man tildelt rom og deretter serveres det middag. Oppholdet starter ved at man ønskes velkommen, assistentene som jobber på kurset presenterer seg, deltakerne får lov til å presentere seg, man gjennomgår husets rutiner, helgens program blir gjennomgått og det blir en rask omvisning på huset. Utover kvelden kan man sitte å snakke med hverandre.

Det sosiale og samtalegrupper
Det sosiale vektlegges mye på alle rehabiliteringskursene til Blindeforbundet. Hjemme i sin egen hverdag er man kanskje den eneste som er synshemmet og man kjenner ingen andre. På kurset kommer man og treffer 10 andre deltakere som er synshemmet. Man kan snakke sammen og oppdage at man har mange felles tanker og erfaringer. Jeg er ikke den eneste som har veltet vannglasset eller sølt ved middagsbordet. Jeg er ikke den eneste som er redd for å vise at jeg ser dårlig. Jeg er ikke den eneste som kvier meg for å be om hjelp i butikken. Jeg er ikke den eneste som gikk rett i vindusruten fordi jeg trodde det var en åpen dør... Man oppdager kanskje at man kan komme sammen med andre synshemmede og til og med le sammen av tabber man har gjort pga. det dårlige synet. Situasjoner som har opplevdes forferdelige der og da, men når man forteller de til andre som forstår og kan gjenkjenne seg i det, kan man le sammen av det. Den såre brådden blir ikke så sår lenger. Seende pårørende, som også er i en ny og ukjent situasjon, kan komme sammen og dele tanker de har gjort seg. Se at de ikke er alene om å ha de samme fortvilelsene og frustrasjonene. fortvilelsene over at den synshemmede bare vil sitte i sofaen. Kanskje et sinne over at alt husarbeidet og arbeidet med barna faller på dem - og er det lov da? Det er jo tross alt en forferdelig trasig situasjon å miste synet...

Man får også en "organisert anledning" til å lufte disse tankene i samtalegrupper som oftest på lørdag. Da splittes parene, slik at seende kommer i sin gruppe og synshemmede i sin gruppe, og man kan snakke fritt. Det oppfordres også til at det som sies i rommet blir i rommet, men hver enkelt velger selv hvor mye han eller hun vil dele. Vi har faste spørsmål vi gjennomgår som alle kan kjenne seg igjen i - også vi assistenter. Noen velger å bare sitte å lytte mens andre velger å dele sine tanker og følelser ganske åpent. Der er vi forskjellige. Vi assistenter er trenet på å skulle håndtere disse samtalegruppene som medmenneske, men vi er ingen profesjonell fagperson.

På introduksjonskurset er det et tettpakket program med mye informasjon, men jeg tror at samtlige sitter igjen med følelsen av å ha lært mye og plukket opp et og annet som man kan ta med seg videre i sin egen hverdag. Jeg tenker også at hvis jeg var deltaker på et introduksjonskurs, ville jeg brukt min seende pårørende til å ta litt notater undervegs. Det blir gitt så mye informasjon at det er umulig å huske alt sammen.

Ledsagingsteknikker
Du vil få informasjon om ledsagingsteknikker. Dette er viktigere enn mange kanskje tenker over. Det er viktig for at den synshemmede skal føle seg trygg, men også for den seende som skal ledsage den synshemmede f.eks. ute blant mange folk, i trafikk, inni butikker, inne på busser, gjennom dører osv. Når ledsager og den synshemmede kan ledsagerteknikkene går alt så mye smidigere. Bare ledsageren tar armen bak på ryggen, vet den synshemmede at nå skal jeg gå bak eller ved et annet signal vet den synshemmede at nå skal jeg bytte side fordi vi skal igjennom en dør, uten at et ord blir sagt. Når ledsager skal vise den synshemmede stolen, setter han hånden sin på stolryggen og den synshemmede følger armen ned til stolryggen og vet da hvordan stolen står plassert. Selv har jeg ikke tall på hvor mange ganger uerfarne og klønete ledsagere skal vise meg stoler ved å rygge meg inntil stolen og det ender med at jeg setter meg midt mellom to stoler. Jeg tror det føles dumt både for meg og ledsageren. En annen ting som også kan bli gjennomgått er raskt om beskyttelsesteknikker som at man holder en hånd litt fremfor ansiktet når man skal bøye seg ned for å unngå å dunke ansiktet rett i en åpen skuff e.l. eller holder armen skrått fremfor seg for å oppdage hindringer om man går uten stokk. Det blir også vist viktigheten av å bruke markeringsstokk. En markeringsstokk er en stokk, som navnet sier, bare skal markere at du er synshemmet. Den skal holdes litt over bakken og være der bare for å vise omgivelsene at du er synshemmet. Mange vegrer seg for å vise at man ser dårlig og jeg mener mye om det, men det er absolutt ikke noe å skjemmes over.

Rettigheter som synshemmet
Du får også en innføring i rettigheter du har som synshemmet. Dette er et område det er lett å gå seg vill i. Jeg tenker at her kan man gjerne spørre om man kan få lov til å gjøre opptak av foredraget til å høre på privat senere fordi det kommer frem så mange detaljer. Jeg vil likevel nevne noen av rettighetene her, men selv jeg har ikke full oversikt... Om du ønsker mer informasjon kan du ringe til Blindeforbundet på tlf. 23 21 50 00 og spørre etter juridisk rådgiver, Eivind Knudsen, ved Rehabiliteringsavdelingen som har full oversikt over dette området. Det jeg kommer på som det viktigste i farten for deg som blir synshemmet og står i arbeid, er Arbeidsavklaringspenger (AAP), arbeids- og utdanningsreiser og funksjonsassistanse i arbeidslivet. Om du har gått på arbeidsavklaringspenger og kommer i samråd med NAV og lege til at arbeid er for krevende, kan det å søke om uføretrygd være et alternativ. I tillegg kan du ha rett på grunnstønad og hjelpestønad. Selvfølgelig er hjelpemidler viktig og da kan du kontakte synskontakten eller ergoterapitjenesten i kommunen din for veiledning, men det er ingenting i veien for at du selv kan sende søknad dersom du vet om behovet og hvilket hjelpemiddel du skal søke om. Hvilke hjelpemidler som Hjelpemiddelsentralene har i sin rammeavtale finner du i Hjelpemiddeldatabasen. For å klare deg mest mulig i hverdagen kan du få hjelp av kommunen f.eks. til brukerstyrt personlig assistanse, hjemmehjelp, støttekontakt/fritidskontakt og/eller hjemmesykepleie. Dersom du føler at du ikke mestrer livssituasjonen din og strever alvorlig psykisk f.eks. med depressive tanker og selvmordstanker, kan du oppsøke fastlegen din og be ham henvise deg til samtaleterapi ved et Distriktpsykiatrisk Senter (DPS) hvor henvisningen din vil bli vurdert og du vil ev. bli tilbudt en terapeut. Der betaler du vanlig egenandel for psykologtime inntil du når egenandeltaket for Frikort 1 (som i 2018 er på ca. 2.000 kr.)

Hjelpemidler og ferdigheter i dagliglivet
Jeg har allerede nevnt så vidt på hjelpemidler. På rehabiliteringskursene har vi et eget fag som heter Aktiviteter i Dagliglivet (ADL) som er et vidt fag. På introduksjonskurset begrenses det til å vise noen eksempler på hjelpemidler som finnes, f.eks. talende klokker, taktil klokke (også kalt punktklokke), talende inne- og utetermometer, talende febertermometer, talende fargeindikator, talende kjøkkenvekt, talende badevekt, talende mikrobølgeovn, ulike lydbokspillere både med CD og kun minnekort, korttidsur med punkter, nivåindikator (som piper når koppen er full), tilrettelagt komfyrtopp osv. Det finnes hundrevis av hjelpemidler, nyttige og unyttige som man kan fylle huset sitt med, og etter hvert lærer man seg å være litt kritisk til hva man tar i hus. Det er i hvert fall min erfaring. Men ADL er jo mer enn hjelpemidler, det er dagliglivet, det handler om små teknikker i hverdagen som gjør at vi synshemmede kan klare oss best mulig. Noen få eksempler: Når man skal gripe etter et glass (og særlig stettglass), vil en seende ta etter det i luften, men for en synshemmet er det lurest å finne glasset nede ved bordplaten og følge stetten oppover. Det er i det store og det hele lurt for synshemmede å ikke gripe etter ting i luften - da ender det gjerne med at ting veltes. Når du skal sette fra deg en kopp, kan du ha lillefingeren under koppen, så unngår du at koppen smeller flaut hardt ned i bordplaten. Når du skal helle vann i et glass, holder du en fingertupp litt ned i glasset for å kjenne når glasset begynner å bli fullt. Når du skal ha på tannkrem på tannbørsten, kan du ha din egen tannkremtube og ta tannkrem på tungen for å kontrollere mengden og deretter dytte det over på tannbørsten - da er mye søl spart. I ADL-faget nevnes også teknikker for å spise. Man nevner behov for godt lys, kanskje vanskeligheter med stearinlys på bordet som blender, viktig med god kontrast i pådekkingen, at kniven kan brukes som støtte når man spiser osv. Dette er noe man kan trene på hvis man kommer på senere kurs.

Videre kurstilbud ved Norges Blindeforbund
Det er mulig jeg har glemt noe nå, men det siste punktet på programmet, er orientering om videre kurstilbud og Blindeforbundets andre tilbud til sine medlemmer. Etter introduksjonskurset på fire dager, får de tilbud om å gå på den videre kursrekken. Her er det primært meningen at du skal komme alene dersom du ikke har større hjelpebehov utover synshemningen. Senteret har tilknyttet seg hjemmesykepleier som kan bistå dersom du trenger hjelp f.eks. til morgen- og kveldsstell. Har du hjelpebehov utover dette må du ha med egen ledsager. Grunnen til at vi oppfordrer deg til å komme alene, er at vi ønsker at du skal bli mest mulig selvhjulpen i det daglige. Det regner vi med at du også ønsker. Vi ser dessverre at dersom ledsagere er med kan det lett skje at disse hjelper mer enn det som er nødvendig og ufrivillig hjelpeløshet blir resultatet.

De som er over 67 år får tilbud om et 11 dagers grunnkurs hvor de får en grunndig innføring i alle de faste fagene som det gis undervisning i ved senteret - ADL, data/IKT, punktskrift/taktil trening, kunst og håndverk, mobilitet og fysisk aktivitet. I tillegg skal alle til optiker, synspedagog og alle får tilbud om samtale med rehabiliteringskonsulent. Det er i tillegg foredrag om ulike emner. Etter grunnkurset får de over 67 år tilbud om først et 11 dagers 1. påbygningskurs hvor de kan velge seg ut tre fag i prioritert rekkefølge som de da får fordype seg i. I hver undervisningsøkt deles alle da inn i grupper på alt fra én til tre personer og noen ganger flere på fysisk aktivitet. Det faget du har satt først i prioriteringslisten vil du få flest undervisningsøkter av. Det samme opplegget følges for de over 67 år på 11 dagers 2. påbygningskurs. For personer i yrkesaktiv alder har vi to tilbud. De kan velge om de vil gå 11. dagers grunnkurs, 1. og 2. påbygning for yrkesaktive eller om de vil først ha et 5 dagers kartleggingskurs hvor man gjennomgår stort sett det samme som på 11 dagers grunnkurs, bare i "turbofart". I tillegg tilbyr vi to 5 dagers 1. påbygningskurs (kalt kurs A og B) og to 5 dagers 2. påbygningskurs (kalt kurs A og B). For å oppklare forvirringen: Yrkesaktive som velger 5 dagerskursene får til sammen fire 5 dagers kurs i tillegg til kartleggingskurset for å til sammen få like mange dager med rehabilitering som de som velger 11 dagers kursene. Grunnen til at vi tilbyr disse 5 dagerskursene for yrkesaktive, er et tilbud for de som det av ulike grunner ikke passer så godt å være borte i 11 dager for. Det kan eksempelvis være studier, arbeid eller familie.

I tillegg kan jeg nevne at vi har egne kurs for de som har fått en synshemning etter hodeskade (såkalt ervervet hjerneskade). Disse kursene har kun 6 deltakere og har et rolig og godt tilrettelagt program etter sitt behov. Det er også et ukesbasert kurs for de med syn- og hørselsvansker hvor jeg har forstått at hovedfokus ligger på foredrag om aktuelle emner. Det avholdes også temakurs innen IKT som tar for seg skjermleseren SuperNova, det menybaserte programmet Guide og det mest populære IKT-kurset er iPhone-kursene som har lange ventelister. IKT-kursene deles inn i nybegynnere og viderekommende kurs. Til sist har vi også kurs i punktskrift som også deles inn i nybegynnende viderekommende.

Jeg håper du nå har fått litt bedre innsikt i hva det vil innebære å komme på et introduksjonskurs hos Norges Blindeforbund. Her kan du lese mer om Blindeforbundets kurstilbud og jeg håper du finner noe som vil passe deg.

Voksenopplæringskurs i punktskrift

Skrevet av Lise lør 08/12/2018 - 11:51

Fra mandag 3. til fredag 7. desember jobbet jeg på et voksenopplæringskurs i punktskrift. Der var det i alt fire godt voksne kursdeltakere, alle damer, som var på litt forskjellig nivå. En hadde lært punktskrift de første årene på skolen, men ikke brukt det etter 3. klasse, en kunne de 20 første bokstavene i alfabetet og kunne skrive litt på punktmaskin, en hadde gått til ukentlige timer siden august og en ønsket å lære seg kortskrift. Vi var tre assistenter på dette kurset og var på den måten i en luksussituasjon når det kom til fordeling av lærerressursene på kurset. Jeg fikk ansvaret for å følge opp en deltaker både i undervisningen og følge henne rundt på senteret. Vanligvis gjør vi ikke det, men tilstreber at de skal mestre hverdagen sin mest mulig selv, men selvfølgelig ser vi hver enkelts situasjon an. Det er litt krevende å skulle ledsage en helt blind person når jeg ikke ser noe selv og går på krykker, men det gikk overraskende greit. Jeg er jo kjent på senteret som om det skulle være min egen bukselomme. Jeg førte henne ikke en eneste gang inn i en vegg eller dør, noe jeg er litt fornøyd med selv. Jeg gikk forsiktig og lyttet svært aktivt etter vegger og døråpninger. Når jeg går alene, bare meg, går jeg litt mer avslappet og sløvt og krasjer i blant i vegger så det smeller.

Min deltaker ønsket kun lesetrening. Jeg synes hun klarte seg veldig bra med tanke på at hun kun hadde lest fått undervisning én time i uken siden august i år og ifølge henne selv ikke øvd spesielt mye hjemme. Hun hadde litt problemer med å skille tegnene når det ble mange punkter, som f.eks. T, N og Y, og litt problemer med å skille S og F, men ellers håper jeg at hun snart kan få søke om leselist. Det tror jeg vil hjelpe henne stort med lesehastigheten. Vi leste ca. 16 sider i et lesehefte med dobbelt linjeavstand, men da det ble enkel linjeavstand, ble det litt for vanskelig. Da fant vi frem bladet "Lest og følt" som er et blad som gis ut med dobbelt linjeavstand med kjendisstoff som jeg tror hun syntes var interessant.

Det kan jo bli veldig intenst å sitte og lese hele dagen. På onsdag etter kaffepausen samlet vi derfor alle sammen og jeg holdt derfor et lite innlegg hvor jeg gikk igjennom historien til punktskriften. Da jeg skulle forklare hvordan seende leser med grafisk avkoding og hvordan dyslektikere og blinde har mye til felles med fonetisk avkoding i sin lesing, stokket alt seg. Jeg fikk et lite epilepsianfall. Jeg tok det helt rolig, sa helt stille at jeg hadde et lite anfall og ba noen av de andre assistentene ta over mens jeg satt stille og ventet på at det skulle gå over. Under lunsjen fikk jeg ett anfall til og jeg valgte å stå over økten etter lunsj og tok en telefon til epilepsisykepleier på nevrologisk avdeling og hørte om Stesolid kunne hjelpe mot disse anfallene. Jeg sov i to timers tid og følte meg bedre. Ingen flere anfall i løpet av kurset.

Dette kurset var preget litt av sykdom. Det var mange som hostet og harket rundt oss. Min deltaker var heller ikke helt frisk, men vi fikk kurset vel i havn. Deltakerne virket fornøyde og mente de hadde fått et godt utbytte av kurset. De var interessert i å komme tilbake på punktkurs til neste år og da tenker jeg at vi burde være fornøyd med ukens innsats. På avslutningen hadde vi ordnet det slik at vi fikk en sjokoladekake istedenfor bløtekake eller marsipankake, siden to av deltakerne ikke var glade i krem.

På Gardermoen fredag ettermiddag møtte jeg en dame jeg ble kjent med da jeg var på Røysumtunet. Vi satt på en kafé og skravlet over en kopp kaffe og en skolebolle hver. Utrolig hyggelig.

Innlagt på sykehus med blodforgiftning

Skrevet av Lise man 26/11/2018 - 08:05

For én drøy måneds tid siden var jeg til urolog og det ble bestemt at jeg skulle gjøre en undersøkelse i narkose. Mandag 19. november ble dette, dvs. cystoskopien, gjort som dagkirurgi. På fredag 16. november var jeg igjennom en del forberedende samtaler og undersøkelser, bl.a. CT for å se om jeg hadde nyrestein. Om cystoskopi kan du lese på NHI.no: "urinblæren). Et tynt rør, et endoskop, føres inn gjennom urinrøret og opp i urinblæren. Endoskopet finnes i flere tykkelser og lengder og kan være et stivt skop eller et bøyelig skop med fiberoptisk utstyr. Legen kan se gjennom cystoskopet fordi det er tilkoblet en lyskilde. På denne måten kan legen inspisere urinblæren og urinrøret. Gjennom skopet kan det føres inn en liten tang som gjør det mulig å ta prøver av forandringer i slimhinnen eller trekke ut innvendige katetre som ofte brukes etter operasjon for nyresten."

Mandag kveld og natt til tirsdag følte jeg meg litt kvalm og fysisk uvel, men satte dette i sammenheng med narkosen jeg hadde fått. Mellom 7.00-8.00 tirsdags morgen begynte jeg å fryse voldsomt. Jeg lå under dynen og under et teppe med tykke sokker og varmeovnen var innstilt på 24 gr. i rommet og frøs så jeg skalv. Jeg klarte ikke å drikke meg utørst. Jeg måtte opp å hente meg mer drikke og pustet som en som hadde vært på løpetur da jeg returnerte til sengen. Et eller annet var alvorlig galt. Jeg krøp under dynen igjen og ventet litt mer. Det slo meg at dette var tegn på feber. Jeg vurderte lenge frem og tilbake om jeg skulle ringe dagkirurgisk avdeling eller ikke. Jeg kunne jo se det an til i morgen? Jeg ringte til slutt og lurte på om det var mulig å få infeksjon etter en cystoskopi. og de spurte om jeg hadde målt kroppstemperaturen min. Det hadde jeg ikke tenkt på. Sekretæren skulle undersøke og 10 minutter senere ble jeg oppringt. Hun sa at legen mente jeg burde komme til akuttmottaket. Hun hadde registrert meg der allerede. Jeg kan ikke ha tenkt helt klart, men det viktigste for meg der og da, var å ikke fryse. Jeg tok derfor med meg en fleecejakke og tykke sokker med meg til sykehuset. Jeg tok drosje.

På akuttmottaket fikk jeg seng med en gang, heldigvis, for kreftene mine var små og få. Temperaturen ble målt til 39,8 og pulsen var på ca. 140. Blodprøver og urinprøver ble tatt. Jeg hadde smerter i den høyre nyren. Man kunne konstatere at jeg hadde fått en kraftig urinveisinfeksjon som hadde beveget seg opp i høyre nyre og som videre hadde gått i blodbanen og blitt til blodforgiftning. De behandlet med intravenøs antibiotika og brukte Paracet for å holde feberen nede. De førte også drikkeliste hvor de førte opp hvor mye væske jeg fikk i meg og hvor mye som kom ut igjen for å følge med nyrefunksjonen.

Jeg var heldig og hadde enkeltrom under hele oppholdet. Jeg var ikke helt meg selv. Jeg lå ikke og hørte på radio eller lydbøker som jeg hadde gjort til vanlig. Jeg lå stort sett og lyttet til stillheten, tikkingen til klokken i rommet eller lydene fra korridoren utenfra. Jeg orket ikke sitte med PC-en, men satt kanskje 15 minutter til sammen i døgnet med mobilen og da i liggende posisjon. Tiden gikk sakte, men det var greit. Jeg fikk besøk av min mor og to tanter. De hadde med seg litt frukt og snacks. Spesielt glad ble jeg for druene. Det var fantastisk å kunne putte en drue i munnen og kjenne det litt fuktige når jeg var så tørst som jeg ofte var. Samboeren min, som den snille han er, var på besøk daglig etter jobb. Han tok med seg ting hjemmefra. Han holdt meg ofte med selskap under middagen på sykehuset. Noen ganger byttet vi middag, slik at han fikk min sykehusmiddag og jeg fikk f.eks. hans kyllingwrap eller panini fordi jeg synes det fristet mer.

På lørdag (24. november) kunne jeg utskrives igjen. Jeg kunne gå over på antibiotika i tablettform. Jeg tror legene på sykehuset hadde funnet ut at de hadde overdosert meg på antibiotika etter å ha tatt en spesiell blodprøve som tester dette. De så nemlig at jeg fikk mye utslett på hendene og begynte å drikke enormt mye (mer enn 3 l. i døgnet) fordi jeg hadde sånn munntørrhet. Fra å få 5 doser antibiotika intravenøst i døgnet, skulle jeg nå ta to tabletter to ganger i døgnet. I morgen er jeg ferdig med antibiotikakuren. Jeg trengte ingen oppfølgning av CRP hos fastlegen. Det eneste jeg skulle være oppmerksom på, var tegn på infeksjon i form av feber igjen.

Stikkord

Verdens prematurdag

Skrevet av Lise lør 17/11/2018 - 17:18

Den 17. november har blitt siden 2008 markert som verdens prematurdag og i Norge har den blitt markert siden 2010.

Og det er det jeg tenker er viktig med denne markeringen her i Norge, å gjøre andre nysgjerrige på dette premature barnet. Hvordan er det å bli født før tiden? Får disse barna tilstrekkelig hjelp? Hvordan ser fremtiden ut? Og hvordan berører dette hele familier?" kan du lese i artikkelen Lovisenberg Diagonale Høyskole.

Selv ble jeg født i uke 24 og veide 985 g og var 30 cm lang. I journalen fra sykehusoppholdet kan man lese at jeg fikk blodforgiftning. Foreldrene mine fikk en natt telefon om at situasjonen var kritisk. Jeg hadde fått oppkast ned i lungene og det var fare for livet. Ville de at jeg skulle døpes? Da fikk jeg navnet Lise og ble døpt i kuvøsen av sykehuspresten og senere velsignet i kirken. Da jeg var ca. 8 måneder gammel, fikk jeg time til øyelegen fordi jeg skjelte kraftig og det så ikke ut som om jeg festet blikket skikkelig. Under en grundig undersøkelse i narkose, kunne de konstatere at jeg hadde fått det de kaller for retiinitis of prematurity (ROP), eller netthinneskader, som følge av fortidlig fødsel. Det var en følge av for mye oksygen i kuvøsen. Mange av mine synshemmede venner på min alder er synshemmede av samme grunn. På 1980-tallet innførte de en ny type kuvøser og selv om helsevesenet trolig aldri vil komme til å innrømme det, kan overgangen til de nye kuvøsene på 1980-tallet ha vært en medvirkende faktor til at så mange av mine venner født for tidlig på denne tiden, er blitt synshemmet. De fleste helt blinde.

Jeg var tross alt heldig. Jeg ble helt blind på høyre øye, men hadde litt syn på venstre øye. Jeg klarte å utnytte den delen av netthinnen som fortsatt fungerte ved å legge pupillen inn mot nesen. Jeg hadde en visus på 3/60, dvs. at det du kan se på 60 m. måtte jeg inn på 3 m. for å se (eller 5%) på venstre øyet med synsutfall og redusert mørkesyn. Jeg kunne lese store bokstaver og se farger godt. Jeg trengte godt lys, men klarte meg fint når lysforholdene var gode. Jeg klarte å lese og se detaljer bare jeg kom nærme nok.

Jeg registrerer at Unge Venstre "Vil ha fri abort til uke 24", noe jeg synes er helt hårreisende. Jeg kunne ha blitt abortert. På den ene avdelingen på sykehuset kjemper de for å redde små liv, på den andre avdelingen tar de liv. I artikkelen står det: "Han viser til at barn ned i 21 uker kan overleve, og mener at forslaget til Unge Venstre gjør det mulig for barn som kan bli reddet, og som man i dag prøver å redde hvis det blir født for tidlig, skal kunne aborteres."

Besøk av ergoterapeut

Skrevet av Lise fre 16/11/2018 - 14:12

For to uker siden ble jeg virkelig frustrert over å se hvor håpløst dårlig ergoterapitjenesten kommunen har lagt opp til fungerer til mitt behov. jeg fortalte i går at det tok meg 5 måneder å få kontakt med ergoterapitjenesten, men da jeg endelig fikk et hjemmebesøk, endte det med frusterasjon. Kommunen har lagt opp til at jeg får tildelt en ny ergoterapeut hver gang jeg kontakter de og de kaller det "tildelingsnøkkel". Jeg får altså en fremmed person inn i livet mitt som ikke kjenner meg og min situasjon. Ergoterapeuten hadde kun lest hva jeg hadde oppgitt av informasjon da jeg tok kontakt og hva den forrige ergoterapeuten hadde journalført da jeg var i kontakt med de første gang da jeg søkte om rullestol for ett år siden. Dette går kanskje bra i mange tilfeller, men jeg har en kompleks situasjon med epilepsi, smerter/skader, synshemning, synshemmet samboer osv. hvor man må se sammenhenger for å se hele bildet. For å ta ett eksempel, hevdet ergoterapeuten at jeg ikke hadde behov for belte i rullestolen fordi den var svakt bakoverlent. Jo, jeg har behov for belte fordi jeg har en svaksynt samboer som triller meg som ikke alltid ser alle de små hindringene og jeg selv er blind og kan ikke forberede meg på hva som skjer. Jeg spurte om grunnen til hvorfor de tildelte en ny ergoterapeut hver gang og fikk til svar at det var for å unngå at noen fikk dårlig oppfølgning eksempelvis ved lange sykemeldinger, fødselspermisjoner osv. Jeg tenker at lange fravær er uansett ikke til å unngå, men i enkelte situasjoner må man veie fordeler opp mot ulemper. Slik jeg ser det, i hvert fall i mitt tilfelle hvor situasjonen er kompleks, har jeg behov for en person som er satt godt inn i situasjonen og kjenner meg. Det er i hvert fall frustrerende å vite at hver eneste gang jeg tar kontakt med kommunen må jeg begynne fra begynnelsen.

Men når dette er sagt, gjorde ergoterapeuten så godt hun kunne ut i fra sine forutsetninger og i etterkant var hun svært effektiv med å følge opp det hun skulle. Vi ble enige om å søke om Viamobil ledsagerstyrt hjelpemotor og en mer ergonomisk sittepute som skulle være bedre for meg som strevde med smerter i rygg og hofter. Jeg fikk henne til å se på hvordan en tekniker som var innom for en ukes tid siden hadde festet beltet mitt. Han hadde surret det så mange ganger rundt rammen til stolen at det ikke lenger falt av i tide og utide, men til gjengjeld var det også blitt altfor kort når jeg hadde på meg vinterjakke. Hun sa at det beltet ikke var festet på en forsvarsmessig riktig måte og hun skulle kontakte de. For tre dager siden ringte hun meg og sa at hun hadde vært i kontakt med tekniker. De mente at det ikke var mer å gjøre med beltet. Jeg ble frustrert. Jeg fikk min frusterasjon ut i en telefonsamtale med min mor og hun og min far begynte å søke på nettet kombinehennes kunnskap om rullestoler fra jobben. De kom opp med forslag til et belte som kunne festes i rammen på stolen på en trygg måte og som kunne fås kjøpt på Bilextra. To dager senere var beltet påmontert stolen takket være min kjære samboer.

Stikkord

Temakurs IKT i iPhone for nybegynnere ved Hurdal Syn- og Mestringssenter

Skrevet av Lise lør 03/11/2018 - 17:24

Hvem skulle for 12 år siden tenke seg at blinde kunne bruke en smarttelefon med berøringsskjerm? De færreste. Ikke jeg i hvert fall. Apple var vel først ut for omtrent 10 år siden. Gjennom skjermleseren VoiceOver er skjermen gjort tilgjengelig for blinde ved at man gjør ulike fingerbevegelser for å utføre ulike handlinger. I dette innlegget skal jeg ikke gjennomgå VoiceOvers fingerbevegelser, men si litt om Norges Blindeforbunds kurstilbud når det kommer til temakurs innen IKT og da innen iPhone er lagt opp. Jeg jobber som rehabiliteringsassistent på IKT-kurs og iPhone for nybegynnere. Jeg kan nok undervise på viderekommende kurs også da jeg selv er en avansert nok bruker av iPhone, men jeg føler meg mest komfortabel med å skulle gi bort undervisning på nybegynnernivå.

På temakurs IKT iPhone er det maksimalt 5 deltakere og de ankommer kurssenteret til lunsj mandag og drar hjem igjen etter lunsj fredag. Tirsdag, onsdag og torsdag har alle tre økter med undervisning i tidsrommet 9.30-15.30 med en kaffepause og lunsjpause klemt innimellom. På mandag har vi en undervisningsøkt etter lunsj som gjerne blir brukt til å høre deltakernes forventninger til kurset og hvilken erfaring de har gjort seg med iPhone. På nybegynnerkursene begynner vi helt grunnleggende og forutsetter at deltakerne ikke kan noen ting om iPhone slik at alle skal ha mulighet til å følge med i undervisningen fra begynnelsen av. På fredag er det én undervisningsøkt og evaluering før lunsj.

Dagsprogrammet ser slik ut:

  • Kl. 8.00 Frokost
  • Kl. 9.30 Undervisning
  • Kl. 11.00 Pause
  • Kl. 11.30 Undervisning
  • Kl. 13.00 Lunsj
  • Kl. 14.00 Undervisning
  • Kl. 15.30 Fri disposisjon
  • Kl. 18.00 Middag
  • Kl. 20.00 Kveldskaffe m/grønnsaker og knekkebrød

Det første vi alltid gjør på iPhone-kurs for nybegynnere er å gjennomgå telefonen fysisk og forklare alle knapper og innganger. Deretter beskriver vi hvordan den låste skjermen ser ut. Forklarer hvor man finner batteristatus, dekning, WiFi, klokke osv. Vi forklarer litt om forskjellen på Hjem-skjermene som er foranderlige og Dock-en som alltid er fast. Og til sist gjennomgår vi det meste under Innstillinger og da spesielt under "Generelt" og "Tilgjengelighet".

For seende er iPhone-verdenen intuitiv og enkel å bruke. Man trenger ingen opplæring. Det så jeg tydelig da min nevø var 3 år lærte seg hvordan han skulle åpne et spill på sin mors iPhone uten annen opplæring enn å se hva hun gjorde og tok etter henne. For det første kan ikke blinde og sterkt svaksynte personer se hva vi viser. Vi må vise en til en og forklare med ord. Vi må la kursdeltakeren selv prøve til de forstår. For det andre er ikke en iPhone for en blind som skal bruke skjermleseren VoiceOver intuitiv og nødvendigvis enkel før du har forstått prinsippene. Du må lære deg ulike fingerbevegelser på skjermen. Berøring på skjermen med én finger aktiverer ingenting på iPhone med VoiceOver slått på, for da bare "ser du deg rundt" dersom du drar fingeren rundt på skjermen og talen vil lese opp det som er under fingeren. Du dobbelttapper for å gå inn på f.eks. en app, melding, e-post, i en meny eller aktivere en knapp, som å dobbeltklikke med musen på en PC. Det kan være en utfordring for mange blinde å skulle forholde seg til en visuell skjerm der objekter er plassert rundt på skjermen, men da har man mulighet til å "sveipe" en finger mot høyre og venstre slik at man flytter fokus ett og ett hakk bortover i ønsket retning på skjermen uten å måtte forholde seg til hvordan den ser ut visuelt. Dette kan i mange tilfeller være raskere enn å skulle lokalisere ting på skjermen, men om du står i toppen øverst til venstre og skal nederst til høyre, vil det definitivt være raskere å ta fingeren direkte ned i høyre hjørnet enn å sveipe deg igjennom alle elementene til du har kommet til bunnen.

Men, og dette er viktig, etter at Siri kom på norsk for et par år siden har dette åpnet mange nye muligheter for blinde og svaksynte og stadig flere muligheter åpner seg og vil komme til å åpne seg fremover. Siri kan brukes til mye unyttig tøys, men noe fornuftig hun kan brukes til er å skrive korte meldinger, be om å ringe til noen eller et telefonnummer, åpne apper, ringe personer med Facetime, bruke alarm og nedtelling, bruke kalender, sjekke været (hvis stedstjenester er på) osv. Dersom du vil diktere lengre meldinger pleier jeg å anbefale at du går inn i meldingen og bruker dikteringsfunksjonen.

Dette er stort sett det vi lærer bort på iPhone nybegynner-kursene i tillegg til å lese og skrive SMS og ringe med telefonen selvsagt. Mange har høye forventninger til hva de ønsker å lære på kursene - og det er bra - men 5 dager går fort og det er begrenset hva vår menneskelige hjerne klarer å ta inn av informasjon. Ting må øves på flere ganger når det ikke er intuitivt fordi det må læres og delvis pugges hvor man finner ting på skjermen. Jeg jobber som sagt ikke på de viderekommende iPhone-kursene, men der tar de skrittet videre og de fleste har begynt å bruke iPhonen til mer enn bare å sende SMS og ringe med. De har begynt å bruke eksempelvis e-post, GPS-apper, Vipps, BankID på mobil, Mobilbank, nettraddio- og TV-apper, avisapper, podcast, Facebook, Messenger, Skype, Twitter, Google, YouTube, Spotify og "blindeapper" som KNFB Reader, BlindSquare (GPS-app), TapTapSee og den nyeste på markedet Seeing AI og ønsker kanskje å lære mer om noen av disse. Det er sikkert en del andre apper også, men dette er de jeg selv har på min iPhone.

Prosess for å komme i kontakt med ergoterapeut

Skrevet av Lise tir 30/10/2018 - 22:17

Jeg er ikke imponert over ergoterapitjenesten i Bergen kommune. Tirsdag 12. juni 2018 forsøkte jeg å ringe habiliterings- og rehabiliteringstjenesten i bydelen og kom til telefonsvarer. Deres åpningstider var mellom 9.00-11.00 og 13.00-14.00. Når jeg senere ringte i åpningstiden, fikk jeg ikke svar. Jeg valgte å bli oppringt og fikk opplyst at jeg beholdt min plass i køen, men etter å ha ventet på telefon i tre dager og ringt gjentatte flere ganger fortsatt uten svar, sendte jeg de en litt krass e-post: "Jeg har forsøkt gjentatte ganger i flere dager nå å oppnå kontakt med dere pr. telefon, men ikke lykkes. Jeg valgte å bli oppringt tilbake når det ble min tur i køen, men nå etter tre dager har jeg fortsatt ikke blitt kontaktet. Jeg mener dette er totalt uholdbart. Det kan se ut til at kapasiteten deres med å ha tilgjengelig telefon tre timer pr. dag ikke er tilstrekkelig. Jeg håper dere kan vurdere tiltak for å bedre på situasjonen." Mandag 18. juni ringte en dame. Hun benyttet mmye av tiden til å beklage seg over at de hadde et nytt telefonsystem som fungerte dårlig.

Jeg forklarte at jeg ønsket hjemmebesøk av en ergoterapeut fordi jeg ville søke om en ledsagerstyrt hjelpemotor til min manuelle rullestol. Hun sa at jeg hørte fra de. Noen dager senere fikk jeg brev på Helsenorge hvor de lovet meg å få hjelp innen 18. juli 2018. Da jeg ikke hadde hørt noe da vi passerte 20. juli, tok jeg en telefon til ergoterapitjenesten igjen, og denne gangen tok de telefonen, og jeg fikk en lang klage over hvor mye de hadde å gjøre og at de ikke hadde fått nok midler til å dekke behovet. Jeg nevnte at i tillegg til ledsagerstyrt hjelpemotor og ny pute, ønsket jeg å søke om en fallalarm (mot epilepsi). Nei, det gikk ikke, for det måtte de i så fall registrere som en ny bestilling og ta som egen sak. Men det at jeg hadde epilepsi og at det var den bakenforliggende årsaken til at jeg i dag trengte rullestol satte saken i et litt annerledes lys. Hun sa litt anklagende at det burde jeg ha opplyst om første gang. Jeg sa at jeg ikke orket å sette meg i ny kø hos de og at jeg søkte om fallalarm på egenhånd.

Og, endelig, i morgen, nesten 5 måneder etter at jeg første gang tok kontakt med ergoterapitjenesten i begynnelsen av juni, skal det komme en ergoterapeut hjem til meg. Jeg synes i mange tilfeller det er greit å formulere meg skriftlig, da får jeg ned alt jeg skal si oversiktlig og ingenting blir glemt, og ergoterapeuten kan få ta med seg skrivet tilbake til kontoret når søknad skal skrives. Jeg skriver bl.a.: "Her vi bor er det en del oppoverbakker. Jeg synes det er vanskelig å be om følge ut fra andre (f.eks. assistent, samboer og venner) når jeg vet at de må puffe meg i oppoverbakkene. Dette har ført til at jeg kommer meg lite ut (ca. 1-2 ganger på to uker). Jeg har et ønske om at jeg kan komme meg mer ut enn det som er tilfellet i dag. En løsning på dette som jeg ser, er å søke om hjelpemotor til manuell rullestol. Jeg har undersøkt litt og Viamobil (fra Invacare AS) er en hjelpemotor som kan betjenes av ledsager. Da jeg leste i brukermanualen, synes jeg det så ganske komplisert ut å montere utstyret på/av stolen. Jeg har behov for å ha med rullestolen i bil og for å unngå mye montering av/på hver gang jeg har vært ute, ser jeg for meg at det hadde vært svært gunstig å ha en egen rullestol hvor hjelpemotoren kan være påmontert permanent, siden jeg ikke vet hvor lett det er for samboeren min å montere den av/på da han er svaksynt. Det er primært assistenten min og samboer som kommer til å være min ledsager. Samboeren min er svaksynt, men han mener selv at han vil klare å betjene rullestolen med hjelpemotor når det går greit å trille den manuelle rullestolen jeg har i dag."

Stikkord