Kaffe og litt sjokolade

Skrevet av Lise ons 03/10/2018 - 11:19

Jeg har en veldig god svensk kammerat. Vi chatter med hverandre omtrent daglig. Han drikker 1 l. kaffe til "frukost", som han sier, hver dag. Jeg bestiller derfor et par ganger i året i underkant av et par kilo kaffe til ham fra Tea and Coffee. Der har de Arabica kaffe, espressokaffe, Café grand gormet, koffeinfri kaffe, aromatisert kaffe og grønn kaffe.

Jeg kjøper også litt til meg selv som bl.a. kakao med appelsinsmak> som rett og slett smaker fantastisk. De har i en periode ikke hatt denne inne i sortimentet sitt, men nå har de fått den inn igjen. Jeg kjøpte også denne gangen kakao med vaniljesmak. Jeg kjøpte også denne melkesjokoladen som er egnet til baking, men den må nok låses inne i uteboden vår slik at den ikke blir spist opp. For en del år siden kjøpte jeg 3 kg med kvalitetssjokolade fra denne butikken. Da jeg etter et par måneder skulle bruke den, var det kun 60 g sjokolade igjen. Det var en samboer som hadde kost seg. Litt og litt ble plutselig til en halv kilo.

Stikkord

Besøk til min søster

Skrevet av Lise søn 23/09/2018 - 22:30

I helgen var vi på besøk hos min søster. Det var koselig. Vi tok bussen i nesten tre timer og hun og hennes 8-åring kom og hentet oss ca. 20 minutters kjøring hjemmefra. Nevøen vår på 8 år hadde fått seg en segway dagen før og satt med den på fanget. Den var veldig stas. Når vi kom hjem, suste han rundt på gulvet frem og tilbake mellom kjøkkenet og stuen. Jeg hadde litt lyst til å prøve, men innså at det ville bli for vanskelig uten syn. Samboeren min forsøkte og fikk det ikke helt til. Det var vanskelig å holde balansen. Når han bremset med segwayen, laget han svarte striper på gulvet til min søsterrs store frusterasjon.

Jeg hadde tatt med noen rundstykker og boller jeg hadde laget dagen før og et glass med eplegelé som jeg laget for en ukes tid siden. Hun serverte Toros tandori kyllinggryte med ris og naanbrød inntil. Jeg ble overrasket over hvor god gryten var. Hjemme hos oss bruker vi nesten aldri ferdige gryter, men jeg lager dem fra bunnen av. Gryten ga mersmak. Kanskje det blir litt mer halvfabrikata fremover?

På lørdag litt etter frokost, dro vi på besøk til min tante og onkel. Jeg hadde dessverre ganske vondt i hoftene og ryggen etter å ha ligget på en madrass som var for hard for meg og vi ble kjørt den lille biten til de. De mente det var en litt ekkel trapp til de å gå med krykker. Min tante og onkel så ut til å sette pris på besøket. Tanten min disket opp både med sjokoladekake og boller smurt med ost og syltetøy. Vi ble sittende i tre timer å skravle om alt og ingenting, både ting som skjedde i dag og litt fra barndommen. Jeg synes det var veldig hyggelig. Onkelen min kjørte oss hjem igjen siden han likevel skulle på butikken.

Vel hjemme hos min søster igjen, slappet vi av og skravlet litt. Det ble taco til middag og jeg hjalp henne med å kutte opp grønnsaker. Gutten hennes på 10 år hadde besøk av en kammerat av seg og de holdt seg mye oppe i 2. etasje, men han på 8 år virket til å kjede seg litt. Jeg la meg ganske tidlig.

På søndag ble det egentlig bare tid til å spise frokost og slappe av litt før vi måtte dra. Pga. mine smerter valgte vi å ta toget hjem igjen. Det er litt mindre bevegelser på toget enn det er på bussen. En time senere var vi tilbake i Bergen. Takk for et hyggelig besøk, min kjære søster!

Stikkord

Henvisning til urologisk avdeling

Skrevet av Lise fre 21/09/2018 - 14:19

Jeg har ikke vært åpen om at jeg strever med urinretensjon, dvs. at jeg ikke klarer å late vannet selv, og at jeg siden 2008 har brukt permanent kateter og siden 2010 har brukt subrapubisk kateter. Jeg går ikke inn på årsaken til at jeg har urinretensjon her, men den er sammensatt. Det er vanskelig å finne faglige tekster om subrapubiske kateter, men på Wikipedia kan du lese om "blærekateter" og jeg siterer følgende om subrapubisk kateter: "Suprapubisk kateter brukes i situasjoner der alminnelig blærekateter via uretra er uegnet. Suprapubisk kateter føres inn i blæren med innstikksted gjennom huden nederst på buken, der blæren ligger like under overflaten. Kateteret legges inn i lokalbedøvelse."

Når jeg hadde vanlig permanent kateter, byttet jeg selv selve kateteret som gikk inn i blæren. Når jeg fikk subrapubisk kateter, må skiftet skje av en spesialsykepleier innen urologi hver 10.-12. uke. Det skjer ved urologisk poliklinikk på sykehuset. Å bytte selve urinposen gjør jeg selv uten hjelp ca. en gang i uken. Det er mange som har hjemmesykepleier til å gjøre det, men jeg synes ikke det er vanskelig i det hele tatt.

Jeg har de 4-5 siste årene vært sterkt plaget av urinblærespasmer, dvs. kramper i urinblæren, som følge av det inneliggende kateteret. Det er blæren som forsøker å kvitte seg med fremmedlegemet, som et kateter jo er, og det gjør den ved å trekke seg sammen. Eneste effektive behandling når krampene slår til, har vært smertestillende medisiner i ulik styrke. Jeg har erfart at hvis jeg er rask med å ta smertestillende, roer krampene seg også resten av dagen og det er ikke behov for "påfyll" senere på dagen. I snitt har jeg måttet ta smertestillende som omdannes til morfin i kroppen ca. annenhver dag og i perioder oftere og jeg har måttet bruke morfinpreparater (eller sterkere) et par ganger i måneden. Jeg har i to omganger forsøkt en medisintype som kalles "urologisk spasmolytikum", Betmiga og Emselex, men disse har verken gitt virkning eller bivirkning.

I konsultasjonen jeg hadde med legen min i dag, sa jeg at jeg ønsket å bli henvist til urologisk avdeling for å se på andre løsninger enn å gå med et subrapubisk kateter. Det er da snakk om urostomi. Det føles kanskje som et stort skritt tilbake å skulle gå fra permanent kateter til å få urostomi, men jeg tenker at etter å ha gått med tom blære i 10 år, har urinblæren min uansett fått permanente skader. Da er det opp til meg å finne den beste løsningen på situasjonen.

Stikkord

Ut på turboshopping

Skrevet av Lise tor 13/09/2018 - 18:35

I dag skulle assistenten min komme litt tidligere enn det hun pleier fordi vi skulle ut på en shoppingrunde, men hun kom til vanlig tid. Da hun luftet hundene, hadde hun møtt andre hundeeiere som hadde tisper med løpetid og hun var blitt stoppet to ganger av noen pratsomme turgåere. Assistenten min er høflig og liker ikke å avvise folk og hun var blitt stående å snakke med de en god stund. Hun gjorde seg raskt ferdig i leiligheten med rengjøring på kjøkken og bad i tillegg til gulvvask. Deretter var det Lagunen neste.

Assistenten min kjøpte seg ny el-bil for et par-tre måneder siden. Vi var ganske spente på om vi fikk plass til rullestolen min i bagasjerommet. Hun hadde tenkt litt på at det burde være plass til den når hun kjøpte bilen. Jeg sa også at det gikk an å demontere den ved å ta av både fotstøtter og drivhjul, men det viste seg at rullestolen fikk akkurat plass når den var slått sammen. På lagunen var vi innom Lindex. Der fikk jeg kjøpt meg to nye skjørt (jeg går jo bare i skjørt), tre nye overdeler, en god og varm jakke, tre tykke strømpebukser og tre litt tykkere knestrømper. Det kom på 1.600 kr., men jeg hadde igjen litt på et gavekort jeg fikk til jul og jeg betalte da kun 900 kr. for dette fra egen lomme. Vi hadde ikke så god tid siden hun kom litt sent til meg, så jeg tenker å ta en ny handlerunde i neste uke for å se litt mer etter klær. Deretter gikk vi på Nille hvor jeg kjøpte servietter på tilbud og en liten vase og en lyslykt som jeg skal gi bort i julegave. Jeg var også på leting etter bakeboller i tre deler fordi den minste bakebollen min har begynt å lukte litt stygt etter at jeg blandet hvitløkssmøret til noen hvitløksbagetter tidligere i sommer. Bollene var litt mindre enn jeg hadde ønsket meg, men den største bakebollen min er fremdeles mulig å bruke. Vi gikk også på Jernia hvor jeg lette etter en kakeform som var 30x20 cm, men det hadde de ikke. Jeg var også ute etter et muffinsbrett som ligner to av de jeg har fra før der det er plass til 12 muffinsformer som jeg i sin tid kjøpte på Jernia, men dem hadde de ikke. Jeg har to muffinsbrett med plass til 12 former og to brett som tar 6 former hver, men ulempen er at de ikke kan stables i hverandre. Jeg har det temmelig fullt i skuffen hvor de ligger. Jeg tenker å gi bort de to muffinsbrettene med 6 muffins til enten assistenten min eller min søster. Men det endte med at jeg til sist kjøpte en pakke med 6 syltetøyglass. Jeg har planer om å lage eplegelé en av de nærmeste dagene. Assistenten min parkerte meg ikke langt ifra utgangen og jeg ventet der mens hun løp ut i bilen med det vi hadde kjøpt.

Jeg måtte også innom en urmaker. Jeg har en Seiko punktklokke, men lokket vil ikke lukke seg og spretter opp med en gang jeg forsøker å lukke det. Jeg må levere det inn til hjelpemiddelsentralen, men jeg hadde liggende en annen klokke med ødelagt reim, men som er litt større og litt mer klumpete. Jeg er veldig fornøyd med reimen som tilhører Seiko-klokken min og jeg fikk henne til å flytte den over til den litt mer klumpete klokken. Hun satte også inn nytt batteri i klokken. Skiftet av reimen ble gjort gratis, men batteriet kostet 150 kr. Jeg takket for hjelpen. Jeg håper at klokken lar seg ordne raskt på Hjelpemiddelsentralen. Klokken koster 2.790 kr. ved Adaptor Hjelpemidler AS. Jeg vil ha det Seiko-uret fordi klokken kun er 22 mm i diameter. Jeg har ganske tynne håndledd og klokken blir lett veldig dominerende om den er for stor og dekker hele håndleddet.

Helt til slutt var vi innom på Coop for å handle noen matvarer, men først gikk vi på kjøkkenavdelingen og så om de hadde kakeform. De hadde en som var 36x23 cm, men jeg synes den ble for stor. Fordelen med den, var at den hadde lokk. Men på Coop fant vi et muffinsbrett som lignet det jeg hadde hjemme fra før. Jeg kjøpte det og håpet at det gikk an å stable nedi de jeg allerede har - og det gikk!

Bursdagsfeiring

Skrevet av Lise søn 09/09/2018 - 21:31

Nå i helgen var jeg og samboeren min invitert til å markere 1-årsdagen til hans storebrors sønn sammen med familie. Jeg jobbet jo på et IKT-kurs på Hurdalsenteret på Østlandet denne uken. Samboeren min satte seg på et fly til Oslo og sammen tok vi tog mot Telemark. Vi ble møtt av hans storebror som kjørte oss den siste halvannen timen.

På lørdag (8. september) startet jeg dagen med en dusj. Etter en god frokost med bagett og kakao kokt på melk og sjokolade, satte jeg i gang med å lage fruktsalat til selskapet. Jeg ble ferdig etter halvannen time. Vi kjørte til min svigerinnes foreldre hvor alle møttes. Vi startet med å spise finnbiffgryte som var bokstavelig talt laget fra bunnen av, der t.o.m. kjøttet var fra deres egen gård, og etterpå samlet vi oss nede i stuen. Litt senere flyttet vi oss tilbake til bordet for å smake på kakene. Jeg spiste et godt stykke av svigermors alltid gode ostekake, hun vet hvordan hun lager den, og et sjokoladekakestykke. De hadde også marsipankake der. Jeg er svak for marsipankaker, men jeg har noen ganger opplevd å få dumping om jeg blir for grådig. Jeg brukte derfor nesten 20 minutter på mitt marsipankakestykke. Jeg tok det veldig rolig.

Så kom de til det store. Oppaking av gaver. Nevøen vår skjønte nok ikke så mye av det, men han fikk en fargerik lastebil, duplo og av meg og min samboer fikk han Mummitrollboken. Der kunne vi se på et oversiktskart at de dyrket tobakksplanter. Mummitrollboken er skrevet og tegnet i perioden 1945-1970 og på den tiden ble ikke tobakk ansett som helseskadelig.

Etter hvert brøt selskapet opp. Noen hadde flere timer i bil hjem igjen. Vi kjørte hjem til min samboers storebror igjen. Der ble vi sittende utover kvelden og skravle. Rundt 21.00-tiden spiste vi litt kveldsmat. Jeg sov utrolig dårlig natt til søndag, men fikk lov til å ligge litt utover formiddagen og jeg klarte å sovne litt. Vi pakket sakene våre og storebroren kjørte oss til toget igjen som gikk til Bergen.

Stikkord

Kurs i Guide på Hurdalsenteret

Skrevet av Lise fre 07/09/2018 - 22:11

I uken som har vært, dvs. 3.-7. september, har jeg jobbet som assistent på et kurs for "viderekommende" i et program som heter Guide. Kort fortalt er det et menybasert program der man trykker tall for å åpne programmer og utføre ulike handlinger. Man bruker også Enter for å bekrefte og Escape for å gå ut av det man holder på med. På disse IKT-kursene er det maksimalt plass til 5 deltakere, men på dette kurset var det kun 4 mannfolk som deltok. To var i 60-årene og to var over 80 år. Det var en fin sammensetning av deltakere, for de var på noenlunde samme nivå.

Jeg var litt bekymret for at jeg ikke ville rekke å komme til første undervisningsøkt. Tre timer før flyet mitt skulle gå, fikk jeg en SMS fra SAS om at flyet mitt var kansellert. Jeg fikk ny avgang kl. 12.10 og kursstart var kl. 14.00. Vi landet i Oslo 10 minutter etter tidsskjema. Siden jeg ikke klarer å få tak i krykkene mine selv (jeg er ikke høy nok), måtte jeg vente til jeg var sistemann ut av flyet. Det viste seg å ikke være noen stor katastrofe, for når vi kom til bagasjebåndet, var ikke bagasjen begynt å komme. Ledsageren min fikk bestilt drosje på selvbetjening. Det tok 5 dyrebare minutter. Kl. 13.40 satte jeg meg inn i drosjen. Jeg krysset fingre for at sjåføren visste hvor Hurdalsenteret var. Det var han ikke sikker på og kjørte først et stykke, men valgte å snu og kjøre hovedveien. Det var riktig. En halv time senere stod jeg ved resepsjonen på Hurdalsenteret og fikk nøkkelkort til rommet. Mens jeg stod der, kom IKT-instruktøren og sa at de begynte om 5 minutter. Jeg rakk det akkurat. Det hadde jeg ikke trodd.

I første økt fikk de si hva de kunne i Guide og hva de ønsket å lære. De kom også med ønsker om hvordan undervisningen burde legges opp. To av de hadde vært på et kurs hvor de hadde hatt halvannen time med teori og følte at når de fikk sette seg fremfor PC-en var de forvirret og usikker fordi det var gjennomgått så mye nytt. Jeg husker selv den IKT-instruktøren og jeg forsøkte å si det til vedkommende, men h*n mente h*n gjorde det riktige. De ønsket korte teoriøkter og at de fikk prøve seg på PC-ene rett etter teorien. IKT-instruktøren valgte å avslutte tidlig, for hun så at noen begynte glippe med øynene. Noen hadde vært oppe kl. 5.00 om morgenen for å dra på kurset. Jeg sa at vi kunne møtes i en liten avsidesliggende krok til kveldskaffen kl. 20.00.

Kurset gikk sin gang. Vi gjennomgikk "Brev og dokument" og de fikk prøve seg litt der mens vi gikk rundt og hjalp til der de stod fast. De så også på nettleseren, nyhetsfeed (RRS) og e-post. Jeg så at en deltaker hadde problemer med å høre etter hva talen ga av informasjon. Dette kombinert med at han ikke så alt som stod på skjermen, førte til at han ble usikker på hva han skulle gjøre. Mange svaksynte velger å bruke den lille synsresten de har igjen for alt det er verdt. Vi forsøker å formidle at de burde forsøke å spare litt på kreftene ved å støtte seg mer til talen.

Det var én deltaker på kurset som hadde med seg kona si til ledsager. Hun var også hans personlige assistent og lese- og sekretærhjelp i dagliglivet. Han beordret og og pisket den stakkars damen hele tiden. Det verste var at han ikke var takknemlig for all den hjelpen hun ga, men tok det som en selvfølge at hun skulle følge ham rundt omkring og smøret på knekkebrødet hans. Han svarte henne frekt og nedlatende, men aldri svarte hun ham surt tilbake. Hun hjalp til under kaffeserveringen og skjemte oss alle rent bort, også de som hadde nok syn til å kunne skjenke seg en kopp kaffe selv.

Som assistent er det min oppgave å sørge for at kaffetrallen kl. 11.00 til kaffepausen og kveldskaffen kl. 20.00 er på plass. Jeg gikk med krykker fordi det er ganske store avstander på det store senteret, men da fikk jeg ikke til å trille kaffetrallen. Jeg kan ikke bare gå med en krykke, for da får jeg økte smerter i etterkant. Jeg fikk delvis hjelp av resepsjonisten og ledsageren til å flytte trallen dit den skulle være.

På torsdags kveld fikk vi servert marsipankake. På kurset var det tre personer som hadde diabetes og som stod over kaken. Etter min mening gikk de ikke glipp av noe, for marsipanlokket var kvalmende tykt. De mente også at kjøkkenet kunne ha gjort mer for å lage diabetesvennlige desserter som ble servert UNDER MIDDAGEN. Jeg hadde forberedt en liten quiz der hver enkelt bare svarer høyt om man tror man vet svaret. Jeg liker ikke quiz selv og derfor passer det meg fint å være den som stiller spørsmålene. Jeg hadde laget spørsmål som gikk på historie, geografi, menneskekroppen, matvarer osv. Jeg er litt opptatt av at quizen ikke skal være for vanskelig - da blir det ikke gøy. Den som klarte å svare riktig flest ganger fikk en liten premie; en kortstokk med store tall.

På fredag hadde vi en liten økt hvor de fikk lov til å gjøre det de selv ønsket. Vi måtte sjekke ut av rommet til kl. 11.00, så det ble en kortere økt. Etter kaffepausen var det evaluering. Bussen skulle gå fra Hurdal kl. 14.00, men da klokken ble slagen, var det fremdeles ikke kommet noen buss. Vi dro fra senteret kl. 14.15, men jeg tror alle rakk tog og fly.

Oppfølging av min beinskjørhet

Skrevet av Lise tir 21/08/2018 - 11:43

I dag var jeg til legen for å følge opp osteoporosen som jeg fikk påvist 11. juli. Han økte Calcium-Sandoz opp til en og to brusetabletter i døgnet. Jeg spurte ham om det gikk an å bli bedre av beinskjørhet, men han mente at dette kun var unntaksvis. Det gikk an å forebygge at osteoporosen forverret seg. Jeg spurte ham om hva han mente om behandling med bisfosfonat. Han sa at den medisinen kunne man gå på i 10 år, men da hadde man også brukt opp den muligheten for behandling. Han sa at vi burde vente med bisfosfonat til jeg kom i den naturlige alderen for å utvikle osteoporose og hvor jeg sannsynligvis vil få en forverring av min osteoporose. Han sa at jeg hadde utviklet osteoporose etter vektoperasjonen, men han ville likevel ta en del blodprøver for å utelukke andre årsaker som f.eks. stoffskifteproblemer. Etter legetimen tok jeg derfor blodprøver. Den medisinske sekretæren tappet hele 7 glass av meg. Legen sa at jeg fikk beskjed på Helsenorge når svarene forelå.

Beinskjørhet kan også være arvelig. Min bestemor (på morssiden) hadde alvorlig beinskjørhet. Hun kunne knapt løfte 2 liter melk uten å få brister. Min mor har også nå fått påvist beinskjørhet, men hun er i den naturlige alderen for å utvikle det. Det er litt forskjell på å utvikle det i en alder av 63 år og ikke 36 år.

Ut og reise med fly

Skrevet av Lise lør 11/08/2018 - 13:59

I går skulle jeg og min medassistent ta fly hjem igjen etter å ha jobbet 5 dager på et iPhone-kurs. Det blåste og regnet mye da vi gikk ut av bussen og bussjåføren fulgte oss rett på innsiden av døren. Han hadde vært i kontakt med ledsagertjenesten på Gardermoen en halv time før vi kom og gjort avtale, men etter å ha stått der i nærmere 10 minutter uten at det kom noen og hentet oss, ringte vi de. Da sa de at ledsageroppdraget var satt som ferdig utført. Vi svarte at vi stod i hvert fall ved inngangen og ventet. Det tok ikke mange minuttene etter telefonen til ledsagertjenesten før de kom. Jeg hadde bestilt med rullestol og hun kom med en av de nyere rullestolene de har fått på Gardermoen, der sete og det meste annet, bortsett fra hjulene, er laget av hard plast. Jeg får lett smerter i ryggen og hoftene om jeg sitter på for harde underlag i mer enn 5-10 minutter og jeg spurte om å få en vanlig rullestol istedenfor. Det lot seg ordne og jeg ble fulgt til SAS-skranken for å sjekke inn og deretter til sikkerhetskontrollen. Jeg går selv igjennom sikkerhetskontrollen. Da slipper jeg manuell sjekk av meg selv og få en ubehagelig opplevelse slik jeg fikk sist jeg skulle fly fra Gardermoen. Da var en sikkerhetskontroller på opplæring og ble litt vel intim når han sjekket grundig skjørtelinningen min og litt under skjørtet på låret. Jeg tror egentlig at han synes det minst var like pinlig som meg, men han hadde sikkert et ønske om å være mest mulig korrekt i det han gjorde som nyansatt på jobb. Sekken min ble selvsagt tatt til sides fordi de lurte på hva mine to leselister var. Assistansedamen spurte om de kunne ta min sekk først siden flyet mitt skulle gå om en halv time. Det ble omsider gjort.

Vi gikk direkte til flyet og etter 15 minutter satt jeg i flysetet på plass 21F. Et godt stykke fremfor meg var det et lite barn som skrek voldsomt. Det synes jeg er utrolig kjedelig om jeg sitter nærme nok, men heldigvis ble barnet stille etter hvert. Jeg ønsket å kjøpe meg en brus, siden jeg ikke hadde rukket det på vei til flyet, men jeg klarte ikke å oppnå kontakt med flypersonalet. Jeg synes det er vanskelig å vite når de ser på meg og spør om jeg skal ha noe. Noen bøyer seg innover og tar meg på armen eller skulderen og det synes jeg er fint at de gjør. Jeg kunne selvsagt ha trykket på assistanseknappen over meg, men for det første visste jeg ikke nøyaktig hvor den var og for det andre liker jeg ikke å få mye oppmerksomhet. Det var dessuten kanskje like greit, for en brusboks inneholder litt for mye væske til at jeg klarer å drikke den på 20 minutter.

Stikkord

Kurs for nybegynnere i iPhone 6.-10. august

Skrevet av Lise lør 11/08/2018 - 12:51

I går kveld kom jeg hjem etter å ha jobbet som assistent på et kurs i iPhone for nybegynnere. Vi var denne gangen så heldige å være like mange deltakere som assistenter og instruktører. Vi kjørte derfor mest individuell undervisning, men også noen økter felles. Da kursdeltakerne kom på mandag, startet vi opp etter lunsj med en runde på hva hver enkelt kunne og hvilke forventninger han/hun hadde til kurset. Det kom da frem at to deltakere kunne en hel del, en kunne noe mens en siste ikke hadde brukt sin iPhone i det hele tatt. Første undervisningsøkt på tirsdag startet med en gjennomgang av alle fysiske knapper på telefonen og rask gjennomgang av det viktigste under Inntillinger-appen.

Deltakeren jeg underviste kunne en hel del fra før og kunne nok fint ha klart seg på et kurs for viderekommende. H*n var heller ikke redd for å prøve seg på nye ting og det er en viktig egenskap om man skal lære seg noe nytt. H*n kunne de viktigste bevegelsene for å kunne bruke iPhonen med skjermleseren VoiceOver, men h*n trengte litt mengdetrening på å sende meldinger. H*n brukte mye dikteringsfunksjonen når h*n skrev enten det var i meldinger eller andre tekstfelt. H*n hadde tidligere kun diktert korte meldinger med Siri og da må du si alt i rask rekkefølge, om ikke mener hun du bør sende meldingen. Ved å trykke på Dikter-knappen til venstre for mellomromstasten, kan du stoppe og starte dikteringen som du selv ønsker og ta tause pauser mellom setningene om du vil ha litt tid på å formulere deg. I løpet av uken var vi også innom apper for NRK TV, NRK Radio og YouTube. Deltakeren virket veldig fornøyd mot slutten av kurset.

Noen ganger ser vi assistenter at det kommer deltakere på kurs som har fått altfor mye hjelp av andre og blitt hjelpesløse blinde. Vi ser det f.eks. med en forventning om hjelp til å bli fulgt rundt omkring på senteret. Noen setter seg nærmest på bakbeina og nekter å forsøke selv. Jeg har noen ganger sagt at "det må jo være fint å klare det selv" når jeg har vist appen TapTapSee som kan hjelpe deg til å skille f.eks. supper eller brus ved å ta bilde av det og få en tilbakemelding på skjermen. "Men det kan kona mi hjelpe til med" kan jeg få til svar. Jeg tenker da i mitt stille "stakkars arme, lille kone". Jeg tenker at det hele også handler litt om å bygge opp sin egen selvtillit på at "dette klarer jeg alene uten syn". Familiemedlemmer hjelper sikkert gjerne til, men hva da den dagen de er ute av huset og du ikke har noen å spørre?

Ingrid Espelid Hovig ble 94 år gammel

Skrevet av Lise lør 04/08/2018 - 14:18

I går kunne jeg lese i artikkelen "Ingrid Espelid Hovig er død". Hun ble hele 94 år gammel. "Hun ble landskjent som programleder for Fjernsynskjøkkenet som hun spilte inn 300 episoder av i perioden 1965 til 1998. Hovig har også gitt ut over 50 kokebøker." Jeg har de siste månedene følt at jeg har fått et lite personlig forhold til Ingrid og lært henne litt å kjenne gjennom å se på gamle opptak av Fjernsynskjøkkenet som ligger ute på NRK fra 1960-tallet og ut 1998.

Tre dager før hun døde, leste jeg ferdig boken "Ingrid" skrevet av Ingar Sletten Kolloen. Det var en bok som oppsummerte hennes liv på en fin måte og med et lite humoristisk glimt i øyet. Etter å ha lest boken, sitter jeg igjen med et bilde av Ingrid som en målbevisst og perfeksjonistisk kvinne. Perfeksjonistisk med et positivt fortegn. Det står i boken at hun gjorde grundige forberedelser til hvert opptak av Fjernsynskjøkkenet, som å spisse formuleringer og lage maten flere ganger før opptak, og hun svarte personlig på alle skriftlige henvendelser som kom inn i etterkant av programmet. Noen i NRK foreslo for henne å formulere et standardbrev, men da svarte hun at det ville bli altfor upersonlig.

I artikkelen jeg henviser til står det om Ingrids tanker rundt det å komme seg videre i livet etter at ektemannen døde bare 9 dager etter deres bryllupsdag: "Jeg måtte bare ta opp igjen arbeidet mitt i NRK, og sånn er det blitt resten av livet. Arbeid ble både min velsignelse og medisin, fortalte Hovig i NRK-programmet «Mitt liv»."

I et kapittel skriver hun om noen humoristiske opplevelser og tabber hun gjorde under innspillingen av Fjernsynskjøkkenet:

"Ingrid kunne bomme. Den ene gangen var før hun ble fast ansatt. Mot slutten av programmet, skulle hun rulle sammen makrellfileter og feste dem ved hjelp av tannpirkere. Ingrid hadde glemt å ta frem tannpirkere. Alt måtte tas om igjen, for den gangen ble alt filmet i en sekvens."

Det ser jeg for meg at var tungt å svelge for Ingrid. Jeg har gjennom boken fått inntrykk av en kvinne med et ønske om å gjøre det beste på alle måter og jeg tror hun fikk dårlig samvittighet når hun selv var skyld i at noe måtte gjøres om igjen og kostet penger for NRK. Dette skinner også igjennom her:

"Strømkabelen til komfyren røk mens Ingrid hadde flyndre i ovnen. Stans opptaket" fòr det gjennom hodet hennes, men så husket hun at brudd og nyopptak kostet mye penger, og Otto Nes ville bli sur på produseren. Ingrid improviserte seg gjennom resten av programmet med en halvstekt flyndre og beskrev med et lurt smil hvor brun og sprø flyndra ville bli når komfyren virket."

Den humoristiske gjenfortellingen jeg likte best, og som viser litt av Ingrids herlige humor, var denne: "Under et opptak ble stekeovnen overopphetet. Hun løftet blidt ut brødene og oppdaget at de var blittsvarte. Ingrid brukte ett sekund på å komme seg til hektene før hun henrykt utbrøt: "Se så fine brød!" Programmet var i sort-hvit, visste hun."

Litt actionfylte tider ble det også da NRK drev med å produsere Fjernsynskjøkkenet og denne gangen var Ingrid helt uskyldig: "En formiddag fylte en brent lukt studio. En teknikker rev opp komfyrdøren og pillet med en av Ingrids stekespader ut en forbrent kveil med ledninger som noen hadde forlagt."

I boken står det også om da Ingrid skulle demonstrere et elektronisk steketermometer, men da det skjedde noe teknisk feil under opptaket måtte hun begynne på nytt. Hun kunne ikke fortsette med et halvstekt lammelår. En NRK-ansatt fikk tak i et nytt, men oppdaget da steketermometeret skulle settes inn at lammelåret var dypfryst. Mange kom med forslag til løsning på problemet, som å sminke lammelåret, bruke hårføner og ha kokende vann over det, men løsningen ble å bruke drill og et tynt bårr. "Jeg ergrer meg ennå over at jeg ikke rådet seerne til å ha drill og bårr klart hvis de skulle komme i tidsnød med et frossent lammelår" sa hun til forfatteren.

NRK skriver i den nevnte artikkelen hvor Ingrids uttrykk "no har me juksa litt" kommer fra: "Humortrioen KLM la sin elsk på den folkekjære tv-kokken og Trond Kirkvaag parodierte henne gjentatte ganger. Det var også Kirkvaag som fant på begrepet «No har me juksa litt», men Hovig skal ha likt parodien så godt at hun stjal uttrykket fra komikeren, ifølge Bergensavisen."

Hvil i fred, Ingrid.

Stikkord