Om meg – det jeg ikke skriver om (klistret)

I denne bloggen skriver jeg mye om livet mitt som vil innebære det å trenge hjelpemidler som blind og bevegelseshemmet, det å ha epilepsi, det å ha permanent urinkateter og følgene med det, det å leve med kroniske smerter, det å være vektoperert, det å være beinskjør i ung alder, det å leve med en synshemning, hjelpeapparatet m.m. Jeg har mange utfordringer, men livet mitt er jo heldigvis MYE MER enn det, men det er bare det at det ikke får så mye plass i denne bloggen. I dette innlegget skal du bli kjent med mine interesser og det jeg ikke skriver så ofte om her.

Hvem er jeg?
Jeg heter Lise og har bodd i Bergen siden 2005, men kommer opprinnelig fra Vest-Telemark. Her bor jeg sammen med samboer. Født i desember 1982, riktignok tre måneder for tidlig, men jeg klarte meg heldigvis.

Min kjære PC
Jeg fikk min første PC i 4. klasse (1994) og etter å ha blitt tvunget av min far til å lære touch (jeg er takknemlig i dag – for å ha sagt det) ble jeg god venn med PC-en. Jeg brukte på den tiden stor skjerm med forstørrelse, men gikk i 1998 over til å bruke tale og punktskrift (leselist) for å kunne følge med i den økende mengden pensum på videregående og høyere utdanning siden synet mitt begynte å bli dårligere. I dag bruker jeg PC daglig og har tilkoblet punktskriftsskriver, vanlig skriver og både A4- og A3-skanner til PC-en. Jeg har både bærbart og stasjonært utstyr. Jeg hører mange synshemmede si at iPhone erstatter mer og mer deres behov for PC, men den kan jeg ikke kjenne meg igjen i. For meg skriver jeg altfor ineffektivt på iPhone – selv med leselist som har punkttastatur. Dessuten er det for tungvint å skulle veksle mellom mange programmer samtidig. Jeg skriver mye på pC-en, alt fra private dokumenter til organisasjonsdokumenter, er på diskusjonsforum og Facebook, leser nyheter, skanner inn bøker osv.

Facebook
Men, en ting vil jeg si, om du skriver en statusoppdatering på Facebook og venter på at jeg skal trykke liker på den, tror jeg du bør vente evig. Jeg leser så og si aldri statusoppdateringer til vennene mine. Ikke fordi jeg ikke er interessert i vennene mine, men fordi det ikke er slik jeg bruker Facebook. Jeg bruker Facebook mer som et diskusjonsforum. Jeg bruker maksimalt 30-40 minutter på Facebook hver dag, men mer de dagene jeg er sengeliggende. Jeg er medlem i nærmere 60 mer eller mindre aktive grupper og følger med i aktiviteten på disse. Jeg er lite aktiv selv, men det går i perioder. Gruppene er interessante for synshemmede, førerhundbrukere, vektopererte, kroniske smertepasienter, epileptikere, PTSD-pasienter, urostmi-opererte, mennesker med osteoporose m.fl.

Kjøkkensysler
Min hovedinteresse, og som jeg i perioder bruker mest tid på for utenom PC-en, er å stå på kjøkkenet enten det gjelder middag, dessert, baking av kaker eller gjærbakst. Favoritten er nok gjærbakst. Men siden vi bare er to i vår husstand må jeg forsøke å begrense meg litt, men jeg forsøker å finne anledninger til å bake, som til jobben til samboeren min, til assistenten min, til familie eller venner om vi skal besøke de eller får besøk, arrangement osv. Middager lages så og si alltid fra bunnen av her i heimen og samboeren min får alltid hjemmebakt brød med seg som niste.

Lese oppskriftsbøker
Jeg bruker mye tid på å lese oppskrifter enten jeg finner de på nettet eller i oppskriftsbøker. Ja, jeg er så gammeldags at jeg låner oppskriftsbøker på biblioteket (og har kjøpt en del brukte bøker) og skanner dem inn fordi jeg ikke orker å ha uoversiktlige oppskriftsbøker på lyd eller i mange permer i punktskrift, men i et dokument jeg kan søke i. Jeg har et omfattende oppskriftsregister på en lukket blogg kun jeg har tilgang til som gjør det enkelt å finne frem i over 3.000 oppskrifter jeg synes virker fristende.

Lese vanlige bøker
Men jeg leser også annet enn oppskriftsbøker. Jeg hørte på min første lydbok, «Georgs magiske medisin» av Roald Dahl, da jeg var 6 år og siden da var leselysten vekket. Jeg liker særlig bøker fra virkeligheten, kriminalromaner, dokumentarer, biografier og enkelte slektsromaner. Bøker er kanskje noe jeg kan bli flinkere til å skrive om her på bloggen.

Media – TV og podcast
Jeg ser lite på TV-boksen, for å kalle det for det, men jeg bruker mobilen mye og ser på programmer som interesserer meg i NRK TV-appen og TV2 Sumo. Da kan jeg se hva jeg vil når det passer meg – og jeg trenger ikke sitte i den kjedelige sofaen i stuen… Det eneste jeg og samboeren min ser på TV sammen er Dagsnytt Atten når vi spiser middag. Ellers er TV-boksen av her i huset. Når jeg ser på TV liker jeg gjerne å slappe av på sengen eller jeg sitter gjerne og skanner inn bøker. Det gjør den kjedelige innskanningen litt lettere å komme seg igjennom. Noe annet jeg har en del abonnement på, men som jeg ikke er like flink til å høre på fordi jeg ikke prioriterer å bruke så mye tid på det, er podcaster. NRK lager mange bra og seriøse podcaster.

Organisasjonsarbeid
Jeg deltok på mitt første årsmøte i 1998 (da var jeg 16 år) og ble valgt inn i et regionalt styre og siden har jeg hatt ett eller flere verv i ulike organisasjoner opp igjennom årene, hovedsakelig sekretær- og lederverv. Jeg er glad i systematikk og skriftlig arbeid. Jeg synes det er viktig å støtte opp om organisatorisk arbeid. Ikke bare ved å være aktiv selv i form av verv, men også ved å være medlem og betale medlemskontingenten. På den måten støtter man opp om en organisasjon som driver viktig interessepolitisk arbeid overfor myndigheter og andre, kanskje jobber med forskning og som gjør et viktig arbeid for medlemmene sosialt gjennom lokale aktiviteter. Pr. i dag er jeg medlem i fem organisasjoner hvorav fire er for funksjonshemmede og den ene er for Norsk Epilepsiforbund.

Synsrehabilitering
Noe jeg brenner sterkt for er at synshemmede skal få en så god hverdag som mulig, noe jeg føler jeg er med på gjennom mitt engasjement som rehabiliteringsassistent i Norges Blindeforbund. Det føler jeg også at jeg er med på gjennom mitt organisasjonsarbeid. På Blindeforbundets rehabiliteringskurs får jeg være med på å se at deltakerne tar styring over livet sitt tilbake gjennom øvelse på ferdigheter (f.eks. gjennom formingsaktiviteter og matlaging)og mestring av kjøkkenhjelpemidler, lydbokspillere, bruke hvit stokk, kikkerter og biller, lese-TV og luper, datatekniske hjelpemidler, punktskrift, øve seg på å bruke hender istedenfor synet osv. Jeg gir primært undervisning i punktskrift/taktil trening og IKT-faget som i tillegg til PC, også innebærer bruk av iPhone, men jeg kan også gi opplæring i bruk av lydbokspillere. Jeg bor på kurssenteret gjennom hele døgnet sammen med kursdeltakerne. Det er ikke uten baktanke at jeg tar med meg strikketøyet til kveldskaffen. De fleste deltakerne har en liten synsrest og når de ser at jeg som helt blind kan sitte og strikke på pinne nr. 3 og 4, tenker de at «da må det være mulig for meg også». En viktig rolle jeg har som rehabiliteringsassistent, likeperson, er å vise at det er mulig å leve et godt liv selv om man ikke ser – og det er det. Alle vi assistenter, som er et godt team på i alt 30 personer som jobber i en turnus, har et godt humør og latteren sitter løst. Dette kunne jeg ha skrevet mye om, men det får vi ta senere.

Det jeg nesten ikke er interessert i
Det er én ting jeg ikke interesserer meg for som kanskje kan virke litt uvanlig for mange. Jeg hører så og si aldri på musikk. Jeg kjeder meg når jeg hører på musikk. Om jeg en sjelden gang skal høre på musikk, blir det som regel enten melodiøs trance eller Enya. Jeg liker også den gode, gamle 80-tallsmusikken.

Sitater fra pressemelding fra Synshemmedes Aksjonsuke

I dag var jeg på Smartcafé i fylkeslaget i Hordaland. Denne uken er det Synshemmedes Aksjonsuke hvor fokus er synshemmede og tilgjengelighet til apper. Blindeforbundet skriver bl.a. på sin nettside: «Mange er ikke klar over at blinde og svaksynte bruker smarttelefoner, nettbrett og PC. Derfor bestemte vi oss for å kartlegge hvor vanlig bruken er, og hva slags apper synshemmede bruker mest. En undersøkelse gjennomført av Opinion viser at 83 prosent av de spurte bruker e-post på mobilen ukentlig. 82 prosent bruker mobilen til å surfe på nett, mens 76 prosent bruker den til å sjekke sosiale medier. Så å si alle under 60 år bruker Vipps.»

Jeg var med og skrev pressemeldingen som gikk ut til en del aviser i Hordaland i dag og der står jeg sitert bl.a.: «Jeg bruker NRK-appene for TV og radio/podkaster på iPhone i tillegg til TV2 Sumo. E-post, Facebook og messenger er også noe jeg sjekker hyppig i løpet av en dag. Dessuten, har jeg med meg lydbokspilleren på mobiltelefonen. Lise sitter i styret i Norges Blindeforbund Hordaland og er en racer på ikt. Hun er frustrert over at tilgjengelighet til viktige apper og nettsider fremdeles ikke er en selvfølge, selv om det kommer seg betraktelig.»

«Vipps er en enkel måte å overføre penger på og det er svært praktisk å slippe og håndtere kontanter, for meg som ikke ser. Dessuten er det praktisk å bestille drosje fra 07000 Bergen Taxi-appen. Å betale billett i Skyss-appen har også blitt svært enkelt. Kort sagt, jeg bruker stort sett de samme appene som det du som seende gjør, men unntaket må været bilder og videoer, selv om jeg kjenner blinde som også bruker de appene aktivt.»

«De fleste appene er tilgjengelige nå, men skal jeg peke på noen av de jeg har nevnt som har potensiale for forbedringer på området når det kommer til tilgjengelighet for oss som bruker tale på iPhone, blir jeg nok dessverre nødt til å trekke frem TV2 Sumo og Bergen Taxi.»

«Digitaliseringen i samfunnet gir også nye unike muligheter for selvstendig liv for synshemmede. Det finnes også spesielt utviklede apper for synshemmede som hjelper meg som blind i hverdagen med å lese teksten på et ark, se forskjell på matvarer som har lik emballasje, som for eksempel om det er rømme eller crème fraîche jeg har i hånden.
På samme måte er det hvis man som synshemmet har behov for bistand eller seende hjelp til noe. Facetime og Skype (direkte videooverføring med seende) gir enorme muligheter til bistand som jeg bare kunne drømme om for ti år siden. For eksempel for å se om jeg har flekker på klærne, før jeg skal ut blant folk, lese på digitale displayer, se om jeg har fått glasur utover hele kaken eller hvis jeg leter etter noe jeg ikke finner i boden min, sier Lise på 36 år, som har vært blind hele livet og bor i Bergen.»

Jeg har jo tidligere skrevet om tilgjengelighetsappen for synshemmede Seeing AI som inneholder alt fra en enkel fargeindikator til mer avanserte funksjoner som strekkodeleser og tekstgjenkjenningsfunksjoner. Den appen har rett og slett revolusjonert livet mitt og det kan du lese om i det blogginnlegget jeg lenket til. Det gir muligheter jeg bare kunne drømme om for 8-10 år siden.

Jeg utvidet senest min lille horisont i går med Facetime da jeg fikk hjelp til å se på et digitalt display på et apparat. Det fungerte og jeg fikk gjort de innstillingene jeg var ute etter. Det er jo rett og slett fantastisk! Ja, man trenger ikke Facetime. som forutsetter at motparten har en iPhone, men det holder at motparten har Skype eller Messenger. Det finnes mange muligheter for direkte bildeoverføring her. Og man kan velge å bruke kameraet bak på mobilen for å få best kvalitet på videooverføringen.

På en Smartcafé samles vi kanskje mellom 10 og 15 blinde og svaksynte medlemmer av fylkeslaget som er interessert i smartteknologi, kanskje spesielt iPhone og iPad siden det er flest som bruker dette av synshemmede, og det tas opp ulike temaer og det deles erfaringer. I dag var temaet Appbibliotek som jeg skal skrive om i et senere innlegg.

Det å ha lov til å kose seg som vektoperert uten dårlig samvittighet

Vi har valgt å ta vektoperasjon som et grep for vår egen helses skyld. Vektoperasjonen er et godt verktøy som hjelper oss godt på vei for å nå målet om vektreduksjon, men å gjøre de riktige valgene om livsstilsendring er det vi selv som må stå for. Det er valg om fysisk aktivitet, styrketrening, antall måltider, valg av type mat og det å velge bort usunne alternativer. Det er valg vi står overfor hver eneste dag og den kampen er ikke lett.

Noen har kanskje hatt leie uvaner før operasjonen som f.eks. å drikke mye brus, småspise sjokolade, chips og snacks ikke bare om lørdagene, men ellers i uken også. Vi blir ikke operert i hodet. Mange vektopererte sier at de aldri bør smake hverken på brus, sjokolade eller chips etter operasjonen rett og slett for ikke å la seg selv bli fristet. Andre tenker at det ikke er så farlig om de spiser litt godteri om lørdagen, for det er så lite de får i seg likevel at de begrensede mengdene ikke utgjør noen stor fare for vekten. Andre igjen velger å gå for sukkerfrie alternativer i godterihyllene enten det er av hjemmelaget godteri eller fra butikkhyllene.

Jeg skulle virkelig ønske jeg var flinkere til det selv, og kanskje det skal bli mitt «sommerforsett 2019», å ta mer riktige valg når jeg får lyst på noe godt om kvelden. Jeg har gjennomgått noen gamle innlegg i Facebook-grupper og hentet frem tips og ideer fra medlemmer og laget denne listen over hva man kan lage av sunt kveldskos til seg selv. Tipsene er hentet fra gruppen «Mat for slankeopererte»:

  • hjemmelaget sukkerfritt gelégodteri
  • nice cream med ev. sjokoladesaus
  • smoothies
  • proteinpudding (gjerne hjemmelaget)
  • proteinbar kuttet opp i småbiter (gjerne hjemmelaget)
  • bær med vaniljekesam
  • frukt med smeltet mørk sjokolade
  • oppdelt frukt (gjerne med vaniljekesam)
  • fruktsalat
  • grønnsaker og dipp
  • tørket banan, gulrot, squash osv.
  • noen biter mørk sjokolade
  • nøtter
  • hjemmelaget chips av grønnkål
  • hjemmelaget chips av eple
  • hjemmelaget chips av ost
  • Ritz-kjeks med ost
  • grove vafler

To blogger hvor jeg har funnet mye godt som ikke påvirker vekten, men hvor man kan kose seg en god del, er bloggene Linda Stuhaugs blogg – «Det skal være en opptur med sunn mat» og Benedikte Knudsens matblogg med fokus på bl.a. lavkarbo og diabetikervennlig kosthold.

Jeg er opptatt av at selv om man er vektoperert, skal man kunne kose seg med et kakestykke, en hvetebolle, en dessert e.l. med god samvittighet uten å få hverken stygge blikk eller kommentarer fra de som vet at man er vektoperert. «Du som er vektoperert burde egentlig ikke…» – og hvordan kan du som ikke-vektoperert påberope deg en mer rett til å kose deg med søtsaker enn meg? Jeg har faktisk gjort grep for å endre på min egen helsesituasjon. Jeg kan ikke lenger spise så store porsjoner som før. Jeg blir ofte dårlig av sukkerholdig, feit og i blant melkeholdig mat og dette får meg til å tenke meg om en og to ganger før jeg putter i meg det jeg gjør, men når jeg gjør det forventer jeg at jeg passer mine saker og andre får passe sine saker. Og man har dette med å feie for egen dør…

Nå finnes det Freia sukkerfri gelé i både smakene sitron og bringebær. Jeg har smakt sitron og jeg smakte faktisk ikke forskjell på smaken på den sukkerfrie og den med sukker.Hvis du nå fikk utrolig lyst på en dessert, kan jeg anbefale deg en sukkerfri sjokolademousse av mørk sjokolade – den tror jeg at jeg skal forsøke å lage. Og da kan du nyte den med den beste samvittighet uten tanke på bemerkninger fra ikke-opererte.

Sukkerfri sjokolademousse

Gir 4 porsjoner:

  • 100 g 70% sjokolade ( eller høyere )
  • 3 ss kokosolje
  • 4 ss fløte
  • 3 egg
  • 1/2 dl tagatesse
  • 1/2 ts salt

Smelt sjokoladen på svak varme i en kjele sammen med kokosoljen og fløten. Skill eggene og visp eggedosis av eggeplommer og tagatese i en bolle. Bland inn den smeltede sjokoladen inn i eggedosisen. Visp eggehvitene stive sammen med saltet i en annen bolle. Bland eggehvitene forsiktig inn i sjokoladeblandingen.

Tanker etter middagsbesøket av min vektopererte venninne

I dag hadde jeg en hyggelig middagsgjest på besøk, nemlig min venninne som for to måneder siden fikk gjennomført gastric sleeve-operasjon. Jeg serverte en kyllingform med paprika og ananas med en saus laget av en halv ananas og crème fraîche toppet med ost, noe som falt godt i smak hos begge to. Vi hadde hyggelig og fortrolig venninneprat. Hun er en venninne jeg kan snakke med om det aller meste og som aksepterer meg for den jeg er – og det håper jeg hun føler er gjensidig. Hun hadde med en gave til meg som hun hadde laget selv. En pose til å varme i mikrobølgeovnen fylt med ris. Jeg ble utrolig glad for den og den blir nok brukt her i heimen, for jeg fryser lett!

Jeg kan kjenne igjen usikkerheten hun beskriver og som jeg tror ale vektopererte føler på i begynnelsen: Spiser jeg for mye? Spiser jeg feil mat? Hva om jeg ikke går ned nok? Hva om jeg ikke går ned fort nok? Og så kommer alle rundt en, familie, venner og bekjendte, som skal mene og synse hva som er riktige valg for en selv når man har tatt en vektoperasjon. Hvorfor skal ikke man som vektoperert få lov til å unne seg en iskaffe på en bensinstasjon når alternativet er mineralvann som man ikke er glad i? Det er i så fall ikke den iskaffen som gjør at man ikke går ned det ønskelige i vekt. Det må i så fall være gjentatte feil over tid som utvikler seg til å bli leie uvaner. Jeg tenker at det er lov til å kose seg – også når man er vektoperert om man ønsker det, uten at man skal få negative bemerkninger fra andre. Som det godt kjente ordtaket sier: «Det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår du legger på deg av, men det du spiser mellom nyttår og jul». Jeg synes min venninne har all grunn til å være mer enn fornøyd nok med seg selv med de resultatene hun kan se etter vektoperasjonen. Fra hun begynte på lavkaloridietten før operasjonen har hun gått ned ca. 15 kg, dvs. i snitt 5 kg i måneden. Noen vil synes dette er lite, men det er tross alt ingen konkurranse man har meldt seg på for å være best i klassen. Jeg mener det bare er positivt at det tar tid med vektnedgangen. Jo lengre tid kroppen bruker på vektnedgangen, jo bedre tid får huden på seg til å tilpasse seg og resultatet blir bedre. Hodet får også bedre tid på å følge med i vektnedgangen. Enda en grunn til hvorfor man bør velge sleeve og ikke GBP? Vektnedgangen skjer ofte raskere med en GBP-operasjon, men det kan se ut til etter hvert som flere og flere pasienter opereres med sleeve at det totale vekttapet til sist er det samme. Om sluttresultatet på lang sikt, dvs. 10 år rem i tid, er det samme er det for tidlig å si noe om enda.

Min venninne fortalte om en bekjent som tok en sleeve-operasjon for 5 år siden. Damen angret i dag fordi hun ikke lenger kunne «kose seg med mat». Slik oppfattet jeg min venninne da vi chattet sammen i går kveld. Dette tenkte jeg en hel del på i formiddag. Jeg tenkte at selv har det aldri slåttt meg at jeg ikke lenger kan kose meg med mat. Jeg tenker at selv om jeg nå er vektoperert og har vært det i snart 6 år, koser jeg meg. Det er ikke mengden mat som avgjør om jeg koser meg med en middag eller lunsj. Det er det å tilberede maten, det er stemningen, det sosiale, hyggen rundt et måltid. Ja, selvsagt også smakene, men jeg skal være så ærlig å si at de har kommet litt i bakhånd. Likevel, jeg gleder meg til et godt måltid og kjenne smaken bre seg i munnen. Mange vektopererte sier at de ikke lenger ser frem til et restaurantbesøk og noen går så langt at de til og med unngår det. Jeg blir trist på deres vegne når jeg hører om dette. Selv blir jeg gjerne med ut på restaurantbesøk, men jeg bestiller gjerne en forrett/smårett eller ber om barnemeny. Jeg foretrekker faktisk supper, for de klarer jeg gjerne å drøye ut i tid med å spise opp saktere enn andre retter slik at jeg også kan være litt sosial under store deler av måltidet mens de andre spiser sin mat og ofte kan jeg få plass til en kule is til dessert. Jeg nevner å tilberede maten og det har faktisk de siste 4-5 årene blitt mer og mer viktig for meg. Jeg liker meg utrolig godt på kjøkkenet og det er en av mine hovedinteresser som jeg trives utrolig godt med. Jeg gleder andre med å lage mat og bake og jeg får gjøre noe jeg liker godt selv – dobbelt glede!

Da min venninne kom på besøk i dag, snakket vi littt mer om denne bekjente og det viste seg at hun angret på sin sleeve-operasjon fordi hun, som hun uttalte det, ikke lenger kunne «frotse i mat». Jeg tenker at da har man misforstått hele konseptet med denne typen operasjon og kanskje var ikke damen helt klar over hva hun gikk til da hun sa ja til å la seg operere? Man tar den nettopp for at man skal miste den muligheten for å gi seg selv en sjanse til å lykkes med å gå ned i vekt. Vektoperasjonen er et verktøy som skal hjelpe deg med å gå ned i vekt og bli der nettopp ved å forhindre deg i å frotse i mat og overspise. Kanskje har nettopp årsaken til at damen var blitt overvektig bunnet i at hun hadde en trang til å frotse for f.eks. å døyve over tanker eller følelser. Jeg vet ikke, men jeg vet at mat kan ha flere funksjoner og det er ikke bare anorektisk tynne sjeletter som kan påberope seg å ha en spiseforstyrrelse. Også en del overvektige mennesker har en spiseforstyrrelse i en eller annen grad, men det er mindre snakket om og mer tabubelagt. Dessverre blir man ikke operert i hodet og jeg tror mange vektopererte hadde hatt godt av terapi. I grupper på Facebook kan jeg i hvert fall lese om uheldige mønstre og holdninger om enkelte. Det er også et eget begrep ute og går som kalles «tjukketrollet» der man ser seg selv som tykk når man egentlig ikke er det eller som en så dekkende sa det: «Før var jeg tykk. Nå føler jeg meg tykk.»

Rollen som rehabiliteringsassistenter

I Synspunkt nr. 1/2019, Norges Blindeforbunds medlemsblad, i artikkelen «Rollemodeller», står det om hvilken rolle vi rehabiliteringsassistenter har på Blindeforbundets rehabiliteringskurs. Jeg har tidligere skrevet om introduksjonskursene som er kursdeltakernes første møte med Blindeforbundets rehabiliteringskurs og hvor man får en innføring i hva rehabilitering vil innebære.

I artikkelen står det: «Hva skulle kurstilbudet ved Blindeforbundets syn- og mestringssentre vært uten rehabiliteringsassistentene? Disse rollemodellene som sliter med synet, og som gir av seg selv for å vise andre med synsproblemer at en fint kan leve et godt liv.» Og nettopp dét er hovedgrunnen til at jeg fortsetter å være rehabiliteringsassistent år etter år. Det er ikke pga. honoraret, for det er ikke stort å bli rik av, men det er gleden over å gi andre mennesker som er i sin livs største krise en mening til å fortsette å kjempe videre for seg selv. Se et menneske reise seg igjen etter å ha falt. Det er ikke uten baktanke at jeg alltid har med meg et strikketøy i håndvesken når jeg jobber på rehabiliteringskurs. Når andre, gjerne svaksynte damer, ser at jeg som helt blind sitter og strikker, tenker mange at «nor Lise som er helt blind klarer å strikke, kan sannelig jeg også få det til». Akkurat dette er det flere som har kommet bort til meg og sagt at de har tenkt etter at det har gått noen år. De ser at jeg som er helt blind klarer å ta meg frem på kurssenteret. Og atpåtil har jeg godt humør og smiler! Jeg har innarbeidet meg teknikker for å orientere meg i rommet, men de ser også at noen ganger bommer jeg så det synger etter. Og hva gjør jeg når jeg bommer? Jo, jeg smiler og ler av mine blindetabber. Jeg tar ikke meg selv og min egen synshemning særlig alvorlig. Jeg kan tøyse og le over mine egne feil og tabber. Og akkurat dit tror jeg det er viktig å komme om man klarer, men det er en prosess å komme dit. Man må igjennom en sorg og man må akseptere sin egen synshemning. Dessuten må synshemningen bli akseptert av alle rundt.

«Selv fikk han slag i 2009. Han mistet troen på seg selv. Prosessen mot å bli og være rehabiliteringsassistent har gitt han tilbake troen på seg selv.» Dette er det mange synshemmede som kan bli ganske irriterte på meg over at jeg sier, men jeg sier det likevel: Jeg er takknemlig over den motgangen jeg har møtt. Da svarer noen at man ikke har møtt tilstrekkelig motgang nok i livet, men det er det kun jeg som vet. Hadde de kjent meg, tror jeg ikke de hadde sagt akkurat det. Jeg er takknemlig, for jeg vet hva kursdeltakerne snakker om når de forteller om selvmorstanker, om å bli motarbeidet i hjelpeapparatet, om mobbing, om ensomhet og lite venner osv. og dette har gjort meg til å bli en god lytter og forhåpentligvis en god samtalepartner. Jeg deler ofte ikke så mye om meg selv, men jeg viser mye forståelse og deler en del tanker jeg har rundt emnet. Det er ikke min oppgave på jobb som rehabiiteringsassistent å først og fremst dele av min historie for å lette på mitt eget hjerte, men jeg er der for at andre skal komme videre i sin prosess. Samtidig er det viktig å vise at jeg ikke er noen psykolog, men likeperson. Jeg kan være en samtalepartner og kan lytte til det kursdeltakeren har å si om han eller hun ønsker å dele av sin historie, og jeg kan komme med mine tanker og råd i en bestemt situasjon til hvem man ev. kan kontakte videre i hjelpeapparatet.

Min oppgave som rehabiliteringsassistent er i tillegg å gi undervisning i utvalgte fag. De fagene jeg underviser i er IKT, punktskrift og aktiviteter i dagliglivet (ADL) med tekniske hjelpemidler og kjøkken. Dette er alle tre fag jeg er svært interessert i og brenner for. Punktskrift har ligget mitt hjerte nært siden jeg lærte meg det i 1998. Det samme med PC rundt 1997-1998 og kjøkken og hjelpemidler begynte jeg nok å interessere meg for rundt 2005-2008 en gang og siden har det bare økt på.

«Vi lærer utrolig mye av dem som kommer på kurs også. Når jeg drar hjem så har jeg med meg to bæreposer som er fulle av «plussting». Og dette lærer jeg så mye av, forteller Sven Runar med et stort smil.» Og det er veldig sant. Jeg ser alltid frem mot å jobbe på kurs. Det gir alltid påfyll. Det er slitsomt, men det gir også motivasjon og lyst til å gyve løs på et nytt kurs.

Besøk av søster og hennes eldste gutt

I helgen, lørdag 11. og søndag 12. mai, har jeg vært så heldig og hatt besøk av min søster og hennes eldste sønn. Han blir nå 11 år nå i juli. De kom på lørdag rundt 19.00-tiden. Jeg hadde gjort det meste klar til middag når de kom inn dørene. Det var bare å sette på ris og la gryten koke til Toros kylling tandorigryte. Eldstegutten er så glad i den gryten. Inntil den serverte jeg en melonsalat. Jeg hadde også laget til sjokolademousse, den også Toros, men også blant eldsteguttens favoritter. Da vi fant ut at jeg ikke hadde vaniljesaus, gikk vi en liten tur på butikken hvor jeg fikk pantet en bærepose tomflasker og kjøpte inn en pakke med tre små putter vaniljesaus. Jeg serverte sjokolademousse sammen med jordbær, bringebær og blåbær. Min søster og jeg satt ig stuen og småskravlet litt mens eldstegutten satt og koste seg i sengen med iPaden og noe snacks. Min søster var sliten og kjente at hun hadde gått mye denne dagen. Hun venter ei lita jente med termin 20. juli og begynner å merke at det nærmer seg. Vi la oss ca. 20.30.

Til frokost varmet jeg noen hjemmelagde rundstykker og jeg laget kakao på melk og ekte sjokolade. Den kakaoen ble så populær sist jeg serverte den for halvannet år siden. Vi ble alle veldig fort mette. Vi gikk ut en tur i det fine været og gikk bort til en barnehage hvor 11-åringen lekte seg litt i lekeapparatene. Jeg gikk det jeg klarte ved siden av rullestolen, men satte meg i stolen da jeg begynte å få smerter for å ikke trigge frem smertene enda mer. Eldstegutten fikk prøve å kjøre rullestolen med hjelpemotor på. Vi gikk ned til kirkegården hvor det står noen japanske kirsebærtrær som nå er utrolig flotte der de står i full blomst med rosa blomster. Når vi kom hjem, begynte jeg på middagen. Det var fiskegrateng som stod på menyen. Etter middag laget jeg også noen sjokoladekjeks med sjokoladebiter som jeg tenkte at de kunne ta med seg hjem slik at minstegutten på 9 år også fikk med seg noe fra Bergensbesøket denne gangen. Vi tok etter hvert kvelden. Jeg måtte dra tidlig inn til sentrum på mandag fordi jeg skulle på et møte og min søster og eldstegutt dro hjemmefra et par timer senere.

Dette var et svært hyggelig besøk. Jeg håper at de alle sammen kan komme neste gang! 🙂

Positive forandringer i livet etter en vektoperasjon

Når man hører om vektoperasjoner får man ofte høre om negative konsekvenser og risikoer, men man glemmer kanskje å tenke over hvilken risiko det faktisk er å fortsette å leve et liv som kraftig overvektig, dvs. en BMI på rundt 40 eller mer. Det har alvorlige følger på lengre sikt og i verste fall er det dødelig. Da må man veie operasjon opp mot de fordeler og ulemper det følger med seg. Når man velger å spørre i f.eks. sosiale medier på diskusjonsforum eller grupper på Facebook om andres erfaringer med vektoperasjoner, bør man ha i minnet at de som fremdeles er i gruppene kan kanskje være de som fremdeles har utfordringer etter sin vektoperasjon mens de som ikke strever med senvirkninger og har fått problemer etter en operasjon, velger å fokusere på andre områder i livet. Vi mennesker er ofte slik at det som går bra i livet tar vi gjerne som en selvfølge og tenker ikke mer over det.

Jeg synes faktisk at de 3.000 som velger å vektoperere seg ved offentlige sykehus i Norge hvert år er modige mennesker, og ikke bare modige, de er også ansvarsbevisste. De tar et voksent ansvar for sitt eget liv og sin egen helse og dermed sin egen fremtid for seg selv og sin egen familie som de er en del av. Man vet at man risikerer faktisk liv og helse ved en slik operasjon, for det informeres man åpent og ærlig om og det finnes hundrevis av artikler på nettet om både de det har gått bra for og de det ikke har gått bra for, men man er villig til å ta den risikoen for ens egen fremtids skyld. Og fremtiden er tross alt det viktigste vi har her i livet. Det er den vi har mulighet til å forme. Livet handler ikke bare om oss selv. Vi er en del av en familie, et sosialt fellesskap, vi har noen rundt oss som vi er glade i og andre er glade i oss og vi er viktig for andre mennesker selv om vi kanskje ikke vet det selv. Da må vi ta best mulig vare på livet vårt, først og fremst for vår egen del, men også for alle vi har rundt oss.

For meg har jo vektoperasjon hatt noen negative konsekvenser i form av min utvikling av min beinskjørhet, men likevel angrer jeg ikke fordi alt det positive veier opp for denne ene negative konsekvensen. Det er jo også noen andre mindre alvorlige konsekvenser som følger med en vektoperasjon, men de lærer man seg å leve med akkurat som man lærer seg å leve med epilepsi, diabetes, synshemning eller andre sykdommer. Det blir bare til at man tar hensyn til det. Den markante vektnedgangen jeg opplevde, fra BMI på 38,5 til i dag 21,5, har betydd så mye både for selvfølelse, selvtillit, det å tørre å hevde seg som menneske og kvinne, være i fysisk aktivitet, mestre hverdagens aktiviteter, oppleve sosial inkludering med andre og rett og slett føle seg vel i sitt eget liv og tives med seg selv.

Jeg er med i en Facebook-gruppe for vektopererte hvor det ble stilt følgende spørsmål: «Hva er den største forandringen i livet etter operasjonen? Noen som vil dele noe? Da tenker jeg ikke på vektnedgangen, men andre ting.» Det kom utrolig mange positive og flotte svar som jeg har valgt å dele her på bloggen, for det er faktisk viktig å dele det positive med en vektoperasjon også. Dessverre er vi mennesker flinke til å trekke med oss og trekke frem det negative. Dette her blir derfor en liste med alt det 24 kvinner valgte å dele av positive forandringer i livene sine etter å ha gjennomgått en vektoperasjon og opplevd vektnedgang.

  • Jeg føler meg mye lettere og fin i kroppen.
  • Jeg kan gå lengre uten å bli anpusten.
  • Jeg blir ikke så kjesken på alt mulig.
  • Det er lettere å klippe tåneglene.
  • Operasjonen hjelper meg til å spise lite og ofte.
  • Føler meg kjempefin og handler kjoler over en lav sko!
  • At ikke alt fokus er på vekt og hva man skal ha på seg.
  • Kunne få flere barn uten problemer.
  • Jeg synes det er godt og gøy å bruke kroppen.
  • Jeg tåler ikke all mat, men det er bare bonus siden det er mat jeg ikke bør spise.
  • Fått bedre selvfølelse, selvsikkerhet og ekteskapet har blitt bedre ettersom jeg tør å være litt mer frempå – jeg blomstrer!.
  • Turer og trening er noe jeg elsker og ikke noe jeg unngår.
  • Jeg kan våkne om morgenen og ikke lenger ha smerter i hofter og rygg, og i tillegg kjenne at alt er lettere.
  • Jeg kan stå på ski uten å ha vondt.
  • Jeg har kunnet kaste astmamedisinene mine!
  • Jeg føler meg mer våken og mer til stede i eget liv.
  • Lettere å knytte skoene mine.
  • Når jeg kommer inn i en klesbutikk spør de ansatte nå om jeg vil ha hjelp mens tidligere ble jeg oversett.
  • Jeg sover mye bedre og føler meg mer uthvilt.
  • Kan gå opp trapper uten å tro at man skal dø når man har kommet halvveis.
  • Får ikke gnagesår på innsiden av lårene fordi de gnisser mot hverandre.
  • Ingen hovne bein om kvelden.
  • Jeg tåler at godteriskålen står fremfor meg uten at jeg må spise av den.
  • Jeg har klart å slutte å drikke Pepsi Max.
  • Utsiden stemmer med innsiden.
  • Kan kjøpe klær på salg.
  • Jeg kan spise ute blant folk uten at folk stirrer.
  • Trives mye bedre med meg selv i en smal kropp.
  • Jeg kan gå i høye hæler uten å føle at ryggen deles i to.
  • Jeg får plass i en bil uten å føle at jeg må presse meg inn.
  • Jeg får fint plass i kun ett bussete.
  • Jeg slipper å tenke på at jeg overspiser – nå stopper det seg selv.
  • Før var jeg veldig synlig, men usynlig som kvinne.
  • Å bli behandlet som et menneske av andre. Folk holdt ikke opp døren engang eller snakket ikke til meg i en kø.
  • Før var jeg tjukk. Nå føler jeg meg tjukk.
  • Fra å ligge på sofaen til å løpe i skogen og gå over alt – hele tiden. Livet er bokstavelig talt lettere.

Og den beste kommentaren velger jeg å utheve her:

Jeg har fått livet i gave på nytt.

Ha en god 8. mai!

Bøkene om Mia, moren som hadde Emma, datteren som var traumatisert

Liza Marklund ga ut boken «På flukt» (eller «Gömda» på svensk) i 1995 der Mia, Maria Eriksson, var hovedperson sammen med sin datter. Jeg har valgt her å sitere bøkene i serien fra MTM lydboktjeneste, Legimus.se, i Sverige fordi jeg synes at svensk er et flott språk å lese på og fordi jeg behersker det godt. Boken «Gömda» har følgende bokomtale på svensk: «Berättelse om Maria som träffar en flykting från Libanon, förälskar sig och får en dotter med honom. Nu börjar en tid av misshandel, mordhot och kidnappningsförsök. Efter en tid träffar hon en annan man, gifter sig med honom och de får en son tillsammans. Maria tror nu att terrorn skall upphöra men det blir bara värre. Till slut får familjen lov att gå under jord och slutligen lämna landet.» Her er det en faktafeil. De får en datter sammen. Emma. Emma slutter helt å snakke i ett år etter at hennes egen far forsøker å drepe henne med kniv når han trenger seg inn i hjemmet deres. Etter dette begynner en lang runde med utredninger, men de kan ikke starte ordentlig terapi av Emma fordi hun fortsatt lever i en situasjon der hun fortsatt er truet på livet og må gjemme seg hver eneste dag. Mia og Emma bor da sammen med Mias nye mann, Anders.

Neste bok, «Aldri mer fri» på norsk eller «Asyl» på svensk ble gitt ut i 2004. Den starter med at de sitter på flyet mot Chile. Her kan de få sitt nye hjem langt borte fra egen familie og venner og bygge opp livet sitt på nytt. Boken har følgende bokomtale: «Del 2 i serien inledd med Gömda. Maria och hennes familj kommer tillbaka till Sverige efter sju månaders påtvingad vistelse utomlands. De tvingas efter en gömd tillvaro emigrera till Sydamerika för att slutligen söka asyl i USA. Röd tråd i den här spännande och skrämmande berättelsen, som bygger på ett verkligt kvinnoöde som lätt kunnat bli en pressnotis bland andra, är skräcken för upptäckt och myndigheternas handlingsoförmåga.»

Den 3. boken i serien ble utgitt i 2005, «Mias hemlighet», har Mia skrevet på egenhånd, noe jeg synes den bærer preg av, og er den dårligste oppbygde boken i serien. Mia får oppholdstillatelse i USA som den første skandinaviske kvinnen på flukt. Denne boken tar for seg livet i USA og der klarer de å bygge seg et nytt liv. I hvert fall gjør Mia og barna det, men en ny utfordring kommer: Anders ser ikke ut til å takle overgangen fra å ikke lenger måtte behøve å gjemme seg til nå å kunne leve helt fritt i USA. Det ender med skillsmisse. Og Anders avslører Mias hemmelighet nesten av ondskap overfor barna. Legimus omtaler boken: «Del 3 i serien inledd med Gömda. Maria Eriksson är ensam förf. efter att i del 2 ha samarbetat med Liza Marklund. När Mia och hennes barn får asyl i USA 2003 är familjen sargad efter tretton år på flykt. Under ett skilsmässogräl avslöjar Mias man, Anders, hennes djupa hemlighet; en gång svek Mia sitt eget barn. Sonen är nu vuxen och vet inte varför mamma försvann. Vill han förlåta henne? Och kan Mia förlåta sig själv?»

Den 4. boken, som igjen er skrevet av Liza Marklund på vegne av datteren Emma som jo hele bokserien har handlet om, er boken «Emma, Mias dotter» (utgitt i 2008) og der Emma forteller med sin stemme om sin ungdomstid og sin problematiske oppvekst. Den bestod mye av festing og rus. Hun forsøkte å flykte fra den vanskelige traumatiserte virkeligheten ved å skulle hele tiden ha det morsomt og late som om hun hadde det bra overfor venner. Den metoden har det med å fungere en stund, men så går man i veggen så det synger. Det slutter med at Emma blir gravid og må søke støtte hos sin mor som igjen støtter henne, men Mia har blitt alvorlig kreftsyk og har kort tid igjen å leve. Bokens omtale er som følger: «Del 4 i serien inledd med Gömda. Tar vid där Mias hemlighet slutade. Man får följa familjens liv i det nya hemlandet USA, och framför allt dottern Emma, som i «den svarta boken» får veta den sanning som ställer relationen mellan mor och dotter på sin spets. Emma flyr hemmet och börjar använda droger. Tack vare en graviditet lyckas hon ta sig ur beroendet. Man får även följa Mias kamp mot en dödlig sjukdom.»

Jeg har ikke lest den siste boken jeg nå skal nevne, som ble utgitt i 2009, men jeg registrerer at den ble utgitt og kanskje skal jeg lese den en dag? Jeg har hatt boken liggende på harddisk lånt som lydbok fra Sverige i noen år. Den er skrevet av Monica Antonsson og heter «Mia – sanningen om Gömda». Den har følgende bokomtale: «Många har upprörts av Liza Marklunds och pseudonymen Maria Erikssons böcker om den misshandlade och förföljda kvinnan Mia. Berättelserna som lanserats som sanna, men journalisten M.A. började tidigt ana att böcker och verklighet inte riktigt följdes åt. Hennes undersökningar resulterade i en annan historia som inte bara ställer frågor om det ursprungliga handhavandet av materialet, utan även om etik och moral på många plan.» Uten å ha lest den, tenker jeg umiddelbart at det er litt ufint å komme med slike påstander mot noen som ikke kan besvare eller forsvare de fordi hun ligger under jorden.

Når du er på moset kost…

I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt om mat i perioden hvor man skal ha moset kost etter at man har tatt enten gastric sleeve eller gastric bypass. På mange sykehus varer denne perioden i to uker og på enkelte sykehus i tre uker. Jeg synes det kan se ut til at de sykehusene som opererer med én uke flytende kost har tre uker moset kost og de som har to uker flytende kost har i de aller fleste tilfellene også to uker moset kost. I den første perioden med flytende kost skal alt kunne spises gjennom et sugerør,mens det i den mosede perioden skal moses med en stavmikser. Jeg tenker at mat som er most med en stavmikser lett ser temmelig uappetittelig ut og derfor kan det være godt nok at den er most med gaffel kombinert med at du tygger den godt. Som vektoperert skal du tross alt bruke god tid på å spise og da har du også god tid på å tygge maten godt – bruke den «stavmikseren» vi alle er utstyrt med fra naturens side. Husk også at du fortsatt kan spise det du kunne spise på flytende, men nå i litt tykkere konsistens, som tykkere smoothier. Og når jeg er inne på smoothier må jeg få lov til å rette på meg selv. Jeg skrev i forrige innlegg ang. flytende kost at man ikke kan ha bringebær i smoothien pga. steinene. Jeg har lest meg frem til at det samme faktisk også gjelder jordbær – det er jo også mange ørsmå steiner i jordbær om man virkelig skal være streng med seg selv. Om jeg hadde vært vektoperert i dag, ville jeg nok ha tatt en telefon til sykehuset mitt og spurt ang. jordbær fordi det er så mange svar og meninger å lese i sosiale medier.

Hvis du skulle bli i tvil om hva du skal gjøre, f.eks. etter å ha lest dette innlegget, på andre blogger eller i sosiale medier, anbefaler jeg deg å ringe til ditt sykehus og følge det de sier uavhengig av hva du måtte ha lest eller hørt av andre. Om det skulle oppstå komplikasjoner, har i hvert fall du ditt på det tørre ved å ha fulgt retningslinjene du har fått beskjed om. Husk at dette bare er to uker av hele livet ditt – det er bare en liten promille sett i den store sammenhengen.

Synes du det er vanskelig å komme på ideer til hva du kan spise? Tenker du at det er kun kjøttkaker, fiskeboller og eggerører som er mulig? Her har jeg forsøkt å lage en liste med noen forslag til deg:

  • karbonade
  • omelett/eggerøre
  • eggehakk
  • most avokado, rømme, skinke og pepper
  • cottage cheese
  • ferske reker
  • kjøttkaker
  • fiskekaker
  • fiskepudding
  • fiskeboller
  • fiskegrateng
  • medisterkaker
  • kjøttsuppe med kjøttfarse
  • chili con carne
  • potetmos (f.eks. variere med søtpotetmos eller sitronpotetmos) som tilsettes proteinpulver
  • kålrabistappe
  • pølse og potetmos
  • lapskaus som kokes godt
  • dampet laks i fiskesuppe hvor grønnsakene er godt kokt
  • biff (steke og deretter koke kjøttet veldig godt da det blir veldig mørt og mykt)
  • kyllingkjøttdeig (vær forsiktig med sterkt krydder før du kjenner din egen reaksjon)
  • kokte grønnsaker (f.eks. gulrøtter, blomkål, brokkoli) og mose det sammen med litt buljongvann
  • gryterett med kjøttdeig og grønnsaker
  • kyllingboller
  • lasagne
  • pureer (f.eks. blomkålpuré)
  • proteinpudding
  • semulegrynsgrøt eller fløyelsgrøt med Styrk og proteinpulver
  • havregrøt med havremel
  • 6 og 8 måneders babymat med salt og pepper

Jeg vil komme med én bemerkning her: Personlig ville jeg være litt forsiktig med medisterkaker. Grunnen til det er at de inneholder mye fett og jeg får lett en dumpingreaksjon av feit mat, men selv om jeg får det, er det ikke sikkert at andre får det. Her må man prøve seg frem, først med små mengder og deretter litt større porsjoner om man ser det går fint. Velg fiskekaker eller fiskepudding istedenfor fiskepinner. Fiskepinner er fritert i mye usunt fett.

Potetmos inneholder lite næring, men om du sper på med proteinpulver og bruker f.eks. Styrk melk som har et høyt proteininnhold, kan den gjøres mer næringsrik – og selvsagt lage den fra bunnen av og ikke disse pulverposene fra Toro. Du koker bare poteter, moser dem, ilsetter litt melk og smør og potetmosen er klar til servering. Når du lager den selv får den en mye bedre og helt annen konsistens enn de ferdige pulverposene man bare tilsetter vann.

Brød skal du ikke spise på moset-perioden. Den blir som en stor og seig klump med deig i magen og er tungt fordøyelig for en nylig operert magesekk. Noen sier at om du må spise brød, er ristet brød å foretrekke. I kategorien brød, inngår også selvsagt boller, vafler og pannekaker. I moset-perioden sier noen sykehus at knekkebrød ikke er tillat og noen sier at det er tillat. Det som uansett er viktig, er at man ikke skal ha knekkebrød som inneholder noen hele nøtter, frø og korn fordi de kan sette seg fast i skjøten i magesekken, men jeg kan ikke se noe galt i om du spiser knekkebrød du lager selv som ikke inneholder dette. De som sier at de spiser knekkebrød og som får lov til det av sitt sykehus, sier at pålegg de kan bruke er bl.a. syltetøy uten steiner (dvs. ikke jordbær- og bringebærsyltetøy), smøreoster, leverposteier og andre posteier, egg, makrell i tomat, skinke (gjerne hermetisk), røkelaks og hvitost. De tre siste påleggene forutsetter at man tygger godt. Kanskje så mye som opptil 15 tygg pr. munnfull. Som vektoperert har man lov til å ta rikelig med pålegg på maten. Vi spiser så lite uansett og det er der næringen befinner seg.

Når det gjelder pasta, oppfører denne seg som deigete brød i magesekken – og det er egentlig ganske logisk. Pasta er jo laget av eggeplommer og durumhvete og kan være ganske tungt fordøyelig for magen. Ris kan kokes svært godt slik at svelleprosessen er ferdig når du får den ned i magen, men ris er strengt tatt ikke anbefalt da det er tungt fordøyelig for magen og er «magefyll» med lite næring.

Det er noen ting du er anbefalt å vente med etter en vektoperasjon. Dette er f.eks. salat, erter og løk som lett kan gi luft i magen. Du anbefales også å vente med «trevlete» frukt som sitrusfrukt, rabarbra og asparges. I tillegg det jeg allerede har nevnt som salat, nøtter, mandler og deigete brød. Du kan spise eple og pære, men disse må være skrelt og helst kokt eller ev. most til en puré. Du kan også skrelle nektarin og vannmelon går bra å spise om du ikke får i deg steinene. Det er også mange som ikke tenker over at paprikaen egentlig bør være skrelt fordi skallet på paprikaen blir små biter. Agurk og tomat går bra, men det bør være most.

Men jeg er opptatt av at det skal være lov å kose seg litt også som vektoperert. Du kan eksempelvis kose deg med iskrem, tyktflytende smoothie, frukt/bær sammen med vaniljekesam eller hva med milkshaker? Elller kanskje stekt eple med kanel?

Mange har panikk om vekten stopper opp eller vekten begynner å gå sakte nedover. Det er helt normalt og ingen fare – det er kanskje til og med sunt for kroppen din. Det er ikke uvanlig å oppleve et platå allerede i moset-perioden, men dette er som oftest ikke langvarig siden vi har fått det kraftige virkemiddelet til å gå ned i vekt som en vektoperasjon er. Det du bør gjøre når du opplever at vekten står stille eller kanskje til og med går litt opp, er å fortsette som før og ikke få panikk med å ville spise enda mindre. Med en så liten magesekk lever du allerede på et minimum av hva kroppen trenger. Sammenlign hva du spiser i dag som vektoperert med hva du spiste før operasjonen. Du skal jobbe ekstremt hardt og bevisst for å sprenge magesekken. Noe du skal ha et veldig bevisst forhold til for å oppnå vektnedgang, er drikkemønsteret ditt rundt måltidene. Unngå å drikke rett før, under og den første halve timen rett etter et måltid. Om du gjør dette, gjør i hvert fall du ditt for å legge best mulig til rette for vektnedgang.

Helt til slutt to tips: Det finnes en app som heter «Bariatric IQ» (lenke til en side med video) som kan hjelpe vektopererte med å registrere vekttap, finne oppskrifter, forslag til dagsmenyer, motiverende sitater, få informasjon om operasjonene osv. I tillegg har du bloggen Mat for minimagen der du vil finne en del oppskrifter som er tilrettelagt for deg som både er nyoperert og kommet litt lenger ut i løpet.

Jeg ønsker teknologien velkommen

I dag satt jeg på venterommet til urologisk poliklinikk for å diskutere med urologen om jeg skulle gå for kontinent reservoar eller ikke. Jeg var i en samtale 28. februar og fikk svar på noen spørsmål og skulle gå hjem og tenke meg godt om. I dag ble svaret at jeg ønsket å se det litt an. Jeg ønsker i første omgang å se om Botox-injeksjoner kan være et alternativ i mitt tilfelle. Jeg har allerede fått time til vurdering og informasjon der 30. august.

Jeg hadde forberedt et skriv til urologen i dag med noen tanker og spørsmål. Mens jeg satt på venterommet oppdaget jeg at jeg hadde to sammenbrettede ark i vesken min og jeg visste ikke hvilket ark som var det riktige. Hvordan skulle jeg få vite det? Jeg hadde liten lyst til å spørre en villt fremmed person. Jeg fant frem telefonen og appen Seeing AI som jeg har beskrevet her som kan lese opp trykt tekst for meg. Jeg holdt telefonen over arket og valgte «Short text» og den leste noen ord ut av teksten. Det var alt som skulle til for at jeg skulle gjenkjenne teksten jeg selv hadde skrevet. Ganske så fornøyd med meg selv over å ha klart det helt på egenhånd kunne jeg brette sammen arket og vite at jeg leverte det riktige arket til urologen – uten å måtte be om hjelp fra seende. Dette hadde ikke vært mulig for bare tre-fire år siden. Teknologien gjør fremskritt og teknologien gjør oss blinde mer selvstendig. Det er viktig at vi tar den i bruk for at vi kan gjøre oss mindre avhengig av hjelp fra seende.

Her om dagen skulle jeg finne ut av noen smaker på noen næringsdrikker jeg skulle gi bort til min venninne som skulle gå på flytende kost og da brukte jeg også Seeing AI for å finne den riktige smaken. Riktignok måtte jeg klundre en hel del for å finne ut av hva som var den riktige avstanden for at kameraet skulle oppfatte teksten på embalasjen, men når det var gjort, gikk det jo strålende. Ting tar gjerne litt lenger tid, men har man litt tålmodighet og tåler å prøve og feile litt, går det stort sett fint. Og i de tilfellene det absolutt ikke går, har man jo Facetime eller Skype som et alternativ. Vi trenger ikke lenger å ha en person fysisk til stede hos oss lenger. Om eksempelis fargeindikatoren ikke sier riktig farge, om jeg er usikker på om jeg har fått vasket bort alle flekker på kjøkkenet, om jeg har sølt på meg selv, om glasuren er smurt utover hele kaken eller om gjærbaksten ser godt nok stekt ut, kan jeg bruke videooverføring. Jeg husker at for 14-16 år siden savnet jeg akkurat dette. Jeg forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen for 14-15 år siden med å ta bilde av f.eks. kaken jeg hadde forsøkt å bre glasur over, men det var jo ikke alltid at bildet ble vellykket. Nå kan personen i den andre enden si direkte «ta kameraet litt mer mot høyre» eller «litt nærmere».

Herregud, vekten har stoppet opp! Er vektoperasjonen bortkastet?

I kveld sitter jeg og leser i Facebook-gruppen «Slankeoperasjon» hvor det er et medlem som tar opp dette med platå etter en vektoperasjon. Et typisk spørsmål å lese er eksempelvis dette som jeg fant bare to-tre poster over det jeg har som utgangspunkt for dette blogginnlegget: «Hei. Nå er det 3 mnd. siden min GBP og vekten viser -20 kg, men de to siste ukene har vekten stått helt stille. Har prøvd alt mulig, men ingenting hjelper. Hva gjør jeg nå?» Jeg tror jeg kan telle et tosifret antall ganger jeg har lest i grupper lignende spørsmål fra fortvilte medlemmer.

Det er en fortvilt situasjon, men den er helt vanlig og noe alle vektopererte som går mye ned i vekt vil oppleve. Det er kroppens måte å forsøke å holde på den gamle vekten. Det forklares på en litt innviklet måte i denne artikkelen fra Vekltklubb, men det du skal være oppmerksom på her, er at det står platået varer i 1-2 måneder. Jeg tror dette gjelder mer platå for vanlig slanking, men når det kommer til platå som vektopererte opplever, vil disse vare i alt fra 2-4 uker. Mitt platå slik jeg husker det tror jeg varte i to uker.

Om jeg skal forsøke å forklare hva som skjer i kroppen med egne ord slik jeg har forstått det og slik jeg fikk det forklart av en venninne som var GBP-operert da jeg opplevde mitt platå, bruker kroppen av sine egne fettreserver. Da står vekten stille. Når fettreservene er brukt opp, kan kroppen begynne å bruke av overskudde av fett igjen og vekten vil fortsette å gå ned. Det du skal gjøre når du opplever et platå, er å parkere vekten, men heller ta frem målebåndet. Sannsynligvis vil det vise resultater selv om tallene på vekten ikke endrer seg i positiv retning – kanskje t.o.m. i feil retning. Du kan lese en mer vitenskaplig forklaring på fenomenet platå i denne artikkelen, «Fortvil ikke når vekten står fast»,, men helt ærlig ble ikke jeg så mye klokere av den.

Målebåndet er for øvrig noe du bør bruke som måleredskap under hele vektnedgangen som et supplement til tallene på vekten – da vil du virkelig se resultatene i praksis. Jeg angrer svært på at jeg ikke gjorde det på meg selv da jeg gikk ned i vekt. Jeg var etter min egen mening svært stor rundt livmidjen med 115 cm i omkrets og da jeg hadde BMI på 17,4 hadde jeg sykelige 60 cm i omkrets. I dag har jeg en omkrets på 77 cm med en BMI på 22. Noe annet jeg angrer på, er at jeg sluttet å notere ned vektnedgangen etter vektoperasjonen for meg selv i mars 2014. Da var målet bare delvis oppnådd. Jeg hadde en BMI på 28. Enda skulle jeg gå ned til BMI på 17 og ligge der i to år før jeg gikk opp igjen og stabiliserte meg på en BMI rundt 21-22. Og hvorfor angir jeg BMI-tall i bloggen istedenfor antall kilo? Jeg fikk en tilbakemelding på at BMI var noe kun legene brukte. Det kan jeg forstå. Legene bruker det som et målingsverktøy for å avgjøre hvem som kvalifiserer til vektoperasjon og ikke, men den sier også noe om vekt i forhold til høyde gitt ut fra en standard. Kiloene hadde ikke sagt noenting om min overvekt dersom du ikke kjenner meg. BMI-en sier noe om min overvekt. Den sier noe om antall kilo i forhold til høyde. Kilo avhenger fullstendig av hvor høy jeg er. BMI tar hensyn til det. Jeg har regnet ut nøyaktig min BMI og ikke brukt en standardkalkulator, så tallene stemmer helt i forhold til meg og min høyde.

Men over til platået igjen: Jeg tok min gastric sleeve privat og gjennomgikk derfor ikke informasjonskursene på forhånd. Jeg vet ikke i detalj hva man gjennomgår der siden jeg selv tok operasjonen privat, men tror man får informasjon om platåer. Jeg vet ikke, men når jeg ser hvor mange som stiller spørsmål nettopp med dette med platå, stiller jeg meg jo spørsmålet: Har de ikke fulgt med på forkurset? Og hvorfor kan ikke private klinikker nevne dette med platå på et informasjonsmøte f.eks. på 3-månederskontrollen? Det at folk ikke følger med må de ta på egen kappe, men å ta opp platå som emne på et informasjonsmøte på 3-månederskontrollen ville spart mange som tok operasjon privat for mye bekymring og fortvilelse.

Og nå kommer jeg til det som gjorde at jeg valgte å skrive dette blogginnlegget. Jeg ønsket å dele et flott innlegg om hvilken holdning man bør ha til dette med platå: «Veldig viktig å forstå dette med platå. Det er HELT vanlig under hele prosessen fra dag 1 til det stopper opp. Noen har ikke platå, noen raser ned i vekt, noen går ned sakte men sikkert. Uansett viktig å ikke sammenligne seg med alle andre. Vektnedgangen er ikke noe som helst man kan påvirke selv, dette er det kroppen selv som bestemmer. At du opplever et platå er heller ikke noe du kan gjøre med. Det beste er å senke skuldrene og la kroppen gjøre jobben sin. Ikke stress…. Sammenlign det med en maraton og ikke en sprint. Tålmodighet er et stikkord under hele prosessen fra dag 1 til vektnedgang stopper opp etter 12 måneder pluss/minus.»

Husk på de ordene! Husk at når du opplever at vekten stopper opp, vil ikke det si at vektoperasjonen din er mislykket. Det er faktisk positivt for din egen kropp at den har platå. Det gjør at kropp og hode får tid til å omstille seg til at du er i ferd med å få en ny kropp. Og ikke bare hodet, men også huden. Faktisk, jo langsommere du går ned i vekt, jo bedre tid får huden din tid til å tilpasse seg kroppen din. Jo yngre du er, jo bedre tilpasningsevne har huden din. Og hvis du ikke røyker, har den enda bedre forutsetninger for å tilpasse seg vektnedgangen. Den første måneden gikk jeg ned 10 kg. Det var ganske mye, men etter hvert gikk det langsommere. Heldigvis. Det er også slik at jo flere kilo du skal ta av deg, jo raskere går du som regel ned i vekt i begynnelsen.

Det er også ofte slik at de som har tatt GBP går raskere ned i vekt enn de som har tatt gastric sleeve, men forskning har vist at dersom BMI-en ligger rundt 40 med gastric sleeve, vil den totale vektreduksjonen til slutt være noenlunde den samme enten man tar GBP eller sleeve. Jeg tenker at det er kanskje en grunn til at det er flere og flere som velger gastric sleeve fremfor GBP siden komplikasjonene er færre med tanke på tarmslyng og den typen komplikasjoner siden tarmene ikke røres.