Nå er bukplastikk gjennomført

Da har jeg vært hjemme i 2 timer og har nå fått dandert meg godt til i sengen med hoftene i best mulig vinkel. Operasjonen tok 4 timer, som beregnet av anestesipersonalet. Jeg sa på forhånd at jeg hadde måttet ta Ketorax 5 mg pga. smerter. Det var OK. Jeg fortalte også om ordinert medisinering med alt fra Nobligan til OxyContin fra fastlegen, avhengig av smerteintensitet,og anestesilegen ordinerte OxyContin som grunnmedisinering og Paracet ved behov, siden Paralgin Forte ikke virker på meg. Ble litt overrasket at det ikke var motsatt, men har nok noe å gjøre med at OxyContin har 12 timers virketid. Før jeg tuslet inn og la meg på operasjonsbordet, tok kirurgen bilder av magen min fra alle vinkler, sikkert for å kunne sammenligne til senere. Jeg gikk selv inn og la meg på operasjonsbordet og fikk sovne der.

Jeg tåler heldigvis narkose bra og hadde ingen bivirkninger. Jeg kom til meg selv godt pakket inn i både tepper og dyner, halvveis sittende i en stol. De hadde løftet meg over. Jeg veier jo ikke mer enn 43 kg. Følte meg i fin form og ikke så mye smerter. Etter et par timer begynte magemusklene å kjennes merkbart og jeg fikk Paracet. Fikk tilbud om noen kjeks. Jeg har to dren som henger ut på hver side av hoftene. Disse skal samle opp væske. Jeg skal tilbake til kirurgen på mandag og fjerne drenene.

Samboeren min kom innom når han var ferdig på jobb og sammen tok vi drosje de 3 minuttene hjem. Jeg merker at musklene har fått juling og at magen er øm. Jeg må ha hjelp av samboeren min den neste uken og han må få seg fri fra jobb. Trolig en kombinasjon av praktisk hjelp og det at jeg er synshemmet. Han jobber heldigvis i kommunen og har rett til «velferdspermisjon», som inngår praktisk hjelp ved sykdom for f.eks. samboer. Noen fordeler med å jobbe i kommunen finnes alltid…

Jeg har litt smerter igjen nå, trolig fordi Paracet har kort halveringstid, men de er fint overkommelige. Kirurgen ringte meg i kveld for å høre hvordan det gikk. Jeg hadde ingenting å bemerke. Han sa at han hadde fjernet 19 cm med hud fra magen min. Han sa at magen min kom til å bli like stram som den var før jeg hadde blitt overvektig, men jeg ville ikke bli kvitt alle strekkmerkene. Han hadde sydd sammen både de øvre og de nedre magemusklene.

Jeg tok gastric sleeve i 2013

Jeg tok Gastric Sleeve. For meg ga det meg et nytt liv og en ny kropp. Jeg hadde BMI på 38,5, så sammenliknet med enkelte, var jeg ikke blant de tynsleevete, men jeg skammet meg mye. Jeg skammet meg for å møte på nye mennesker fordi de så et «fleskeberg» og tenkte «hun var feit». Jeg hadde en forestilling av at mange tenkte negativt om meg når de så jeg var overvektig, som at «hun har dårlig impulskontroll», «hun spiser mye potetgull, godteri og Cola» eller «stakkars henne…». Jeg tror nok at enkelte streifer tanker i den retningen når de ser en overvektig person, men jeg tenker osleeveå da at feilen ikke ligger hos den overvektige, men i hodet som har tenkt tanken.

En spesiell hendelse førte til at jeg endelig bestemte meg for å gjøre noe: Anoreksia, Grete Roede eller vektoperasjon. Jeg klarte ikke disiplinen i Grete Roedes oplegg og jeg ønsket ikke å utvikle anoreksia (det kapittelet i livet mitt hadde jeg avsluttet på Vsleeve). Valget ble vektoperasjon. Siden jeg hadde for lav BMI til å få godkjent operasjon av det offentlige, valgte jeg å betale 98.000 kr. av egen lomme. Jeg hadde allerede for høy hvilepuls og for høyt blodtrykk. Jeg kunne ha «spist meg opp» (bokstavlig talt) til en høyere BMI og få operasjonen dekket, men da ville jeg osleeveå risikere diabetes 2 og problemer med hofter og knær osv. Det gikk 3 uker fra konsultasjon med kirurg til jeg lå under gastrokirurgens kniv. For meg var det ingen tvil. Dette hadde jeg tenkt grundig igjennom i 8 mnd. etter den nevnte hendelsen og sett på vektoperasjon som en mulig utvei i 2 år før det, og nå var det bare å ta skrittet. Jeg hadde god nytte av å lese erfaringer på www.vektoperasjon.no.

Jeg var heldig. Jeg hadde ingen komplikasjoner etter operasjonen. Jeg hadde litt sure oppstøt de 3 første månedene, men isse lindret jeg med et par slurker biola eller noen skjeer yoghurt. Ingen medisiner ble nødvendig. De første månedene går vekten fort ned, og jo mer overvektig man er, jo raskere renner kiloene av. Jeg registrerte for meg selv hvor mye jeg hadde gått ned ukentlig. Nå ser jeg at de første 3 månedene gikk jeg ned fra en BMI på 38,5 til 31,6. De neste 8 mnd. hadde jeg gått ned fra 31.6 til 25,1 – da ser du at vekten går saktere ned sammenliknet med de første månedene. De sa at ved en sleeve kunne man forvente en vektnedgang på 85%, dvs. en BMI på 26 på meg. Nå har jeg en BMI på 17,9, så de prognosene slo feil (kommer tilbake til den lave BMI-en senere).

Jeg fikk en ny kropp. Det å handle klær var ikke lenger en tragisk og deprimerende affære, men gøy å se at jeg passet inn i mindre størrelser. Jeg kunne rydde ut av skapet plagg etter plagg i størelse XL og L. Noe ble kastet og noe ble gitt til FreeTex. Med en så rask vektnedgang må garderoben skiftes ut ganske radikalt og kanskje et par ganger innen vekten har stabilisert seg. Hvis du tar vare på kvitteringer, kan du få refundert MVA-en på plaggene på selvangivelsen ved dokumentasjon på vektoperasjonen. Jeg trengte ikke lenger å skamme meg over kroppen min. Tankene jeg tenkte at folk fikk når de så meg som overvektige ble borte, for nå var jeg normalvektig.

Når jeg var tung var det tungt og slitsomt å bevege seg. Jeg forsøkte å unngå dette. Det var rett og slett for anstrengende. Jeg var i en ond sirkel: Spising av for mye mat og liten fysisk aktivitet. Det var hovedsakelig mat som gjorde meg tung, men selvsagt smakte kaker og søtsaker godt. Når jeg ble normalvektig oppdaget jeg at fysisk aktivitet var lettere. Når jeg ble vektoperert understreket ernærinsleevefysiologen at fysisk aktivitet var viktig for å opprettholde vektnedgangen. Jeg investerte i personlig trener. Jeg så på det som en investering i egen helse. Trening gikk fra å være slitsomt og kjedelig til å bli energigivende og gøy! Det var godt å kjenne at kroppen var sliten. Jeg begynte å jogge. Som oppvarming til treningen jogget jeg 1,5 km i god fart til treninsleevesenteret. Oppoverbakker var ikke slitsomt lenger. Jeg begynte å trives med mitt nye liv. Og helsemessig så jeg resultater: Jeg gikk fra å ha en hvilepuls på ca. 100 til en på 60. Jeg gikk fra på det høyeste å ha et blodtrykk på 169/119 til nå å ha et stabilt blodtrykk på 120/80. Det farlige fettet rundt magen forsvant.

Men, noen negative konsekvenser med vektoperasjonen var det selvsagt, og mange av de tror jeg at jeg løste ved å være ærlig mot meg selv, mine nærmeste, venner, bekjente og fremmede. Hva hadde jeg å skamme meg for? Jeg hadde spist meg til å bli overvektig, men jeg hadde osleeveå vist at jeg tok ansvar for min egen situasjon og egen helse og valgt å bli vektoperert fordi jeg trengte en fysisk hjelp på veien til å gå ned i vekt. De som har fordommer får ha de, men det er i så fall de det er noe galt med, og ikke meg som valgte å gjøre et inngrep som hjalp meg til å gå ned i vekt og som i tillegg ville ha innvirkning, positivt og negativt, for resten av livet. Jeg vil ikke si jeg er stolt, men jeg føler jeg tok ansvar for eget liv og helse og valgte å la det få konsekvenser livet ut. Jeg tok grep for å komme meg ut av en lei situasjon jeg selv hadde ført meg opp i. Dårlig sammenlikning kanskje, men de som røyker eller har et for høyt alkoholkonsum har osleeveå et valg om å ta ansvar for egen situasjon og helse. På restaurant har jeg hørt fra servitøren: «Likte du ikke maten?» når jeg ble mett etter å ha spist 1/4 av porsjonen, og jeg svarte med sannheten at maten var svært god, men at jeg var vektoperert og fikk ikke ned så mye mat. Det ble forstått og godtatt. Etter hvert har jeg valgt å se mer på forretter og barnemenyer og få dette servert som hovedrett. Jeg har osleeveå fått et kort som diskret forklarer at jeg er vektoperert og ønsker derfor en halv porsjon mat. Jeg krever ikke dermed å få avslag i prisen, men da blir det ikke så synlig at jeg ikke klarer å spise hele porsjonen. Personlig har jeg hittil ikke benyttet meg av det kortet. Bursdager, fester, middasleeveinvitasjoner og høytider håndterer jeg på samme måte. Jeg er ærlig. Igjen: Hva skal jeg skjemmes over? Hos svigermor ber jeg om at hun lager litt ekstra fiskesuppe på julaften som jeg kan spise når de andre spiser ribbe og pinnekjøtt resten av julen. Første gang fikk jeg spørsmål fra familien, men når jeg hadde sagt ordet «vektoperasjon» ble det akseptert som andre har matallergier og intoleranser. Til julemiddag i år når det blir servert ribbe, har jeg fått tilbud om kalkunfilet. Det at jeg spiser lite og glemmer å drikke før jeg spiser har blitt en naturlig del av hverdagen til meg og min kjære – og våre familier. Vi kan spøke og le litt av det. Humor i hverdagen er viktig, osleeveå etter en vektoperasjon. Når jeg har sagt til venner at jeg er vektoperert i spisesituasjoner, har jeg oftere møtt interesse fremfor fordømmelse. Mulig de dømmer meg i tanken, men det skal de få lov til om de er så korttenkte.

Jeg tåler sukker i små mengder. Dette avhenger litt på hvordan kroppen reagerer på inngrepet og om du har tatt GBP eller sleeve. Jeg tåler osleeveå små mengder melkeprodukter, men kan få dumping. Fett tåler jeg svært dårlig og pølser, burgere (ikke hjemmelagde med karbonadedeig), mdisterkaker, MUK-produkter og bacon tåler jeg svært dårlig, men om jeg en søndag ikke har noen spesielle planer for formiddagen, innvilger jeg meg et par skiver bacon, rett og slett fordi jeg synes det er godt inntil speilegg, og noen ganger går det fint og noen ganger går det ikke fint og jeg får dumping. Dumping er en fysisk reaksjon som forekommer hyppisleevet hos GBP-opererte, men osleeveå for oss som har tatt sleeve. Da stiger blodsukkeret høyt og raskt og deretter faller det like raskt og blir for lavt og du blir fysisk dårlig. Eneste botemiddel på dette er å legge seg ned og sove i et par timer. Noe annet som har endret seg, er drikkevanene rundt et måltid. Jeg kan ta noen slurker før måltidet, men ikke under og etter måltidet. Den feilen har jeg lært på den harde måten med å endt opp med å spontant kaste opp – på restaurant når jeg skulle drikke opp de siste slurkene med Cola Zero… Når magesekken er full av mat, blir det ikke plass til væsken. Den blir stående i spiserøret og halsen og fremprovoserer (selvsagt ufrivillige) brekninger. Det er ikke slik at selv om jeg har tatt sleeve kan jeg aldri unne meg noe igjen, men det kan være jeg blir dårlig. Da får jeg ta avgjørelsen selv. Som nevnt spiser jeg i blant bacon og jeg er svak for marsipankaker. Litt godteri i helgene går fint, men egentlig er det søtsuget blitt litt borte. Tre ruter med Stratos er godt, men det er nok.

Jeg har dessverre sett flere vektopererte som går opp i vekt igjen etter en vektoperasjon. Når du gjør et slikt fysisk inngrep, er det ikke bare kroppen som endres, men hodet og livsstilen må osleeveå endres. De som blir såkalte «jojo-slankere» er de som slanker seg i et par måneder og deretter går over til gamle vaner. Når du skal oppnå et varig vekttap, vektoperert eller ikke, må livsstilen endres og vare livet ut. Det nytter ikke å bli vektoperert og gå ned mange kilo og tro at man kan leve som før med store måltider, daglig Cola og potetgull fire ganger i uken. Da vil vekten øke igjen. Om man gradvis øker mengden mat, vil magesekken osleeveå utvide seg og den kan gå fra å være ca. 1 dl. (som den er etter en vektoperasjon) til igjen å romme f.eks. 1-1,5 l. (som en vanlig magesekk rommer). Da spiser man naturlig mer og kan legge på seg igjen om det blir for mye. Det er mulig å bli reoperert én gang, men å få dekket dette av det offentlige kan nok bli vanskelig. Det vil bli satt spørsmålstegn med viljestyrke og motivasjon for vektnedgang.

Å slanke seg igjen etter en vektoperasjon har jeg hørt skal være mer utfordrende enn de som ikke er vektoperert. Jeg finner ingenting om dette ved første øyekast på Google. Kroppen har mekanismer som jobber mot at den vil opp i vekt igjen når man har gått ned i vekt – vektoperert eller ikke.

Om noen dager legger jeg meg under plastikkirurgens kniv og skal ta full bukplastikk for å fjerne en del overflødig hud. Jeg gjør ikke det av forfengelighet, for magen kommer alltid til å være skjult under en badedrakt, men fordi jeg ønsker å få en kropp jeg selv kan trives i. Jeg fikk en ny kropp etter vektnedgangen, men den bar preg av at huden hadde strukket seg. Det er en fordel for huden om vektnedgangen ikke skjer for raskt og desto yngre du er (dvs. yngre enn 45-50 år), vil huden ha mer evne til å tilpasse seg – til et visst punkt. Selv har jeg en del overflødig hud særlig på magen, men osleeveå på rompa. Skulle jeg ha gjort flere plastiske operasjoner måtte den neste ha blitt oppstramming av rompa, men da hadde jeg sett meg fornøyd. Alt til sin tid. Puppene har blitt temmelig små og de henger, men disse holdes på plass i sports-BH.

Nå har jeg en BMI på 17,9. Det er altfor lite slik jeg ser det. Ansiktet ser magert ut og armer og bein ser knoklete ut. Noen kjemper for å gå ned i vekt, men jeg kjemper hver dag for å holde vekten og gå opp i vekt. Jeg strever med dårlig appetitt. Når de fjerner en så stor del av magesekken, fjerner de osleeveå det området i magesekken som utskiller hormonet ghrelin som skal virke appetittfremmende på hjernen. Her kan du lese mer om hva som styrer appetitten.

Men, når alt dette er sagt om vektoperasjon, har jeg også lyst til å si at det er mulig å gå ned i vekt uten vektoperasjon: «Gikk ned 104 kilo – uten slankeoperasjon» (vektklubben.no).

Da blir det bukplastikk

Jeg var til min 2. konsultasjon hos plastikkirurgen. Han fortalte en del om selve operasjonen. Han anbefalte for meg å ta full bukplastikk uten fettsuging. Jeg har ikke noe fett å suge, kun løs hud. Jeg kom til å få en flat mage og bli kvitt så godt som alt av strekkmerker. Overflødig hud fra siden (på hoftene) ville også bli strammet opp. Han fortalte litt om hva han kom til å gjøre under selve operasjonen. Han kommer til å lage et snitt rett over kjønnshårene og løsne huden innenfra helt opp til de nederste ribbeina. Han syr sammen de nederste magemusklene mine, som har fått et sprik etter overvekten, med en kraftig selvoppløselig tråd. Deretter drar han huden ned og hud nedenfra og opp. Han skjærer av overflødig hud og syr det sammen i flere lag. Han lager til en ny navle. Til sist stiftes hudkantene sammen. Operasjonen er et relativt stort inngrep og vil ta tre-fire timer på operasjonsbordet. Han sa at det vanligvis ble gjort i narkose, men at det i mitt tilfelle også kunne gjøres med lokalanestesi og likeglad-sprøyte. Jeg er redd for at lokalanestesien og/eller likeglad-sprøyten ikke vil virke og jeg var fast bestemt på å ville ta inngrepet i narkose. Deretter hviler jeg på klinikken i to-tre timer før jeg kan komme hjem. Kirurgen så helst at samboeren min kom, fikk muntlig informasjon om min tilstand og at vi tar drosje sammen de 3 min. det tar å kjøre hjem.

De første tre-fire dagene blir jeg så og si sengeliggende i en halvveis sittende stilling dag og natt. Etter fire dager skal jeg komme tilbake til klinikken hvor kirurgen fjerner to dren som er lagt inn for å drenere bort sårvæske. Jeg må gå med en stram elastisk bandasje rundt magen den første uken. Når jeg skal opp å gå, må jeg gå litt fremoverbøyd. Om jeg ikke gjør dette kan det bli et for kraftig strekk i huden og deler eller hele av såret revner opp igjen. Etter 7 dager kommer jeg igjen tilbake til klinikken hvor kirurgen fjerner stiftene. Ved å fjerne de så tidlig vil det ikke bli synlige «stikkmerker» der spissene er festet i huden. Da kan jeg, om jeg klarer, gå mer oppreist. I dusjen vil det være en fordel om jeg sitter. Jeg må de første tre ukene få daglige sprøyter med blodfortynnende som settes i låret for å unngå blodpropp i beina.

Siden musklene nederst på magen er sydd sammen innvendig, kan jeg ikke løfte tungt, trene eller jogge de første 6 ukene. Dette kan føre til at musklene slites fra hverandre og tiltaket har vært nytteløst. Kirurgen antydet operasjon i slutten av oktober eller midten av november. Operasjonen vil koste meg 75.000 kr., men jeg er villig til å betale den prisen for å kunne få en kropp jeg kan trives med. Jeg vet hvor mye jeg mislikte kroppen min som overvektig og jeg trives nå bedre ved å ha en BMI på 18/19, men likevel sjenerer magen meg med hud nederst. Ved å få bort den, vil jeg få en kropp jeg kan trives med å bo i fullt og helt.

Time til kirurg for vurdering av vektoperasjon

For en uke siden avtalte jeg ved Volvat å få en gratis konsultasjonstime hos kirurg for vurdering av vektoperasjon. I dag hadde jeg time. Kirurgen spurte om medisiner og helse. Kirurgen sa at for meg måtte det bli gastric sleeve for å bevare normalt opptak av medisiner. Jeg går jo bl.a. på epilepsimedisiner som er viktige å få tatt. Jeg ble litt lettet, for da slapp jeg å ta avgjørelsen selv.

Jeg kom videre inn til en sykepleier som målte blodtrykket som var altfor høyt (119/169). Jeg fikk beskjed om at jeg måtte starte på blodtrykksmedisiner umiddelbart. Pga. det høye blodtrykket ville de også ta EKG. De ville også at jeg skulle ta ultralyd av hjertet.

Jeg kom også inn til en anestesilege. Han målte omkretsen rundt halsen og hvor høyt jeg kunne gape. Jeg måtte også strekke ut tungen. Jeg ville få operasjon om tre-fire uker forutsatt at de ikke fant noe galt under ultralydundersøkelsen.

To uker før operasjonen må jeg starte på en pulverkur (lavkaloridiett) for å redusere fettet rundt leveren. Det gjøres enten ved en knekkebrødkur eller pulver. Jeg vurderer å bruke næringsdrikker. Siden man skal ligge på 900 kcal i døgnet, kan jeg drikke tre flasker med næringsdrikk i døgnet. Mange tar av seg 8-10 kg i løpet av de to ukene.

Et spørsmålstegn ved lavkarbodietten

Jeg sitter i dag og rydder litt i nøkkelordene på bloggen min. Jeg sorterer innleggene under litt færre nøkkelord. Da kom jeg over nøkkelordet «Lavkarbo» og ble sittende å lese innleggene. Lavkarbo fungerte for meg. I løpet av 12 uker hadde jeg gått ned 10 kg, men jeg var og er ikke disiplinert nok til å holde på lavkarbodietten, og har gått opp halvparten av de kiloene jeg tok av. Og i det siste har jeg tenkt litt nytt rundt dietten og snakket litt med andre, som min svigermor og min svigerinne. Jeg tror ikke lavkarbo er en sunn diett i lengden. Når man går over på «vanlig» mat med høyt karbohydraatinnhold, vil de aller fleste gå opp i vekt igjen. Dessuten, det kan umulig være sundt å tilføre kroppen så mye fett. Man har få langtidsstudier om skadeeffekten av Lavkarbodietten, men det ser ut til at det ikke er så sunt for hjertet som lavkarbotilhengerne skal ha det til.

Jeg har slått helt om og tror nå heller på en varig livsstilsendring gjennom Grete Roedes opplegg hvor man fokuserer på å spise vanlig sunn mat, spise mindre men oftere for å få opp forbrenningen samt trening.

Lavkarbodiett

I begynnelsen av september leste jeg boken ”Frisk med lavkarbo” av Sofie Hexeberg som ga meg inspirasjon på å selv prøve dette jeg har hørt så mye om. På 12 uker var jeg gått ned 10 kg – og det uten å sulte seg eller leve dårlig på noen måte. Hovedprinsippene for lavkarbo-diett, er å unngå ris, pasta, potet og brød i tillegg til sukker. Tanken bak er at stivelsen du finner i ris, pasta, poteter og brød gjøres om til fett i kroppen som ikke kan fordøyes like lett. Proteiner kan man spise mye av, som f.eks. kjøtt og egg, og mange grønnsaker kan man spise. Hovedsakelig kan man si at det som vokser under jorden (som poteter og gulrøtter) bør en holde seg unna mens det som vokser over jorden går fint å spise. I begynnelsen savnet jeg ris og poteter, men nå gjør det meg ingenting å stå over det. Mange kjører en voldsom streng lavkarbo-diett og regner ut hvor mange gram karbohydrater man får i seg pr. dag, men jeg tillater meg f.eks. lefse til tacoen og ikke spiser det fra et gålhodeblad. I boken var det et eksempel på en kvinne som veide 265 kg, og ved hjelp av lavkarbo var hun gått ned mer enn 165 kg. Lavkarbo-diett skal ikke brukes av barn og ungdom, gravide, eldre osv.