Å ha orden på kjøkkenet som blind

Blinde burde ha orden på kjøkkenet. Jeg har orden i uorden. I bakeskapet mitt står hvetemel og sukker på fast plass. Melbøtta kjenner jeg igjen, for den rommer 2 kg og er stor. Resten av bakeingredienser (bortsett fra melis) er helt over i krokker som er merket med punktskrift. På den måten slipper jeg å merke hver nye pose jeg får i hus på nytt og på nytt. Alle krydderglass er punktmerket, og de er det så mange av at krydderskapet over komfyren er fullt og en kurv som står i en skuff er full. Jeg har ulike kakepynt og farger på perlesukker som også er punktmerket. Etter at jeg laget pasta med kjøttsaus med hvit saus en gang, gikk vi til anskaffelse av gjennomsiktige mapper i A5-format hvor det står i punkt «hvit saus» og i den mappen ligger det poser med hvit saus. På den måten kan samboeren min også se posene, siden mappene er gjennomsiktige. Jeg har rett og slett mye å takke Luis Braille for (punktskriftens far) siden jeg bruker hans skriftsystem daglig for å kunne klare meg selv på kjøkkenet uten hjelp fra seende.

Blinde burde også ha system i skuffer for å vite hvor ting ligger og jeg har et ganske godt system. Jeg har eksempelvis en skuff med skjærebrett, muffinsformer og annet som tar litt stor plass, i en annen skuff har jeg oppkuttingsutstyr og utstyr for rasping, i en tredje skuff kjøkkenhåndklær og kluter, i en fjerde skuff har jeg inndelt i mindre rom hvor jeg f.eks. har måleskjeer, poseklemmer, silikonformer, mindre lokk, hvitløkspresse osv. På kjøkkenbenken har jeg en ganske stor krukke hvor jeg har øser, visper og stekepanner stående. Disse er da lett å få tak i når jeg måtte trenge de. Jeg har en assistent som hjelper meg på kjøkkenet og det er viktig at hun legger tingene der de skal være for at jeg skal finne de igjen. Det er derfor viktig at hun spør meg og at jeg forteller henne det inntil hun selv lærer seg det.

I ferd med å bli venn med iPhonen

Jeg har nå hatt min iPhone i ganske nøyaktig to år. Først de siste dagene har jeg klart å bli venner med den. Nå ser jeg at den har andre muligheter enn kun å sende SMS og ringe med. Jeg har lastet ned Yr fra NRK og kan sjekke været her og der. Jeg har lastet ned en app som heter «TapTap see», hvor jeg kan ta et bilde og få det analysert. Den klarte å skille mellom kremet blomkålsuppe og bergensk fiskesuppe. Den skiller mellom vanlig Cola og Cola Zero. Den så at krydderet var sitronpepper. «En hund som sover» fikk jeg til beskjed når jeg tok bilde av Flex i sengen. I dag rotet jeg meg litt bort på tannlegekontoret, og brukte «TapTap see» til å finne døren. Jeg tok bbilder rundt meg, og: «Svart innrammet glassdør lukket» fikk jeg beskjed om. For seende er denne appen bare morsom, men for meg er den et nyttig verktøy. Jeg gleder meg til å teste videre i app-verdenen. Nå er iPhone gøy!

Jeg har deltatt på kurs i ADL-faget

Fra 10.-13. juni har jeg nå vært på kurs. For en gangs skyld var det ikke jeg som holdt kurs. Jeg var deltaker på et ADL-kurs siden jeg underviser i det faget som assistent på Hurdal Syn- og Mestringssenter. På tirsdag ankom vi ved lunsj-tider og begynte kurset med å snakke om læreplanen og målet med ADL-faget. Målet er å gjøre den synshemmede i stand til å takle sin hverdag ut fra sine forutsetninger. Fin setning, men veldig viktig. Hvis vi ikke klarer å sette oss inn i den andres situasjon og forutsetninger, har vi ingenting i ADL-faget å gjøre.

Etter en pause, delte vi gruppen på 20 i to og så på hvilke hjelpemidler som ble innvilget og ikke. Hvilke hjelpemidler har vi i skapet. Hva er mulig å søke på og hvilke hjelpemidler får man ikke lenger dekket av NAV Hjelpemiddelsentral. Et hett tema der var den norsktalende badevekten som nå ikke regnes som et hjelpemiddel. En seende kan kjøpe seg en badevekt for 250 kr. på Clas Ohlson mens en blind eller svaksynt må betale 1.200 kr. eller mer for å få en talende badevekt. For mange synshemmede er det viktig å følge med på vekten – som f.eks. diabetikere. Det er mulig å søke om 2.000 kr. som skal dekke ikke-søkbare hjelpemidler de fire kommende årene. I noen fylker vil hjelpemiddelsentralen ha en konkret liste over hjelpemidler og i andre fylker trenger de ikke det. Det er synd at slike nasjonale bestemmelser varierer ut fra hvor man bor i landet.

På mandag startet vi dagen med å igjen dele oss i to. I tre kvarter så vi og utforsket diktafonen Milestone 112. Der kan man selv lese inn beskjeder, enten det være seg handleliste, telefonnummer, program eller melodi man hørte på radio osv. Kun fantasien setter grenser. Det var også mulig å lage 5 mapper som man kan navngi. F.eks. ha en egen mappe med telefonnummer. I de neste tre kvarterene så vi på DAISY-spillere og de ulikes funksjoner. Vi snakket litt om hvilke DAISY-spillere som kunne passe til de ulike deltakerne vi møter på kurs. Deltakerne har ulike behov og ønsker.

Etter lunsj ble vi igjen delt i grupper. På den ene gruppen fokuserte ProVista på deres BookSense. Jeg har selv denne spilleren, og ble rådet til å oppdatere den. Det skal jeg gjøre. Ingen store nyheter der. Det fine med BookSense, er at den er tilpasset for hørselshemmede, slik at lyden kan komme rett i høreapparatene, hvis jeg forsto det rett. Etterpå presenterte Adaptor to DAISY-spillere. PlexTalke Lino og PlexTalke Poesi II. Fin orientering.

På torsdag startet Adaptor med å presentere to bærbare og to bordmodeller av fasttelefoner av typen Doro. Det vil i praksis si svaksynte og de med motoriske vansker. De fokuserer på kontrast og store tydelige taster. Til slutt orienterte de litt om DABradioer og to modeller ble sendt rundt.

Etter pausen kom det en fra informasjonsavdelingen som fortalte litt om iPone og iPad og hva denne kunne brukes til i dagliglivet. Alt fra å sjekke e-post og være på nett til å sjekke været og høre på radio.

Etter lunsj samlet vi oss. Vi oppsummerte og evaluerte. Alt i alt synes alle samlingen hadde vært trivelig og lærerik. Ved en ny samling var det ønske om litt mer praktisk arbeid og deling av praktiske erfaringer f.eks. på kjøkkenet. Vi alle fikk en oppgave: Sende en e-post om hva vi kan tenke oss å bidra med og hva vi ikke tenker oss å kunne bidra med praktisk i ADL-faget. F.eks. ønsker ikke jeg å instruere i barnestell eller vindusvask, men på kjøkkenet kan jeg instruere i alt fra oppvask, steking/koking og baking.

På The Gathering med førerhund

I natt hadde jeg en merkelig drøm. Jeg drømte at jeg var på The Gathering og hadde med meg Flex. Det var mye snø ute og jeg var redd for hvordan Flex ville reagere på den høye lyden fra åpningsshowet på scenen. En mann kom bort til meg i det jeg selet på Flex – «skal jeg hjelpe deg med å ledsage deg ut?» spurte han. Jeg takket ja. Ute var det vinter. En snute dyttet bort i meg. Det var Flex…

Endeløs rekke av blindetabber på bursdagen til min samboer

I dag tror jeg det er min ulykkesdag – eller kanskje jeg har stått opp med feil bein:

  1. Jeg la meg rundt 21.30-tiden i går og våkner brått 23.30-tiden. Fikk ikke sove. Satt med PC-en og hørte på lydbok. Det var den natten. En lang natt, men håper nå på en bedre natt i kveld.
  2. Siden samboeren min har bursdag i morgen, ville jeg lage en overraskelse til ham. Det var en hjerteform som jeg skulle ha marsipan i bunnen, to lag med gelé i forskjellige farger, et lag med sjokolade over der og gelétopper til pynt. Å få marsipanen ned i hjerteformen var ingen problem, og jeg tettet langs kantene, men tydeligvis ikke godt nok. Når jeg heller over den avkjølte geleen, renner det masse gelé utover hele bordet. Ordentlig gris. Overraskelsen ble redusert til en skål med bringebærgellé…
  3. Jeg skulle skrive litt punktskrift på gavekortet, og gavekortet setter seg fast inne i punktskriftmaskinen og jeg får det ikke ut! I morgen får jeg synge «hurra for deg» og gi ham maskinen, så får han skru den opp og finne kortet…
  4. Jeg mistet helt motet med alle disse tabbene og jeg bestilte en pizzaa fra Peppes. Først gir jeg henne TT-kortet mitt. Jeg finner ikke Visakortet fordi samboeren min må ha lagt det på feil sted etter at han hadde lånt det. Jeg måtte til slutt gi henne mastercardet, og jeg presterer å slå koden min baklengs! At det er mulig å dumme seg så mye ut for en fremmed dame!
  5. Det å spise pizza gikk greit, bortsett fra at det var sport på TV2 Nyhetskanalen. Skjønner ikke hvorfor de må sende sport på nyhetskanalen når de ikke sender nyheter på sportskanalen – men det er vel for bagateller å regne…

Jeg tror det beste er rett og slett å legge seg. Den som sover synder ikke, er det noe som heter.

Tilgjengelighet for funksjonshemmede i England

Nå har jeg vandret rundt i Londons gater, tatt T-bane og tog og vært på Gatwick flyplass. Det jeg registerer, er at engelskmennene er kommet et godt stykke på vei når det gjelder universell utforming ute, inne og i offentlige fremkomstmidler. De fleste nyere og restaurerte heiser har tale, noen har punktskrift og mange har taktile tall. Samtlige, med noen unntak, har farefelt (klumper) ved fotgjengerovergangene. Flere steder har jeg sett oppmerksomhetsfelt (rugler) f.eks. ved trapper. På Gatwick møtte jeg for første gang på en rulletrapp som sa i fra at jeg nærmet meg slutten og at jeg burde flytte meg bort fra rulletrappen. På T-banen og på toget var det klar og tydelig tale som annonserte holdeplassene. Men på tross av god universell utforming, har engelskmennene et godt stykke å gå for å få lyd i lyskryssene. Jeg har gått i temmelig mange lyskryss og jeg har opplevd to eller tre kryss som piper når man kan gå. Tilgjengeligheten for rullestol var delvis god og delvis dårlig – jeg er glad jeg også kunne gå på beina for noen steder måtte vi rett og slett bære rullestolen opp en trapp fordi det ikke fantes andre muligheter som var lett tilgjengelig.

Ett område der vi nordmenn har noe å lære av britene, er dette med holdningen og viljen til å yte menneskelig og praktisk service. Når vi kom på flyplassen, gjorde personellet alt som stod i deres makt for å yte service, dvs. å ta en telefon for at rampen skulle ligge klar inn til togvognen når vi kom. Hadde det skjedd i Norge? Jeg tviler. Da vi skulle en tur opp i London Eye (ja, du leste rett, jeg som blind ble med opp) fikk særbehandling fordi jeg satt i rullestol. Det syntes jeg ikke noe særlig om fordi jeg mener at funksjonshemmede skal behandles på samme måte som andre mennesker og ikke spesialbehandes der det strengt tatt ikke er nødvendig. De klarerte alle passasjerer ved å sjekke håndbagasjen for mistenkelige gjenstander, men jeg ble skjøvet forbi uten å bli sjekket selv om jeg hadde en ryggsekk på rullestolen.

Time til kirurg for vurdering av vektoperasjon

For en uke siden avtalte jeg ved Volvat å få en gratis konsultasjonstime hos kirurg for vurdering av vektoperasjon. I dag hadde jeg time. Kirurgen spurte om medisiner og helse. Kirurgen sa at for meg måtte det bli gastric sleeve for å bevare normalt opptak av medisiner. Jeg går jo bl.a. på epilepsimedisiner som er viktige å få tatt. Jeg ble litt lettet, for da slapp jeg å ta avgjørelsen selv.

Jeg kom videre inn til en sykepleier som målte blodtrykket som var altfor høyt (119/169). Jeg fikk beskjed om at jeg måtte starte på blodtrykksmedisiner umiddelbart. Pga. det høye blodtrykket ville de også ta EKG. De ville også at jeg skulle ta ultralyd av hjertet.

Jeg kom også inn til en anestesilege. Han målte omkretsen rundt halsen og hvor høyt jeg kunne gape. Jeg måtte også strekke ut tungen. Jeg ville få operasjon om tre-fire uker forutsatt at de ikke fant noe galt under ultralydundersøkelsen.

To uker før operasjonen må jeg starte på en pulverkur (lavkaloridiett) for å redusere fettet rundt leveren. Det gjøres enten ved en knekkebrødkur eller pulver. Jeg vurderer å bruke næringsdrikker. Siden man skal ligge på 900 kcal i døgnet, kan jeg drikke tre flasker med næringsdrikk i døgnet. Mange tar av seg 8-10 kg i løpet av de to ukene.

Obs, obs, blinding i bybanesporet…

I dag når jeg var ferdig med et ærend på Danmarksplass og jeg skulle gå til drosjeholdeplassen, klarte jeg å komme meg inn påbybaneområdet. Jeg registrert at jeg gikk på «farefeltet» (klumper i bakken), men tenkte ikke mer over det. Putselig tråkket jeg i luften og havnet på alle fire nede på bybanesporet. En dame kom til for å hjelpe meg, men ellers satt alle andre og bare så på. Uff, jeg følte meg ganske dum. Men jeg kom meg videre, fant ledelinjen jeg skulle følge og kom til drosjeholdeplassen. Det kunne ha vært ordentlig stygt om damen ikke hadde strukket ut en hjelpende hånd i tide, for bare sekunder etter at jeg hadde kommet meg ut av sporet, kom det en bybane dunderende inn på perrongen. Ikke visste jeg at det var en halv meter ned til skinnene… Men man lærer så lenge man lever – også av sine blindetabber!

Status: iPhone i 14 måneder

Nå har jeg hatt min iPhone i 14 mnd. Jeg er fremdeles ikke overbevist, men bruker den mest fordi jeg ikke har andre alternativ. Å ringe, bruke kontaktregisteret og lese meldinger går fint, men å skrive er noe herk. Har vurdert å skaffe meg et bluetooth-tastatur, enten QWERTY-tastatur eller punkttastatur, men det har ikke blitt til det enda – og jeg vet ikke om .det vil bli noe heller. Enda en «dings» man må huske å lade opp…

Jeg fikk heldigvis solgt Mac-en for 6.000 kr. til en bekjent av meg. Det virket som han ble fornøyd, og ingenting er bedre enn det. Mac var rett og slett ikke min greie, like lite som jeg tror at iPad er min greie. Hvorfor ha iPad når man datamaskin som bare stårog samler støv. ha en PC med et godt tastatur å skrive på? Jeg kjøpte Mac-en for 7.500 kr. og oppgraderte den med SSD-disk og 8 GB RAM, så jeg har tapt litt, men 6.000 kr. er jo bedre enn å ha en Mac stående og samler støv.

Gjær i sukker – pizzadeig

I dag sto jeg og laget bunn til hjemmelaget pizza. Jeg sto med lunken væske som hadde olje i seg, og jeg smuldret den ferske blå gjæren i væsken. Når jeg hadde smuldret gjæren, oppdaget jeg: Jeg hadde stått og smuldret gjæren i sukkerkrokken istedenfor i desilitermålet! Tenk å ikke oppdage det da før alt var smuldret. Jeg fikk opp de største bitene med minst mulig sukker i, og sukkerkrokken skal få seg en grundig vask. Pizzabunnen hevet seg litt mer enn vanlig, og kanskje det skyltes sukkerkornene som ble med? Jaja, slikt bare Lise kan få til!

Jeg vil dele med deg oppskriften på pizzadeig som jeg fikk av min mor, men jeg har gjort noen tilpasninger for å få den grov:

Pizzabunn fra mamma

Gir tynn bunn til to brett:

  • 7 dl grovt mel
  • ca. 15 dl hvetemel
  • 50 g gjær (gjerne gul pizzagjær)
  • 1 ts salt
  • 4 ss smør
  • 9 dl vann

Mål opp de tørre ingrediensene. Varm opp vannet til 37 gr. og smuldre i gjæren. Ha væsken i det tørre. Ha i de øvrige ingrediensene. Kna deigen til en jevn deig. La deigen heve i ca. 30 minutter på et lunt sted.

Kjevle ut deigen så godt du kan. Prikk bunnen med en gaffel nokså tett. Forstek bunnen uten fyll i 10 minutter på 200 gr. over- og undervarme. Ta brettet ut og legg på fyllet. Stek pizzaen videre i ytterligere 15-20 minutter til den ser ferdig ut.

Skal jeg søke om førerhund igjen?

Jeg tenker mer og mer på å søke om ny førerhund. Jeg ser hvor vanskelig og krevende det er å skulle forflytte seg ute med hvit stokk. Tre eksempler kan være:

  • Krysse en parkeringsplass med parkerte og kjørende biler
  • Søke opp stolper, dører, innkjørsler osv.
  • Finne dørene på busser og bybaner samt å finne ledig sete

Men før jeg får meg førerhund, må jeg komme meg i bedre form. I morgen den dag begynner jeg så smått med styrketrening. Mitt mål er å få førerhund igjen, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har blitt mer isolert hjemme, kommer meg mindre ut og er mer avhengig av andre når jeg ikke har førerhund.

Men så er det et problem – som ikke burde vært et problem – det at jeg jobber som assistent på Hurdalsenteret. Man skulle tro at et senter drevet av Norges Blindeforbund, som fremelsker førerhunder i reklamer og årskalendere, ønsker førerhunder velkommen på sine sentra. De sier at førerhunder er velkomne, men om det er en kursdeltaker som sier han/hun er allergisk, må førerhunden bli liggende igjen på borommet i opptil 8-9 timer daglig. Hvilket hundeliv er det? Det kan i ytterste konsekvens være ødeleggende for hunden da den kan begynne å finne på unoter av kjedsomhet. Jeg tror nok at dersom jeg skaffer meg førerhund, tar jeg den med meg i undervisningslokalene. Hva skal man med en førerhund som ligger på rommet store deler av dagen? Er det ikke viktig at førerhunden vises frem som et nyttig mobilitetshjelpemiddel for andre kursdeltakere? Hvordan kan Norges Blindeforbund kreve at førerhunder skal få være med over alt, når det ikke er gjeldende på dets egne sentra? Jeg bare undrer meg…

Lagt til mandag 29. april 2013:
Da er ballen begynt å rulle. Jeg har begynt å trene styrke, spesielt i beina. Jeg har fått tak i alle nødvendige skjemaer. Jeg har ringt til øyepoliklinikken på Haukeland og bedt om en erklæring på at jeg er blind. Jeg har bestilt time hos fastlegen min for utfylling av helseattest. Jeg har bedt mm en vurdering fra et annet hold. Når alt er på plass, kan søknad om førerhund sendes.

«Den tredje søsteren» av Terje Bjøranger

Nå har jeg nylig lest ut boken «Den tredje søsteren» av Terje Bjøranger som er så tykk som på 422 sider (eller på 13 timer og 41 minutter). Boken handler om at Nadias to eldre søstre blir brutalt tatt livet av fordi familien har fått mistanke om at de er i ferd med å ødelegge familiens ære siden de har kjærester. Nadia klarer å gjemme seg, men hun blir sterkt preget av å være vitne til blodbadet. Når Nadia overtales av familien til å dra hjem igjen etter et opphold på psykiatrisk avdeling, blir hun tatt med til Pakistan og giftes bort. Politiet i samarbeid med en journalist og krisesenter i Pakistan, klarer å få henne til Norge igjen. Familien blir straffet. Bjøranger har erfaring fra politiarbeid og vet hva han snakker om.

Bokdatabasen har følgende bokomtale: «Nadia skulle vært død. Hennes søstre Samira og Nazma blir brutalt myrdet, men Nadia klarer å gjemme seg. Hvem står bak drapene? Hvorfor ble søstrene drept? Hva skal skje med Nadia? Opprullingen av saken tar oss med til lukkede miljøer i Oslo og bortgjemte landsbyer i Pakistan: Journalisten Mikkel – kollega og venn av Nazma – blir mannen som skal finne løsningen på gåten. En viktig, spennende og medrivende kriminalroman av en debutant som vet hva han skriver om.»

Og her beskrives boken litt mer med at den har et brennaktuelt tema.

«En dåre fri» av Beate Grimsrud

Jeg har nylig lest ut boken «En dåre fri» av Beate Grimsrud. En kvinne som forteller om sitt dramatiske møte med det psykiatriske helsevesenet i form av tvangsinnleggelser, tvangsmedisinering og beltelegging hvor armer, bein og mage blir låst fast til sengen med remmer. Hun har diagnosen schizofreni og opplever at hun er flere. Stemmene til de andre personene inni henne er psykotiske. Hun er redd for vinduene i leiligheten sin, for de kan jo suge henne ut hvor det er 7 etasjer ned. I perioder er hun frisk og svært velfungerende som forfatter av romaner, drama og skuespill. Det er Beate Grimsrud selv som leser feilfritt på tross av nedsatt syn og dysleksi. Jeg ble aldri helt klok på om Beate Grimsrud skrev om seg selv eller om Eli var en oppdiktet person, men slik boken var skrevet, fikk jeg inntrykk av at den var selvopplevd. Dessuten siterer hun fra journaler og de er trolig ikke oppdiktet. Jeg har sjekket opp medisiner Eli brukte og Trilafon, Zyprexa og Nozinan er eldre antipsykotiske medisiner.

Bokkilden skriver følgende om boken og tar med følgende bokanmeldelser:

39 år gamle Eli bor alene i leiligheten sin. Like fullt deler hun sin tilværelse med fire gutter. Det er stemmer som tilhører Espen Askeladd, Emil i Lønneberget og den opprørske Erik. De har fulgt henne siden barndommen. Senere i livet kommer også Prins Eugen til. Periodevis er hun innlagt på psykiatrisk sykehus, og der møter hun både stor omsorg og grov uforstand for lidelsene.

Genialt om kunst og galskap … Hun skriver fletta av Knausgård
skrevet av: Cathrine Krøger, Dagbladet
Elis vilje til å leve og skape er stor, men stemmene bråker og forstyrrer. Likevel skriver hun bøker som blir gitt ut, og hun lager film. Hun vokser som forfatter, samtidig som hun stadig kjemper mot sykdommen og lever med sine psykoser.

… noe av det mest gripende jeg har lest på lang tid
Skrevet av: Anne Cathrine Straume, NRK P2
Fascinerende fortelling
I denne romanen åpner Beate Grimsrud døren til en verden som er ukjent for de fleste; en tung og til tider maktesløs tilværelse, men også til en fascinerende og gripende verden. Grimsrud er et gudbenådet fortellertalent som i En dåre fri behandler et vanskelig og tabubelagt stoff på forbilledlig måte. Det er vel knapt skrevet noe lignende om psykiatrien i Norden. Hva som er selvopplevd og hva som er diktet opp, er umulig å skille og heller ikke interessant. For det oser en sånn ekthet av fortellingen at man aldri ville lete etter et slikt skille. Man sluker det rått, og tenker at slik må det være.

En helt eksepsjonelt brutal, men også poetisk vakker fortelling fra en sinnslidende kunstners indre liv
Skrevet av: Turid Larsen, Dagsavisen

To bøker av Eistein Hanssen

Jeg har de siste dagene fått øynene opp for en ganske ny norsk forfatter på markedet for kriminalromaner som er protusert av Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek (NLB). Eystein Hansen har skrevet to bøker hvor vi følger politikvinnen Elisabeth på krevende oppdrag hvor hennes og andres liv kommer i fare. Den første boken heter «De ingen savner» og handler i hovedsak om barneprostitusjon og politiets evige kamp for å forhindre disse grusomhetene. Boken var rett og slett fengslende. Bokkilden.no har følgende bokomtale om boken: «De ingen savner er den første boken om Elisabeth Sunee Rathke (Elli), politietterforskeren som er halvt thai, halvt norsk og med svart belte ikarate. En ung pike blir funnet død på Gamlebyen gravlund. Hun er naken og lukter av en ubestemmelig kjemisk væske. I armen står en kanyle. Dødsfallet er starten på en grusom sak som bare vokser og blir den mest krevende i etterforskerens karriere.»

Den andre boken heter «Giftstrøm» hvor Elli og hennes team må dra til Uganda for å klare opp i et gisseldrama som er økonomisk motivert. «Giftstrøm» har følgende bokomtale: «Under et narkotikaraid i Oslo pågriper politiet fem personer. En av dem er en ung mann fra Uganda. På samme tid mottar den norske ambassaden i Kampala en pakke. Innholdet dokumenterer at Otto Kamperud er tatt som gissel av den nådeløse geriljaen han har forhandlet med i lang tid.
Dette er den andre boken med politietterforsker Elli Rathke i hovedrollen.»

Begge bøkene anbefales på det sterkeste, selv om «De ingen savner» var den beste, og dersom Eystein Hansen kommer med flere bøker som gis ut hos NLB skal jeg være raskt ute med å låne den!

Julebrusen som var øl

Jeg sto langs en hylle og ventet med handlevognen mens samboeren min var på jakt etter noen varer i en dagligvarebutikk. Det tok litt tid for vi skulle ha ganske mye. Jeg kjente at det sto noen glassflasker der og tenkte at det sikkert var julebrus, og når samboeren min – som er interessert i å få smake på flest mulig julebrus – kom bak meg, sa jeg «se her, her er julebrusen din». Da svarer en mann, som ikke var samboeren min, at «det er øl». Gjett om jeg ble flau. Jeg latet som ingenting i forfjamselsen, noe som sikkert ikke gjorde saken bedre! Hva mannen måtte tenke om meg kan jeg bare spekulere i, men jeg hadde ikke stokken fremme som viste at jeg var blind. Nå kan jeg ikke annet enn å smile av det – hva måtte mannen tenke om den personen jeg ev. snakket til med utsagnet «her er julebrusen din»? Å drikke så mye øl til jul at det kan kalles julebrus…