Kategori: Ut på reise

Publisert

Kravet om å holde avstand til andre som synshemmet når du er i hjemmekarantene

På Folkehelseinstituttets nettside om «Råd til deg som er i hjemmekarantene» oppdateres det jo et par-tre ganger i uken når det gjøres nye bestemmelser. Det er viktig at vi alle der følger med. Jeg er innom der, om ikke daglig, så annenhver dag, for å holde meg oppdatert fra pålitelige kilder. En annen pålitelig kilde er Helsenorge.no hvor du også finner oppdatert informasjon om coronaviruset Covid-19.

I dette blogginnlegget vil jeg skrive om noe som er aktuelt for meg om dagen, å sitte i hjemmekarantene, og Folkehelseinstituttet skriver at hjemmekarantene er aktuelt for følgende personer: «Hjemmekarantene er aktuelt for de som ikke har symptomer på covid-19, men har hatt nær kontakt med et bekreftet tilfelle eller som siste 14 dager har vært i utlandet.» (Jeg er utålmodig – ta meg til poenget!) Jeg hadde, som jeg har nevnt for et par dager siden, hatt kontakt med en venninne av meg på onsdag i forrige uke, som høyst sannsynlig er smittet av coronaviruset. Jeg og samboeren min er mest sannsynlig ikke smittet selv ettersom vi ikke pr. nå har utviklet noen symptomer etter 7 dager på coronaviruset og ettersom min venninne ikke hadde symptomer da hun var på besøk på onsdag for en uke siden. Det jeg imidlertid vil fokusere på i dette innlegget, er hvordan man som svaksynt eller blind skal klare å oppfylle særlig ett av kravene som Folkehelseinstituttet setter til oss som er i hjemmekarantene pr. 17. mars 2020. De kraveneser pr. i dag slik ut (og jeg siterer de fordi de endres kontinuerlig):

  • Du kan gå ut av eget hjem, men anbefales å unngå nær kontakt med andre.
  • Skal ikke gå på skole eller jobb.
  • Dere som bor sammen kan omgås normalt dersom ingen i husstanden er syke.
  • Skal ikke ta lengre reiser innenlands eller reise utenlands.
  • Skal ikke ta offentlig transport.
  • Bør unngå steder hvor det er vanskelig å holde avstand
  • Skal som hovedregel ikke oppsøke offentlige steder, slik som butikker og kafeer. Ved mangel på alternativer, kan du gå ut for å gjennomføre nødvendig ærender i butikk eller apotek, men du må sørge for holde tilstrekkelig avstand (det vil si 1-2 meter) til andre og unngå kø.
  • Kan gå tur ute, men hold minst 1 og helst 2 meters avstand til andre.

Myndighetene var svært strenge i begynnelsen, men nå begynner de å innse at det skal være praktisk gjennomførbart å sitte i hjemmekarantene når de fleste tross alt ikke er smittet av Covid-19, men muligens selv er smittebærer. Man blir jo ikke testet lenger så sant man ikke er helsepersonell av kapasitet- og ressursmangel. Et glimrende eksempel på at dokumentet redigeres og endres på kontinuerlig, er at i går stod det følgende: «Hovedpoenget med karantene er å sikre at du ikke smitter andre før du selv utvikler symptomer, men det må også være praktisk gjennomførbart.» Den setningen er fjernet helt i dag etter hva jeg kan se.

Men nå kommer jeg endelig til poenget – jeg har det med å skrive litt lange innlegg: Etter de nye karantenebestemmelsene nå, kan jeg som blind i en situasjon der jeg ikke ser at jeg har andre alternativer, ta meg til et apotek f.eks. med drosje eller gå dit selv om jeg kan veien (kollektivtransport kan jeg ikke ta), men så? Om jeg trenger ledsagning fra drosjesjåføren, dersom jeg tar det, sier det seg selv at jeg ikke oppfyller kravet om å holde 1-2 m. avstand til andre mennesker siden jeg må holde i armen til sjåføren, men som blind har jeg ikke noe valg. Om jeg går til apoteket og kan veien som blind eller svaksynt, kan det være vanskelig å holde avstand til andre enten jeg ikke ser noe eller ser lite. Særlig det å holde en viss avstand i kø ser jeg for meg er vanskelig uten å komme nær den andre når du har tilstrekkelig dårlig syn. Det handler ikke om at jeg ønsker å bryte karantenebestemmelsene bevisst, men jeg er ikke i stand til å følge de pga. min synshemning. Dersom jeg tar drosje, er det da riktig av meg å opplyse f.eks. sjåføren om at jeg er i hjemmekarantene? Jeg blir nok ikke en populær kunde…

Publisert

Lar du deg imponere av disse flinke blinde?

Jeg fortalte for tre dager siden at vi var ute og fløy og at det å fly er den tryggeste måten man kan fly på som synshemmet. Noen ganger lar noen seende seg imponere så voldsomt av oss blinde. Han som fulgte oss på Flesland på fredag, synes det var så imponerende at vi kunne bruke smarttelefon. Teknologien var kommet så langt. Tenk at telefonen kunne snakke og at vi som engang ikke så skjermen kunne bruke en telefon kunne ta den i bruk. Og i tillegg visste om alle appene som fantes! Og enda bedre, visste hvordan de skulle brukes alle sammen, og det uten syn. Jeg tenkte litt for meg selv, at teknologien for seende, der skjermen som viser bildet og der man kan trykke på det man ser og deretter aktiverer det, egentlig er mer imponerende enn for meg som bruker tale. Om man skal ta det hele fra hverandre.

Hvordan hadde du som seende reagert om jeg hadde begynt å rose deg fordi du var så flink som kunne spise så pent uten å søle med kniv og gaffel? Du hadde følt deg ganske dum går jeg ut ifra. Du hadde følt at dette var litt nedsettende og unødvendig ros. Ros for noe dagligdags. Ros som nesten latterliggjorde deg for noe du utførte med den største selvfølge. «Fantastisk! Jeg blir så imponert over alt dere får til selv om dere ikke ser» sa mannen fra ledsagertjenesten når vi satte oss inn i drosjen. Der gjorde han nettopp det. Jeg forstår hvorfor han gjorde det. For ham virket det som en bragd. Når han lukket sine øyne, virker det vanskelig å skulle orientere seg og finne frem. For oss som har levd som blinde hele livet, er dette dagligdags og vi tar det for gitt at vi får det til. Det å få ros for å sette oss inn i en bil, er å bli behandlet som en 3-åring når du er to voksne personer. Jeg vet at mannen mente det godt, men jeg nevner dette for å forhåpentlig lage en tankevekker for deg som leser dette og er seende.

Noe som viser det samme, er denne fiskebollehistorien fra Kristiansand: En gang jeg var innlagt på sykehus, var det fiskeboller til middag. Sykepleieren min hadde tilberedt maten for meg etter beste evne og tenkte sikkert at jeg trengte å få det tilrettelagt siden jeg var blind. Jeg fikk maten servert i suppeskål, alt oppdelt i biter og servert med stor skje. Jeg ventet nesten å finne ketchup på toppen, men den manglet. Da jeg var liten, var jeg nemlig et ketchupbarn. Jeg måtte ha ketchup på spaghetti og kjøttsaus, kjøttkaker, julemiddagen og på fiskebollene. Jeg ble litt usikker nå, men jeg tror faktisk jeg hadde ketchup på min mors lapskaus også.

Publisert

Ut å reise som synshemmet med fly og buss

I dag ble jeg og kjæresten min fulgt av ledsagertjenesten på flyplassen. Først på Vernes og deretter ved ankomst i Bergen. Det å reise med fly som svaksynt eller blind er noe av den sikreste måten man kan reise på i dag. Der blir du fulgt fra innsjekking av bagasje, du får hjelp gjennom sikkerhetskontrollen, du får ev. hjelp til å kjøpe noe i en kiosk, du blir fulgt til gaten, du får følge ned til flyet og på flyet tar oftest flypersonalet over og hjelper deg med å finne riktig sete. De er behjelpelige med å vise sikkerhetsinstruksjoner og ev. feste setebeltet om det er første gang du er ute og flyr. De kan tilby brosjyre med et følbart kart over flyet dersom du ønsker å se på det. Vel fremme når flyet er landet, blir jeg møtt av ledsagertjenesten, blir fulgt og får hjelp til å finne bagasjen og blir fulgt til et nytt møtested eller om jeg skal videre med tog, buss eller drosje, blir jeg også fulgt til denne. I flyet husker de fleste av flypersonalet å vise meg hvor knappen for å tilkalle assistanse/personalet. Det er én ting som kan være utfordrende. På SAS-flyvningene hvor det er servering, kan det i blant være vanskelig å oppnå kontakt med personalet som serverer når jeg ikke får øyekontakt. De er sikkert usikre på sin side og jeg ser ikke alltid når de passerer min rad. Det er i blant mye støy fra flyet og jeg oppdager det ofte akkurat litt for sent at de har passert min rad. Det kan selvsagt løses enkelt ved at jeg spør sidemannen min om han eller hun kan si ifra når de går forbi oss om jeg ikke oppdager det selv, men det er denne sterke viljen jeg har i meg til å skulle klare meg selv uten bistand fra andre…

Om du reiser med buss, er du mer overlatt til tilfeldighetene og hukommelsen til sjåføren. Om du skal bytte buss i tillegg, må du passe på klokken, for det er ikke alltid at sjåføren annonserer hvor bussen befinner seg. Sist jeg besøkte foreldrene mine i Vest-Telemark og tok bussen fra Bergen, opplevde jeg at det ikke ble annonsert at vi skulle bytte buss på Seljestad. Det var en medpassasjer jeg var kommet i snakk med som jeg satt ved siden av som sa ifra til meg. Sjåførene i Skyss er egentlig pålagt å annonsere om slike stopp og bussbytter, men det blir i mange tilfeller ikke gjort. Når jeg kommer meg av bussen, er jeg fullstendig prisgitt hjelpen til sjåføren å få med meg bagasjen over på den nye bussen. I de aller fleste tilfellene går det bra. Jeg har bare én gang opplevd at det absolutt har gått fullstendig galt. Jeg kom meg ikke av, bussen jeg satt på ble parkert og jeg ble innelåst i bussen. På den reisen hadde jeg uheldigvis ikke med meg mobiltelefon (det var i 1998 eller 1999) og min søster fikk lettere panikk da jeg ikke kom av på den avtalte bussen og hun ikke hadde noen mobiltelefon å nå meg på. Men det endte godt det også – og jeg sluttet ikke å ta buss. Jeg velger å ikke skrive noe om tog her, for jeg har for liten erfaring med å reise med tog, men jeg har inntrykk av at det er mer forutsigbart enn buss. Kondoktøren virker mer rutinert enn en bussjåfør og det er mer innarbeidede rutiner for ledsaging på togstasjonene.

Publisert

Svar på klagene fra Pasientreiser

Jeg fikk i dag svar på de to klagene jeg sendte inn til Pasientreiser. Den første gjaldt onsdag 19. juni da drosjesjåføren dyttet meg inn i heisen og selv ble stående igjen på utsiden. I dag lå følgende svar i postkassen min:

«Vil innlede med å beklage den ekstra belastning du ble påført på reisen til nevrologisk avdeling på Haukeland Universitetssykehus den 19 juni i år. Som du nevner, så er hendelsen allerede meldt oss via telefon. Vi fulgte straks opp overfor Christiania Taxi og ba om deres kommentar. De har hatt sjåføren inne til samtale. Selskapet er lei for det du opplevde, og melder tydelig tilbake at sjåføren ikke kommer til å gjøre dette igjen.

Helseforetaket har avtaler med mange ulike selskap, og det stilles tydelige krav til alle involverte sjåfører om lokal kjennskap til sykehusområdet og service. I dette tilfellet stod det også beskrevet i rekvisisjonen at du hadde behov for å følges helt inn til avdelingen.

Tusen takk for at du tok deg tid til å melde ifra, vi skal bruke din tilbakemelding til å bli bedre i fremtiden.»

Dessverre tror jeg at det må så veldig mange flere enn mine få klager til for at Pasientreiser skal innse hvilken galskap de driver og kjører pasientene sine rundt i. Jeg har rett og slett fått nok. Det er ekstremt krevende å skulle sette seg ned å skrive klage. Om jeg ringer den inn til Pasientreiser, føler jeg det er sårbart fordi mine ord kan tolkes på så mange vis hos mottaker som deretter skriver det ned. Likevel opplever jeg at når jeg har tatt kontakt pr. telefon, har de tatt mine henvendelser seriøst og hatt et ønske om å håndtere dem riktig. Jeg tenker at jeg har vært altfor dårlig til å dokumentere hendelsene i altfor lang tid. Jeg har trolig skrevet et og annet ord om det i dagboken opp igjennom de siste årene, men ikke detaljert nok til at jeg i dag kan få noe ut av det. Jeg har gjort som altfor mange andre pasienter. Bare godtatt stilltiende og priset meg lykkelig hver gang man har kommet seg frem til behandling eller hjem igjen – denne gangen også. For det er ingen selvfølge i Helse Bergen i 2019. Heretter skal jeg skrive på bloggen hver gang jeg opplever noe kritikkverdig med Pasientreiser. Jeg er bare én pasient og jeg reiser bare med drosje fra en til to drosjeturer tur/retur i uken, men likevel tror jeg at jeg nesten kan melde om en hendelse i snitt en til to ganger i måneden. Ja, jeg høres jo ut som ei gretten, grinete, gammel kjerring og kanskje det er det jeg er i ferd med å bli på mine snart 38 år, men jeg tror det helst er et symptom på å begynne å bli vel forsynt.

Jeg meldte også inn denne drosjeturen mandag 1. juli da drosjesjåføren tok meg med inn på et kjøpesenter når jeg egentlig skulle inn på et annet legesenter i nærheten, selv om jeg mente det var unødvendig og at jeg ikke skulle dit. I den klagen skrev jeg bl.a. følgende til Pasientreiser: «Jeg håper virkelig at Pasientreiser snart tar pasientene på alvor og ikke kun ser på kroner og øre når det kommer til pasienttransport. Jeg har dessverre opplevd ganske mange ganger nå, både med Christiania Taxi og Norgestaxi, dårlig service fra sjåfør. Det er krevende å skulle sette seg ned å klage når dette gjentar seg med stort og smått i snitt en gang i måneden. Når det blir til at man gruer seg til drosjeturen til eller fra behandling fordi den kan føles som en belastning, er det noe på systemnivå som ikke er som det skal.»

Til dette svarte Pasientreiser dette: « Vi er som deg ikke fornøyd når en reise blir gjennomført på den måten. Heldigvis er det kun et fåtall av de 1400-1500 reisene som utføres hver dag som minner om det du melder.

Pasientreiser følger opp avvik som meldes. Dette gjør vi for å identifisere årsakene til hendelsene og deretter kunne ta de rette grep for å redusere sannsynlighet for gjentagelse.

På reisen din mandag 1. juli er det mange ulike forhold som vi vil ta videre med selskapet. Vi har møter med leverandører (drosjeselskap) flere ganger pr uke. Tema som gjelder sjåførenes serviceinnstilling og deres evne til å lese turtekst og finne frem til rett behandlersted er sentralt i møtene. Alle behandlere har en adresse som fremkommer i bestillingen. Hvorfor sjåføren har valgt å kjøre til annet sted enn dette vet jeg ikke nå. Om vi for eksempel mottar flere klager på upassende oppførsel / manglende service fra samme sjåfør, så kan vi be om at sjåfør tas ut av tjeneste. Det har vi gjort, og det vil vi gjøre igjen.

Vi får av og til meldt at noen sjåfører har språklige utfordringer. Dette formidles videre til drosjeselskapene som må følge dette opp. Alle sjåfører skal ha en grunnleggende testet språkkompetanse før de kan tas i tjeneste. Dette ivaretas av andre instanser. Helse Bergen har i sine avtaler med drosjeselskapene klare krav til både service og språk, slik at pasientene skal bli godt ivaretatt på sine reiser til/fra behandling.»

Pasientreiser tar seg i hvert fall tid til å svare godt på henvendelser de mottar skriftlig. Leit at de benytter hundretusener av kroner på det i årslønner i saksbehandlerutgifter istedenfor å bruke det på faktiske drosjeturer. Med de prisene de har klart å presse turene ned i gjennom anbudet sitt, kunne de ha fått en pen bunke drosjeturer for en saksbehandlerstilling eller to. Jeg tør ikke tenke på hvor mange Helse Bergen faktisk har ansatt for å betjene alle innkommende telefoner fra fortvilte pasienter som venter på drosjer som ikke kommer når den skal – men det er mange… Det er gjerne mer regelen enn unntaket at en drosje kommer for sent. Jeg blir jo positivt overrasket om den en dag kommer på tiden! Men det blir jo en fin start på uken om ikke annet.

Publisert

Tilgjengelighet for funksjonshemmede i England

Nå har jeg vandret rundt i Londons gater, tatt T-bane og tog og vært på Gatwick flyplass. Det jeg registerer, er at engelskmennene er kommet et godt stykke på vei når det gjelder universell utforming ute, inne og i offentlige fremkomstmidler. De fleste nyere og restaurerte heiser har tale, noen har punktskrift og mange har taktile tall. Samtlige, med noen unntak, har farefelt (klumper) ved fotgjengerovergangene. Flere steder har jeg sett oppmerksomhetsfelt (rugler) f.eks. ved trapper. På Gatwick møtte jeg for første gang på en rulletrapp som sa i fra at jeg nærmet meg slutten og at jeg burde flytte meg bort fra rulletrappen. På T-banen og på toget var det klar og tydelig tale som annonserte holdeplassene. Men på tross av god universell utforming, har engelskmennene et godt stykke å gå for å få lyd i lyskryssene. Jeg har gått i temmelig mange lyskryss og jeg har opplevd to eller tre kryss som piper når man kan gå. Tilgjengeligheten for rullestol var delvis god og delvis dårlig – jeg er glad jeg også kunne gå på beina for noen steder måtte vi rett og slett bære rullestolen opp en trapp fordi det ikke fantes andre muligheter som var lett tilgjengelig.

Ett område der vi nordmenn har noe å lære av britene, er dette med holdningen og viljen til å yte menneskelig og praktisk service. Når vi kom på flyplassen, gjorde personellet alt som stod i deres makt for å yte service, dvs. å ta en telefon for at rampen skulle ligge klar inn til togvognen når vi kom. Hadde det skjedd i Norge? Jeg tviler. Da vi skulle en tur opp i London Eye (ja, du leste rett, jeg som blind ble med opp) fikk særbehandling fordi jeg satt i rullestol. Det syntes jeg ikke noe særlig om fordi jeg mener at funksjonshemmede skal behandles på samme måte som andre mennesker og ikke spesialbehandes der det strengt tatt ikke er nødvendig. De klarerte alle passasjerer ved å sjekke håndbagasjen for mistenkelige gjenstander, men jeg ble skjøvet forbi uten å bli sjekket selv om jeg hadde en ryggsekk på rullestolen.