Måned: mai 2019

Publisert

Tanker etter middagsbesøket av min vektopererte venninne

I dag hadde jeg en hyggelig middagsgjest på besøk, nemlig min venninne som for to måneder siden fikk gjennomført gastric sleeve-operasjon. Jeg serverte en kyllingform med paprika og ananas med en saus laget av en halv ananas og crème fraîche toppet med ost, noe som falt godt i smak hos begge to. Vi hadde hyggelig og fortrolig venninneprat. Hun er en venninne jeg kan snakke med om det aller meste og som aksepterer meg for den jeg er – og det håper jeg hun føler er gjensidig. Hun hadde med en gave til meg som hun hadde laget selv. En pose til å varme i mikrobølgeovnen fylt med ris. Jeg ble utrolig glad for den og den blir nok brukt her i heimen, for jeg fryser lett!

Jeg kan kjenne igjen usikkerheten hun beskriver og som jeg tror ale vektopererte føler på i begynnelsen: Spiser jeg for mye? Spiser jeg feil mat? Hva om jeg ikke går ned nok? Hva om jeg ikke går ned fort nok? Og så kommer alle rundt en, familie, venner og bekjendte, som skal mene og synse hva som er riktige valg for en selv når man har tatt en vektoperasjon. Hvorfor skal ikke man som vektoperert få lov til å unne seg en iskaffe på en bensinstasjon når alternativet er mineralvann som man ikke er glad i? Det er i så fall ikke den iskaffen som gjør at man ikke går ned det ønskelige i vekt. Det må i så fall være gjentatte feil over tid som utvikler seg til å bli leie uvaner. Jeg tenker at det er lov til å kose seg – også når man er vektoperert om man ønsker det, uten at man skal få negative bemerkninger fra andre. Som det godt kjente ordtaket sier: «Det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår du legger på deg av, men det du spiser mellom nyttår og jul». Jeg synes min venninne har all grunn til å være mer enn fornøyd nok med seg selv med de resultatene hun kan se etter vektoperasjonen. Fra hun begynte på lavkaloridietten før operasjonen har hun gått ned ca. 15 kg, dvs. i snitt 5 kg i måneden. Noen vil synes dette er lite, men det er tross alt ingen konkurranse man har meldt seg på for å være best i klassen. Jeg mener det bare er positivt at det tar tid med vektnedgangen. Jo lengre tid kroppen bruker på vektnedgangen, jo bedre tid får huden på seg til å tilpasse seg og resultatet blir bedre. Hodet får også bedre tid på å følge med i vektnedgangen. Enda en grunn til hvorfor man bør velge sleeve og ikke GBP? Vektnedgangen skjer ofte raskere med en GBP-operasjon, men det kan se ut til etter hvert som flere og flere pasienter opereres med sleeve at det totale vekttapet til sist er det samme. Om sluttresultatet på lang sikt, dvs. 10 år rem i tid, er det samme er det for tidlig å si noe om enda.

Min venninne fortalte om en bekjent som tok en sleeve-operasjon for 5 år siden. Damen angret i dag fordi hun ikke lenger kunne «kose seg med mat». Slik oppfattet jeg min venninne da vi chattet sammen i går kveld. Dette tenkte jeg en hel del på i formiddag. Jeg tenkte at selv har det aldri slåttt meg at jeg ikke lenger kan kose meg med mat. Jeg tenker at selv om jeg nå er vektoperert og har vært det i snart 6 år, koser jeg meg. Det er ikke mengden mat som avgjør om jeg koser meg med en middag eller lunsj. Det er det å tilberede maten, det er stemningen, det sosiale, hyggen rundt et måltid. Ja, selvsagt også smakene, men jeg skal være så ærlig å si at de har kommet litt i bakhånd. Likevel, jeg gleder meg til et godt måltid og kjenne smaken bre seg i munnen. Mange vektopererte sier at de ikke lenger ser frem til et restaurantbesøk og noen går så langt at de til og med unngår det. Jeg blir trist på deres vegne når jeg hører om dette. Selv blir jeg gjerne med ut på restaurantbesøk, men jeg bestiller gjerne en forrett/smårett eller ber om barnemeny. Jeg foretrekker faktisk supper, for de klarer jeg gjerne å drøye ut i tid med å spise opp saktere enn andre retter slik at jeg også kan være litt sosial under store deler av måltidet mens de andre spiser sin mat og ofte kan jeg få plass til en kule is til dessert. Jeg nevner å tilberede maten og det har faktisk de siste 4-5 årene blitt mer og mer viktig for meg. Jeg liker meg utrolig godt på kjøkkenet og det er en av mine hovedinteresser som jeg trives utrolig godt med. Jeg gleder andre med å lage mat og bake og jeg får gjøre noe jeg liker godt selv – dobbelt glede!

Da min venninne kom på besøk i dag, snakket vi littt mer om denne bekjente og det viste seg at hun angret på sin sleeve-operasjon fordi hun, som hun uttalte det, ikke lenger kunne «frotse i mat». Jeg tenker at da har man misforstått hele konseptet med denne typen operasjon og kanskje var ikke damen helt klar over hva hun gikk til da hun sa ja til å la seg operere? Man tar den nettopp for at man skal miste den muligheten for å gi seg selv en sjanse til å lykkes med å gå ned i vekt. Vektoperasjonen er et verktøy som skal hjelpe deg med å gå ned i vekt og bli der nettopp ved å forhindre deg i å frotse i mat og overspise. Kanskje har nettopp årsaken til at damen var blitt overvektig bunnet i at hun hadde en trang til å frotse for f.eks. å døyve over tanker eller følelser. Jeg vet ikke, men jeg vet at mat kan ha flere funksjoner og det er ikke bare anorektisk tynne sjeletter som kan påberope seg å ha en spiseforstyrrelse. Også en del overvektige mennesker har en spiseforstyrrelse i en eller annen grad, men det er mindre snakket om og mer tabubelagt. Dessverre blir man ikke operert i hodet og jeg tror mange vektopererte hadde hatt godt av terapi. I grupper på Facebook kan jeg i hvert fall lese om uheldige mønstre og holdninger om enkelte. Det er også et eget begrep ute og går som kalles «tjukketrollet» der man ser seg selv som tykk når man egentlig ikke er det eller som en så dekkende sa det: «Før var jeg tykk. Nå føler jeg meg tykk.»

Publisert

Rollen som rehabiliteringsassistenter

I Synspunkt nr. 1/2019, Norges Blindeforbunds medlemsblad, i artikkelen «Rollemodeller», står det om hvilken rolle vi rehabiliteringsassistenter har på Blindeforbundets rehabiliteringskurs. Jeg har tidligere skrevet om introduksjonskursene som er kursdeltakernes første møte med Blindeforbundets rehabiliteringskurs og hvor man får en innføring i hva rehabilitering vil innebære.

I artikkelen står det: «Hva skulle kurstilbudet ved Blindeforbundets syn- og mestringssentre vært uten rehabiliteringsassistentene? Disse rollemodellene som sliter med synet, og som gir av seg selv for å vise andre med synsproblemer at en fint kan leve et godt liv.» Og nettopp dét er hovedgrunnen til at jeg fortsetter å være rehabiliteringsassistent år etter år. Det er ikke pga. honoraret, for det er ikke stort å bli rik av, men det er gleden over å gi andre mennesker som er i sin livs største krise en mening til å fortsette å kjempe videre for seg selv. Se et menneske reise seg igjen etter å ha falt. Det er ikke uten baktanke at jeg alltid har med meg et strikketøy i håndvesken når jeg jobber på rehabiliteringskurs. Når andre, gjerne svaksynte damer, ser at jeg som helt blind sitter og strikker, tenker mange at «nor Lise som er helt blind klarer å strikke, kan sannelig jeg også få det til». Akkurat dette er det flere som har kommet bort til meg og sagt at de har tenkt etter at det har gått noen år. De ser at jeg som er helt blind klarer å ta meg frem på kurssenteret. Og atpåtil har jeg godt humør og smiler! Jeg har innarbeidet meg teknikker for å orientere meg i rommet, men de ser også at noen ganger bommer jeg så det synger etter. Og hva gjør jeg når jeg bommer? Jo, jeg smiler og ler av mine blindetabber. Jeg tar ikke meg selv og min egen synshemning særlig alvorlig. Jeg kan tøyse og le over mine egne feil og tabber. Og akkurat dit tror jeg det er viktig å komme om man klarer, men det er en prosess å komme dit. Man må igjennom en sorg og man må akseptere sin egen synshemning. Dessuten må synshemningen bli akseptert av alle rundt.

«Selv fikk han slag i 2009. Han mistet troen på seg selv. Prosessen mot å bli og være rehabiliteringsassistent har gitt han tilbake troen på seg selv.» Dette er det mange synshemmede som kan bli ganske irriterte på meg over at jeg sier, men jeg sier det likevel: Jeg er takknemlig over den motgangen jeg har møtt. Da svarer noen at man ikke har møtt tilstrekkelig motgang nok i livet, men det er det kun jeg som vet. Hadde de kjent meg, tror jeg ikke de hadde sagt akkurat det. Jeg er takknemlig, for jeg vet hva kursdeltakerne snakker om når de forteller om selvmorstanker, om å bli motarbeidet i hjelpeapparatet, om mobbing, om ensomhet og lite venner osv. og dette har gjort meg til å bli en god lytter og forhåpentligvis en god samtalepartner. Jeg deler ofte ikke så mye om meg selv, men jeg viser mye forståelse og deler en del tanker jeg har rundt emnet. Det er ikke min oppgave på jobb som rehabiiteringsassistent å først og fremst dele av min historie for å lette på mitt eget hjerte, men jeg er der for at andre skal komme videre i sin prosess. Samtidig er det viktig å vise at jeg ikke er noen psykolog, men likeperson. Jeg kan være en samtalepartner og kan lytte til det kursdeltakeren har å si om han eller hun ønsker å dele av sin historie, og jeg kan komme med mine tanker og råd i en bestemt situasjon til hvem man ev. kan kontakte videre i hjelpeapparatet.

Min oppgave som rehabiliteringsassistent er i tillegg å gi undervisning i utvalgte fag. De fagene jeg underviser i er IKT, punktskrift og aktiviteter i dagliglivet (ADL) med tekniske hjelpemidler og kjøkken. Dette er alle tre fag jeg er svært interessert i og brenner for. Punktskrift har ligget mitt hjerte nært siden jeg lærte meg det i 1998. Det samme med PC rundt 1997-1998 og kjøkken og hjelpemidler begynte jeg nok å interessere meg for rundt 2005-2008 en gang og siden har det bare økt på.

«Vi lærer utrolig mye av dem som kommer på kurs også. Når jeg drar hjem så har jeg med meg to bæreposer som er fulle av «plussting». Og dette lærer jeg så mye av, forteller Sven Runar med et stort smil.» Og det er veldig sant. Jeg ser alltid frem mot å jobbe på kurs. Det gir alltid påfyll. Det er slitsomt, men det gir også motivasjon og lyst til å gyve løs på et nytt kurs.

Publisert

Besøk av søster og hennes eldste gutt

I helgen, lørdag 11. og søndag 12. mai, har jeg vært så heldig og hatt besøk av min søster og hennes eldste sønn. Han blir nå 11 år nå i juli. De kom på lørdag rundt 19.00-tiden. Jeg hadde gjort det meste klar til middag når de kom inn dørene. Det var bare å sette på ris og la gryten koke til Toros kylling tandorigryte. Eldstegutten er så glad i den gryten. Inntil den serverte jeg en melonsalat. Jeg hadde også laget til sjokolademousse, den også Toros, men også blant eldsteguttens favoritter. Da vi fant ut at jeg ikke hadde vaniljesaus, gikk vi en liten tur på butikken hvor jeg fikk pantet en bærepose tomflasker og kjøpte inn en pakke med tre små putter vaniljesaus. Jeg serverte sjokolademousse sammen med jordbær, bringebær og blåbær. Min søster og jeg satt ig stuen og småskravlet litt mens eldstegutten satt og koste seg i sengen med iPaden og noe snacks. Min søster var sliten og kjente at hun hadde gått mye denne dagen. Hun venter ei lita jente med termin 20. juli og begynner å merke at det nærmer seg. Vi la oss ca. 20.30.

Til frokost varmet jeg noen hjemmelagde rundstykker og jeg laget kakao på melk og ekte sjokolade. Den kakaoen ble så populær sist jeg serverte den for halvannet år siden. Vi ble alle veldig fort mette. Vi gikk ut en tur i det fine været og gikk bort til en barnehage hvor 11-åringen lekte seg litt i lekeapparatene. Jeg gikk det jeg klarte ved siden av rullestolen, men satte meg i stolen da jeg begynte å få smerter for å ikke trigge frem smertene enda mer. Eldstegutten fikk prøve å kjøre rullestolen med hjelpemotor på. Vi gikk ned til kirkegården hvor det står noen japanske kirsebærtrær som nå er utrolig flotte der de står i full blomst med rosa blomster. Når vi kom hjem, begynte jeg på middagen. Det var fiskegrateng som stod på menyen. Etter middag laget jeg også noen sjokoladekjeks med sjokoladebiter som jeg tenkte at de kunne ta med seg hjem slik at minstegutten på 9 år også fikk med seg noe fra Bergensbesøket denne gangen. Vi tok etter hvert kvelden. Jeg måtte dra tidlig inn til sentrum på mandag fordi jeg skulle på et møte og min søster og eldstegutt dro hjemmefra et par timer senere.

Dette var et svært hyggelig besøk. Jeg håper at de alle sammen kan komme neste gang! 🙂

Publisert

Positive forandringer i livet etter en vektoperasjon

Når man hører om vektoperasjoner får man ofte høre om negative konsekvenser og risikoer, men man glemmer kanskje å tenke over hvilken risiko det faktisk er å fortsette å leve et liv som kraftig overvektig, dvs. en BMI på rundt 40 eller mer. Det har alvorlige følger på lengre sikt og i verste fall er det dødelig. Da må man veie operasjon opp mot de fordeler og ulemper det følger med seg. Når man velger å spørre i f.eks. sosiale medier på diskusjonsforum eller grupper på Facebook om andres erfaringer med vektoperasjoner, bør man ha i minnet at de som fremdeles er i gruppene kan kanskje være de som fremdeles har utfordringer etter sin vektoperasjon mens de som ikke strever med senvirkninger og har fått problemer etter en operasjon, velger å fokusere på andre områder i livet. Vi mennesker er ofte slik at det som går bra i livet tar vi gjerne som en selvfølge og tenker ikke mer over det.

Jeg synes faktisk at de 3.000 som velger å vektoperere seg ved offentlige sykehus i Norge hvert år er modige mennesker, og ikke bare modige, de er også ansvarsbevisste. De tar et voksent ansvar for sitt eget liv og sin egen helse og dermed sin egen fremtid for seg selv og sin egen familie som de er en del av. Man vet at man risikerer faktisk liv og helse ved en slik operasjon, for det informeres man åpent og ærlig om og det finnes hundrevis av artikler på nettet om både de det har gått bra for og de det ikke har gått bra for, men man er villig til å ta den risikoen for ens egen fremtids skyld. Og fremtiden er tross alt det viktigste vi har her i livet. Det er den vi har mulighet til å forme. Livet handler ikke bare om oss selv. Vi er en del av en familie, et sosialt fellesskap, vi har noen rundt oss som vi er glade i og andre er glade i oss og vi er viktig for andre mennesker selv om vi kanskje ikke vet det selv. Da må vi ta best mulig vare på livet vårt, først og fremst for vår egen del, men også for alle vi har rundt oss.

For meg har jo vektoperasjon hatt noen negative konsekvenser i form av min utvikling av min beinskjørhet, men likevel angrer jeg ikke fordi alt det positive veier opp for denne ene negative konsekvensen. Det er jo også noen andre mindre alvorlige konsekvenser som følger med en vektoperasjon, men de lærer man seg å leve med akkurat som man lærer seg å leve med epilepsi, diabetes, synshemning eller andre sykdommer. Det blir bare til at man tar hensyn til det. Den markante vektnedgangen jeg opplevde, fra BMI på 38,5 til i dag 21,5, har betydd så mye både for selvfølelse, selvtillit, det å tørre å hevde seg som menneske og kvinne, være i fysisk aktivitet, mestre hverdagens aktiviteter, oppleve sosial inkludering med andre og rett og slett føle seg vel i sitt eget liv og tives med seg selv.

Jeg er med i en Facebook-gruppe for vektopererte hvor det ble stilt følgende spørsmål: «Hva er den største forandringen i livet etter operasjonen? Noen som vil dele noe? Da tenker jeg ikke på vektnedgangen, men andre ting.» Det kom utrolig mange positive og flotte svar som jeg har valgt å dele her på bloggen, for det er faktisk viktig å dele det positive med en vektoperasjon også. Dessverre er vi mennesker flinke til å trekke med oss og trekke frem det negative. Dette her blir derfor en liste med alt det 24 kvinner valgte å dele av positive forandringer i livene sine etter å ha gjennomgått en vektoperasjon og opplevd vektnedgang.

  • Jeg føler meg mye lettere og fin i kroppen.
  • Jeg kan gå lengre uten å bli anpusten.
  • Jeg blir ikke så kjesken på alt mulig.
  • Det er lettere å klippe tåneglene.
  • Operasjonen hjelper meg til å spise lite og ofte.
  • Føler meg kjempefin og handler kjoler over en lav sko!
  • At ikke alt fokus er på vekt og hva man skal ha på seg.
  • Kunne få flere barn uten problemer.
  • Jeg synes det er godt og gøy å bruke kroppen.
  • Jeg tåler ikke all mat, men det er bare bonus siden det er mat jeg ikke bør spise.
  • Fått bedre selvfølelse, selvsikkerhet og ekteskapet har blitt bedre ettersom jeg tør å være litt mer frempå – jeg blomstrer!.
  • Turer og trening er noe jeg elsker og ikke noe jeg unngår.
  • Jeg kan våkne om morgenen og ikke lenger ha smerter i hofter og rygg, og i tillegg kjenne at alt er lettere.
  • Jeg kan stå på ski uten å ha vondt.
  • Jeg har kunnet kaste astmamedisinene mine!
  • Jeg føler meg mer våken og mer til stede i eget liv.
  • Lettere å knytte skoene mine.
  • Når jeg kommer inn i en klesbutikk spør de ansatte nå om jeg vil ha hjelp mens tidligere ble jeg oversett.
  • Jeg sover mye bedre og føler meg mer uthvilt.
  • Kan gå opp trapper uten å tro at man skal dø når man har kommet halvveis.
  • Får ikke gnagesår på innsiden av lårene fordi de gnisser mot hverandre.
  • Ingen hovne bein om kvelden.
  • Jeg tåler at godteriskålen står fremfor meg uten at jeg må spise av den.
  • Jeg har klart å slutte å drikke Pepsi Max.
  • Utsiden stemmer med innsiden.
  • Kan kjøpe klær på salg.
  • Jeg kan spise ute blant folk uten at folk stirrer.
  • Trives mye bedre med meg selv i en smal kropp.
  • Jeg kan gå i høye hæler uten å føle at ryggen deles i to.
  • Jeg får plass i en bil uten å føle at jeg må presse meg inn.
  • Jeg får fint plass i kun ett bussete.
  • Jeg slipper å tenke på at jeg overspiser – nå stopper det seg selv.
  • Før var jeg veldig synlig, men usynlig som kvinne.
  • Å bli behandlet som et menneske av andre. Folk holdt ikke opp døren engang eller snakket ikke til meg i en kø.
  • Før var jeg tjukk. Nå føler jeg meg tjukk.
  • Fra å ligge på sofaen til å løpe i skogen og gå over alt – hele tiden. Livet er bokstavelig talt lettere.

Og den beste kommentaren velger jeg å utheve her:

Jeg har fått livet i gave på nytt.

Ha en god 8. mai!