Jeg er nå på jobb som assistent på rehabiliteringskurs på Hurdalsenteret. I går ved middagsbordet ble det snakk om at en førerhund lå på innsiden av døren på borommet og knurret og boffet når noen gikk forbi på utsiden. «Og du tillater det?» spurte jeg. Ja, det gjorde han, for han ville at hunden skulle varsle når det en gang kom noen uvedkommende. Jeg synes det er synd at førerhundbrukere har en slik holdning til hunden. Etter min mening skal ikke en godt dressert førerhund varsle hverken når den hører mennesker på utsiden eller det ringer på døren. Dette kan ofte være et lite problemområde siden det er et instingt i hunden som vil varsle resten av flokken om intrengere, men man kommer et godt stykke på vei over tid med å rose når hunden er stille og si «nei» når den varssler. Jeg har i hvert fall gjort det med mine hunder og har kommet et stykke på vei.
Nattlige sysler
Jeg våknet og kikket på klokken, og nærmest hoppet ut av sengen da den viste 7.55. Alarmen skulle ha vekket meg for ti minutter siden, men kanskje jeg hadde slått den av uten å våkne skikkelig. Det kan lett skje når jeg bruker alarmen på armbåndsuret. Jeg sto opp og kledde på meg. Mens jeg sto og tilberedte toast, tenkte jeg at det var rart jeg følte meg så trett, for jeg hadde jo sovet godt og sammenhengende hele natten. Min kjære sto opp og lurte på om det var jeg som hadde laget noen pipelyder når man dekker til knappepanelet på konfyrtoppen – og det var det. Jeg hadde satt inn brettet med toast i ovnen, stilt korttidsuret på 10 minutter og jeg så på klokken min igjen. Nå var den 2.12. Jeg hadde stått opp midt på natta og trodd det var morgen! Og enda verre, jeg hadde laget meg frokost. Toastene hadde begynt på sin prosess i stekingen. Jeg spiste frokosten min, kledde av meg og la meg til å sove igjen. Jeg kunne ikke annet enn å smile av det hele. Siden jeg ikke har lyssans, reagerte jeg ikke på at det var helt mørkt ute. Jeg og samboeren min fikk oss en god latter av det hele.