Innlegg

Publisert

Om meg – det jeg ikke skriver om (klistret)

I denne bloggen skriver jeg mye om livet mitt som vil innebære det å trenge hjelpemidler som blind og bevegelseshemmet, det å ha epilepsi, det å ha permanent urinkateter og følgene med det, det å leve med kroniske smerter, det å være vektoperert, litt om det å være beinskjør i ung alder, mye om det å leve med en synshemning, i møte med hjelpeapparatet m.m. Jeg har mange utfordringer, men livet mitt er jo heldigvis MYE MER enn det, men det er bare det at det ikke får så mye plass i denne bloggen. Jo, og en annen viktig ting du kan lese om her, er emner som engasjerer meg innen interessepolitikk, litt om matlaging, hjelpemidler, teknologi og IKT og noe om det jeg allerede har nevnt. Litt fra hverdagen min.

I dette innlegget skal du bli kjent med mine interesser og det jeg ikke skriver så ofte om her.

Hvem er jeg?
Jeg heter Lise og har bodd i Bergen siden 2005, men kommer opprinnelig fra Vest-Telemark. Her bor jeg sammen med samboer. Født i desember 1982, riktignok tre måneder for tidlig, men jeg klarte meg heldigvis.

Min kjære PC
Jeg fikk min første PC i 4. klasse (1994) og etter å ha blitt tvunget av min far til å lære touch (jeg er takknemlig i dag – for å ha sagt det) ble jeg god venn med PC-en. Jeg brukte på den tiden stor skjerm med forstørrelse, men gikk i 1998 over til å bruke tale og punktskrift (leselist) for å kunne følge med i den økende mengden pensum på videregående og høyere utdanning siden synet mitt begynte å bli dårligere. I dag bruker jeg PC daglig og har tilkoblet punktskriftsskriver, vanlig skriver og både A4- og A3-skanner til PC-en. Jeg har både bærbart og stasjonært utstyr. Jeg hører mange synshemmede si at iPhone erstatter mer og mer deres behov for PC, men den kan jeg ikke kjenne meg igjen i. For meg skriver jeg altfor ineffektivt på iPhone – selv med leselist som har punkttastatur. Dessuten er det for tungvint å skulle veksle mellom mange programmer samtidig. Telefonen blir et godt supplement, men aldri en erstatning. Aldri. Jeg skriver mye på pC-en, alt fra private dokumenter til organisasjonsdokumenter, er på diskusjonsforum og Facebook, leser nyheter, skanner inn bøker, arbeider med nettsidene mine osv.

Facebook
Men, en ting vil jeg si, om du skriver en statusoppdatering på Facebook og venter på at jeg skal trykke liker på den, tror jeg du bør vente evig. Jeg leser så og si aldri statusoppdateringer til vennene mine. Ikke fordi jeg ikke er interessert i vennene mine, men fordi det ikke er slik jeg bruker Facebook. Det siste året har jeg i mindre grad sluttet å bruke Facebook fordi jeg har bevisst gjort et valg på dette, men jeg er tilgjengelig og kan lese om jeg ønsker. Jeg bruker Facebook mer som et diskusjonsforum i form av gruppeaktivitetene. Jeg er knapt på Facebook en gang i løpet av en måned og da har jeg så mange uleste varsler at det blir til at jeg tar meg tid til å kun lese de viktigste der og da. Men om jeg har en smertefull dag, bruker jeg mer tid der. Gruppene er interessante for synshemmede, førerhundbrukere, vektopererte, kroniske smertepasienter, epileptikere, PTSD-pasienter, urostmi-opererte, mennesker med osteoporose m.fl.

Kjøkkensysler
Min hovedinteresse, og som jeg i perioder bruker mest tid på for utenom PC-en, er å stå på kjøkkenet enten det gjelder middag, dessert, baking av kaker eller gjærbakst. Favoritten er nok gjærbakst. Men siden vi bare er to i vår husstand må jeg forsøke å begrense meg litt, men jeg finner gjerne passende anledninger til å bake som til assistenten min, til familie eller venner om vi skal besøke de eller får besøk, arrangement osv. Middager lages så og si alltid fra bunnen av her i heimen og samboeren min får alltid hjemmebakt brød til frokost om han ønsker (hentet opp fra fryseren). Vi lager veldig gjerne mat sammen og da foregår gjerne en god og hyggelig samtale over kjøkkenbordet.

Lese oppskriftsbøker
Jeg bruker mye tid på å lese oppskrifter enten jeg finner de på nettet eller i oppskriftsbøker. Ja, jeg er så gammeldags at jeg låner oppskriftsbøker på biblioteket (og har kjøpt en del brukte bøker) og skanner dem inn fordi jeg ikke orker å ha uoversiktlige oppskriftsbøker på lyd eller i mange permer i punktskrift, men i et dokument jeg kan søke i. Jeg har et omfattende oppskriftsregister på en lukket blogg kun jeg har tilgang til som gjør det enkelt å finne frem i over 3.500 oppskrifter jeg synes virker fristende.

Lese vanlige bøker
Men jeg leser også annet enn oppskriftsbøker. Jeg hørte på min første lydbok, «Georgs magiske medisin» av Roald Dahl, da jeg var 6 år og siden da var leselysten vekket. Jeg liker særlig bøker fra virkeligheten, kriminalromaner, dokumentarer, biografier og enkelte slektsromaner. Bøker er kanskje noe jeg kan bli flinkere til å skrive om her på bloggen.

Media – TV og podcast
Jeg ser lite på TV-boksen, for å kalle det for det, men jeg bruker mobilen mye og ser på programmer som interesserer meg i NRK TV-appen og TV2 Sumo. Da kan jeg se hva jeg vil når det passer meg – og jeg trenger ikke sitte i den kjedelige sofaen i stuen… Når jeg ser på TV liker jeg gjerne å slappe av på sengen eller jeg sitter gjerne og skanner inn bøker. Det gjør den kjedelige innskanningen litt lettere å komme seg igjennom. Noe annet jeg har en del abonnement på, men som jeg ikke er like flink til å høre på fordi jeg ikke prioriterer å bruke så mye tid på det, er podcaster. NRK lager mange bra og seriøse podcaster.

Organisasjonsarbeid
Jeg deltok på mitt første årsmøte i 1998 (da var jeg 16 år) og ble valgt inn i et regionalt styre og siden har jeg hatt ett eller flere verv i ulike organisasjoner opp igjennom årene, hovedsakelig sekretær- og lederverv. Jeg er glad i systematikk og skriftlig arbeid. Jeg synes det er viktig å støtte opp om organisatorisk arbeid. Ikke bare ved å være aktiv selv i form av verv, men også ved å være medlem og betale medlemskontingenten. På den måten støtter man opp om en organisasjon som driver viktig interessepolitisk arbeid overfor myndigheter og andre, kanskje jobber med forskning og som gjør et viktig arbeid for medlemmene sosialt gjennom lokale aktiviteter. Pr. i dag er jeg medlem i fem organisasjoner hvorav fire er for funksjonshemmede og den ene er for Norsk Epilepsiforbund.

Synsrehabilitering
Noe jeg brenner sterkt for er at synshemmede skal få en så god hverdag som mulig, noe jeg føler jeg er med på gjennom mitt engasjement som rehabiliteringsassistent i Norges Blindeforbund. Det føler jeg også at jeg er med på gjennom mitt organisasjonsarbeid. På Blindeforbundets rehabiliteringskurs får jeg være med på å se at deltakerne tar styring over livet sitt tilbake gjennom øvelse på ferdigheter (f.eks. gjennom formingsaktiviteter og matlaging)og mestring av kjøkkenhjelpemidler, lydbokspillere, bruke hvit stokk, kikkerter og biller, lese-TV og luper, datatekniske hjelpemidler, punktskrift, øve seg på å bruke hender istedenfor synet osv. Jeg gir primært undervisning i punktskrift/taktil trening og IKT-faget som i tillegg til PC, også innebærer bruk av iPhone, men jeg kan også gi opplæring i bruk av lydbokspillere. Jeg bor på kurssenteret gjennom hele døgnet sammen med kursdeltakerne. Det er ikke uten baktanke at jeg tar med meg strikketøyet til kveldskaffen. De fleste deltakerne har en liten synsrest og når de ser at jeg som helt blind kan sitte og strikke på pinne nr. 3 og 4, tenker de at «da må det være mulig for meg også». En viktig rolle jeg har som rehabiliteringsassistent, likeperson, er å vise at det er mulig å leve et godt liv selv om man ikke ser – og det er det. Alle vi assistenter, som er et godt team på i alt 30 personer som jobber i en turnus, har et godt humør og latteren sitter løst. Dette kunne jeg ha skrevet mye om, men det får vi ta senere.

Det jeg nesten ikke er interessert i
Det er én ting jeg ikke interesserer meg for som kanskje kan virke litt uvanlig for mange. Jeg hører så og si aldri på musikk. Jeg kjeder meg når jeg hører på musikk. Om jeg en sjelden gang skal høre på musikk, blir det som regel enten melodiøs trance eller Enya. Jeg liker også den gode, gamle 80-tallsmusikken.

Publisert

Å gi en positiv oppmerksomhet til vårt lokale Boots Apotek

Jeg skulle gjerne ha skrevet mer på bloggen enn hva jeg klarer å få til for tiden. Det skyldes flere forhold, som jeg ikke tenker å gå nærmere inn på her, men noe av årsaken fører til at jeg har måttet besøke apoteket nokså hyppig for å bl.a. hente ut smertestillende medisiner i påvente av forhåpentligvis en operasjon om alt ligger til rette for det i en av de førstkommende månedene. Enten har det vært jeg sammen med en av mine to uerstattelige assistenter eller at min snille samboer har tatt ærender ned til senteret, enten ens ærende for å ta ut medisiner for meg (med fullmakt selvsagt) eller at han har kombinert det med en tur innom Coop eller Baker Brun for en kopp kaffe og noe attåt – eller gjerne også begge deler. Jeg kan ikke si nok hvor takknemlig jeg er, og samtidig få understreket at den hjelpen tar jeg absolutt ikke som en selvfølge i forholdet. Jeg viser min takknemlighet tilbake på andre måter i hverdagen som jeg vet han setter pris på. Det mest giftigste i et forhold er når man begynner å ta den andre som en selvfølge.

Men for å hanke meg inn til temaet igjen, så var det min samboers flotte idé å gi vårt faste lokale apotek en liten positiv oppmerksomhet, som er de så absolutt vel unt, for vi begge opplever en utrolig god service i møte med de både over telefon og i det fysiske lokalet. Det er noe man i dag hvor samfunnet i større og større grad skal effektiviseres, ikke skal ta som en selvfølge, og derfor valgte vi å gi de en liten oppmerksomhet i form av blomster. Jeg var litt usikker hvordan det var med blomster på et apotek, for på sykehus bes man jo om å ikke ta med blomster av hensyn til allergi. Denne oppmerksomheten var tiltenkt de ansatte og til deres pauserom. For sikkerhets skyld forhørte jeg meg med et annet apotek i samme kjede og det var ingen restriksjoner på det – bare ikke oppmerksomheten oversteg 300-400 kr. Det har nok å gjøre med hvor store gaver man som ansatt har lov til å ta imot fra sine kunder.

Fredag i forrige uke, den 17. desember 2021, fikk jeg den ene assistenten min til å gå innom apoteket med blomsterhilsen. I tillegg til blomsten, ba jeg om at det ble lagt ved et kort hvor det sto følgende: «Vi vil få takke for utrolig god service hver eneste gang vi enten ringer eller er innom dette apoteket. Tusen takk for hjelpen» og vi skrev fornavnene våre.

Jeg ringte de nå på mandag som var, for å høre om de hadde medisinene jeg skulle ha inne på lager, og da ble jeg møtt med en tydeligere gjenkjennelse enn tidligere og farmasøyten sa at de takket svært mye for blomstene. «Jeg ble nesten litt rørt» sa hun, og jeg svarte at de måtte ta ordene til seg med god grunn. Vi er svært fornøyde. Samboeren min, som da dro innom apoteket ens ærende, ble møtt med gjenkjennelse og medisinene var grundig pakket, først i en papirpose og deretter vanlig pose.

En ting er at vi blir gjenkjent, både når jeg og min samboer kommer i lokalet, og de kjenner meg igjen når jeg ringer. Noe annet er at de nå tilpasser seg mitt medisinforbruk, slik at de sørger for å ha inne de medisinene de vet at jeg fornyer jevnlig. Det er særlig en medisin som hun sist sa at «det er bare du som bruker den», men likevel sørger de for å ha inne fordi de vet når jeg kommer til å hente ut ny. De lager også klar medisinene på forhånd, slik at når samboeren min kommer, er det nok for de at han oppgir navnet mitt og ev. fødselsdato og sitt eget navn. legitimasjon trenger han ikke lenger å vise frem – det er kun unntaksvis.

Og en annen ting som er supert med Boots-kjeden generelt, og som kom for nesten ett års tid ved vårt apotek og jeg tror det gjelder flere og flere apotek i Boots-kjeden tror jeg, er at de har talende annonsering av hvilket nummer som vises på displayet i taket. Nå gjenstår det bare å få tale på maskinen som trykker ut kølappen også…

Publisert

Psykosepasienter har dårligere fysisk helse og dør i snitt 15-20 år tidligere enn friske

Jeg hører nå på en podcast som tar for seg psykiske lidelser som påvirker fysisk helse negativt – fra Psykopoden(Apple-lenke). Det sies, og her har de mest fokus på mennesker som står på antipsykotiske medisiner, at generelt har denne gruppen psykiatriske pasienter 15-20 år kortere levetid – en snakker dermed om en gjennomsnittlig levetid på 60-65 år. Årsaker som i hovedsak nevnes, er:

  • Røyking: En ser at minst halvparten av pasientene røyker og en finner også da naturlig nok en høyere andel pasienter med Kols og med lungekreft.
  • Generelt dårligere kosthold: Et tegn på bl.a. negativt symptom (dvs. fravær av noe) ved schizofreni (tiltaksløshet) der en ikke finner motivasjon og energi til å skaffe seg selv næringsrik kost. Økonomi spiller også inn. Det ble ikke sagt i podcasten, men jeg tenker at det også har mye å si at mange er enslige og selv har jeg erfart at det er vesentlig lettere å gjøre kostholdet lettere når jeg bare har meg selv å lage til. De sa også at en ser også nå på at det kan se ut som at pasientgruppen generelt ser ut til «å tiltrekkes» (ord som ble brukt) av mer sukkerholdig og kaloririk mat. Det jeg er spent på i en slik studie, er om de der skiller mellom psykosepasienter som er medisinert og ikke. Det vet jeg at kan være av stor betydning.
  • Lite fysisk aktivitet: Igjen er det et negativt symptom. Mange opplever det er vanskelig å motivere seg og en del ser kanskje ikke et stort behov for dette. Det ble påpekt sosioøkonomiske årsaker som dårlig økonomi siden svært mange er avhengig av offentlige økonomiske ytelser for å klare seg i det daglige. De påpekte også at medisiner som mange psykosepasienter går på (antipsykotika) gir i mange tilfeller hindre motivasjon særlig fordi de kan være en del sløvende eller nedsløvende (bivirkning). Jeg tenker at dette også kan ha sammenheng med utdanningsnivået på gruppen samt at man har færre å være sammen med (f.eks. trene/jogge med eller bare noen på sidelinjen som motiverer).
  • Medisinering av antipsykotisk og stemningsstabiliserende medisin: En har sett at noen av disse medisinene, noen i større grad enn andre, bidrar til større vektøkning. Det ble fokusert på alle de fysiske helseskadene det kan føre med seg, som hjerte og karlidelser og høyt kolesterol som høy risiko for overdødelighet. Det de også har sett på en studie fra Norge og Sverige, er at overdødeligheten for pasienter som ikke er medisinert og som står på høye doser antipsykotisk medisin, er like stor mens for pasienter som har blitt medisinert med en middels dose med medisin, lever lengre. Så med andre ord, den gylne middelvei er kanskje en fin regel å forholde seg til innen denne type medisinering også, som med så svært mye annet her i livet…

Det jeg imidlertid savnet i denne podcasten, var at de tok med noe om hvilken psykisk belastning det er å f.eks. streve med overvekt, men det vet jeg at det er et lite fokus på generelt når en opplever dette som bivirkning av en medisin enten det gjelder for somatiske eller psykiatriske helseplager. Jeg tenker at når en ser det er 3.000 personer årlig som vil la seg operere mot overvekt i Norge i dag, samt et udokumentert tall private operasjoner, og BMI-tallet er nå helt nede mot 30, gir det et tydelig tegn om at det ikke bare er det fysiske som spiller inn. Depresjon, angst, selvbilde og selvfølelse samt omgivelsenes tilbakemeldinger og reaksjoner på overvekten skal absolutt ikke sees bort ifra og undervurderes. I podcasten var de også litt inne på at fysisk aktivitet kunne være med å påvirke den psykiske helsen i både den ene og andre retningen, og det samme med kosthold, og avslutningsvis snakket de om et tiltak jeg forsto var i ferd med å bli rullet ut i Norge, men at det foreløpig lå litt i startgropen – enda.

Publisert

Alle hjerters dag i 2021 – godt kveldsmåltid

Vi har ingen stor tradisjon for å markere «alle hjerters dag» eller «Valentines» som den også er mer kjent under, men litt ble den markert her i heimen også. Siden vi benyttet søndagen til å sove litt lenge – jeg sovnet først langt ut på morgenkvisten – laget vi istedenfor til et litt bedre kveldsmåltid (ifølge oss selv i hvert fall). Litt tidligere på dagen var den blitt markert, ikke med fastelavnsboller, siden det også er det på en søndag i år, men med hver vår berlinerbolle.

Det skal ikke så mye til for å gjøre et lite måltid litt mer spennende eller litt mer enn de vanlige brødskivene enn pålegg på som en er vant med til daglig, og mye tid trenger det heller ikke å koste. Jeg laget til noen baconpinner jeg fant på Trinesmatblogg.no, dvs. bacon surret rundt strimler av brød stekt i ovnen, kokte et par-tre egg til smilende egg og kokte opp en kjele med noen kopper med ekte, varm sjokolade på varm melk, sjokolade og litt vaniljesukker. Litt pisket krem hadde jeg stående i kjøleskapet fra tidligere som det bare var å plukke frem. Vi syntes det så lite ut med de små baconpinnene og egg, og tenkte at det måtte trolig gå med en brødskive med vanlig pålegg i tillegg, men de baconpinnene samt egget mettet mer enn det så ut til – og særlig inntil en kopp eller to med varm sjokolade.

Publisert

Det kreative hjørnet – trolldeig og silkeleire

Har du hørt om det som heter «silkeleire»? Jeg fikk tips om det først i dag av en synshemmet kreativ venninne på Facebook. Der har man jo kontakt med noen som man vanligvis ikke snakker med til daglig, men likevel vet hvem er og har kontakt med fordi man har møttes en eller gjerne flere ganger. Dette var i en meningsutveksling etter at jeg hadde kommentert en annen venninnes innlegg, som egentlig holdt på med å utfolde seg kreativt med den tradisjonelle trolldeigen som jeg er mer kjent med fra min oppvekst. Se mot slutten av innlegget for oppskrift og fremgangsmåte om du er interessert i å prøve selv!

Det å utveksle ideer med disse to venninnene mine skapte gode og positive minner for min del som er nesten 30 år gamle fra da jeg og min tante satt ved kjøkkenbordet hjemme og lot kreativiteten blomstre for fullt. Jeg var nok 6-8 år på den tiden, mulig noe eldre. Jeg husker at jeg synes min tante var så flink. Hun fikk til så fantastisk flotte figurer av kvinner og menn mens det jeg forsøkte meg på ble klumpete rare greier med trykk etter barnefingermerker. Særlig husker jeg en etterligning av en hest som nok mer så ut som en litt halvveis firkantet U snudd opp ned hvor hodet stakk ut på venstre side som en ikke helt kunne se at kanskje var et hestehode, annet enn på ørene? Ja, og takket være malingen som ble mørkebrun. Min tante derimot laget fine kvinner og menn og hun kjevlet ut klær til de som hun dekket figurene med. Mennene fikk jakker og bukser slik jeg kan huske det mens kvinnene gjerne ble iført skjørt og i blant sjal. Etterpå malte hun dem og jeg synes særlig farger som blått, lilla og rosa gikk igjen på kvinnene mens grått og svart var gjentakende på herrene. Mulig hukommelsen min har endret på virkeligheten etter 30 år, men det hadde vært morsomt om min mor har spart på disse figurene laget helt på begynnelsen av 90-tallet og om jeg kunne fått se på de i dag som blind. De er jo svært taktile og «blindevennlige» i så måte.

Jeg har tenkt litt små spredte tanker litt nå og da siste døgnet uten noen konkrete planer for tidspunkt å sette planen ut i live, men bare at «det hadde vært artig en gang å prøve…» og krype litt tilbake til barndommens univers – en gang jeg har litt tid og energi til overs. Sa ikke Arne Ness noe om at det var viktig å bevare lekenheten i seg? Samboeren min sa at han likte også som barn å holde på med trolldeig. Som voksen har jeg holdt litt på med en lufttørkende leire som en får tak i på hobbybutikker. Den fås både i hvit og grå farge og i 250 g og 500 g pakning. Ulempen med den, er at den kan være litt vrien å modellere med – i hvert fall det jeg ønsket å lage. Det var i hvert fall min erfaring. Håpet mitt var å kunne klare å modellere tilsvarende som man klarer med ekte leire og jeg gikk t.o.m. til anskaffelse av en liten dreieskive som man setter på bordet fremfor seg, men håpet om å få dét til svant nokså raskt. Men jeg fikk til å lage noen små, enkle kranser, men på den tiden gikk det mest i hundefigurer. Hunder som lå og hunder som satt. Etterpå malte jeg dem, med assistanse fra assistenten min, og jeg perlet i blant et lite halsbånd til den. Jeg hadde også tanker om å lage førerhundsele til en av de, men det ble med tanken. I dag tenker jeg at det muligens kunne gått med en metalltråd om jeg hadde funnet perler med stort nok hull og i egnet farge. Noe leiren derimot egnet seg godt til, var å bli kjevlet flat og stukket ut figurer av med pepperkakeformer. Man kan da stikke hull i de f.eks. med et sugerør eller noe litt tynnere og plutselig har man hull for oppheng. Etter min smak ble dette litt kjedelig. Jeg gjorde for lite med leiren selv. Jeg skapte for lite og brukte for mye redskaper. Det var ikke jeg som laget figurene, men formene. Jeg fant også noen konfektformer i silikon, blant annet fine roser og hjerter, fylte dem, jevnet til baksiden flat med å skjære de til med deigskrape og kniv og fikk lirket leiren ut igjen, og fikk da 3D-figurer, og det synes jeg ga meg litt mer enn utstikking med pepperkakeformene som var i enkleste laget.

Jeg har jo hatt litt syn frem til jeg var ca. 14-15 år. Som svaksynt med 5% syn, selv synes jeg at jeg så bedre enn hauken, var min artigste aktivitet å tegne og male. Det brukte jeg vel mesteparten av min fritid på. Farger har derfor betydd mye for meg og jeg liker at det jeg holder på med også skal ha farger. Venninnene på Facebook var også opptatt av at det de holdt på med skulle ha farger. Hun ene fargela trolldeigen bl.a. med kakao og hun tenkte på å også forsøke kaffe. Spennende eksperiment! Hun andre mente at konditorfarger fungerte godt både i trolldeig og silkeleire – og da har man straks et hav å velge blant om man går i noen bakebutikker for spesielt interesserte. Jeg forsøkte meg så vidt også på det modelleringskittet som heter Fimo som er tiltenkt barn, som stekes etterpå i en halv times tid eller litt avhengig av størrelsen på det som er laget, men det ble en litt for dyr hobby å sysle me om figurene skulle bli litt opp i størrelse som jeg egentlig ønsker meg. Jeg ser nå på Panduros nettsider at en liten pakke med Fimo kitt på litt mer enn 50 g koster 40 kr. Jeg tror det var den typen jeg kjøpte og ikke de på 24 g. I så fall så selger de pakkene på 24 g nå kun i samlepakker. Utvalget har endret seg en del på to år kan jeg se. Nå selger de Fimo-leiren i ca. 450 g-pakninger også, men mulig det er en litt annen type siden den har «Pro» i navnet eller det har med størrelsen å gjøre.

Ble du nå fristet til å prøve enten det ene eller det andre? Nå er vi jo i begynnelsen av november og det er knappe 6 uker til vi skriver 24. desember. Tiden går fort, men da er det jo koselig å kunne roe tempoet litt ned og kose seg med å lage noe av leire, trolldeig eller silkeleire, kanskje sammen med barn eller andre venner (selv om vi er blitt bedt om å begrense sosial kontakt med andre for å redusere smittetallene av covid-19, særlig i Bergen og Oslo hvor de spesielt har strammet til med tiltak).

Trolldeig:

  • 1 dl salt
  • 2 dl hvetemel<7li>
  • 1 del vann
  • 1 ss. matolje
  • Ev. 1 ss tapetklister (gjør at delene sitter bedre sammen)

Fremgangsmåte:

  1. Å lage selve deigen er enkelt, men kreveren en del knaing! Du må kna deigen omkring 15-20 minutter før den er ferdig.
  2. Trolldeigen skal være fast. Den skal ikke sige sammen.. Du kan teste om den er fast nok ved å lage en rund kule. Hvis kulen fortsatt er rund etter 2-3 minutter er deigen fast nok.
  3. Bruk bakepapir under når dere lager figurene.
  4. Trolldeig skal stekes på svak varme, rundt 80 grader! Du kan også velge å lufttørke den, men da må du i alle fall regne med 14 dager på et tørt sted før den er ferdig.
  5. Hvor lang tid det tar å stek figurene avhenger av hvor tykke de er. Det kan ta fra et par timer opp til flere dager. Du finner ut om figuren er ferdig ved å dunke på det tykkeste punktet.

Her har du oppskrift på silkeleire eller silkedeig. Det er vel kanskje den fornyede eller forbedrede utgaven av trolldeigen. Jeg vet ikke hvilken tekstur den har da jeg aldri har forsøkt den selv, men slik jeg har forstått det, er den mer finkornet og ser også slik ut visuelt sett.

Silkeleire / silkedeig:

  • 1/2 kopp maizenna mel
  • 1 kopp salt
  • 1 kopp kokende vann

Bland sammen alt i en kasserolle, kok opp (dette går fort) og rør godt. Det er ferdig når du har fått en fast masse. Legg massen på kjøkkenbenken med maizenna mel, elt godt slik at du jobber maizennaen inn i massen. Når den har fått en fin hvit farge, og den er fast men ikke klissete – er leiren din ferdig.

Publisert

Fantastisk frihetsfølelse med TT-ordningen

Jeg har tenkt på det noen ganger i det siste – og ett av de var senest på fredag. Hvilken fantastisk følelse det gir å være selvstendig. Denne selvstendigheten tar funksjonsfriske som en selvfølge, men har man f.eks. en syns- eller bevegelseshemning, eller noe annet å hanskes ved, har det i hvert fall ikke alltid vært slik. Men det å bo i velferdstaten Norge gjør det mer og mer vanlig for de av oss som er så heldige og blir innvilget godene. Sommeren 2019, fra 1. juli, skjedde en svært viktig endring for alle synshemmede og rullestolbrukere i Hordaland, nemlig at fylket ble innlemmet i den nasjonale TT-ordningen. I praksis innebærer det at 1. januar og 1. juli kommer det inn 23.000 kr. på TT-kortet som kan brukes til fritidsreiser. Summen nullstilles ved årsskiftet, men den 1. juli fylles kortet bare ytterligere på med nytt beløp i tillegg til det du du måtte ha igjen fra første halvår. Dette har kommet svært godt med og åpnet opp for en helt ny verden for veldig, veldig mange synshemmede og rullestolbrukere som tidligere hadde vansker i varierende grad med å komme seg ut blant folk eller var avhengig av familie eller venner. Før fylket kom inn i den nasjonale TT-ordningen, fikk man 3.750 kr. i halvåret – og det ble raskt brukt opp når en gjennomsnitlig tur koster ca. 300-350 kr – dvs. i snitt 10 turer i halvåret eller én tur bare ene veien kanskje hver 7. uke.

Nå slipper vi som synshemmede og rullestolbrukere å telle på fingrene om vi har råd til å være med på det og det arrangementet, kvie oss til å spørre folk om å kjøre oss til butikken, om vi skal til tannlege eller frisør, er det bare å bestille en drosje, lettere komme oss til andre kollektivtransport som f.eks. buss/tog eller fly, en frihet til å besøke venner, jeg vet at småbarnsforeldre står friere til å «kjøre» barna sine til aktiviteter eller barnehage/SFO – vi kommer oss rundt som andre folk som faktisk har bil når det blir problematisk å ta kollektivtransport! For, og dette er viktig, TT-kjøring bør ikke bli en fullstendig erstatning for kollektivtransport om man er i stand til å ta det, men et supplement når det er vanskelig. F.eks. kan en som synshemmet, om en kan veien til nærmeste butikk og det er gangavstand, gå til butikken, men ta drosje hjem igjen med alle varene. Jeg er i hvert fall opptatt av at vi som blinde og svaksynte samt rullestolbrukere fortsatt skal bevare vår selvstendighet i størst mulig grad selv om TT-kortet har en del midler til rådighet. Dette handler like mye om mestringsfølelse som det å føle seg fri og selvstendig på en annen måte – nemlig det å ikke være avhengig av andre i det hele tatt om det lar seg gjøre. Det å slippe å «belaste» familiemedlemmer og venner med at de skal kjøre en rundt, synes jeg er fantastisk befriende, for det har vært tyngende og ført til at jeg heller har isolert meg og droppet aktiviteter. Jeg ønsker ikke å «være til bry» og oppta andres tid, selv om jeg vet at flere trolig hadde gjort det med glede om de ble spurt og jeg hadde ikke tatt hjelpen som en selvfølge og latt den stå ubetalt tilbake i en eller annen form.

På fredag kom bror til min samboer på besøk til oss. Jeg tenkte – «fantastisk frihet!» – da samboeren min faktisk kunne tilby seg å møte sin bror ved bybanestoppet nærmest oss, slik at han slapp å surre rundt i området rundt her hvor han ikke er kjent som kunne ha tatt ham i verste fall 40-50 minutter om han gikk feil. Det er det mange som har gjort, for det er svært mange småveier og alternativer i området. Det er jo slik seende gjerne ville tilbudt seg å gjøre. «Jeg kommer og henter deg – det er ingen problem», kunne de ha sagt og satt seg bak rattet. Samboeren min bestilte en drosje og dro TT-kortet og kjørte tur/retur til nærmeste bybanestopp hvor det var mulig for drosjen å komme nærmest mulig.

Nå i høst jobber Norges Blindeforbund i Hordaland opp mot Fylkeskommunen i Vestland fylke for å få en best mulig fungerende TT-ordning når Hordaland og Sogn og Fjordane er slått sammen. Målet er å implementere det beste fra begge fylker samt se hva som er av regler ellers i landet. Jeg er så heldig å få ta del i dette arbeidet og ser veldig frem til det!

Publisert

Økning av Topimax har hjulpet

Jeg var til oppfølgingstime hos nevrolog 20. februar hvor vi diskuterte medisineringen min og situasjonen min generelt. Nå var det jo åtte måneder siden sist – forrige time var 19. juni 2019 hvor det ikke ble gjort noen endringer i medisineringen. Jeg var til en ny nevrolog jeg følte jeg hadde god kjemi med. Som vanlig hadde jeg med meg et skriv hvor jeg orienterte om hvordan jeg synes det gikk. Jeg skrev bl.a. om at jeg har bortfall hvor jeg mister fokus og glemmer hva samtaleemnet er og selv stikkord på emnet får meg ikke inn i samtalen igjen. Jeg fortalte også om at jeg kan ha problemer med å uttrykke meg muntlig. Jeg finner ikke riktig ord og det jeg forsøker å si kommer ikke frem. Dette er for så vidt ikke noe nytt, men jeg har ikke nevnt det så tydelig til noen nevrolog før. Nevrologen tenkte at jeg kunne ha nytte av å øke Topimax-dosen på morgenen fra 25 mg til 50 mg, men han ønsket å diskutere det med min faste nevrolog før han tok en endelig avgjørelse. En uke senere ble det bestemt og økningen ble foretatt.

Nå har jeg gått på 50 mg morgen og kveld i snart fire uker og samboeren min kan se en ganske vesentlig forbedring. Han mener at jeg surret vesentlig mer før jeg økte Topimax-dosen om morgenen. Selv merker jeg ingen forskjell – ikke virkning og ikke bivirkning – men det er kanskje typisk epilepsien? Jeg merker at jeg surrer veldig enkelte dager enda og da skulle jeg ønske at det fantes en «akutt Topimax-medisin» jeg kunne ta for å få slutt på surret fordi det ikke stopper når det først har begynt. Samboeren min sier dog at jeg surrer lite nå sammenlignet med tidligere, og da tenker jeg stakkars mann som har holdt ut med meg tidligere de gangene jeg registrerer at jeg surrer. Når jeg nå skrev at jeg ønsket meg en «akutt Topimax-medisin», ringte jeg faktisk til nevrologisk poliklinikk og stilte dette spørsmålet og nevrologen skal ringe meg opp igjen når han får tid.

Jeg merker jo noen ganger at folk blir litt utolmodige i samtale med meg, som om de sier «kom nå til saken» eller «bli nå ferdig» og det gjør meg litt flau. Dette gjelder mest folk som ikke kjenner meg og vet at jeg ikke «bare er sånn». Jeg har spurt samboeren min om han ikke blir irritert på surret mitt noen gang? Han svarer raust nok at han ikke ønsker å bruke energi på å irritere seg over noe han likevel ikke kan gjøre noe med og som han vet jeg ikke kan noe for. Og det blir som en påminnelse til meg selv: Jeg kan faktisk ikke noe for at jeg har epilepsi. Og videre tenker jeg at jeg ikke må være så hard mot meg selv. Ikke dømme meg selv så hardt. Men når jeg tenker etter, tror jeg at disse fokale anfallene ble verre på et tidspunkt rundt etter den tiden jeg hadde hatt status epilepticus-anfallet for åtte år siden. I hvert fall begynte hukommelsesproblemene mine for alvor etter den tiden da med at jeg må notere ned stikkord til alt jeg skal huske og alt som skal sies f.eks. under møter. I hvor stor innvirkning dette har på livet mitt, tror jeg ikke at jeg har sagt så mye om, men det har jeg notert ned at jeg skal si noe om til et senere innlegg her på bloggen.

Publisert

Konsekvenser for drosjenæringen av coronaviruset

Det er mange som jeg har medfølelse med i disse tider hvor landet vårt og hele verden er rammet av coronaviruset. Noen som jeg tenker særlig på, og som jeg er helt avhengig av om jeg skal ut å reise alene, er drosjesjåfører. De sjåførene jeg har snakket med, klager sjelden uoppfordret, men dersom jeg spør de direkte, sier de at det er lite å gjøre. For en uke siden var det en som sa at han hadde hatt 5 turer i løpet av 8 timers arbeidsdag. Om han da tjener inn 500 kr., kan man se for seg at han får inn ca. 150 kr. for den turen. Det regnestykket baserer jeg meg på etter å ha lest i denne artikkelen på E24.no – «Passasjersvikt i taxinæringen – vil nok synes på lønnsslippen». «Her på Oslo S får jeg som regel en tur i løpet av 30 minutter, nå er det opp i halvannen til to timer mellom hver tur, sier Rehman til E24. Han er drosjesjåfør i Oslo og merker nedgangen godt.» står det i artikkelen.

Artikkelen er nå to uker gammel og nå i coonakrisen utvikler ting seg nesten fra dag til dag, men for to uker siden var nedgangen allerede på 30-40%. Nå vil jeg tro at den er enda mer. Folk har fått beskjed fra myndigheter om å holde seg hjemme og ha hjemmekontor. Det er ikke noe å gå ut til. Samfunnet er stengt ned og underholdning og flere og flere butikker og tjenestetilbydere holder stengt. Jeg vil understreke at drosjenæringen ikke er eneste næringen som sliter. F.eks. frisører, tannleger, restaurantansatte, enkelte butikker, barnehageansatte, barneskolelærere og faktisk fastleger er jo eksempler på andre som strever i disse dager med å få det til å gå rundt.

Frem til nå er dette vedtatt å vare frem til påske. Hva som skjer i og etter påsken venter vi alle spent på å få høre fra myndighetene. Skal skoler og samfunnet få åpne igjen som normalt? Dette har enorme økonomiske konsekvenser for samfunnet og privatøkonomien for den enkelte. Den som rammes minst hva privatøkonomi angår akkurat nå er vel vi som går på offentlige ytelser fra NAV, som uføretrygd, grunn- og hjelpestønad, sosialstønad, AAP, sykemelding o.l.

Publisert

Kravet om å holde avstand til andre som synshemmet når du er i hjemmekarantene

På Folkehelseinstituttets nettside om «Råd til deg som er i hjemmekarantene» oppdateres det jo et par-tre ganger i uken når det gjøres nye bestemmelser. Det er viktig at vi alle der følger med. Jeg er innom der, om ikke daglig, så annenhver dag, for å holde meg oppdatert fra pålitelige kilder. En annen pålitelig kilde er Helsenorge.no hvor du også finner oppdatert informasjon om coronaviruset Covid-19.

I dette blogginnlegget vil jeg skrive om noe som er aktuelt for meg om dagen, å sitte i hjemmekarantene, og Folkehelseinstituttet skriver at hjemmekarantene er aktuelt for følgende personer: «Hjemmekarantene er aktuelt for de som ikke har symptomer på covid-19, men har hatt nær kontakt med et bekreftet tilfelle eller som siste 14 dager har vært i utlandet.» (Jeg er utålmodig – ta meg til poenget!) Jeg hadde, som jeg har nevnt for et par dager siden, hatt kontakt med en venninne av meg på onsdag i forrige uke, som høyst sannsynlig er smittet av coronaviruset. Jeg og samboeren min er mest sannsynlig ikke smittet selv ettersom vi ikke pr. nå har utviklet noen symptomer etter 7 dager på coronaviruset og ettersom min venninne ikke hadde symptomer da hun var på besøk på onsdag for en uke siden. Det jeg imidlertid vil fokusere på i dette innlegget, er hvordan man som svaksynt eller blind skal klare å oppfylle særlig ett av kravene som Folkehelseinstituttet setter til oss som er i hjemmekarantene pr. 17. mars 2020. De kraveneser pr. i dag slik ut (og jeg siterer de fordi de endres kontinuerlig):

  • Du kan gå ut av eget hjem, men anbefales å unngå nær kontakt med andre.
  • Skal ikke gå på skole eller jobb.
  • Dere som bor sammen kan omgås normalt dersom ingen i husstanden er syke.
  • Skal ikke ta lengre reiser innenlands eller reise utenlands.
  • Skal ikke ta offentlig transport.
  • Bør unngå steder hvor det er vanskelig å holde avstand
  • Skal som hovedregel ikke oppsøke offentlige steder, slik som butikker og kafeer. Ved mangel på alternativer, kan du gå ut for å gjennomføre nødvendig ærender i butikk eller apotek, men du må sørge for holde tilstrekkelig avstand (det vil si 1-2 meter) til andre og unngå kø.
  • Kan gå tur ute, men hold minst 1 og helst 2 meters avstand til andre.

Myndighetene var svært strenge i begynnelsen, men nå begynner de å innse at det skal være praktisk gjennomførbart å sitte i hjemmekarantene når de fleste tross alt ikke er smittet av Covid-19, men muligens selv er smittebærer. Man blir jo ikke testet lenger så sant man ikke er helsepersonell av kapasitet- og ressursmangel. Et glimrende eksempel på at dokumentet redigeres og endres på kontinuerlig, er at i går stod det følgende: «Hovedpoenget med karantene er å sikre at du ikke smitter andre før du selv utvikler symptomer, men det må også være praktisk gjennomførbart.» Den setningen er fjernet helt i dag etter hva jeg kan se.

Men nå kommer jeg endelig til poenget – jeg har det med å skrive litt lange innlegg: Etter de nye karantenebestemmelsene nå, kan jeg som blind i en situasjon der jeg ikke ser at jeg har andre alternativer, ta meg til et apotek f.eks. med drosje eller gå dit selv om jeg kan veien (kollektivtransport kan jeg ikke ta), men så? Om jeg trenger ledsagning fra drosjesjåføren, dersom jeg tar det, sier det seg selv at jeg ikke oppfyller kravet om å holde 1-2 m. avstand til andre mennesker siden jeg må holde i armen til sjåføren, men som blind har jeg ikke noe valg. Om jeg går til apoteket og kan veien som blind eller svaksynt, kan det være vanskelig å holde avstand til andre enten jeg ikke ser noe eller ser lite. Særlig det å holde en viss avstand i kø ser jeg for meg er vanskelig uten å komme nær den andre når du har tilstrekkelig dårlig syn. Det handler ikke om at jeg ønsker å bryte karantenebestemmelsene bevisst, men jeg er ikke i stand til å følge de pga. min synshemning. Dersom jeg tar drosje, er det da riktig av meg å opplyse f.eks. sjåføren om at jeg er i hjemmekarantene? Jeg blir nok ikke en populær kunde…

Publisert

I karantene pga. mistanke om coronasmitte

På onsdag 11. mars 2020 kom en god venninne av meg innom meg og samboeren min. Hun skulle levere en kvittering etter å ha gjort en enorm og uvurderlig stor innsats som ledsager på et arrangement for synshemmede helgen før. Vi hadde nettopp spist frokost og ble sittende å ta en koselig prat over et par kopper kaffe med henne. Utrolig hyggelig formiddagsfordriv! Hun er en venninne det er mulig å snakke med alt om og stemningen i rommet er så rolig og avslappet. Jeg trives i hvert fall utrolig godt sammen med henne og samboeren min setter også svært stor pris på hennes selskap. Det sa han uten at jeg sa noe for å få ham til å si noe om besøket hennes. På søndag ettermiddag hadde jeg lagt meg nedpå for å slappe av litt, men jeg ble liggende å lese litt på Dagbladet om coronaviruset – hva stort annet er det å lese om i nyhetsbildet om dagen? Hun tok kontakt på Messenger og skrev at hun var satt i karantene og måtte regne med at hun var blitt smittet av coronaviruset Covid-19. Hun kunne ikke med sikkerhet si om vi var blitt smittet eller ikke, men hun hadde ingen feber og følte seg ikke syk på annen måte enn ved vanlig luftveisinfeksjon siden hun har astma (dvs. slitenhet, svir i brystkassen og tidvis tungt å puste). Vi på vår side har jo heller ikke merket noen symptomer, men for sikkerhets skyld kontaktet jeg en jeg hadde gitt privat punktskriftsundervisning til på fredag som fyller 70 år i august og varslet ham om situasjonen. Jeg hadde mesteparten av tiden holdt avstand, men på det lengste et halvt minutt av gangen sittet nærmere ham for å vise han hvordan han skrev på et noteringsapparat (leselist med punktskriftstastatur). Det er jeg glad for at jeg gjorde, for han hadde en avtale på sykehuset i dag som dette kanskje kunne få følger for. Jeg og samboeren min valgte straks å sette oss i selvvalgt hjemmekarantene. Ikke for vår egen del, men for å unngå å ev. spre smitte til andre dersom vi selv bærer smitte med oss. Inkubasjonstiden, dvs. den tiden det tar fra vi er smittet til vi merker symptomer, er fra 0 til 14 dager, men gjennomsnittlig 5-6 dager.

Coronaviruset er fryktelig smittsomt og på Coronavirus – Fakta, råd og tiltak fra Helsenorge» forklarer de litt enkelt om smittsomheten som gjør det mer forståelig for meg (datert 7. mars 2020):

« Hvordan smitter luftveisinfeksjoner?
Luftveisinfeksjoner smitter ved at virus eller bakterier overføres fra luftveiene hos en syk eller smittet person til en annen person. Munnen og slimhinnene i øyne og nese er vanlige inngangsporter.

Når en syk eller smittet person snakker, men spesielt hoster eller nyser, slynges dråper med smittestoff ut i luften. Personer som står i nærheten vil kunne puste inn luft med smittestoffer i, eller få smittestoff på ansikt eller hender og deretter videre til munn, nese eller øyne. Denne formen for smitte kalles dråpesmitte. Dråpene vil, om de ikke treffer noen eller noe, oftest falle ned på bakken innen en meter fra den som hoster eller nyser. Ved noen luftveisinfeksjoner har smittestoffet egenskaper som gjør at det inntar en så liten størrelse at det holder seg svevende i luften og fraktes over lengre avstander. Dette kalles luftsmitte, og gjør smittestoffet mer smittsomt.

Kontaktsmitte er også en vanlig smittevei ved luftveisinfeksjoner. Da overføres smittestoffet ved fysisk kontakt mellom den syke og andre personer, eller indirekte ved at smittestoffene overføres til inventar og utstyr, eksempelvis ved hosting og nysing, og at andre deretter tar på gjenstandene og får smittestoffene på hendene som føres til munn og slimhinner.»

Jeg har selvsagt mange spørsmål rundt dette og derfor ringte jeg Bergen kommunes egen informasjonstelefon om coronaviruset – man skal ikke ringe legevakten og 113 dersom man kun har spørsmål. Jeg ble nr. 10 i køen, men jeg rykket fort fremover og i løpet av 7-8 minutter var det min tur. Der fikk jeg vite at det var liten sjanse for at jeg og samboeren min var smittet ettersom at min venninne ikke hadde hatt symptomer når hun var hos oss og vi frem til nå ikke hadde utviklet symptomer. Det var også da lite sannsynlig at jeg kunne smitte andre. Jeg fortalte at p.t. var jeg i risikogruppe i den forstand at jeg er undervektig med en BMI på 16,8. Hun forklarte at undervektige er i risikogruppe grunnet redusert immunforsvar og generelt lavere opptak av vitaminer og mineraler.

Jeg stilte til sist et spørsmål ang. personlige assistenter, om de kunne fortsette som normalt hos meg selv om jeg var i karantene, og det kan de. Uloba har vært svært tydelig ute og sagt at personlige assistenter ansees som helsekritisk personell: «Uloba tar i bruk Lov om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven) som åpner for å beordre assistenter på jobb som en siste utvei for å sikre vedtakseieres liv og helse.»

Publisert

Det å ikke få nødvendige briller som barn kan få enorme konsekvenser

I en artikkel i Bergens Tidene fra januar 2014 settes det søkelys på et særdeles viktig problem for barn som i mange tilfeller er underkommunisert; hvor viktig det er at synet til barn sjekkes. Det kan få så enormt store konsekvenser dersom det ikke blir oppdaget og feil diagnose stilles. Dersom barnet ikke får briller og synsproblemet ikke blir oppdaget i tide, kan resultatet bli blindhet, men konsekvensene er så mye mer. Gutten som Bergens Tidene intervjuet i artikkelen «Trodde han var psykisk syk, men trengte briller», Jan Helge Bo Nam Sunde, ble jo konsekvensen at han fikk ødelagt fremtiden sin i en tapt skolegang siden han ble satt i klasse med psykisk utviklingshemmede, ble medisinert med medisiner mot angst og psykose og fikk diagnoser som psykose, epilepsi og lettere psykisk utviklingshemning.

I dag har Jan Helge ingen av disse diagnosene, bare fått briller, og fått et nytt liv. Som Helge Holgersen uttaler, førsteamanuensis ved Institutt for Klinisk Psykologi ved Universitetet i Bergen, «Det er ingenting med den hjelpen han har fått som skulle være tilstrekkelig til å forklare bedringen. Han har ikke fått de omfattende behandlingstiltak hans vansker den gang skulle tilsi, og har vel snarere vært det mange vil betegne som en kasteball i systemet».

I skolesystemet ble det gjort det jeg mener et overgrep mot Jan Helge . Samtidig som han ble tungt medisinert, ble han tatt ut av vanlig undervisning, fratatt alle skolebøker og skjermet fra de andre elevene. Heldigvis hadde han foreldre som ikke ga seg og da han var 13 år, bestilte de en synsundersøkelse for ham som viste at han hadde skjeve hornhinner, var nærsynt og manglende samsyn: «Da gutten første gang kom ut med briller, spurte han faren om det virkelig var sånn naturen så ut.» Og øyespesialisten uttalte: «Øyespesialisten sa at han var kjempeheldig at hjernen ikke hadde koblet ut synsinntrykkene. Da ville han ha mistet synet.»

Det at han ikke har fått en normal skolegang har helt klart påvirket ham: «I dag er Jan Helge Bo Nam Sunde en helt annen. Han har tatt fag på videregående skole og har praksis på et kjøkken. Den unge mannen snakker bare når han blir spurt om noe. Lavt, men tydelig og uanstrengt. Han har fortsatt en diagnose innenfor autismespekteret. Han trives med kjøkkenpraksisen.»

Blindeforbundet har jo også gjort undersøkelser der de i «Status for øyehelse i Norge (august 2019) fant at «I kapittel 1.5.2 ble det vist at et høyt antall barn og unge i Norge har en synsfeil, noe som kan gi store og alvorlige konsekvenser, både for individ og samfunn dersom synsfeilen ikkeavdekkes og korrigeres. Blant annet pekes det på at lese- og skrivevansker ofte skyldes ukorrigerte synsfeil og at synsfeil kan være en medvirkende årsak til frafall i videregående skole. Også på det sosiale plan kan synsfeil påvirke barn negativt ved at de velger å stå utenfor idrett og sosiale aktiviteter.»

Publisert

Når jeg har med meg ledsager… Hva da?

Nå ønsker jeg å svare på mine egne spørsmål i første avsnitt i dette blogginnlegget som beskriver min positive opplevelse av en ekspeditør ved Princess ved Lagunen Storsenter sett fra mitt ståsted og mine øyne. Jeg understreker at dette blir mine svar. Jeg ser på meg selv primært som blind. Rullestolen kommer i annen rekke selv om den er synlig, men det er synshemningen som er min primære funksjonshemning og som jeg legger mest merke til i hverdagen. Spør du en annen synshemmet, kan svarene bli noe annerledes enn hva de gjør i dette blogginnlegget – for vi blinde er faktisk like forskjellige individer som alle andre mennesker rundt om i Norges land. Dette er emner jeg faktisk brenner litt for og som engasjerer meg litt på den måten at jeg blir ivrig når det dukker opp som diskusjonstema. Derfor ønsker jeg også å vie et eget blogginnlegg til emnet. Det ble tatt litt opp i dette med besøket på Princess, men her går jeg grundigere til verks rettet mot deg som er seende og møter meg som er synshemmet. Jeg håper du får noe ut av dette.

Skal man henvende seg til den synshemmede eller ledsageren?
Jeg har så mange ganger stått i køen for å skulle bestille meg noe på en kafé og ekspeditøren sier: «Og hva ønsker hun å spise?» Jeg tror at dette skjer primært pga. usikkerhet fordi man ikke oppnår blikkontakt med den synshemmede. Da er det naturlig å søke til det trygge og den man får blikkontakt med, ledsageren, og henvende seg til denne istedenfor. Men hvorfor det egentlig? Jeg kan fint snakke for meg. Det er ikke talegavene mine det er noe i veien med – langt ifra – kun øynene. Jeg opplever også i blant at enkelte kan begynne å snakke med høy stemme til meg, som om man skulle tro jeg i tillegg til synshemningen også hadde nedsatt hørsel. Hvor ble det av myten om at «alle blinde hører jo så godt»? Den døde i møte med usikkerheten, for jeg finner ingen annen rimelig forklaring på fenomenet i mitt hode. I møte med usikkerheten oppfører man seg litt «unormalt» og hever stemmen for å kanskje tydeliggjøre hvor man står og at man snakker til den synshemmede. Jeg vet ikke. Dette er bare tanker jeg har gjort meg i forsøk på å forstå hva som skjer. Og jeg er ingen adferdspsykolog. Jeg er et helt «vanlig menneske» som selv har erfaring med å være synshemmet og har gjort seg noen tanker rundt det.

Bruke ordet «se» istedenfor «kjenne»/«høre» når du snakker med en blind for det kan jo såre den stakkars blinde
Jeg bruker akkurat samme ord som seende. Jeg bruker ordet «se» selv om jeg må ta på noe for å se på det, for å ta på det er min måte å se på. Jeg sier også at «jeg ser på TV». Det er ikke nødvendig å skille seg mer ut enn det jeg allerede gjør ved å ikke være smart nok til å bruke de øynene jeg har fått utdelt 🙂 Det blir veldig kunstig om jeg skal si «kan jeg få kjenne på det?» når jeg mener å få se på noe på min måte – for jeg bruker jo alltid ordet se. Når seende sier «her kan du få kjenne» får det meg til å tenke «ja, jeg er jo blind og må kjenne meg for». Det blir en påminner om synshemmingen min, men egentlig er det et ønske om det motsatte.

Jeg tror at mange velger å bytte ut ordet «se» med andre alternativer av hensyn til meg for at jeg ikke skal bli såret som blind. Omtanken om at det er trist at jeg skal bli påminnet om blindheten min dersom dere seende bruker ordet se ligger litt i bevisstheten. Mulig jeg tar feil. Det som sårer meg mest, er faktisk når jeg merker at folk forsøker å unngå ord eller uttrykk fordi jeg er nettopp blind. Jeg forstår det er godt ment, men ofte blir det som når man ikke ønsker å være den store klønete knall rosa elefanten i rommet, at man også blir det. Det blir så synlig at du forsøker å unngå ord som kan påminne meg om at jeg er blind ved å ikke bruke ord som «se» eller unngår samtaleemner som kan komme videre inn på det å ha normalt syn eller være blind. Eller når noen sier: «…men du er jo blind og kan ikke se det…» – jeg kan likevel danne meg indre bilder av ting. Er det noe som er sårende så er det nettopp dette. Da føler jeg at du tenker så mye over at jeg er blind at du ikke ser meg som menneske, men blindheten min. Jeg ønsker som alle andre å bli sett som den jeg er og ikke som «den blinde stakkars Lise». For det første er det ikke synd på meg og for det andre føler jeg meg i liten grad blind i det daglige fordi det finnes så mange gode hjelpemidler i dag at jeg klarer meg flott uten synets hjelp.

Har den blinde begrep om farger? Vet hun hva lyseblått er?
Jeg har vært svaksynt frem til jeg var 15 år og hadde 5% syn på venstre øyet med visus 3/60 (for den som vet hva det betyr). Istedenfor å være trist over å ha mistet det synet jeg hadde, er jeg takknemlig over å en gang å ha sett. Jeg synes selv jeg så som en hauk og både syklet og stod på slalåm alene. Siden jeg en gang har sett for mer enn 20 år siden, husker jeg farger godt. Jeg har lest et sted at innen 10-15 år etter at man ble helt blind, blir fargene helt glemt, men i mitt tilfelle stemmer ikke dette siden jeg har en helt klar erindring av farger selv nå så lenge etter at jeg ble blind. Jeg har møtt blindblitte i voksen alder hvor det stemmer for. De har ingen erindring av farger. Blinde som er født blinde, kan naturlig nok ikke ha noe visuell forestilling av noen farger, men de kan lære seg det teoretiske med at blå er en kald farge mens gul er en varm farge og pugge hvilke farger som passer sammen til en viss grad. Samboeren min har gjort en stor innsats i akkurat dette. Det er for øvrig blitt teori for min del også etter årenes løp selv om jeg fremdeles kan klare å forestille meg hvilke farger som passer inntil hverandre og ikke. Litt mer «avanserte» farger, og særlig blandingsfarger, kan jeg ha problemer med. Her om dagen kjøpte jeg meg et skjørt i fargen «terrakotta» og den fargen inneholdt mer oransje enn hva jeg var klar over når jeg fikk fargen forklart av den samme assistenten som var med meg på Princess.

Hva gjøre med all usikkerheten?
Dette er kanskje det viktigste spørsmålet i hele blogginnlegget. Hva gjøre om du føler deg usikker i møte med en som f.eks. er blind eller rullestolbruker eller kanskje begge deler samtidig? Min anbefaling er entydig: Vær så naturlig som du kan i møte med oss. Det er ikke noe annerledes med oss som ikke kan se eller bruker rullestol. Ikke annet enn at øynene og beina (eller noe annet) ikke virker som de skal. Ellers virker hodet som det skal på de fleste av oss. Jeg ønsker å bli behandlet som et helt vanlig menneske. Ikke et menneske det er noe spesielt med. Ikke et menneske som kanskje er rart eller annerledes. Innholdet mellom ørene er det samme som de fleste av befolkningen for øvrig. Snakk direkte til meg og med vanlig innestemme – for vanligvis er det ikke noe galt med hørselen min. Bruk ord som «se» der du ville bruke det i samtale med seende. Tenk at min måte å se på noe, er å ta på det, men å skulle si «kjenne på» til alt mulig ville gjøre meg utrolig «blindete». Og hvem ønsker vel å skille seg så voldsomt ut i møte med andre? Tenk at for meg er det hverdagskost å være blind. Like selvsagt som det er for deg å høre hva folk sier til deg eller se for den sags skyld. Jeg er vant til situasjonen like mye som du er vant til din situasjon.

Publisert

En imponerende inkluderende ekspeditør på Princess

På mandag var jeg på Princess på Lagunen Storsenter sammen med assistenten min. Jeg hadde fått et gavekort fra mine foreldre til jul på hele 1.000 kr. og nå var det tilbud på hele butikken og samtlige varer var nedsatt med 40%. Det ønsket jeg selvsagt å benytte meg av. Som blind med ledsager opplever jeg ofte at ekspeditører blir litt usikre i møte med meg. Skal de henvende seg til meg som er blind eller til ledsageren? De får jo ikke øyekontakt med meg som er blind og det føles straks litt usikkert og utrygt tror jeg. Skal de bruke ordet «se» eller «kjenne» på varene som i dette tilfellet var ulike typer håndklær, koppehåndklær, kluter og laken? For den blinde, jeg i dette tilfellet, kan jo ikke se, men føler med hendene. Ja, kan de i det hele tatt nevne noe som minner meg om at jeg er blind, for tenk om det sårer meg? Og siden jeg var i Princess-butikken, har jeg, som blind, i det hele tatt noe begrep om farger? Vet jeg f.eks. hva lyseblått er? Hvem skal man dessuten stille spørsmålene til? Det er kanskje best å snakke til ledsageren? Det kan jo være at jeg, som er blind blir litt trist av å bli påminnet om at jeg ikke kan se fargene stakkars. Og usikkerheten kan bli enda større når den blinde i tillegg sitter i rullestol slik jeg gjorde. Ja, hva gjør man egentlig med all denne usikkerheten når man kanskje i tillegg føler seg litt klønete fordi det er en ny situasjon?

På Princess på Lagunen i 2. etasje møtte jeg og assistenten min en hyggelig ekspeditør i slutten av 40-årene. En kvinne som virket åpen og svært imøtekommende. Hun virket dessuten selvsikker. Hun spurte om «er det noe jeg kan hjelpe dere med?» Jeg forklarte at jeg skulle ha noen små håndklær og da de fantes i to forskjellige størrelser viste hun meg den mest vanlige størrelsen. Hun gjorde det så naturlig – å la meg få kjenne på størrelsen på håndkledet og forklarte at dette var den mest vanlige størrelsen.

«Hvilken farge vil du ha?» spurte hun når hun fikk vite at jeg ønsket å ha fem håndklær. Hun henvendte seg til meg og ikke til assistenten min. Det i seg er en imponerende bragd i seg selv, for svært mange butikker opplever jeg at folk spør «hvilken størrelse bruker hun?» om vi leter etter en overdel i en klesbutikk, som om jeg ikke er i stand til å snakke selv. Det skjer naturlig fordi seende ikke oppnår øyekontakt med meg og da er det lettere å henvende seg til den man får øyekontakt med. Men det gjorde ikke denne ekspeditøren på Princess. Jeg forklarte at jeg ville ha noen litt lyse farger som ikke lett farget av i vask, men utover det hadde jeg ikke noen spesielle ønsker og jeg lot assistenten min bestemme. Hun kjenner etter hvert min stil og mitt hjem godt etter å ha arbeidet som min personlige assistent i snart 12 år.

Jeg sa at jeg ønsket å kjøpe noen koppehåndklær og ekspeditøren spurte om hvordan jeg ønsket å ha de? Tykke eller tynne? Glatte eller strikkede? Hun sa at hun selv var svært fornøyd med de koppehåndklærne av frotté. Det virket som det falt henne helt naturlig å la meg få kjenne på de. Det å ta på tingene er jo vår, dvs. blindes, måte å se på, men det er heldigvis stort sett bare på film at vi blinde tar på ansiktene til mennesker for å danne oss et bilde av andre. Når jeg skulle velge farge på koppehåndkledet, forklarte hun hvilke farger som var tilgjengelig og jeg lot assistenten min velge hvilken farge som passet inn på kjøkkenet mitt. Vi gikk til kassen for å betale, men da det kun ble på 600 kr. og noe smått, ønsket jeg å kjøpe fire laken også. Hun henvendte seg hele tiden til meg direkte der det var naturlig og der assistenten min måtte bistå ved fargevalg, henvendte hun seg til begge ved å si «hva tror dere om disse?»

Jeg nevnte det for assistenten min da vi var ute og gikk i dag, at jeg var imponert over denne ekspeditøren og hennes evne til å «håndtere» meg som var en kunde som både var blind og rullestolbruker og hun hadde merket seg det samme positivt. Slike positive ekspeditører fortjener positiv omtale! Mange av oss funksjonshemmede er flinke til å klage over mye som er utilgjengelig og når vi blir uriktig behandlet, men jeg mener det er minst like viktig å si ifra når noen behandler oss riktig. Ros og positive tilbakemeldinger er noe som huskes bedre enn negativitet og korreks – bare se på hundeoppdragelse (sier jeg som tidligere er førerhundbruker). Og Princess på Lagunen har blitt gjort oppmerksom på dette blogginnlegget på samme måte som jeg gjorde Coop Extra på Nesttun oppmerksom på dette blogginnlegget fra juni i fjor.

Publisert

En god mestringsfølelse ved gjennomføring av en handel

Det er jo ikke å legge skjul på at min største lidenskap og interesse her i livet er matlaging enten det er middagslaging, baking, gjærbakst osv. Jeg koser meg utrolig mye når jeg kan sitte å se på oppskrifter, lese om kjøkkentips og triks, se på hva nettbutikker har å tilby av kjøkkenutstyr m.m. Jeg låner gjerne oppskriftsbøker og bøker om matlaging på biblioteket og har kjøpt en del brukte bøker av folk for en billig penge og skannet de inn og tekstgjenkjent de gjennom et OCR-skannerprogram. Min lidenskap for matlaging er nok minst like stor som enkelte gutters/menns er for tekniske ting, kvinners håndarbeid eller enkeltes interesse for musikk. Ingenting av det interesserer meg noe større, bortsett fra det tekniske når det kommer til praktisk bruk i det daglige.

I dag ønsket jeg å kjøpe meg en støpejerngryte fordi jeg kom over et svært godt tilbud på Kitch’n der denne sorte 4 liters store støpejerngryten fra Sabor var satt ned fra 1.700 kr. til 700 kr. Det er sjelden at jeg kjøper så dyre gryter, for jeg må ikke ha det dyreste og flotteste kjøkkenutstyret, men jeg har ingen støpejerngryter fra før og har det siste halve året tenkt på at jeg skulle hatt en for å f.eks. lage gryteretter i der jeg bare kan sette hele gryten rett inn i stekeovnen. Frem til nå har jeg måttet helle over maten i en stor ildfast form og beregne litt lenger steketid enn hva som står i oppskriften fordi jeg ikke har hatt en gryte som tåler å settes inn i ovnen. I høst har jeg f.eks. to ganger laget denne retten med kylling, chorizo, paprika og cherrytomater. Det er en svært enkel og lettlaget måte å lage mat på som gir lite oppvask siden maten lages i en og samme gryte – i hvert fall når du har støpejerngryte. Kjekt tips for en som ønsker å spare litt oppvask enten man har en travel hverdag eller kanskje er ungkar? Dessuten gjør gryten seg selv i ovnen mens du kan gjøre andre ting. Disse grytene kalles gjerne «one pot» eller «alt i ett» på godt norsk.

Jeg var redd jeg måtte spørre om hjelp til å få gjennomført handelen på Kitch’n, men jeg vil jo gjerne være mest mulig selvhjulpen som blindog ga meg ikke. Jeg klarte å legge produktet i handlekurven, men jeg fikk ikke til å logge meg inn. I det følgende blir det noe IKT-teknisk, noe generell Windows og noe spesifikk programvare for synshemmede. Jeg brukte Google Chrome og skjermleseren JAWS v. 2019 med leselist (punktskriftdisplay) og tale. Jeg har etter en del erfaring opplevd at en del nettsider med visuelt flotte funksjoner fungerer bedre med skjermleser i Internett Explorer enn i Chrome. Når jeg forsøkte å trykke på Logg inn-lenken, fikk jeg ikke opp noen felter for å skrive inn brukernavn og passord i Chrome, men disse dukket opp med en gang i IE. Det var en del flere lenker synlige i IE enn i Chrome generelt på nettsiden. Jeg måtte saumfare nettsiden på jakt etter hvor handlekurv-lenken/knappen kunne være, for den har ikke alltid et fornuftig navn for oss som bruker skjermleser. Det har den ikke på Kitch’n. Jeg fant en lenke som het «P» som jeg først tenkte var handlekurven, men det førte meg til søkesiden. Litt under «P», fant jeg en tilsvarende intetsigende lenke som het «Q» og det var handlekurven min.

Neste utfordring kom når jeg skulle betale for meg, for i IE fikk jeg en feilmelding. «Handelen er avbrutt» stod det når jeg hadde trykt på Fullfør. Det var vanskelig å vite om jeg hadde fått krysset av på betalingsalternativene. Jeg hadde ingen reell mulighet til å se hva jeg krysset av på, om det var faktura, kort eller Vips, og jeg bestemte meg for å forsøke med Chrome igjen nå som jeg kjente siden litt bedre gjennom IE. Og plutselig var jeg innlogget i Chrome fordi jeg hadde vært innlogget i IE. Er ikke det egentlig et sikkerhetshull? Jeg gjorde et nytt forsøk, men mislyktes enda en gang. I chrome så avkrysningen eller valgalternativene for betaling enda uoversiktligere ut enn i IE. Jeg var igjen nær ved å gi opp, men nei, jeg lot det få ett siste forsøk i IE før jeg skulle gi meg. Jeg visste at feilen lå i at jeg ikke fikk valgt betalingsmetode. Jeg er sta og i blant kan det lønne seg. Jeg forsøkte både å trykke mellomrom og markørhenter der det stod «Vips», for noe annet alternativ klarte jeg ikke å velge annet enn papirfaktura, og valgte Fullfør. Og nå gikk det! Jeg fikk fullført ordren og jeg fikk betalt for meg – uten å få hjelp av seende.

Når jeg klarer å overkomme slike hinder jeg føler er vanskelige med stahet, list og lyst samt at jeg tyner mine ferdigheter til det ytterste når det kommer til skjermlesere kombinert med litt flaks med hva som egentlig skjer når jeg trykker på det og det på skjermen, er det en ekstra god tilfredstillelse når det endelig lykkes meg å få det til. Jeg tenkte ikke på at jeg kunne ha forsøkt å bruke den gratis skjermleseren NVDA, men jeg får forsøke å huske det neste gang. NVDA fungerer i mange tilfeller der JAWS ikke fungerer tilfredsstillende. Som blind burde man egentlig hatt alle skjermlesere tilgjengelig (også SuperNova) fordi man møter på tilgjengelighetsproblemer som den ene skjermleseren takler bedre enn den andre. Jeg har installert både Chrome, Opera, Internet Explorer, FireFox og Edge på PC-en. Jeg bruker samtlige i synkende rekkefølge, med unntak av Edge.

Det kan være at Kitch’ns kundeservice får en e-post fra meg en dag vedr. tilgjengelighet på deres nettsider for blinde med skjermleser. Men, jeg tror uansett jeg blir veldig fornøyd med kjøpet mitt! Nå slipper jeg å helle maten over i en ildfast form før jeg putter den i ovnen. Nå kan jeg sette hele gryten direkte inn i stekeovnen. Og jeg har sjekket at støpejerngryter fungerer på induksjon. Faktisk er det de som rapporterer å fungere aller best av alle gryter man kan bruke på induksjon.

Publisert

Lar du deg imponere av disse flinke blinde?

Jeg fortalte for tre dager siden at vi var ute og fløy og at det å fly er den tryggeste måten man kan fly på som synshemmet. Noen ganger lar noen seende seg imponere så voldsomt av oss blinde. Han som fulgte oss på Flesland på fredag, synes det var så imponerende at vi kunne bruke smarttelefon. Teknologien var kommet så langt. Tenk at telefonen kunne snakke og at vi som engang ikke så skjermen kunne bruke en telefon kunne ta den i bruk. Og i tillegg visste om alle appene som fantes! Og enda bedre, visste hvordan de skulle brukes alle sammen, og det uten syn. Jeg tenkte litt for meg selv, at teknologien for seende, der skjermen som viser bildet og der man kan trykke på det man ser og deretter aktiverer det, egentlig er mer imponerende enn for meg som bruker tale. Om man skal ta det hele fra hverandre.

Hvordan hadde du som seende reagert om jeg hadde begynt å rose deg fordi du var så flink som kunne spise så pent uten å søle med kniv og gaffel? Du hadde følt deg ganske dum går jeg ut ifra. Du hadde følt at dette var litt nedsettende og unødvendig ros. Ros for noe dagligdags. Ros som nesten latterliggjorde deg for noe du utførte med den største selvfølge. «Fantastisk! Jeg blir så imponert over alt dere får til selv om dere ikke ser» sa mannen fra ledsagertjenesten når vi satte oss inn i drosjen. Der gjorde han nettopp det. Jeg forstår hvorfor han gjorde det. For ham virket det som en bragd. Når han lukket sine øyne, virker det vanskelig å skulle orientere seg og finne frem. For oss som har levd som blinde hele livet, er dette dagligdags og vi tar det for gitt at vi får det til. Det å få ros for å sette oss inn i en bil, er å bli behandlet som en 3-åring når du er to voksne personer. Jeg vet at mannen mente det godt, men jeg nevner dette for å forhåpentlig lage en tankevekker for deg som leser dette og er seende.

Noe som viser det samme, er denne fiskebollehistorien fra Kristiansand: En gang jeg var innlagt på sykehus, var det fiskeboller til middag. Sykepleieren min hadde tilberedt maten for meg etter beste evne og tenkte sikkert at jeg trengte å få det tilrettelagt siden jeg var blind. Jeg fikk maten servert i suppeskål, alt oppdelt i biter og servert med stor skje. Jeg ventet nesten å finne ketchup på toppen, men den manglet. Da jeg var liten, var jeg nemlig et ketchupbarn. Jeg måtte ha ketchup på spaghetti og kjøttsaus, kjøttkaker, julemiddagen og på fiskebollene. Jeg ble litt usikker nå, men jeg tror faktisk jeg hadde ketchup på min mors lapskaus også.

Publisert

Ut å reise som synshemmet med fly og buss

I dag ble jeg og kjæresten min fulgt av ledsagertjenesten på flyplassen. Først på Vernes og deretter ved ankomst i Bergen. Det å reise med fly som svaksynt eller blind er noe av den sikreste måten man kan reise på i dag. Der blir du fulgt fra innsjekking av bagasje, du får hjelp gjennom sikkerhetskontrollen, du får ev. hjelp til å kjøpe noe i en kiosk, du blir fulgt til gaten, du får følge ned til flyet og på flyet tar oftest flypersonalet over og hjelper deg med å finne riktig sete. De er behjelpelige med å vise sikkerhetsinstruksjoner og ev. feste setebeltet om det er første gang du er ute og flyr. De kan tilby brosjyre med et følbart kart over flyet dersom du ønsker å se på det. Vel fremme når flyet er landet, blir jeg møtt av ledsagertjenesten, blir fulgt og får hjelp til å finne bagasjen og blir fulgt til et nytt møtested eller om jeg skal videre med tog, buss eller drosje, blir jeg også fulgt til denne. I flyet husker de fleste av flypersonalet å vise meg hvor knappen for å tilkalle assistanse/personalet. Det er én ting som kan være utfordrende. På SAS-flyvningene hvor det er servering, kan det i blant være vanskelig å oppnå kontakt med personalet som serverer når jeg ikke får øyekontakt. De er sikkert usikre på sin side og jeg ser ikke alltid når de passerer min rad. Det er i blant mye støy fra flyet og jeg oppdager det ofte akkurat litt for sent at de har passert min rad. Det kan selvsagt løses enkelt ved at jeg spør sidemannen min om han eller hun kan si ifra når de går forbi oss om jeg ikke oppdager det selv, men det er denne sterke viljen jeg har i meg til å skulle klare meg selv uten bistand fra andre…

Om du reiser med buss, er du mer overlatt til tilfeldighetene og hukommelsen til sjåføren. Om du skal bytte buss i tillegg, må du passe på klokken, for det er ikke alltid at sjåføren annonserer hvor bussen befinner seg. Sist jeg besøkte foreldrene mine i Vest-Telemark og tok bussen fra Bergen, opplevde jeg at det ikke ble annonsert at vi skulle bytte buss på Seljestad. Det var en medpassasjer jeg var kommet i snakk med som jeg satt ved siden av som sa ifra til meg. Sjåførene i Skyss er egentlig pålagt å annonsere om slike stopp og bussbytter, men det blir i mange tilfeller ikke gjort. Når jeg kommer meg av bussen, er jeg fullstendig prisgitt hjelpen til sjåføren å få med meg bagasjen over på den nye bussen. I de aller fleste tilfellene går det bra. Jeg har bare én gang opplevd at det absolutt har gått fullstendig galt. Jeg kom meg ikke av, bussen jeg satt på ble parkert og jeg ble innelåst i bussen. På den reisen hadde jeg uheldigvis ikke med meg mobiltelefon (det var i 1998 eller 1999) og min søster fikk lettere panikk da jeg ikke kom av på den avtalte bussen og hun ikke hadde noen mobiltelefon å nå meg på. Men det endte godt det også – og jeg sluttet ikke å ta buss. Jeg velger å ikke skrive noe om tog her, for jeg har for liten erfaring med å reise med tog, men jeg har inntrykk av at det er mer forutsigbart enn buss. Kondoktøren virker mer rutinert enn en bussjåfør og det er mer innarbeidede rutiner for ledsaging på togstasjonene.