I Synspunkt nr. 1/2019, Norges Blindeforbunds medlemsblad, i artikkelen «Rollemodeller», står det om hvilken rolle vi rehabiliteringsassistenter har på Blindeforbundets rehabiliteringskurs. Jeg har tidligere skrevet om introduksjonskursene som er kursdeltakernes første møte med Blindeforbundets rehabiliteringskurs og hvor man får en innføring i hva rehabilitering vil innebære.
I artikkelen står det: «Hva skulle kurstilbudet ved Blindeforbundets syn- og mestringssentre vært uten rehabiliteringsassistentene? Disse rollemodellene som sliter med synet, og som gir av seg selv for å vise andre med synsproblemer at en fint kan leve et godt liv.» Og nettopp dét er hovedgrunnen til at jeg fortsetter å være rehabiliteringsassistent år etter år. Det er ikke pga. honoraret, for det er ikke stort å bli rik av, men det er gleden over å gi andre mennesker som er i sin livs største krise en mening til å fortsette å kjempe videre for seg selv. Se et menneske reise seg igjen etter å ha falt. Det er ikke uten baktanke at jeg alltid har med meg et strikketøy i håndvesken når jeg jobber på rehabiliteringskurs. Når andre, gjerne svaksynte damer, ser at jeg som helt blind sitter og strikker, tenker mange at «nor Lise som er helt blind klarer å strikke, kan sannelig jeg også få det til». Akkurat dette er det flere som har kommet bort til meg og sagt at de har tenkt etter at det har gått noen år. De ser at jeg som er helt blind klarer å ta meg frem på kurssenteret. Og atpåtil har jeg godt humør og smiler! Jeg har innarbeidet meg teknikker for å orientere meg i rommet, men de ser også at noen ganger bommer jeg så det synger etter. Og hva gjør jeg når jeg bommer? Jo, jeg smiler og ler av mine blindetabber. Jeg tar ikke meg selv og min egen synshemning særlig alvorlig. Jeg kan tøyse og le over mine egne feil og tabber. Og akkurat dit tror jeg det er viktig å komme om man klarer, men det er en prosess å komme dit. Man må igjennom en sorg og man må akseptere sin egen synshemning. Dessuten må synshemningen bli akseptert av alle rundt.
«Selv fikk han slag i 2009. Han mistet troen på seg selv. Prosessen mot å bli og være rehabiliteringsassistent har gitt han tilbake troen på seg selv.» Dette er det mange synshemmede som kan bli ganske irriterte på meg over at jeg sier, men jeg sier det likevel: Jeg er takknemlig over den motgangen jeg har møtt. Da svarer noen at man ikke har møtt tilstrekkelig motgang nok i livet, men det er det kun jeg som vet. Hadde de kjent meg, tror jeg ikke de hadde sagt akkurat det. Jeg er takknemlig, for jeg vet hva kursdeltakerne snakker om når de forteller om selvmorstanker, om å bli motarbeidet i hjelpeapparatet, om mobbing, om ensomhet og lite venner osv. og dette har gjort meg til å bli en god lytter og forhåpentligvis en god samtalepartner. Jeg deler ofte ikke så mye om meg selv, men jeg viser mye forståelse og deler en del tanker jeg har rundt emnet. Det er ikke min oppgave på jobb som rehabiiteringsassistent å først og fremst dele av min historie for å lette på mitt eget hjerte, men jeg er der for at andre skal komme videre i sin prosess. Samtidig er det viktig å vise at jeg ikke er noen psykolog, men likeperson. Jeg kan være en samtalepartner og kan lytte til det kursdeltakeren har å si om han eller hun ønsker å dele av sin historie, og jeg kan komme med mine tanker og råd i en bestemt situasjon til hvem man ev. kan kontakte videre i hjelpeapparatet.
Min oppgave som rehabiliteringsassistent er i tillegg å gi undervisning i utvalgte fag. De fagene jeg underviser i er IKT, punktskrift og aktiviteter i dagliglivet (ADL) med tekniske hjelpemidler og kjøkken. Dette er alle tre fag jeg er svært interessert i og brenner for. Punktskrift har ligget mitt hjerte nært siden jeg lærte meg det i 1998. Det samme med PC rundt 1997-1998 og kjøkken og hjelpemidler begynte jeg nok å interessere meg for rundt 2005-2008 en gang og siden har det bare økt på.
«Vi lærer utrolig mye av dem som kommer på kurs også. Når jeg drar hjem så har jeg med meg to bæreposer som er fulle av «plussting». Og dette lærer jeg så mye av, forteller Sven Runar med et stort smil.» Og det er veldig sant. Jeg ser alltid frem mot å jobbe på kurs. Det gir alltid påfyll. Det er slitsomt, men det gir også motivasjon og lyst til å gyve løs på et nytt kurs.