Jeg kan fortelle om noe pinlig som skjedde i går. Jeg sto og ventet på en drosje, og endelig komdrosjen. Jeg gikk bort til bilen, fant panseret og fulgte bilen til håndtaket til passasjersetet fremme .Vinduet ble rullet ned. «Venter du på drosje», noe jeg sa ja til, og da viste det seg at bilen jeg trodde var drosjen ikke var en drosje, men, skulle besøke husverten. Heldigvis at jeg gikk med hvit stokk, som gjør at slike tabber legitimeres.
I går når dette skjedde var det utrolig flaut og pinlig. Hvorfor velger jeg å fortelle om dette på en blogg? Jo, fordi jeg i dag kan le av mine blindetabber. Jeg tar ikke mine feil pga. blindheten så alvorlig. Jeg vet at når jeg selv kan le av mine feil, kan de andre også le med meg. De ler ikke av meg, men de ler med meg – det er en uendelig stor forskjell der. Jeg har hele tiden et valg som blind. Jeg har et valg om å fortvile over alle feil og tabber jeg gjør eller jeg har et valg om å smile og le litt over meg selv og tabbene mine. Jeg gjør det siste. Det tror jeg fører til at livet og hverdagen min blir mye enklere å leve både for meg selv og omgivelsene mine. Når jeg selv ikke tar meg selv så høytidelig og alvorlig, trenger ikke mine omgivelser heller å gjøre det.