Tanker etter middagsbesøket av min vektopererte venninne

I dag hadde jeg en hyggelig middagsgjest på besøk, nemlig min venninne som for to måneder siden fikk gjennomført gastric sleeve-operasjon. Jeg serverte en kyllingform med paprika og ananas med en saus laget av en halv ananas og crème fraîche toppet med ost, noe som falt godt i smak hos begge to. Vi hadde hyggelig og fortrolig venninneprat. Hun er en venninne jeg kan snakke med om det aller meste og som aksepterer meg for den jeg er – og det håper jeg hun føler er gjensidig. Hun hadde med en gave til meg som hun hadde laget selv. En pose til å varme i mikrobølgeovnen fylt med ris. Jeg ble utrolig glad for den og den blir nok brukt her i heimen, for jeg fryser lett!

Jeg kan kjenne igjen usikkerheten hun beskriver og som jeg tror ale vektopererte føler på i begynnelsen: Spiser jeg for mye? Spiser jeg feil mat? Hva om jeg ikke går ned nok? Hva om jeg ikke går ned fort nok? Og så kommer alle rundt en, familie, venner og bekjendte, som skal mene og synse hva som er riktige valg for en selv når man har tatt en vektoperasjon. Hvorfor skal ikke man som vektoperert få lov til å unne seg en iskaffe på en bensinstasjon når alternativet er mineralvann som man ikke er glad i? Det er i så fall ikke den iskaffen som gjør at man ikke går ned det ønskelige i vekt. Det må i så fall være gjentatte feil over tid som utvikler seg til å bli leie uvaner. Jeg tenker at det er lov til å kose seg – også når man er vektoperert om man ønsker det, uten at man skal få negative bemerkninger fra andre. Som det godt kjente ordtaket sier: «Det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår du legger på deg av, men det du spiser mellom nyttår og jul». Jeg synes min venninne har all grunn til å være mer enn fornøyd nok med seg selv med de resultatene hun kan se etter vektoperasjonen. Fra hun begynte på lavkaloridietten før operasjonen har hun gått ned ca. 15 kg, dvs. i snitt 5 kg i måneden. Noen vil synes dette er lite, men det er tross alt ingen konkurranse man har meldt seg på for å være best i klassen. Jeg mener det bare er positivt at det tar tid med vektnedgangen. Jo lengre tid kroppen bruker på vektnedgangen, jo bedre tid får huden på seg til å tilpasse seg og resultatet blir bedre. Hodet får også bedre tid på å følge med i vektnedgangen. Enda en grunn til hvorfor man bør velge sleeve og ikke GBP? Vektnedgangen skjer ofte raskere med en GBP-operasjon, men det kan se ut til etter hvert som flere og flere pasienter opereres med sleeve at det totale vekttapet til sist er det samme. Om sluttresultatet på lang sikt, dvs. 10 år rem i tid, er det samme er det for tidlig å si noe om enda.

Min venninne fortalte om en bekjent som tok en sleeve-operasjon for 5 år siden. Damen angret i dag fordi hun ikke lenger kunne «kose seg med mat». Slik oppfattet jeg min venninne da vi chattet sammen i går kveld. Dette tenkte jeg en hel del på i formiddag. Jeg tenkte at selv har det aldri slåttt meg at jeg ikke lenger kan kose meg med mat. Jeg tenker at selv om jeg nå er vektoperert og har vært det i snart 6 år, koser jeg meg. Det er ikke mengden mat som avgjør om jeg koser meg med en middag eller lunsj. Det er det å tilberede maten, det er stemningen, det sosiale, hyggen rundt et måltid. Ja, selvsagt også smakene, men jeg skal være så ærlig å si at de har kommet litt i bakhånd. Likevel, jeg gleder meg til et godt måltid og kjenne smaken bre seg i munnen. Mange vektopererte sier at de ikke lenger ser frem til et restaurantbesøk og noen går så langt at de til og med unngår det. Jeg blir trist på deres vegne når jeg hører om dette. Selv blir jeg gjerne med ut på restaurantbesøk, men jeg bestiller gjerne en forrett/smårett eller ber om barnemeny. Jeg foretrekker faktisk supper, for de klarer jeg gjerne å drøye ut i tid med å spise opp saktere enn andre retter slik at jeg også kan være litt sosial under store deler av måltidet mens de andre spiser sin mat og ofte kan jeg få plass til en kule is til dessert. Jeg nevner å tilberede maten og det har faktisk de siste 4-5 årene blitt mer og mer viktig for meg. Jeg liker meg utrolig godt på kjøkkenet og det er en av mine hovedinteresser som jeg trives utrolig godt med. Jeg gleder andre med å lage mat og bake og jeg får gjøre noe jeg liker godt selv – dobbelt glede!

Da min venninne kom på besøk i dag, snakket vi littt mer om denne bekjente og det viste seg at hun angret på sin sleeve-operasjon fordi hun, som hun uttalte det, ikke lenger kunne «frotse i mat». Jeg tenker at da har man misforstått hele konseptet med denne typen operasjon og kanskje var ikke damen helt klar over hva hun gikk til da hun sa ja til å la seg operere? Man tar den nettopp for at man skal miste den muligheten for å gi seg selv en sjanse til å lykkes med å gå ned i vekt. Vektoperasjonen er et verktøy som skal hjelpe deg med å gå ned i vekt og bli der nettopp ved å forhindre deg i å frotse i mat og overspise. Kanskje har nettopp årsaken til at damen var blitt overvektig bunnet i at hun hadde en trang til å frotse for f.eks. å døyve over tanker eller følelser. Jeg vet ikke, men jeg vet at mat kan ha flere funksjoner og det er ikke bare anorektisk tynne sjeletter som kan påberope seg å ha en spiseforstyrrelse. Også en del overvektige mennesker har en spiseforstyrrelse i en eller annen grad, men det er mindre snakket om og mer tabubelagt. Dessverre blir man ikke operert i hodet og jeg tror mange vektopererte hadde hatt godt av terapi. I grupper på Facebook kan jeg i hvert fall lese om uheldige mønstre og holdninger om enkelte. Det er også et eget begrep ute og går som kalles «tjukketrollet» der man ser seg selv som tykk når man egentlig ikke er det eller som en så dekkende sa det: «Før var jeg tykk. Nå føler jeg meg tykk.»

Min venninne skulle heldigvis ikke ta GBP

Jeg skrev jo på onsdag (20. Februar) om min venninne som skal GBP-opereres om tre uker, men jeg må få lov til å rette opp en feil: Hun fortalte meg etter å ha lest blogginnlegget at hun skulle ta samme operasjon som jeg tok i september 2013, nemlig en gastric sleeve-operasjon. Skal jeg være helt ærlig, ble jeg litt lettet over å høre det. Én bivirkning mindre å tenke på når hun ikke skulle ta GBP – nemlig tarmslyng. Ved en gastric sleeve fjernes 80-85% av magesekken og det gjenværende kan minne om en «tarm» (sleeve) eller har en form som en banan. Siden store deler av magesekken fjernes, kan ikke operasjonen reverseres (som jeg nevnte på onsdag at GBP kunne dersom operasjonen fikk svært uheldige konsekvenser enn den fikk fordeler). Når magesekken gjøres mindre blir det raskt et økt trykk i den lille magesekken når du spiser og dette trykket fører også til tidlig metthetsfølelse. Operasjonen påvirker også sulthormonet ghrelin siden man fjerner den delen av magesekken hvor det blir produsert. Dette gjør at sulthetsfølelsen reduseres. Operasjonen er lettere å utføre enn gasstric bypass (GBP) og er mer skånsom på den måten at tarmene ikke kobles om. Opptak av næringsstoffer er derfor uendret siden vi har en normal tarmfunksjon. Min erfaring er likevel at jeg har fått follatmangel pga. redusert størrelse på magesekken (dvs. mangel av B9).

Gastric sleeve har tre hovedeffekter:

  1. Det begrenser matinntaket.
  2. Det gjør deg raskere mett.
  3. Det minsker den intense sultfølelsen.

Og videre skriver Norsk Helseinformatikk (NHI) noe jeg må si meg litt uenig i. Ikke bare fordi jeg personlig er uenig, men jeg kan si det fordi jeg har lest manges erfaringer i grupper på Facebook som har tatt gastric sleeve. NHI skriver: «Ekspertene anser sleeve som et forebyggende inngrep for å hindre ytterligere vektøkning. Man kan regne med et vekttap på 50-80 prosent av overvekten iløpet av 1 år etter operasjonen. Ved BMI over 40 er metoden vanligvis ikke god nok.»

Jeg hadde en BMI på 38,5 og i dag har jeg en BMI på 22. På det minste hadde jeg en BMI på 17,4 da jeg tok bukplastikk i oktober 2015. Ifølge NHI skulle jeg etter å ha gjennomført gastric sleeve ikke ha gått mer ned enn at jeg hadde en BMI på mellom 27,7 og 31,7. Jeg kan se av det andre skriver i Facebook-grupper at gastric sleeve har gitt et vellykket resultat også for de som har hatt en BMI over 40.

Men over til gastric sleeve fra NHI igjen. De skriver om tiden rett etter operasjonen: «Du må forvente noe magesmerter og vil trenge smertestillende den første uken etter operasjonen. De kuttene som legen har gjort i bukveggen, kan være ømme og såre. Fordi operasjonen gjør magesekken din mindre, vil du bli tidligere mett når du spiser. Maten vil også tømme seg raskere over i tynntarmen, hos noen for raskt, noe som gir det som kalles dumping syndrom. Det kan medføre diaré og få deg til å føle deg svak, litt skjelven og kvalm. Det kan også gjøre det vanskelig for kroppen din å få nok næring.»

Jeg tenker å skrive om selve operasjonen og tiden på sykehuset om noen dager.

Venninne som skal vektopereres om tre uker

Jeg har en venninne som om tre uker skal få utført en gastric bypass-operasjon (GBP). Jeg gjennomførte gastric sleeve-operasjon i 2013. Magesekken min er redusert med ca. 85%, men ved en GBP-operasjon får man en magesekk igjen på ca. 30 ml. Den lille magesekken fører til raskere og lengre metthetsfølelse.

I tillegg kobles den øvre delen av tynntarmen bort slik at maten ikke passerer tolvfingertarmen. Det står på NHI (som jeg lenket til): «Normalt blandes maten med galle og enzymer fra bukspyttkjertelen i tolvfingertarmen. Galle og enzymer er viktige for nedbrytningen av føden. Siden disse stoffene blandes sammen med maten lengre nede i tarmen, vil det føre til at nedbrytningen av maten forsinkes, og opptaket av næring fra tarmen reduseres. En del av maten kommer over i tykktarmen før kroppen har rukket å ta opp næringen i tynntarmen. Det betyr at mer av maten passerer ut med avføringen.»

Næringsopptaket blir dermed redusert og vektnedgangen går raskere enn ved en sleeve, men flere undersøkelser har vist at på lengre sikt er ikke den totale vektnedgangen større ved GBP enn ved sleeve. Inngrepet gjør også at man blir intolerant mot konsentrert sukker og fett, dvs. at man får en dumping-reaksjon som ikke er farlig, men kan være svært ubehagelig. Både sleeve- og GBP-opererte anbefales å ta tilskudd av vitaminer og mineraler. Dette er viktigere enn man skulle tro.

Nå står min venninne fremfor tre uker med lavkaloridiett (eller ofte kalt «knekkebrøddiett»). Jeg har tidligere skrevet litt om hva man kan spise, men på denne lenken står det nederst litt om hva man kan vente seg under selve gjennomføringen av lavkaloridietten. Det står at man blir gjerne trøtt og sulten den første uken og den 3. og 4. dagen er vanskeligst. Da må man bite tennene sammen og tenke at dette skal man klare og det går over. De kommer med følgende praktiske tips:

  • Hodepine og svimmelhet: Drikk mye vann eller annen kalorifri drikke. Kroppen trenger kontinuerlig tilførsel av væske.
  • Følelse av å fryse kan forekomme i løpet av pulverperioden. Kle deg varmt og drikk varme drikker.
  • Forstoppelse (gjelder spesielt lavkaloripulver) – drikk mye. Det er normalt at toalettbesøkene blir færre, men det skal ikke gjøre vondt å gå på toalettet.
  • I sjeldne tilfeller kan rask vektnedgang forårsake gallestensanfall. Rådfør deg med din lege om du har gallesykdom eller annen sykdom.

Selv er jeg ikke så glad i knekkebrød og jeg valgte derfor å gjøre det enkelt med å drikke tre
næringsdrikker fra apoteket
til dagen som hver rommet 300 kcal og til «middag» laget jeg meg en salat bestående av ulike salatblader, agurk og tomat, siden jeg kunne spise det i fri mengde. Man tenker lett at næringsdrikker blir dyrt, men det kostet meg litt under hundrelappen til dagen. Skal man tenke seg at man skal ha 6 knekkebrød med pålegg i løpet av en dag + middag, kommer det fort over 100 kr. tror jeg, så jeg tror totalt sett ikke det blir dyrere med næringsdrikker. Men kanskje litt kjedeligere. Jeg foretrakk smakene jordbær, sjokolade og vanilje av de melkebaserte. De juicebaserte forsøkte jeg alle som en, men forkastet de også alle som en fordi jeg synes de smakte ille.

Men uansett hvordan man velger å gjennomføre lavkaloridietten, er det viktig å være innstilt på at dette skal man gjennomføre. Det er tross alt bare for tre uker av et langt, langt liv. Hele ens fremtid. Det viktigste er å ikke sprekke undervegs. Da kan man i verste fall våkne opp og ikke være operert fordi det ligger for mye fett rundt leveren. Jeg har lest om de tilfellene og jeg tenker at det må være utrolig kjipt. Da sier de at man får gå hjem å prøve på nytt og komme tilbake senere, men det sier jo også sitt om ens egen motivasjon for en vektoperasjon. Og motivert må man være for hele ens liv blir forandret når det kommer til mat.

Jeg ser frem til å følge min venninne på veien. Jeg vet hun er spent og har mange spørsmål og tanker. Det hadde jeg selv når jeg var der hun er nå for ganske nøyaktig 5 1/2 år siden. Selv om det er visse forskjeller på en gastric sleeve- og en gastric bypass-operasjon, er hverdagen som vektoperert ganske lik. Fellesnevneren er at man får i seg lite mat og at man bør holde seg unna visse typer mat. At man kan oppleve dumping og må prioritere riktig type mat og få i seg tilstrekkelig væske i løpet av en dag. Forskjellene er at en GBP-operert ofte ikke kan kaste opp, lettere får dumping av fett og sukker, og noe mange ikke er klar over, er at den kan reopereres tilbake til en ikke-operert kropp igjen. Det er ikke mulig ved en gastric sleeve. Hvorfor? Da de stiftet min magesekk mindre, fjernet de den delen av magesekken som ble overflødig. Det gjør de ikke hos en GBP-operert. De fjerner heller ikke tarmene, men kobler dem om og lager en ny åpning hvor maten kommer inn. Om man skal reopereres, gjenåpnes magesekken og tarmen som ble koblet fra, kobles på igjen. Dersom det viser seg at man angrer hvis det skulle bli store komplikasjoner, har man med andre ord en «nødutgang» ved GBP-operasjon som man ikke har ved sleeve. Mange velger sleeve fordi man mener det er en mer skånsom operasjon for kroppen. Det at GBP kunne reopereres var nytt for meg også inntil nylig. Jeg har forsøkt å finne kilder på dette, men har kun lest om andres erfaringer i grupper på Facebook. Google finner bare mye annet om reoperasjoner ved komplikasjoner. Jeg leter videre!