Om meg – det jeg ikke skriver om (klistret)

I denne bloggen skriver jeg mye om livet mitt som vil innebære det å trenge hjelpemidler som blind og bevegelseshemmet, det å ha epilepsi, det å ha permanent urinkateter og følgene med det, det å leve med kroniske smerter, det å være vektoperert, det å være beinskjør i ung alder, det å leve med en synshemning, hjelpeapparatet m.m. Jeg har mange utfordringer, men livet mitt er jo heldigvis MYE MER enn det, men det er bare det at det ikke får så mye plass i denne bloggen. I dette innlegget skal du bli kjent med mine interesser og det jeg ikke skriver så ofte om her.

Hvem er jeg?
Jeg heter Lise og har bodd i Bergen siden 2005, men kommer opprinnelig fra Vest-Telemark. Her bor jeg sammen med samboer. Født i desember 1982, riktignok tre måneder for tidlig, men jeg klarte meg heldigvis.

Min kjære PC
Jeg fikk min første PC i 4. klasse (1994) og etter å ha blitt tvunget av min far til å lære touch (jeg er takknemlig i dag – for å ha sagt det) ble jeg god venn med PC-en. Jeg brukte på den tiden stor skjerm med forstørrelse, men gikk i 1998 over til å bruke tale og punktskrift (leselist) for å kunne følge med i den økende mengden pensum på videregående og høyere utdanning siden synet mitt begynte å bli dårligere. I dag bruker jeg PC daglig og har tilkoblet punktskriftsskriver, vanlig skriver og både A4- og A3-skanner til PC-en. Jeg har både bærbart og stasjonært utstyr. Jeg hører mange synshemmede si at iPhone erstatter mer og mer deres behov for PC, men den kan jeg ikke kjenne meg igjen i. For meg skriver jeg altfor ineffektivt på iPhone – selv med leselist som har punkttastatur. Dessuten er det for tungvint å skulle veksle mellom mange programmer samtidig. Jeg skriver mye på pC-en, alt fra private dokumenter til organisasjonsdokumenter, er på diskusjonsforum og Facebook, leser nyheter, skanner inn bøker osv.

Facebook
Men, en ting vil jeg si, om du skriver en statusoppdatering på Facebook og venter på at jeg skal trykke liker på den, tror jeg du bør vente evig. Jeg leser så og si aldri statusoppdateringer til vennene mine. Ikke fordi jeg ikke er interessert i vennene mine, men fordi det ikke er slik jeg bruker Facebook. Jeg bruker Facebook mer som et diskusjonsforum. Jeg bruker maksimalt 30-40 minutter på Facebook hver dag, men mer de dagene jeg er sengeliggende. Jeg er medlem i nærmere 60 mer eller mindre aktive grupper og følger med i aktiviteten på disse. Jeg er lite aktiv selv, men det går i perioder. Gruppene er interessante for synshemmede, førerhundbrukere, vektopererte, kroniske smertepasienter, epileptikere, PTSD-pasienter, urostmi-opererte, mennesker med osteoporose m.fl.

Kjøkkensysler
Min hovedinteresse, og som jeg i perioder bruker mest tid på for utenom PC-en, er å stå på kjøkkenet enten det gjelder middag, dessert, baking av kaker eller gjærbakst. Favoritten er nok gjærbakst. Men siden vi bare er to i vår husstand må jeg forsøke å begrense meg litt, men jeg forsøker å finne anledninger til å bake, som til jobben til samboeren min, til assistenten min, til familie eller venner om vi skal besøke de eller får besøk, arrangement osv. Middager lages så og si alltid fra bunnen av her i heimen og samboeren min får alltid hjemmebakt brød med seg som niste.

Lese oppskriftsbøker
Jeg bruker mye tid på å lese oppskrifter enten jeg finner de på nettet eller i oppskriftsbøker. Ja, jeg er så gammeldags at jeg låner oppskriftsbøker på biblioteket (og har kjøpt en del brukte bøker) og skanner dem inn fordi jeg ikke orker å ha uoversiktlige oppskriftsbøker på lyd eller i mange permer i punktskrift, men i et dokument jeg kan søke i. Jeg har et omfattende oppskriftsregister på en lukket blogg kun jeg har tilgang til som gjør det enkelt å finne frem i over 3.000 oppskrifter jeg synes virker fristende.

Lese vanlige bøker
Men jeg leser også annet enn oppskriftsbøker. Jeg hørte på min første lydbok, «Georgs magiske medisin» av Roald Dahl, da jeg var 6 år og siden da var leselysten vekket. Jeg liker særlig bøker fra virkeligheten, kriminalromaner, dokumentarer, biografier og enkelte slektsromaner. Bøker er kanskje noe jeg kan bli flinkere til å skrive om her på bloggen.

Media – TV og podcast
Jeg ser lite på TV-boksen, for å kalle det for det, men jeg bruker mobilen mye og ser på programmer som interesserer meg i NRK TV-appen og TV2 Sumo. Da kan jeg se hva jeg vil når det passer meg – og jeg trenger ikke sitte i den kjedelige sofaen i stuen… Det eneste jeg og samboeren min ser på TV sammen er Dagsnytt Atten når vi spiser middag. Ellers er TV-boksen av her i huset. Når jeg ser på TV liker jeg gjerne å slappe av på sengen eller jeg sitter gjerne og skanner inn bøker. Det gjør den kjedelige innskanningen litt lettere å komme seg igjennom. Noe annet jeg har en del abonnement på, men som jeg ikke er like flink til å høre på fordi jeg ikke prioriterer å bruke så mye tid på det, er podcaster. NRK lager mange bra og seriøse podcaster.

Organisasjonsarbeid
Jeg deltok på mitt første årsmøte i 1998 (da var jeg 16 år) og ble valgt inn i et regionalt styre og siden har jeg hatt ett eller flere verv i ulike organisasjoner opp igjennom årene, hovedsakelig sekretær- og lederverv. Jeg er glad i systematikk og skriftlig arbeid. Jeg synes det er viktig å støtte opp om organisatorisk arbeid. Ikke bare ved å være aktiv selv i form av verv, men også ved å være medlem og betale medlemskontingenten. På den måten støtter man opp om en organisasjon som driver viktig interessepolitisk arbeid overfor myndigheter og andre, kanskje jobber med forskning og som gjør et viktig arbeid for medlemmene sosialt gjennom lokale aktiviteter. Pr. i dag er jeg medlem i fem organisasjoner hvorav fire er for funksjonshemmede og den ene er for Norsk Epilepsiforbund.

Synsrehabilitering
Noe jeg brenner sterkt for er at synshemmede skal få en så god hverdag som mulig, noe jeg føler jeg er med på gjennom mitt engasjement som rehabiliteringsassistent i Norges Blindeforbund. Det føler jeg også at jeg er med på gjennom mitt organisasjonsarbeid. På Blindeforbundets rehabiliteringskurs får jeg være med på å se at deltakerne tar styring over livet sitt tilbake gjennom øvelse på ferdigheter (f.eks. gjennom formingsaktiviteter og matlaging)og mestring av kjøkkenhjelpemidler, lydbokspillere, bruke hvit stokk, kikkerter og biller, lese-TV og luper, datatekniske hjelpemidler, punktskrift, øve seg på å bruke hender istedenfor synet osv. Jeg gir primært undervisning i punktskrift/taktil trening og IKT-faget som i tillegg til PC, også innebærer bruk av iPhone, men jeg kan også gi opplæring i bruk av lydbokspillere. Jeg bor på kurssenteret gjennom hele døgnet sammen med kursdeltakerne. Det er ikke uten baktanke at jeg tar med meg strikketøyet til kveldskaffen. De fleste deltakerne har en liten synsrest og når de ser at jeg som helt blind kan sitte og strikke på pinne nr. 3 og 4, tenker de at «da må det være mulig for meg også». En viktig rolle jeg har som rehabiliteringsassistent, likeperson, er å vise at det er mulig å leve et godt liv selv om man ikke ser – og det er det. Alle vi assistenter, som er et godt team på i alt 30 personer som jobber i en turnus, har et godt humør og latteren sitter løst. Dette kunne jeg ha skrevet mye om, men det får vi ta senere.

Det jeg nesten ikke er interessert i
Det er én ting jeg ikke interesserer meg for som kanskje kan virke litt uvanlig for mange. Jeg hører så og si aldri på musikk. Jeg kjeder meg når jeg hører på musikk. Om jeg en sjelden gang skal høre på musikk, blir det som regel enten melodiøs trance eller Enya. Jeg liker også den gode, gamle 80-tallsmusikken.

Tanker etter middagsbesøket av min vektopererte venninne

I dag hadde jeg en hyggelig middagsgjest på besøk, nemlig min venninne som for to måneder siden fikk gjennomført gastric sleeve-operasjon. Jeg serverte en kyllingform med paprika og ananas med en saus laget av en halv ananas og crème fraîche toppet med ost, noe som falt godt i smak hos begge to. Vi hadde hyggelig og fortrolig venninneprat. Hun er en venninne jeg kan snakke med om det aller meste og som aksepterer meg for den jeg er – og det håper jeg hun føler er gjensidig. Hun hadde med en gave til meg som hun hadde laget selv. En pose til å varme i mikrobølgeovnen fylt med ris. Jeg ble utrolig glad for den og den blir nok brukt her i heimen, for jeg fryser lett!

Jeg kan kjenne igjen usikkerheten hun beskriver og som jeg tror ale vektopererte føler på i begynnelsen: Spiser jeg for mye? Spiser jeg feil mat? Hva om jeg ikke går ned nok? Hva om jeg ikke går ned fort nok? Og så kommer alle rundt en, familie, venner og bekjendte, som skal mene og synse hva som er riktige valg for en selv når man har tatt en vektoperasjon. Hvorfor skal ikke man som vektoperert få lov til å unne seg en iskaffe på en bensinstasjon når alternativet er mineralvann som man ikke er glad i? Det er i så fall ikke den iskaffen som gjør at man ikke går ned det ønskelige i vekt. Det må i så fall være gjentatte feil over tid som utvikler seg til å bli leie uvaner. Jeg tenker at det er lov til å kose seg – også når man er vektoperert om man ønsker det, uten at man skal få negative bemerkninger fra andre. Som det godt kjente ordtaket sier: «Det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår du legger på deg av, men det du spiser mellom nyttår og jul». Jeg synes min venninne har all grunn til å være mer enn fornøyd nok med seg selv med de resultatene hun kan se etter vektoperasjonen. Fra hun begynte på lavkaloridietten før operasjonen har hun gått ned ca. 15 kg, dvs. i snitt 5 kg i måneden. Noen vil synes dette er lite, men det er tross alt ingen konkurranse man har meldt seg på for å være best i klassen. Jeg mener det bare er positivt at det tar tid med vektnedgangen. Jo lengre tid kroppen bruker på vektnedgangen, jo bedre tid får huden på seg til å tilpasse seg og resultatet blir bedre. Hodet får også bedre tid på å følge med i vektnedgangen. Enda en grunn til hvorfor man bør velge sleeve og ikke GBP? Vektnedgangen skjer ofte raskere med en GBP-operasjon, men det kan se ut til etter hvert som flere og flere pasienter opereres med sleeve at det totale vekttapet til sist er det samme. Om sluttresultatet på lang sikt, dvs. 10 år rem i tid, er det samme er det for tidlig å si noe om enda.

Min venninne fortalte om en bekjent som tok en sleeve-operasjon for 5 år siden. Damen angret i dag fordi hun ikke lenger kunne «kose seg med mat». Slik oppfattet jeg min venninne da vi chattet sammen i går kveld. Dette tenkte jeg en hel del på i formiddag. Jeg tenkte at selv har det aldri slåttt meg at jeg ikke lenger kan kose meg med mat. Jeg tenker at selv om jeg nå er vektoperert og har vært det i snart 6 år, koser jeg meg. Det er ikke mengden mat som avgjør om jeg koser meg med en middag eller lunsj. Det er det å tilberede maten, det er stemningen, det sosiale, hyggen rundt et måltid. Ja, selvsagt også smakene, men jeg skal være så ærlig å si at de har kommet litt i bakhånd. Likevel, jeg gleder meg til et godt måltid og kjenne smaken bre seg i munnen. Mange vektopererte sier at de ikke lenger ser frem til et restaurantbesøk og noen går så langt at de til og med unngår det. Jeg blir trist på deres vegne når jeg hører om dette. Selv blir jeg gjerne med ut på restaurantbesøk, men jeg bestiller gjerne en forrett/smårett eller ber om barnemeny. Jeg foretrekker faktisk supper, for de klarer jeg gjerne å drøye ut i tid med å spise opp saktere enn andre retter slik at jeg også kan være litt sosial under store deler av måltidet mens de andre spiser sin mat og ofte kan jeg få plass til en kule is til dessert. Jeg nevner å tilberede maten og det har faktisk de siste 4-5 årene blitt mer og mer viktig for meg. Jeg liker meg utrolig godt på kjøkkenet og det er en av mine hovedinteresser som jeg trives utrolig godt med. Jeg gleder andre med å lage mat og bake og jeg får gjøre noe jeg liker godt selv – dobbelt glede!

Da min venninne kom på besøk i dag, snakket vi littt mer om denne bekjente og det viste seg at hun angret på sin sleeve-operasjon fordi hun, som hun uttalte det, ikke lenger kunne «frotse i mat». Jeg tenker at da har man misforstått hele konseptet med denne typen operasjon og kanskje var ikke damen helt klar over hva hun gikk til da hun sa ja til å la seg operere? Man tar den nettopp for at man skal miste den muligheten for å gi seg selv en sjanse til å lykkes med å gå ned i vekt. Vektoperasjonen er et verktøy som skal hjelpe deg med å gå ned i vekt og bli der nettopp ved å forhindre deg i å frotse i mat og overspise. Kanskje har nettopp årsaken til at damen var blitt overvektig bunnet i at hun hadde en trang til å frotse for f.eks. å døyve over tanker eller følelser. Jeg vet ikke, men jeg vet at mat kan ha flere funksjoner og det er ikke bare anorektisk tynne sjeletter som kan påberope seg å ha en spiseforstyrrelse. Også en del overvektige mennesker har en spiseforstyrrelse i en eller annen grad, men det er mindre snakket om og mer tabubelagt. Dessverre blir man ikke operert i hodet og jeg tror mange vektopererte hadde hatt godt av terapi. I grupper på Facebook kan jeg i hvert fall lese om uheldige mønstre og holdninger om enkelte. Det er også et eget begrep ute og går som kalles «tjukketrollet» der man ser seg selv som tykk når man egentlig ikke er det eller som en så dekkende sa det: «Før var jeg tykk. Nå føler jeg meg tykk.»

Positive forandringer i livet etter en vektoperasjon

Når man hører om vektoperasjoner får man ofte høre om negative konsekvenser og risikoer, men man glemmer kanskje å tenke over hvilken risiko det faktisk er å fortsette å leve et liv som kraftig overvektig, dvs. en BMI på rundt 40 eller mer. Det har alvorlige følger på lengre sikt og i verste fall er det dødelig. Da må man veie operasjon opp mot de fordeler og ulemper det følger med seg. Når man velger å spørre i f.eks. sosiale medier på diskusjonsforum eller grupper på Facebook om andres erfaringer med vektoperasjoner, bør man ha i minnet at de som fremdeles er i gruppene kan kanskje være de som fremdeles har utfordringer etter sin vektoperasjon mens de som ikke strever med senvirkninger og har fått problemer etter en operasjon, velger å fokusere på andre områder i livet. Vi mennesker er ofte slik at det som går bra i livet tar vi gjerne som en selvfølge og tenker ikke mer over det.

Jeg synes faktisk at de 3.000 som velger å vektoperere seg ved offentlige sykehus i Norge hvert år er modige mennesker, og ikke bare modige, de er også ansvarsbevisste. De tar et voksent ansvar for sitt eget liv og sin egen helse og dermed sin egen fremtid for seg selv og sin egen familie som de er en del av. Man vet at man risikerer faktisk liv og helse ved en slik operasjon, for det informeres man åpent og ærlig om og det finnes hundrevis av artikler på nettet om både de det har gått bra for og de det ikke har gått bra for, men man er villig til å ta den risikoen for ens egen fremtids skyld. Og fremtiden er tross alt det viktigste vi har her i livet. Det er den vi har mulighet til å forme. Livet handler ikke bare om oss selv. Vi er en del av en familie, et sosialt fellesskap, vi har noen rundt oss som vi er glade i og andre er glade i oss og vi er viktig for andre mennesker selv om vi kanskje ikke vet det selv. Da må vi ta best mulig vare på livet vårt, først og fremst for vår egen del, men også for alle vi har rundt oss.

For meg har jo vektoperasjon hatt noen negative konsekvenser i form av min utvikling av min beinskjørhet, men likevel angrer jeg ikke fordi alt det positive veier opp for denne ene negative konsekvensen. Det er jo også noen andre mindre alvorlige konsekvenser som følger med en vektoperasjon, men de lærer man seg å leve med akkurat som man lærer seg å leve med epilepsi, diabetes, synshemning eller andre sykdommer. Det blir bare til at man tar hensyn til det. Den markante vektnedgangen jeg opplevde, fra BMI på 38,5 til i dag 21,5, har betydd så mye både for selvfølelse, selvtillit, det å tørre å hevde seg som menneske og kvinne, være i fysisk aktivitet, mestre hverdagens aktiviteter, oppleve sosial inkludering med andre og rett og slett føle seg vel i sitt eget liv og tives med seg selv.

Jeg er med i en Facebook-gruppe for vektopererte hvor det ble stilt følgende spørsmål: «Hva er den største forandringen i livet etter operasjonen? Noen som vil dele noe? Da tenker jeg ikke på vektnedgangen, men andre ting.» Det kom utrolig mange positive og flotte svar som jeg har valgt å dele her på bloggen, for det er faktisk viktig å dele det positive med en vektoperasjon også. Dessverre er vi mennesker flinke til å trekke med oss og trekke frem det negative. Dette her blir derfor en liste med alt det 24 kvinner valgte å dele av positive forandringer i livene sine etter å ha gjennomgått en vektoperasjon og opplevd vektnedgang.

  • Jeg føler meg mye lettere og fin i kroppen.
  • Jeg kan gå lengre uten å bli anpusten.
  • Jeg blir ikke så kjesken på alt mulig.
  • Det er lettere å klippe tåneglene.
  • Operasjonen hjelper meg til å spise lite og ofte.
  • Føler meg kjempefin og handler kjoler over en lav sko!
  • At ikke alt fokus er på vekt og hva man skal ha på seg.
  • Kunne få flere barn uten problemer.
  • Jeg synes det er godt og gøy å bruke kroppen.
  • Jeg tåler ikke all mat, men det er bare bonus siden det er mat jeg ikke bør spise.
  • Fått bedre selvfølelse, selvsikkerhet og ekteskapet har blitt bedre ettersom jeg tør å være litt mer frempå – jeg blomstrer!.
  • Turer og trening er noe jeg elsker og ikke noe jeg unngår.
  • Jeg kan våkne om morgenen og ikke lenger ha smerter i hofter og rygg, og i tillegg kjenne at alt er lettere.
  • Jeg kan stå på ski uten å ha vondt.
  • Jeg har kunnet kaste astmamedisinene mine!
  • Jeg føler meg mer våken og mer til stede i eget liv.
  • Lettere å knytte skoene mine.
  • Når jeg kommer inn i en klesbutikk spør de ansatte nå om jeg vil ha hjelp mens tidligere ble jeg oversett.
  • Jeg sover mye bedre og føler meg mer uthvilt.
  • Kan gå opp trapper uten å tro at man skal dø når man har kommet halvveis.
  • Får ikke gnagesår på innsiden av lårene fordi de gnisser mot hverandre.
  • Ingen hovne bein om kvelden.
  • Jeg tåler at godteriskålen står fremfor meg uten at jeg må spise av den.
  • Jeg har klart å slutte å drikke Pepsi Max.
  • Utsiden stemmer med innsiden.
  • Kan kjøpe klær på salg.
  • Jeg kan spise ute blant folk uten at folk stirrer.
  • Trives mye bedre med meg selv i en smal kropp.
  • Jeg kan gå i høye hæler uten å føle at ryggen deles i to.
  • Jeg får plass i en bil uten å føle at jeg må presse meg inn.
  • Jeg får fint plass i kun ett bussete.
  • Jeg slipper å tenke på at jeg overspiser – nå stopper det seg selv.
  • Før var jeg veldig synlig, men usynlig som kvinne.
  • Å bli behandlet som et menneske av andre. Folk holdt ikke opp døren engang eller snakket ikke til meg i en kø.
  • Før var jeg tjukk. Nå føler jeg meg tjukk.
  • Fra å ligge på sofaen til å løpe i skogen og gå over alt – hele tiden. Livet er bokstavelig talt lettere.

Og den beste kommentaren velger jeg å utheve her:

Jeg har fått livet i gave på nytt.

Ha en god 8. mai!

Bøkene om Mia, moren som hadde Emma, datteren som var traumatisert

Liza Marklund ga ut boken «På flukt» (eller «Gömda» på svensk) i 1995 der Mia, Maria Eriksson, var hovedperson sammen med sin datter. Jeg har valgt her å sitere bøkene i serien fra MTM lydboktjeneste, Legimus.se, i Sverige fordi jeg synes at svensk er et flott språk å lese på og fordi jeg behersker det godt. Boken «Gömda» har følgende bokomtale på svensk: «Berättelse om Maria som träffar en flykting från Libanon, förälskar sig och får en dotter med honom. Nu börjar en tid av misshandel, mordhot och kidnappningsförsök. Efter en tid träffar hon en annan man, gifter sig med honom och de får en son tillsammans. Maria tror nu att terrorn skall upphöra men det blir bara värre. Till slut får familjen lov att gå under jord och slutligen lämna landet.» Her er det en faktafeil. De får en datter sammen. Emma. Emma slutter helt å snakke i ett år etter at hennes egen far forsøker å drepe henne med kniv når han trenger seg inn i hjemmet deres. Etter dette begynner en lang runde med utredninger, men de kan ikke starte ordentlig terapi av Emma fordi hun fortsatt lever i en situasjon der hun fortsatt er truet på livet og må gjemme seg hver eneste dag. Mia og Emma bor da sammen med Mias nye mann, Anders.

Neste bok, «Aldri mer fri» på norsk eller «Asyl» på svensk ble gitt ut i 2004. Den starter med at de sitter på flyet mot Chile. Her kan de få sitt nye hjem langt borte fra egen familie og venner og bygge opp livet sitt på nytt. Boken har følgende bokomtale: «Del 2 i serien inledd med Gömda. Maria och hennes familj kommer tillbaka till Sverige efter sju månaders påtvingad vistelse utomlands. De tvingas efter en gömd tillvaro emigrera till Sydamerika för att slutligen söka asyl i USA. Röd tråd i den här spännande och skrämmande berättelsen, som bygger på ett verkligt kvinnoöde som lätt kunnat bli en pressnotis bland andra, är skräcken för upptäckt och myndigheternas handlingsoförmåga.»

Den 3. boken i serien ble utgitt i 2005, «Mias hemlighet», har Mia skrevet på egenhånd, noe jeg synes den bærer preg av, og er den dårligste oppbygde boken i serien. Mia får oppholdstillatelse i USA som den første skandinaviske kvinnen på flukt. Denne boken tar for seg livet i USA og der klarer de å bygge seg et nytt liv. I hvert fall gjør Mia og barna det, men en ny utfordring kommer: Anders ser ikke ut til å takle overgangen fra å ikke lenger måtte behøve å gjemme seg til nå å kunne leve helt fritt i USA. Det ender med skillsmisse. Og Anders avslører Mias hemmelighet nesten av ondskap overfor barna. Legimus omtaler boken: «Del 3 i serien inledd med Gömda. Maria Eriksson är ensam förf. efter att i del 2 ha samarbetat med Liza Marklund. När Mia och hennes barn får asyl i USA 2003 är familjen sargad efter tretton år på flykt. Under ett skilsmässogräl avslöjar Mias man, Anders, hennes djupa hemlighet; en gång svek Mia sitt eget barn. Sonen är nu vuxen och vet inte varför mamma försvann. Vill han förlåta henne? Och kan Mia förlåta sig själv?»

Den 4. boken, som igjen er skrevet av Liza Marklund på vegne av datteren Emma som jo hele bokserien har handlet om, er boken «Emma, Mias dotter» (utgitt i 2008) og der Emma forteller med sin stemme om sin ungdomstid og sin problematiske oppvekst. Den bestod mye av festing og rus. Hun forsøkte å flykte fra den vanskelige traumatiserte virkeligheten ved å skulle hele tiden ha det morsomt og late som om hun hadde det bra overfor venner. Den metoden har det med å fungere en stund, men så går man i veggen så det synger. Det slutter med at Emma blir gravid og må søke støtte hos sin mor som igjen støtter henne, men Mia har blitt alvorlig kreftsyk og har kort tid igjen å leve. Bokens omtale er som følger: «Del 4 i serien inledd med Gömda. Tar vid där Mias hemlighet slutade. Man får följa familjens liv i det nya hemlandet USA, och framför allt dottern Emma, som i «den svarta boken» får veta den sanning som ställer relationen mellan mor och dotter på sin spets. Emma flyr hemmet och börjar använda droger. Tack vare en graviditet lyckas hon ta sig ur beroendet. Man får även följa Mias kamp mot en dödlig sjukdom.»

Jeg har ikke lest den siste boken jeg nå skal nevne, som ble utgitt i 2009, men jeg registrerer at den ble utgitt og kanskje skal jeg lese den en dag? Jeg har hatt boken liggende på harddisk lånt som lydbok fra Sverige i noen år. Den er skrevet av Monica Antonsson og heter «Mia – sanningen om Gömda». Den har følgende bokomtale: «Många har upprörts av Liza Marklunds och pseudonymen Maria Erikssons böcker om den misshandlade och förföljda kvinnan Mia. Berättelserna som lanserats som sanna, men journalisten M.A. började tidigt ana att böcker och verklighet inte riktigt följdes åt. Hennes undersökningar resulterade i en annan historia som inte bara ställer frågor om det ursprungliga handhavandet av materialet, utan även om etik och moral på många plan.» Uten å ha lest den, tenker jeg umiddelbart at det er litt ufint å komme med slike påstander mot noen som ikke kan besvare eller forsvare de fordi hun ligger under jorden.

Når du er på moset kost…

I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt om mat i perioden hvor man skal ha moset kost etter at man har tatt enten gastric sleeve eller gastric bypass. På mange sykehus varer denne perioden i to uker og på enkelte sykehus i tre uker. Jeg synes det kan se ut til at de sykehusene som opererer med én uke flytende kost har tre uker moset kost og de som har to uker flytende kost har i de aller fleste tilfellene også to uker moset kost. I den første perioden med flytende kost skal alt kunne spises gjennom et sugerør,mens det i den mosede perioden skal moses med en stavmikser. Jeg tenker at mat som er most med en stavmikser lett ser temmelig uappetittelig ut og derfor kan det være godt nok at den er most med gaffel kombinert med at du tygger den godt. Som vektoperert skal du tross alt bruke god tid på å spise og da har du også god tid på å tygge maten godt – bruke den «stavmikseren» vi alle er utstyrt med fra naturens side. Husk også at du fortsatt kan spise det du kunne spise på flytende, men nå i litt tykkere konsistens, som tykkere smoothier. Og når jeg er inne på smoothier må jeg få lov til å rette på meg selv. Jeg skrev i forrige innlegg ang. flytende kost at man ikke kan ha bringebær i smoothien pga. steinene. Jeg har lest meg frem til at det samme faktisk også gjelder jordbær – det er jo også mange ørsmå steiner i jordbær om man virkelig skal være streng med seg selv. Om jeg hadde vært vektoperert i dag, ville jeg nok ha tatt en telefon til sykehuset mitt og spurt ang. jordbær fordi det er så mange svar og meninger å lese i sosiale medier.

Hvis du skulle bli i tvil om hva du skal gjøre, f.eks. etter å ha lest dette innlegget, på andre blogger eller i sosiale medier, anbefaler jeg deg å ringe til ditt sykehus og følge det de sier uavhengig av hva du måtte ha lest eller hørt av andre. Om det skulle oppstå komplikasjoner, har i hvert fall du ditt på det tørre ved å ha fulgt retningslinjene du har fått beskjed om. Husk at dette bare er to uker av hele livet ditt – det er bare en liten promille sett i den store sammenhengen.

Synes du det er vanskelig å komme på ideer til hva du kan spise? Tenker du at det er kun kjøttkaker, fiskeboller og eggerører som er mulig? Her har jeg forsøkt å lage en liste med noen forslag til deg:

  • karbonade
  • omelett/eggerøre
  • eggehakk
  • most avokado, rømme, skinke og pepper
  • cottage cheese
  • ferske reker
  • kjøttkaker
  • fiskekaker
  • fiskepudding
  • fiskeboller
  • fiskegrateng
  • medisterkaker
  • kjøttsuppe med kjøttfarse
  • chili con carne
  • potetmos (f.eks. variere med søtpotetmos eller sitronpotetmos) som tilsettes proteinpulver
  • kålrabistappe
  • pølse og potetmos
  • lapskaus som kokes godt
  • dampet laks i fiskesuppe hvor grønnsakene er godt kokt
  • biff (steke og deretter koke kjøttet veldig godt da det blir veldig mørt og mykt)
  • kyllingkjøttdeig (vær forsiktig med sterkt krydder før du kjenner din egen reaksjon)
  • kokte grønnsaker (f.eks. gulrøtter, blomkål, brokkoli) og mose det sammen med litt buljongvann
  • gryterett med kjøttdeig og grønnsaker
  • kyllingboller
  • lasagne
  • pureer (f.eks. blomkålpuré)
  • proteinpudding
  • semulegrynsgrøt eller fløyelsgrøt med Styrk og proteinpulver
  • havregrøt med havremel
  • 6 og 8 måneders babymat med salt og pepper

Jeg vil komme med én bemerkning her: Personlig ville jeg være litt forsiktig med medisterkaker. Grunnen til det er at de inneholder mye fett og jeg får lett en dumpingreaksjon av feit mat, men selv om jeg får det, er det ikke sikkert at andre får det. Her må man prøve seg frem, først med små mengder og deretter litt større porsjoner om man ser det går fint. Velg fiskekaker eller fiskepudding istedenfor fiskepinner. Fiskepinner er fritert i mye usunt fett.

Potetmos inneholder lite næring, men om du sper på med proteinpulver og bruker f.eks. Styrk melk som har et høyt proteininnhold, kan den gjøres mer næringsrik – og selvsagt lage den fra bunnen av og ikke disse pulverposene fra Toro. Du koker bare poteter, moser dem, ilsetter litt melk og smør og potetmosen er klar til servering. Når du lager den selv får den en mye bedre og helt annen konsistens enn de ferdige pulverposene man bare tilsetter vann.

Brød skal du ikke spise på moset-perioden. Den blir som en stor og seig klump med deig i magen og er tungt fordøyelig for en nylig operert magesekk. Noen sier at om du må spise brød, er ristet brød å foretrekke. I kategorien brød, inngår også selvsagt boller, vafler og pannekaker. I moset-perioden sier noen sykehus at knekkebrød ikke er tillat og noen sier at det er tillat. Det som uansett er viktig, er at man ikke skal ha knekkebrød som inneholder noen hele nøtter, frø og korn fordi de kan sette seg fast i skjøten i magesekken, men jeg kan ikke se noe galt i om du spiser knekkebrød du lager selv som ikke inneholder dette. De som sier at de spiser knekkebrød og som får lov til det av sitt sykehus, sier at pålegg de kan bruke er bl.a. syltetøy uten steiner (dvs. ikke jordbær- og bringebærsyltetøy), smøreoster, leverposteier og andre posteier, egg, makrell i tomat, skinke (gjerne hermetisk), røkelaks og hvitost. De tre siste påleggene forutsetter at man tygger godt. Kanskje så mye som opptil 15 tygg pr. munnfull. Som vektoperert har man lov til å ta rikelig med pålegg på maten. Vi spiser så lite uansett og det er der næringen befinner seg.

Når det gjelder pasta, oppfører denne seg som deigete brød i magesekken – og det er egentlig ganske logisk. Pasta er jo laget av eggeplommer og durumhvete og kan være ganske tungt fordøyelig for magen. Ris kan kokes svært godt slik at svelleprosessen er ferdig når du får den ned i magen, men ris er strengt tatt ikke anbefalt da det er tungt fordøyelig for magen og er «magefyll» med lite næring.

Det er noen ting du er anbefalt å vente med etter en vektoperasjon. Dette er f.eks. salat, erter og løk som lett kan gi luft i magen. Du anbefales også å vente med «trevlete» frukt som sitrusfrukt, rabarbra og asparges. I tillegg det jeg allerede har nevnt som salat, nøtter, mandler og deigete brød. Du kan spise eple og pære, men disse må være skrelt og helst kokt eller ev. most til en puré. Du kan også skrelle nektarin og vannmelon går bra å spise om du ikke får i deg steinene. Det er også mange som ikke tenker over at paprikaen egentlig bør være skrelt fordi skallet på paprikaen blir små biter. Agurk og tomat går bra, men det bør være most.

Men jeg er opptatt av at det skal være lov å kose seg litt også som vektoperert. Du kan eksempelvis kose deg med iskrem, tyktflytende smoothie, frukt/bær sammen med vaniljekesam eller hva med milkshaker? Elller kanskje stekt eple med kanel?

Mange har panikk om vekten stopper opp eller vekten begynner å gå sakte nedover. Det er helt normalt og ingen fare – det er kanskje til og med sunt for kroppen din. Det er ikke uvanlig å oppleve et platå allerede i moset-perioden, men dette er som oftest ikke langvarig siden vi har fått det kraftige virkemiddelet til å gå ned i vekt som en vektoperasjon er. Det du bør gjøre når du opplever at vekten står stille eller kanskje til og med går litt opp, er å fortsette som før og ikke få panikk med å ville spise enda mindre. Med en så liten magesekk lever du allerede på et minimum av hva kroppen trenger. Sammenlign hva du spiser i dag som vektoperert med hva du spiste før operasjonen. Du skal jobbe ekstremt hardt og bevisst for å sprenge magesekken. Noe du skal ha et veldig bevisst forhold til for å oppnå vektnedgang, er drikkemønsteret ditt rundt måltidene. Unngå å drikke rett før, under og den første halve timen rett etter et måltid. Om du gjør dette, gjør i hvert fall du ditt for å legge best mulig til rette for vektnedgang.

Helt til slutt to tips: Det finnes en app som heter «Bariatric IQ» (lenke til en side med video) som kan hjelpe vektopererte med å registrere vekttap, finne oppskrifter, forslag til dagsmenyer, motiverende sitater, få informasjon om operasjonene osv. I tillegg har du bloggen Mat for minimagen der du vil finne en del oppskrifter som er tilrettelagt for deg som både er nyoperert og kommet litt lenger ut i løpet.

Jeg tenker på min venninne som ligger på operasjonsbordet i dag

I dag går mine tanker til min venninne. De siste fire ukene har hun gått på lavkaloridiett mot å endelig få utført sin gastric sleeve (samme som jeg tok i september 2013). Jeg husker godt tiden på sykehuset enda. Jeg ble lagt inn kvelden før. Jeg var heldig og fikk enkeltrom, men samtidig var det litt kjedelig siden det ikke var noen å snakke med. Jeg ønsket ikke å tusle rundt på avdelingen som var ukjent og fremmed, siden jeg var blind og ikke fant frem. Jeg var sistemann som skulle opereres og ble ikke trillet opp til operasjon flør klokken var over 13.30. Jeg ble stroppet fast til operasjonsbordet med armer og bein og de satte operasjonsbordet i skrå posisjon. Jeg stod støtt nok. Det var det de skulle teste. Operasjonen foregår visstnok i den posisjonen. Jeg fikk oksygenmasken over nese og munn, narkosen ble satt i blodet og jeg sovnet – og våknet på oppvåkningen. I epikrisen kan jeg lese at selve operasjonen tok 23 minutter. Alt gikk problemfritt for seg. Der fikk jeg kvalmestillende intravenøst selv om jeg ikke var kvalm. Noen kom og ga meg smertestillende. Noen kom og tok blodtrykket. Noen stakk meg i fingeren for å måle blodprosent og blodsukker. Jeg døste litt ut og inn av søvnen. Jeg ble liggende på oppvåkningen til neste morgen. I løpet av natten begynte jeg å få sterke smerter under venstre brystkasse som ilte ned i armen. Sykepleieren beroliget meg med at det var helt normalt og at det var luftsmerter. Det hadde jeg lest om. Det skyltes at kirurgen hadde fylt opp buken min med gass under inngrepet. Det beste botemiddelet mot luftsmerter er bare én ting, nemli å gå og gå, særlig oppover i trapper. Jeg, som blind, hadde litt begrenset bevegelighet, men jeg gikk frem og tilbake på rommet. Når samboeren min kom på besøk, tok vi oss noen turer ut i gangen. Smertene mine var helt borte etter en times tid.

Det var noen ting de stresset mer med enn annet på sykehuset. Det viktigste var drikke. Vi måtte drikke, drikke og drikke. Hver eneste milliliter av det vi fikk ned ble notert ned i en drikkeliste. Første dagen fikk jeg i meg 1.080 ml. Det ble godkjent og jeg kunne erklæres klar for hjemreise. Det andre de ville undersøke var om vannlatningen var kommet i gang. Det var ikke nødvendig å sjekke på meg ettersom saken løste seg selv med subrapubisk kateter (urinkateter).

Dagen etter operasjonen (12. september) ble vi 6 som hadde fått gjennomført operasjon samlet rundt ernæringsfysiologen. Vi var alle ganske pjusk, medtatte og slitne etter operasjonen. Jeg følte meg i hvert fall tygget på og spyttet ut igjen og plassert på en stol, og der ble det forventet at jeg skulle sitte skolerett i ryggen med glød i øynene og notatblokken fremme for å få med meg alt som ble sagt. Det siste var det ingen av oss som hadde. Hun fortalte hva vi burde gjøre for å få i oss det viktigste av næring og hva vi burde ta av vitaminer og kosttilskudd. Hun snakket også om viktigheten av å bli fulgt opp med blodprøver.

Da klokken ble ca. 10.00-tiden fikk jeg endelig servert mitt første måltid som gastric sleeve-operert. Det var litt silt bringebæryoghurt og litt næringsdrikk. Jeg var så utrolig sulten etter å ikke ha spist noen ting på to dager. Jeg hev det hele i meg i løpet av noen få strakser. Jeg ble dårlig. Følte meg uvel, svimmel, hjerteklapp og kaldsvette. Jeg forstod ikke hva det var og jeg turte ikke si noe. Sykepleieren stresset ut og inn for å gjøre meg utskrivelsesklar. Jeg ville ikke gjøre annet enn å sove. Bare sove og være i fred. I dag vet jeg at jeg opplevde min første dumping. Det var denn første, men ble ikke den siste.

Jeg håper operasjonen og sykehusoppholdet går fint for min venninne og at tiden hun nå har fremfor seg vil gå så smertefritt som mulig. Husk at jeg er her for deg om du skulle lure på noe!

Viktigheten av flytende kost etter en vektoperasjon og noen tips på veien

Det er noe variasjoner fra sykehus til sykehus på hvor lenge man skal følge flytende og moset kost. Noen sykehus sier én uke på flytende kost og to uker på moset kost mens andre sykehus sier to og tre uker på flytende og to og tre uker på moset. Uansett hva du ser og hører at andre sier f.eks. på sosiale medier, skal du alltid følge det ditt eget sykehus har sagt at du skal gjøre. Det kan også se ut til at de har økt lengden på tiden med flytende og moset kost de siste 6-7 årene. Tendensen går mot at perioden med flytende og moset kost forlenges om jeg har forstått det riktig. I Facebook-gruppen «Slankeoperasjon leste jeg i dag et innlegg fra 2016 der et medlem hadde spurt ditt sykehus hvorfor det var så forskjell fra sykehus til sykehus på hvor menge man skal gå på flytende og moset kost. Han fikk følgende svar som var fritt gjengitt:

«Vi har dokumentert og forsket på magesekken til flere hundre pasienter hver uke etter operasjon med gastroskopi og sett at magesekken har magesår opptil 3 måneder etter operasjonen. Derfor må alle ta Somac i 100 dager. Når det gjelder mat er det aller størst fare for rifter i magesåret den første måneden som har sine egne ulemper vi vil unngå. Dette i tillegg til å innarbeide seg gode rutiner med mat og drikke (ikke sammen med mat selvfølgelig) samt gi tarmene god nok tid til tilvenning av «hardere» kost mer skånsom ville gi pasienten et bedre og mer varig resultat. Vanligste feilen er at overvekts opererte drikker for tidlig etter måltid og derfor bruker tarmen som magesekk, og man får plass til mye mat i 10 m. tarm og vil derfor ikke oppnå så godt resultat som muligens er ønsket.»

Etter en vektoperasjon skal man ikke først og fremst tenke på antall kalorier man får i seg når man spiser normalt og velger riktig. De begrenser seg selv når man har et vanlig sunt kosthold med en så liten magesekk, men man skal ha fullt fokus på proteiner for at kroppen skal få nok stoffer å bygge kroppen av slik at den ikke forfaller. Som vektoperert ligger man på ca. 1.300-1.500 kcal i døgnet (og derav vektnedgangen), noe som er halvparten av det en ikke-operert spiser, og da sier det seg selv at det er viktig at man får i seg de riktige og viktigste næringsstoffene. Viktige proteinkilder kan f.eks. være egg, kjøtt og melkeprodukter. Det er også viktig å bruke proteinpulver i kosten. Selv bruker jeg 100% Whey Gold Standard som jeg kjøpte fra Gymgrosisten av 900 g, men du får dem i 4,5 kg også. Du får de i ulike smaker, som sjokolade, vanilje, banan, jordbær, karamell osv. Jeg vet at apotekene selger proteinpulver, som f.eks. dette proteinpulveret fra Fresubin, men det var sannelig dyrt… Det koster 178 kr. for 300 g som rekker til 10 dager om du holder deg til minste anbefalte dosering som er 10 g tre ganger til dagen. Jeg registrerer også at pulveret inneholder laktose.

Det kan særlig være vanskelig å få i seg nok næring i de ca. to ukene man skal gå på flytende kost. Flytende kost vil si det du kan spise/suge gjennom et sugerør. Det er viktig at det flytende ikke inneholder klumper fordi de kan sette seg fast i de kirurgiske stiftene du har igjen inni magesekken som holder sårkantene sammen. For ordens skyld, de stiftene de har brukt de siste 15 årene slår ikke ut på CT- og MR-undersøkelser. Hvis du f.eks. skal spise supper som inneholder klumper, er det viktig at du enten siler suppen eller kjører den grundig med stavmikser. Stavmikseren kan virkelig bli din gode venn i denne perioden. To uker på flytende kan virke lenge og noen kan få brekningsfornemmelser etter hvert. Da kan det være et tips jeg har hørt å fryse ned det flytende i fryseposer og suge på det for å få det i seg.

Nedenfor har jeg laget en liste over hva som kan spises under den flytende perioden. Smoothie er jo både forfriskende, næringsrikt og godt, men husk å ikke lage den for tykk og viktigst: Ikke bruk bringebær i smoothien da steinene ikke er flytende. I tillegg til ulike melkeprodukter, er jo supper mye brukt. Om du har ork og tid anbefaler jeg at du lager dine egne, hjemmelagde supper. De smaker mer og er mer rike på næringsstoffer, men om du ikke har tid til det er alle posene man får tak i et godt alternativ. Mange tenker automatisk da på Rett i koppen-posene, men jeg vil faktisk anbefale deg å koke opp f.eks. en vanlig porsjon suppe, si tomatsuppe, og kjøle den ned i kjøleskapet. Når du skal spise, måler du opp ca. 1,5-2 dl og varmer opp. Du har suppe for mange måltider i en vanlig pose med tomatsuppe som tar 8-10 dl væske. Dette er mye mer økonomisk i hvert fall og jeg synes det smaker bedre. Det er dessuten lettere å tilsette suppen ekstra som proteinpulver, lettrømme, kesam, melk e.l. og ikke bare det kokende vannet som skal i Rett i koppen-posene. Husk at melk, fløte, rømme, crème fraîche osv. kan kjøpes laktosefritt som tåles av de fleste som reagerer på melk, bortsett fra de som har laktoseproteinintoleranse. Samboeren min reagerer eksempelvis på melkeprodukter, men ikke de laktosefrie. De laktosereduserte produktene derimot reagerer han på.

Om du tenker at du vil lage opp mye før operasjonen til å fryse ned i porsjoner, vil jeg i hvert fall anbefale deg å være litt forsiktig med det. Det samme med å handle inn stort av flytende matvarer for de kommende to ukene. De fleste etter en vektoperasjon vil i større eller mindre grad oppleve at smakssansen endrer seg. Ting du likte før operasjonen smaker slettes ikke godt etterpå og motsatt mens annet liker du fremdeles. Med andre ord risikerer du å ha mye i frysen du ikke kan tåle smaken av som vektoperert. Her må du bare prøve deg frem etter vektoperasjonen og bli kjent med din nye kropp og gane på nytt. Selv husker jeg ikke så mye mat, men endring har det vært uten at jeg er i stand til å huske det i dag 5 1/2 år senere. Det jeg merker mest når det kommer til mat etter operasjonen, er at før operasjonen elsket jeg sterk mat og hev t.o.m. et par chilier oppi lapskausen. Nå må jeg blande ut kjøttdeigen til tacoen med ris fordi den blir for sterk. Jeg likte ikke søtt godteri og om jeg skulle spise noe, gikk det mest i syrlig, surt eller salt godteri.

Her er listen jeg laget ved å se på innlegg 5 år tilbake i tid i Facebook-gruppen jeg nevnte:

  • saft/vann
  • juice
  • melk
  • Styrkmelk (laktosefri og fettfri)Ssjyr blandet ut med melk
  • næringsdrikk
  • Yt proteinshake
  • Yt restitusjonsdrikk med sjokolademelk
  • Biola
  • mager kesam
  • yoghurt
  • Propud utblandet med f.eks. melk
  • løs semulegrøt/fløyelsgrøt
  • tynn smoothie uten biter (gjerne med Styrkmelk og proteinpulver) og med frukt eller bær
  • sorbet med proteinpulver
  • buljong
  • kaffe latte
  • kakao
  • silt fruktsuppe
  • silt rett i koppen-suppe (ev. større suppe man porsjonerer og varmer opp)
  • skrell og fjern kjernen til eple eller pære og kok dem med 1/2 ts kanel og 1/2 ts kardemomme sammen med litt vann og kjør det med stavmikser.
  • kok opp wok-grønnsaker med buljong og mos dem med stavmikser
  • mose fiskeboller med litt kraft
  • mose erter
  • betasuppe most med stavmikser
  • grønnsakssuppe most med stavmikser
  • suppe laget på pastasaus/sursøtsaus osv. med ekstra proteiner som kokt egg, ost, skinkeeller fisk og kjør det med stavmikser
  • kremet kyllingsuppe med proteinpulver og mager kesam
  • kremet blomkålsuppe med proteinpulver og mager kesam
  • havresuppe (kok opp rød saft og kjør væsken med havregryn i stavmikser)

Og hvis du får lyst på litt dessert kan du jo prøve noe av dette:

  • koke opp frosne skogsbær og sile dem og gjerne ha litt vaniljesaus på
  • gelé
  • eggedosis
  • saftis
  • iskrem

Jeg håper du fikk litt tips og inspirasjon. Det er mye mer du kan spise på den flytende perioden enn kun yoghurt, melk, smoothie og supper. Bare husk at det skal være så flytende at det skal kunne suges gjennom et sugerør og viktigst, det må ikke inneholde klumper.

Og tips til hjemmelagde supper sier du? Her er et knippe forslag jeg har funnet til deg. Du finner dem ved å spørre Mr. Google, men oppskrifter på Matprat.no eller Aperitif.no gir som regel god mat. Men igjen, husk å bruk stavmikser for å jevne ut klumper i suppen og om du ikke får ut alle klumpene må du sile den i tillegg. Det kan nok også være en fordel å være litt forsiktig med chili og andre sterke krydder i begynnelsen til du kjenner din egen kropp på nytt igjen etter operasjonen. Den har vært igjennom en stor endring.

  • aspagessuppe
  • blomkålsuppe
  • brokkolisuppe
  • fiskesuppe
  • fransk løksuppe
  • gresskarsuppe
  • grønnsakssuppe (gjerne med kjøtt eller pølse)
  • gulrotsuppe
  • hvitløksuppe
  • kjøttsuppe
  • kyllingsuppe
  • løksuppe
  • maissuppe
  • minestronesuppe
  • paprikasuppe
  • potetsuppe
  • spinatsuppe
  • tomatsuppe

Julen i Vest-Telemark 2018

Vår jul startet fredag 21. desember. Da satte vi oss på Haukeliekspressen og hoppet av i Vinje og var hos min samboers sine foreldre frem til lillejulaften. Vi var heldige. Det var kolonnekjøring over fjellet, men de åpnet for vanlig ferdsel et kvarter før vi kjørte over. Jeg hadde jo med både troikakonfekt, kransekake og julekake med rosiner og sukat i til svigermor. Julekaken ble svært gledelig og godt mottatt. Det var en rolig atmosfære hjemme hos de. Vi koste oss med lange frokoster, spilte litt spill, skravlet mye og spiste småkaker inntil kaffen. Svigermor kjørte oss til mine foreldre på lillejulaften. Det er halvannen times biltur, så det er jo overkommelig. Hjemme har vi risgrøt på kvelden om lillejulaften. Samboeren min var heldig og fikk mandelen. På julaften spiste jeg kalkunfilet med ris og bearnaisesaus. Jeg turte ikke prøve meg på ribbe, pølse og medisterkaker i frykt for å få dumping pga. alt fettet etter vektoperasjonen, men jeg skal være så ærlig å innrømme at i år savnet jeg den tradisjonelle julemiddagen selv om vi hadde spist julepølse og medisterkaker søndagen uken før.

Jeg fikk mye fint til jul – i år også. Jeg og samboeren min fikk til sammen hele 6 sengesett. Jeg fikk i tillegg nye gardiner til stuen min og matchende duker i litt mørk blå farge av min søster. Ellers fikk jeg tre gavekort, bluetooth-headset, pilatesball, parfyme og en overdel.

Jeg hadde ønsket meg en pilatesball til jul. Da jeg var på Røysumtunet i vår, fikk jeg noen øvelser av fysioterapeuten for hoftene og bekkenet som skulle gjøres på pilatesballen. Jeg har vært veldig bra i ryggen og hoftene denne julen. Jeg har nesten ikke hatt smerter, bortsett fra når jeg har ligget for mye i en uheldig stilling. Det har vært utrolig godt å få en pause fra smertene. Jeg nyter det så lenge det varer!

Jeg hadde jo bursdag 2. juledag. Når jeg stod opp, fyrte pappa løs med «Hurra for deg» med Olga Marie fra Solo-reklamen som gikk for en del år siden. Søsteren min sendte opptak av barna på 8 og 10 år som sang «Happy birthday to you» til meg. Etter en god frokost åpnet jeg gavene. Jeg fikk to gavekort, pensko, ispigger til krykkene, hårføner og tykke sokker. De tykke sokkene la jeg igjen i Vinje og de kommer til å gi de videre til en hjelpesending til Latvia. De hadde antiskli under seg og det kunne jeg tydeligvis ikke gå med. Jeg subber med føttene langs gulvet for å oppdage hindringer før jeg snubler i dem og med antiskli under sokkene gikk ikke det så bra. Jeg hadde dårlig samvittighet som la igjen en julegave, men når jeg vet at det er noen trengende i Latvia som får dem gjorde det det litt lettere. Min mor vertet oss opp etter alle kunstens regler denne dagen. På formiddagen fikk vi servert rullekake med bringebærsyltetøy – hun er ekspert på rullekake! Til middag ble det servert kalkunbryst og etterpå var det selve bursdagskaken som ble satt frem. Marsipankake. Det var riktignok kjøpt fra kakedisken, men den gjorde nytten og var svært god. Hele dagen var et eneste stort spisegilde.

Samboeren min og jeg ble kjørt tilbake til Vinje 3. juledag hvor vi var med i familiemiddag hvor det ble servert en nydelig reinsdyrsteik med tilbehør. Til kaffen hadde Besta på 94 år laget sin utrolig gode, men mektige, mokkakake som jeg fikk oppskrift på. Vi skravlet og noen satte seg til å spille litt spill. Besta har ganske fremskreden forkalkning på netthinnen som gjør at hun ser temmelig dårlig. Jeg synes det er så leit å se hvordan det nedsatte synet hemmer henne i det daglige når jeg vet hvor godt hun kan klare seg med de riktige grepene og hjelpemidlene, men jeg vet jo det er stor forskjell på å bli synshemmet etter å ha sett normalt i 90 år og ha vært svaksynt i 15 år og blind i 20 år (som meg). Besta har levd i 90 år med å bruke synet sitt og gjør store anstrengelser for fortsatt å kunne bruke den lille synsresten hun har. F.eks. når hun skal slå på radioen, bruker hun lommelykt for å få nok lys til å se knappene, men fortviler over gjenskinnet fra knappepanelet. Jeg har så lyst til å si: Bruk fingrene, Besta.

På fredag (28. desember) satte vi oss på bussen tilbake til Bergen. Da dro både lillesøsteren og storebroren med partner til sitt og da fant vi også ut at vi like gjerne kunne dra hjem. De fleste tar storrengjøringen før jul, men jeg er litt original og begynner etter jul. Jeg fikk jo disse flotte skålene og vannkaraffelen av venninnen min til jul. Jeg fikk lyst til å plassere dette i vitrineskapet mitt og lørdag 30. desember satte jeg i gang med bøtte og klut. Jeg fikk tatt alle kjøkkenskapene og vitrineskapet i løpet av tre-fire timer og laget et godt system.

Svar på måling av beintettheten

Fredag 6. juli hadde jeg time ved Reumatologisk avdeling på Haukeland for måling av beintettheten. Jeg begynte å mistenke at jeg hadde utviklet beinskjørhet etter gastric sleeve-operasjonen jeg tok i september 2013 da jeg har måttet besøke tannlegen nokså mange ganger det siste året. Jeg registrerer også at om jeg har sittet i en litt uheldig stilling med bøyd rygg, må jeg jobbe litt de første 8-10 skrittene for å få rettet ut ryggen. Om det skyldes skjelettet eller skaden jeg har i ryggen etter epilepsianfallet vet jeg ikke. Jeg spiser og drikker dessuten svært lite meieriprodukter.

Undersøkelse av beintettheten foregår ved røntgen. Jeg la meg på rygg med armene langs kroppen på en benk i 4-5 minutter mens bildene av hofter og korsrygg ble tatt. Det var med andre ord ikke en vanlig røntgenmaskin der bildet tas på noen få sekunder. Jeg fikk en «kloss» mellom anklene slik at jeg lå litt bredbeint. Trolig for å få riktig stilling i hoftene. Når bilder av ryggen skulle tas, fikk jeg denne under føttene slik at jeg fikk stilling som om jeg satt på en stol og fikk dermed ryggen godt ned i underlaget.

I artikkelen «Langtidsresultater etter Gastrisk Bypass og Gastrisk Sleeve» står det: «Mange studier har vist redusert beintetthet de første årene etter fedmekirurgi, og det er også vist økt frakturforekomst lang tid etter fedmekirurgi. Hvorvidt økt frakturforekomst skyldes økt fysisk aktivitet eller er relatert til osteoporose, er ikke avklart. Det er likevel anbefalt å gi calcium-vitamin D-tilskudd og gjøre beintetthetsmålinger etter fedmekirurgi.»

Legen på reumatologisk avdeling sa at svaret ville foreligge hos fastlegen min om tre uker, men allerede etter 4 dager fikk jeg en melding fra fastlegen på Helsenorge. Han skrev at jeg har utviklet beinskjørhet og at han hadde skrevet ut Calcegran Forte til meg. Han sa også at vi kunne snakke om oppstart på bisfonat eller østrogen i neste konsultasjon. Jeg måtte også ta blodprøve. Vedlagt til meldingen lå også svaret fra reumatologisk avdeling. Der kunne jeg lese at T-skåret i hoftene ble målt til -2,5 og i korsryggen -3,4.

I artikkelen «Osteopeni» forklares disse verdiene slik: Osteopeni betyr rett oversatt «lite bein». Beintettheten blir oppgitt som ein såkalla T-skår. Ei gjennomsnittleg kvinne 30-40 år har T-skår 0. Kvinner med beinskjørhet har T-skår minre enn -2,5. Kvinner med høg beintetthet har T-skår +1 eller +2. Osteopeni betyr at du har T-skår mellom -1 og -2,5.»

Øvelser for piriformis og bekkenområdet

I dag hadde jeg en ny time med fysioterapeuten. Hun hadde med seg en treningsmatte og en stor ball. Hun sa at hun hadde med seg 8 øvelser som skulle øke bevegeligheten i bekkenområdet og en øvelse for å strekke ut piriformismuskelen. Vi begynte så smått på ballen ved å gjøre ulike bevegelser, som å lage små sirkler begge veier, 8-tall begge veier, forsøke å løfte opp hoften, vippe bekkenet, men ikke ryggen, forsiktig frem og tilbake. Jeg skulle også ligge på ryggen med leggene på ballen og løfte setet og bevege føttene frem og tilbake oppå ballen. Hun sa at hun så stor forskjell på min høyre og venstre side. Jeg har mindre muskler på høyre side og strever tydelig mer med å få kontakt med bevegelsene. Etterpå skulle jeg legge meg ned på gulvet og ligge over det ene beinet som var bøyd samtidig som jeg strakte det andre beinet bakover. Det var utrolig vondt, men jeg erfarte at selv om det var vondt, føltes det også godt. Jeg følte at hele kroppen svevde litt etterpå.