Litt om meg - det jeg ikke skriver om... [klistret]

Skrevet av Lise man 07/01/2019 - 14:54

I denne bloggen skriver jeg mye om livet mitt som vil innebære det å trenge hjelpemidler som blind og bevegelseshemmet, det å ha epilepsi, det å ha permanent urinkateter og følgene med det, det å leve med kroniske smerter, det å være vektoperert, det å være beinskjør i ung alder, det å leve med en synshemning, hjelpeapparatet m.m. Jeg har mange utfordringer, men livet mitt er jo heldigvis MYE MER enn det, men det er bare det at det ikke får så mye plass i denne bloggen. I dette innlegget skal du bli kjent med mine interesser og det jeg ikke skriver så ofte om her.

Hvem er jeg?
Jeg heter Lise og har bodd i Bergen siden 2005, men kommer opprinnelig fra Vest-Telemark. Her bor jeg sammen med samboer. Født i desember 1982, riktignok tre måneder for tidlig, men jeg klarte meg heldigvis.

Min kjære PC
Jeg fikk min første PC i 4. klasse (1994) og etter å ha blitt tvunget av min far til å lære touch (jeg er takknemlig i dag - for å ha sagt det) ble jeg god venn med PC-en. Jeg brukte på den tiden stor skjerm med forstørrelse, men gikk i 1998 over til å bruke tale og punktskrift (leselist) for å kunne følge med i den økende mengden pensum på videregående og høyere utdanning siden synet mitt begynte å bli dårligere. I dag bruker jeg PC daglig og har tilkoblet punktskriftsskriver, vanlig skriver og både A4- og A3-skanner til PC-en. Jeg har både bærbart og stasjonært utstyr. Jeg hører mange synshemmede si at iPhone erstatter mer og mer deres behov for PC, men den kan jeg ikke kjenne meg igjen i. For meg skriver jeg altfor ineffektivt på iPhone - selv med leselist som har punkttastatur. Dessuten er det for tungvint å skulle veksle mellom mange programmer samtidig. Jeg skriver mye på pC-en, alt fra private dokumenter til organisasjonsdokumenter, er på diskusjonsforum og Facebook, leser nyheter, skanner inn bøker osv.

Facebook
Men, en ting vil jeg si, om du skriver en statusoppdatering på Facebook og venter på at jeg skal trykke liker på den, tror jeg du bør vente evig. Jeg leser så og si aldri statusoppdateringer til vennene mine. Ikke fordi jeg ikke er interessert i vennene mine, men fordi det ikke er slik jeg bruker Facebook. Jeg bruker Facebook mer som et diskusjonsforum. Jeg bruker maksimalt 30-40 minutter på Facebook hver dag, men mer de dagene jeg er sengeliggende. Jeg er medlem i nærmere 60 mer eller mindre aktive grupper og følger med i aktiviteten på disse. Jeg er lite aktiv selv, men det går i perioder. Gruppene er interessante for synshemmede, førerhundbrukere, vektopererte, kroniske smertepasienter, epileptikere, PTSD-pasienter, urostmi-opererte, mennesker med osteoporose m.fl.

Kjøkkensysler
Min hovedinteresse, og som jeg i perioder bruker mest tid på for utenom PC-en, er å stå på kjøkkenet enten det gjelder middag, dessert, baking av kaker eller gjærbakst. Favoritten er nok gjærbakst. Men siden vi bare er to i vår husstand må jeg forsøke å begrense meg litt, men jeg forsøker å finne anledninger til å bake, som til jobben til samboeren min, til assistenten min, til familie eller venner om vi skal besøke de eller får besøk, arrangement osv. Middager lages så og si alltid fra bunnen av her i heimen og samboeren min får alltid hjemmebakt brød med seg som niste.

Lese oppskriftsbøker
Jeg bruker mye tid på å lese oppskrifter enten jeg finner de på nettet eller i oppskriftsbøker. Ja, jeg er så gammeldags at jeg låner oppskriftsbøker på biblioteket (og har kjøpt en del brukte bøker) og skanner dem inn fordi jeg ikke orker å ha uoversiktlige oppskriftsbøker på lyd eller i mange permer i punktskrift, men i et dokument jeg kan søke i. Jeg har et omfattende oppskriftsregister på en lukket blogg kun jeg har tilgang til som gjør det enkelt å finne frem i over 3.000 oppskrifter jeg synes virker fristende.

Lese vanlige bøker
Men jeg leser også annet enn oppskriftsbøker. Jeg hørte på min første lydbok, "Georgs magiske medisin" av Roald Dahl, da jeg var 6 år og siden da var leselysten vekket. Jeg liker særlig bøker fra virkeligheten, kriminalromaner, dokumentarer, biografier og enkelte slektsromaner. Bøker er kanskje noe jeg kan bli flinkere til å skrive om her på bloggen.

Media - TV og podcast
Jeg ser lite på TV-boksen, for å kalle det for det, men jeg bruker mobilen mye og ser på programmer som interesserer meg i NRK TV-appen og TV2 Sumo. Da kan jeg se hva jeg vil når det passer meg - og jeg trenger ikke sitte i den kjedelige sofaen i stuen... Det eneste jeg og samboeren min ser på TV sammen er Dagsnytt Atten når vi spiser middag. Ellers er TV-boksen av her i huset. Når jeg ser på TV liker jeg gjerne å slappe av på sengen eller jeg sitter gjerne og skanner inn bøker. Det gjør den kjedelige innskanningen litt lettere å komme seg igjennom. Noe annet jeg har en del abonnement på, men som jeg ikke er like flink til å høre på fordi jeg ikke prioriterer å bruke så mye tid på det, er podcaster. NRK lager mange bra og seriøse podcaster.

Organisasjonsarbeid
Jeg deltok på mitt første årsmøte i 1998 (da var jeg 16 år) og ble valgt inn i et regionalt styre og siden har jeg hatt ett eller flere verv i ulike organisasjoner opp igjennom årene, hovedsakelig sekretær- og lederverv. Jeg er glad i systematikk og skriftlig arbeid. Jeg synes det er viktig å støtte opp om organisatorisk arbeid. Ikke bare ved å være aktiv selv i form av verv, men også ved å være medlem og betale medlemskontingenten. På den måten støtter man opp om en organisasjon som driver viktig interessepolitisk arbeid overfor myndigheter og andre, kanskje jobber med forskning og som gjør et viktig arbeid for medlemmene sosialt gjennom lokale aktiviteter. Pr. i dag er jeg medlem i fem organisasjoner hvorav fire er for funksjonshemmede og den ene er for Norsk Epilepsiforbund.

Synsrehabilitering
Noe jeg brenner sterkt for er at synshemmede skal få en så god hverdag som mulig, noe jeg føler jeg er med på gjennom mitt engasjement som rehabiliteringsassistent i Norges Blindeforbund. Det føler jeg også at jeg er med på gjennom mitt organisasjonsarbeid. På Blindeforbundets rehabiliteringskurs får jeg være med på å se at deltakerne tar styring over livet sitt tilbake gjennom øvelse på ferdigheter (f.eks. gjennom formingsaktiviteter og matlaging)og mestring av kjøkkenhjelpemidler, lydbokspillere, bruke hvit stokk, kikkerter og biller, lese-TV og luper, datatekniske hjelpemidler, punktskrift, øve seg på å bruke hender istedenfor synet osv. Jeg gir primært undervisning i punktskrift/taktil trening og IKT-faget som i tillegg til PC, også innebærer bruk av iPhone, men jeg kan også gi opplæring i bruk av lydbokspillere. Jeg bor på kurssenteret gjennom hele døgnet sammen med kursdeltakerne. Det er ikke uten baktanke at jeg tar med meg strikketøyet til kveldskaffen. De fleste deltakerne har en liten synsrest og når de ser at jeg som helt blind kan sitte og strikke på pinne nr. 3 og 4, tenker de at "da må det være mulig for meg også". En viktig rolle jeg har som rehabiliteringsassistent, likeperson, er å vise at det er mulig å leve et godt liv selv om man ikke ser - og det er det. Alle vi assistenter, som er et godt team på i alt 30 personer som jobber i en turnus, har et godt humør og latteren sitter løst. Dette kunne jeg ha skrevet mye om, men det får vi ta senere.

Det jeg nesten ikke er interessert i
Det er én ting jeg ikke interesserer meg for som kanskje kan virke litt uvanlig for mange. Jeg hører så og si aldri på musikk. Jeg kjeder meg når jeg hører på musikk. Om jeg en sjelden gang skal høre på musikk, blir det som regel enten melodiøs trance eller Enya. Jeg liker også den gode, gamle 80-tallsmusikken.

Stikkord

Jeg tenker på min venninne som ligger på operasjonsbordet i dag

Skrevet av Lise man 18/03/2019 - 14:07

I dag går mine tanker til min venninne. De siste fire ukene har hun gått på lavkaloridiett mot å endelig få utført sin gastric sleeve (samme som jeg tok i september 2013). Jeg husker godt tiden på sykehuset enda. Jeg ble lagt inn kvelden før. Jeg var heldig og fikk enkeltrom, men samtidig var det litt kjedelig siden det ikke var noen å snakke med. Jeg ønsket ikke å tusle rundt på avdelingen som var ukjent og fremmed. Jeg var sistemann som skulle opereres og ble ikke trillet opp til operasjon flør klokken var over 13.30. Jeg ble stroppet fast til operasjonsbordet med armer og bein og de satte operasjonsbordet i skrå posisjon. Jeg stod støtt nok. Det var det de skulle teste. Operasjonen foregår visstnok i den posisjonen. Jeg fikk oksygenmasken over nese og munn, narkosen ble satt i blodet og jeg sovnet - og våknet på oppvåkningen. I epikrisen kan jeg lese at selve operasjonen tok 23 minutter. Alt gikk problemfritt for seg. Der fikk jeg kvalmestillende intravenøst selv om jeg ikke var kvalm. Noen kom og ga meg smertestillende. Noen kom og tok blodtrykket. Noen stakk meg i fingeren for å måle blodprosent og blodsukker. Jeg døste litt ut og inn av søvnen. Jeg ble liggende på oppvåkningen til neste morgen. I løpet av natten begynte jeg å få sterke smerter under venstre brystkasse som ilte ned i armen. Sykepleieren beroliget meg med at det var helt normalt og at det var luftsmerter. Det hadde jeg lest om. Det skyltes at kirurgen hadde fylt opp buken min med gass under inngrepet. Det beste botemiddelet mot luftsmerter er bare én ting, nemli å gå og gå, særlig oppover i trapper. Jeg, som blind, hadde litt begrenset bevegelighet, men jeg gikk frem og tilbake på rommet. Når samboeren min kom på besøk, tok vi oss noen turer ut i gangen. Smertene mine var helt borte etter en times tid.

Det var noen ting de stresset mer med enn annet på sykehuset. Det viktigste var drikke. Vi måtte drikke, drikke og drikke. Hver eneste milliliter av det vi fikk ned ble notert ned i en drikkeliste. Første dagen fikk jeg i meg 1.080 ml. Det ble godkjent og jeg kunne erklæres klar for hjemreise. Det andre de ville undersøke var om vannlatningen var kommet i gang. Det var ikke nødvendig å sjekke på meg ettersom saken løste seg selv med subrapubisk kateter.

Dagen etter operasjonen (12. september) ble vi 6 som hadde fått gjennomført operasjon samlet rundt ernæringsfysiologen. Vi var alle ganske pjusk, medtatte og slitne etter operasjonen. Jeg følte meg i hvert fall tygget på og spyttet ut igjen og plassert på en stol, og der ble det forventet at jeg skulle sitte skolerett i ryggen med glød i øynene og notatblokken fremme for å få med meg alt som ble sagt. Hun fortalte hva vi burde gjøre for å få i oss det viktigste av næring og hva vi burde ta av vitaminer og kosttilskudd. Hun snakket også om viktigheten av å bli fulgt opp med blodprøver.

Når klokken var ca. 10.00-tiden fikk jeg endelig servert mitt første måltid som gastric sleeve-operert. Det var litt silt bringebæryoghurt og litt næringsdrikk. Jeg var så utrolig sulten etter å ikke ha spist noen ting på to dager. Jeg hev det hele i meg i løpet av noen få strakser. Jeg blle dårlig. Følte meg uvel, svimmel, hjerteklapp og kaldsvette. Jeg forstod ikke hva det var og jeg turte ikke si noe. Sykepleieren stresset ut og inn for å gjøre meg utskrivelsesklar. Jeg ville ikke gjøre annet enn å sove. Bare sove og være i fred. I dag vet jeg at jeg opplevde min første dumping. Det var denn første, men ble ikke den siste.

Jeg håper operasjonen og sykehusoppholdet går fint for min venninne og at tiden hun nå har fremfor seg vil gå så smertefritt som mulig. Husk at jeg er her for deg om du skulle lure på noe!

Viktigheten av flytende kost etter en vektoperasjon og noen tips på veien

Skrevet av Lise tor 14/03/2019 - 21:48

Det er noe variasjoner fra sykehus til sykehus på hvor lenge man skal følge flytende og moset kost. Noen sykehus sier én uke på flytende kost og to uker på moset kost mens andre sykehus sier to og tre uker på flytende og to og tre uker på moset. Uansett hva du ser og hører at andre sier f.eks. på sosiale medier, skal du alltid følge det ditt eget sykehus har sagt at du skal gjøre. Det kan også se ut til at de har økt lengden på tiden med flytende og moset kost de siste 6-7 årene. Tendensen går mot at perioden med flytende og moset kost forlenges om jeg har forstått det riktig. I Facebook-gruppen "Slankeoperasjon leste jeg i dag et innlegg fra 2016 der et medlem hadde spurt ditt sykehus hvorfor det var så forskjell fra sykehus til sykehus på hvor menge man skal gå på flytende og moset kost. Han fikk følgende svar som var fritt gjengitt:

"Vi har dokumentert og forsket på magesekken til flere hundre pasienter hver uke etter operasjon med gastroskopi og sett at magesekken har magesår opptil 3 måneder etter operasjonen. Derfor må alle ta Somac i 100 dager. Når det gjelder mat er det aller størst fare for rifter i magesåret den første måneden som har sine egne ulemper vi vil unngå. Dette i tillegg til å innarbeide seg gode rutiner med mat og drikke (ikke sammen med mat selvfølgelig) samt gi tarmene god nok tid til tilvenning av "hardere" kost mer skånsom ville gi pasienten et bedre og mer varig resultat. Vanligste feilen er at overvekts opererte drikker for tidlig etter måltid og derfor bruker tarmen som magesekk, og man får plass til mye mat i 10 m. tarm og vil derfor ikke oppnå så godt resultat som muligens er ønsket."

Etter en vektoperasjon skal man ikke først og fremst tenke på antall kalorier man får i seg når man spiser normalt og velger riktig. De begrenser seg selv når man har et vanlig sunt kosthold med en så liten magesekk, men man skal ha fullt fokus på proteiner for at kroppen skal få nok stoffer å bygge kroppen av slik at den ikke forfaller. Som vektoperert ligger man på ca. 1.300-1.500 kcal i døgnet (og derav vektnedgangen), noe som er halvparten av det en ikke-operert spiser, og da sier det seg selv at det er viktig at man får i seg de riktige og viktigste næringsstoffene. Viktige proteinkilder kan f.eks. være egg, kjøtt og melkeprodukter. Det er også viktig å bruke proteinpulver i kosten. Selv bruker jeg 100% Whey Gold Standard som jeg kjøpte fra Gymgrosisten av 900 g, men du får dem i 4,5 kg også. Du får de i ulike smaker, som sjokolade, vanilje, banan, jordbær, karamell osv. Jeg vet at apotekene selger proteinpulver, som f.eks. dette proteinpulveret fra Fresubin, men det var sannelig dyrt... Det koster 178 kr. for 300 g som rekker til 10 dager om du holder deg til minste anbefalte dosering som er 10 g tre ganger til dagen. Jeg registrerer også at pulveret inneholder laktose.

Det kan særlig være vanskelig å få i seg nok næring i de ca. to ukene man skal gå på flytende kost. Flytende kost vil si det du kan spise/suge gjennom et sugerør. Det er viktig at det flytende ikke inneholder klumper fordi de kan sette seg fast i de kirurgiske stiftene du har igjen inni magesekken som holder sårkantene sammen. For ordens skyld, de stiftene de har brukt de siste 15 årene slår ikke ut på CT- og MR-undersøkelser. Hvis du f.eks. skal spise supper som inneholder klumper, er det viktig at du enten siler suppen eller kjører den grundig med stavmikser. Stavmikseren kan virkelig bli din gode venn i denne perioden. To uker på flytende kan virke lenge og noen kan få brekningsfornemmelser etter hvert. Da kan det være et tips jeg har hørt å fryse ned det flytende i fryseposer og suge på det for å få det i seg.

Nedenfor har jeg laget en liste over hva som kan spises under den flytende perioden. Smoothie er jo både forfriskende, næringsrikt og godt, men husk å ikke lage den for tykk og viktigst: Ikke bruk bringebær i smoothien da steinene ikke er flytende. I tillegg til ulike melkeprodukter, er jo supper mye brukt. Om du har ork og tid anbefaler jeg at du lager dine egne, hjemmelagde supper. De smaker mer og er mer rike på næringsstoffer, men om du ikke har tid til det er alle posene man får tak i et godt alternativ. Mange tenker automatisk da på Rett i koppen-posene, men jeg vil faktisk anbefale deg å koke opp f.eks. en vanlig porsjon suppe, si tomatsuppe, og kjøle den ned i kjøleskapet. Når du skal spise, måler du opp ca. 1,5-2 dl og varmer opp. Du har suppe for mange måltider i en vanlig pose med tomatsuppe som tar 8-10 dl væske. Dette er mye mer økonomisk i hvert fall og jeg synes det smaker bedre. Det er dessuten lettere å tilsette suppen ekstra som proteinpulver, lettrømme, kesam, melk e.l. og ikke bare det kokende vannet som skal i Rett i koppen-posene. Husk at melk, fløte, rømme, crème fraîche osv. kan kjøpes laktosefritt som tåles av de fleste som reagerer på melk, bortsett fra de som har laktoseproteinintoleranse. Samboeren min reagerer eksempelvis på melkeprodukter, men ikke de laktosefrie. De laktosereduserte produktene derimot reagerer han på.

Om du tenker at du vil lage opp mye før operasjonen til å fryse ned i porsjoner, vil jeg i hvert fall anbefale deg å være litt forsiktig med det. Det samme med å handle inn stort av flytende matvarer for de kommende to ukene. De fleste etter en vektoperasjon vil i større eller mindre grad oppleve at smakssansen endrer seg. Ting du likte før operasjonen smaker slettes ikke godt etterpå og motsatt mens annet liker du fremdeles. Med andre ord risikerer du å ha mye i frysen du ikke kan tåle smaken av som vektoperert. Her må du bare prøve deg frem etter vektoperasjonen og bli kjent med din nye kropp og gane på nytt. Selv husker jeg ikke så mye mat, men endring har det vært uten at jeg er i stand til å huske det i dag 5 1/2 år senere. Det jeg merker mest når det kommer til mat etter operasjonen, er at før operasjonen elsket jeg sterk mat og hev t.o.m. et par chilier oppi lapskausen. Nå må jeg blande ut kjøttdeigen til tacoen med ris fordi den blir for sterk. Jeg likte ikke søtt godteri og om jeg skulle spise noe, gikk det mest i syrlig, surt eller salt godteri.

Her er listen jeg laget ved å se på innlegg 5 år tilbake i tid i Facebook-gruppen jeg nevnte:

  • saft/vann
  • juice
  • melk
  • Styrkmelk (laktosefri og fettfri)Ssjyr blandet ut med melk
  • næringsdrikk
  • Yt proteinshake
  • Yt restitusjonsdrikk med sjokolademelk
  • Biola
  • mager kesam
  • yoghurt
  • Propud utblandet med f.eks. melk
  • løs semulegrøt/fløyelsgrøt
  • tynn smoothie uten biter (gjerne med Styrkmelk og proteinpulver) og med frukt eller bær
  • sorbet med proteinpulver
  • buljong
  • kaffe latte
  • kakao
  • silt fruktsuppe
  • silt rett i koppen-suppe (ev. større suppe man porsjonerer og varmer opp)
  • skrell og fjern kjernen til eple eller pære og kok dem med 1/2 ts kanel og 1/2 ts kardemomme sammen med litt vann og kjør det med stavmikser.
  • kok opp wok-grønnsaker med buljong og mos dem med stavmikser
  • mose fiskeboller med litt kraft
  • mose erter
  • betasuppe most med stavmikser
  • grønnsakssuppe most med stavmikser
  • suppe laget på pastasaus/sursøtsaus osv. med ekstra proteiner som kokt egg, ost, skinkeeller fisk og kjør det med stavmikser
  • kremet kyllingsuppe med proteinpulver og mager kesam
  • kremet blomkålsuppe med proteinpulver og mager kesam
  • havresuppe (kok opp rød saft og kjør væsken med havregryn i stavmikser)

Og hvis du får lyst på litt dessert kan du jo prøve noe av dette:

  • koke opp frosne skogsbær og sile dem og gjerne ha litt vaniljesaus på
  • gelé
  • eggedosis
  • saftis
  • iskrem

Jeg håper du fikk litt tips og inspirasjon. Det er mye mer du kan spise på den flytende perioden enn kun yoghurt, melk, smoothie og supper. Bare husk at det skal være så flytende at det skal kunne suges gjennom et sugerør og viktigst, det må ikke inneholde klumper.

Og tips til hjemmelagde supper sier du? Her er et knippe forslag jeg har funnet til deg. Du finner dem ved å spørre Mr. Google, men oppskrifter på Matprat.no eller Aperitif.no gir som regel god mat. Men igjen, husk å bruk stavmikser for å jevne ut klumper i suppen og om du ikke får ut alle klumpene må du sile den i tillegg. Det kan nok også være en fordel å være litt forsiktig med chili og andre sterke krydder i begynnelsen til du kjenner din egen kropp på nytt igjen etter operasjonen. Den har vært igjennom en stor endring.

  • aspagessuppe
  • blomkålsuppe
  • brokkolisuppe
  • fiskesuppe
  • fransk løksuppe
  • gresskarsuppe
  • grønnsakssuppe (gjerne med kjøtt eller pølse)
  • gulrotsuppe
  • hvitløksuppe
  • kjøttsuppe
  • kyllingsuppe
  • løksuppe
  • maissuppe
  • minestronesuppe
  • paprikasuppe
  • potetsuppe
  • spinatsuppe
  • tomatsuppe

Tilgjengelighetsappen for synshemmede Seeing AI

Skrevet av Lise tir 12/03/2019 - 23:05

Det er en app jeg har blitt veldig glad i og som jeg ønsker å si noen or om - Seeing Ai. "AI" står for artificial intelligence eller kunsig intelligents på norsk. Appen er på engelsk, men ble tilgjengelig for nedlastning på det norske markedet i AppStore (IOS) fra sommeren 2018. Jeg vil hevde at Seeing AI er den viktigste tilgjengelighetsappen i min hverdag. Den har gjort meg mer selvstendig spesielt når det er behov for å lese tekst. Det er Microsoft som har utviklet den. Den bruker kameraet på mobilen til å tolke omverdenen og hjelper meg som blind til å forklare hva som vises i kameralinsen enten det bare er lys, farge, tekst, sedler, person eller omgivelser - eller en kombinasjon.

Jeg vil først bare nevne kort:

  • Person: Du kan ta bilde av en person og få en analyse. Da vurderer Seeing AI kjønn, alder, hårfarge og humør. Hvor mye denne er til å stole på er jeg ikke helt sikker på. Jeg er blitt tatt for å være en 13-åring og samboeren min en gammel mann... Og hvor praktisk nytteverdi har denne funksjonen utover en god underholdningsverdi? "Vent, jeg må ta bilde av deg, for jeg må finne ut hvem du er!" blir det neste blinde sier fremfor å si et imøtekommende "hei" for å kjenne igjen folk på stemmen.
  • Currency: Denne hjelper deg med å gjenkjenne sedler. Foreløpig er det kun indiske rubies, britiske pounds, euro, canadiske og amerikanske dollar. Men det blir stadig flere valuta som kan gjenkjennes - for et halvt år siden var det kun amerikanske dollar og euro om jeg minnes rett. Det er en flott mulighet om vi er på reise i et land og vi ikke er vant til sedlene, i den grad vi håndterer kontanter i det hele tatt. Jeg for min del bruker i hvert fall mer og mer kort og i svært liten grad kontanter, men jeg er særdeles lite ute og reiser utenfor Norges grenser.
  • Scene (preview/under utvikling): Denne har jeg personlig ingen erfaring med, men har hørt at den skal være imponerende bra. Man tar bilde/video av en situasjon og får beskrevet situasjonen. Et videoopptak jeg har sett fikk en opplyst hvilken bussnummer som kom kjørende.
  • Color (preview/under utvikling): Enkel fargeindikator. Etter min mening er denne for enkel og har for stor feilmargin til å kunne være funksjonell. Jeg endte i hvert fall opp med feil farge på garnnøstet mitt når jeg forsøkte å bruke denne fargeindikatoren. Jeg skulle ha hvit og endte opp med åkergult. Når jeg ikke har mulighet til å spørre noen, men kan ringe noen, bruker jeg Facetime eller Skype og får hjelp på den måten.
  • Handwriter (preview/under utvikling): Her kan Seeing AI tolke håndskrift. Denne har jeg ingen personlig erfaring med, men jeg har hørt at den i hvert fall skal være brukbar på engelsk tekst. Jeg har veldig sjelden håndskrevet tekst fremfor meg i det store og det hele. Det må i så fall være små lapper med et klokkeslett e.l. og om jeg får det, benytter jeg samme fremgangsmåte som ved fargeindikatoren - Facetime eller Skype.
  • Light: Dette er vel den enkleste funksjonen i Seeing AI, men slettes ikke den dummeste. Den piper en mørk tone når det er mørkt i rommet og jo mer lys jo lysere tone. En veldig grei funksjon for oss som ikke kan se lys både for å sjekke om lyset er på og for å sjekke i hvilken retning lyset står på.

Men, for å få Person en noe mer fortjent og forsvart plass enn hva jeg først ga den, kan den også være nyttig. I siste versjon som ble sluppet i dag, kan du faktisk bruke Seeing AI til å tolke bilder du har liggende på telefonen eller som du kommer over på internett og den kan gjenkjenne deg selv eller kjente personer. Du kan lese blogginnlegget utgitt av Microsoft What's new with Seeing AI?" eller den norske oversettelsen "Hva er nytt i Seeing AI?".

I tillegg har appen strekkodeleser, mulighet for å lese korte tekster og gjenkjenne dokumenter. Disse skal jeg omtale mer detaljert i dette blogginnlegget. For å høre en demonstrasjon av de ulike funksjonene til appen, har Morten Tollefsen laget dette lydopptaket hvor han viser appen i praktisk bruk.

Product (strekkodeleser)
Strekkodeleseren brukes kanskje mest på kjøkkenet for å skille produkter med lik emballasje. Det kan eksempelvis være matfløte/kremfløte/kaffefløte, ulike typer melk, ulike typer yoghurt, ulike typer biola, lettrømme/crème fraîche/kesam i ulike smaker, ulike typer Cola, ulike typer mel, ulike typer hermetikk, ulike typer poser med halvfabrikata (pulverposer) osv.

For å bruke strekkodeleseren må vi lære oss å finne strekkoden og lære oss å bruke kameraet riktig. Det kan være lurt å øve seg litt sammen med en som ser som kan veilede litt. Det var - er fremdeles - en del ting jeg i hvert fall ikke tenker over. Hvor er strekkoden? Den er ofte på baksiden av emballasjen, langs skjøten, på undersiden eller på siden om produktet er lite. Like viktig som å vite hvor strekkoden kan være, er å vite hvor strekkoden ikke er. Den er eksempelvis ikke på forsiden hvor det er produktets blikkfang. Når du skal lære å bruke kameraet, kan du tenke over avstand mellom kameraet og produkt, huske posisjon, forstå lysforhold, forstå emballasjens form, refleks og farge og hvordan alt dette påvirker hverandre. Det du skal huske på er at blank/reflekterende emballasje kan være vanskelig. Appen bruker blitz om det blir nødvendig, men det beste er om du bruker lys i rommet. Det gjør ingenting at emballasjen står på hodet. Omvendt kontrast har lite å si. Det viktigste er at det er tydelige bokstaver og ikke for snirklete skrift med for mye mønster.

Appen lager lydsignaler for å gi signaler om hvor langt unna sentrum i skjermbildet du er i å ha strekkoden. Den tar bildet automatisk når den mener at bildet er i fokus og er godt nok. Når den har tatt bildet, vises bildet på skjermen. Bildet/strekkoden gjenkjennes i en database. Bildet som vises på skjermen må lukkes før et nytt bilde må tas. Det sliter i hvert fall jeg litt med å skulle huske hver gang.

Jeg oplever at strekkodeleseren ikke er nøyaktig nok. Eksempelvis skiller den ikke på laktosefri og vanlig melk eller sukkerfritt og vanlig syltetøy. Man har en knapp som heter "More info" hvor det ville være naturlig at slik informasjon som dette ble lagt, men den knappen er inntil videre ikke tilgjengelig. Noe er man også nødt til å vite på forhånd, som blå gjær som brukes i brødbakst, den heter bare "original" i databasen sist jeg forsøkte.

Jeg synes det tar mye tid å bruke strekodeleseren i hverdagen. Jeg har ikke tid til å bruke ett minutt eller to for å finne ut om noe er kremfløte eller matfløte. Derfor har jeg funnet ut at short text er mye mer effektivt og gjør samme nytten.

Short text - OCR "in live"
Om jeg skal finne ut om jeg holder en matfløte eller kremfløte i hånden, som jo har helt lik embalasje, velger jeg modusen Short text. Da fungerer kameraet som en direkte OCR-skanner. Talen vil lese opp det som vises i kameraet akkurat der og da. Det som er viktig da, er at du er ganske stødig på hånden, for ved den minste bevegelse tolkes bildet på nytt og talen vil lese opp bildet på nytt. Om gjenstanden ikke er for høy, som f.eks. en putt kremfløte, yoghurtbeger eller rømmebeger, kan du støtte telefonen og begeret mmot bordplaten slik at begge deler holdes stille.

Det er først etter at jeg fikk prøve Seeing AI at jeg forstod hvor mye tekst som egentlig står på et produkt. Det står jo eksempelvis oppskrifter bakpå posene med havregryn, ulike meltyper, tips til tilberedning av gryter osv. Og når jeg skal lese teksten bak på en hel pose, eksempelvis en pose med havremel eller hvordan jeg tilbereder en gryte, bruker jeg modusen Document.

Document - til lengre tekster og dokumenter
Jeg kom med eksempelet nå på å bruke det til å lese bakpå gryter, melposer osv. Dette vil jeg nok i utgangspunktet si er en nødløsning. Om du skal lese teksten bakpå, vil jeg nok anbefale deg å bruke en skanner og et OCR-program som f.eks. OmniPage eller OpenBook (sistnevnte er spesiallaget med tanke på synshemmedes behov) fordi det gir en mer nøyaktig gjengivelse av teksten enn det Seeing AI klarer å gi nettopp fordi du bruker en skanner som gir bedre avlesningsforhold. Min erfaring er i hvert fall at teksten blir leselig om jeg legger godviljen til, men det blir en hel del feil og i blant må jeg gjette meg til hva som skal stå.

Men noe Documents er mer egnet til, er å lese et ark eller en bokside med tekst.Det gjør den så og si feilfritt. Om arket har kolonner, forsøker den også å tolke det, men så vidt jeg vet finnes det ikke noen innstillinger hvor man kan velge om den skal gjenkjenne kolonner eller ikke. Det kan være fint at den gjenkjenner kolonner om du skal lese en avisartikkel eller bok med kolonner, men det er ikke like praktisk om du ønsker å lese et program du har fått utdelt på et seminar du er deltaker på.

Når du skal ta bilde av f.eks. et ark, legger du arket på bordet fremfor deg og det er helst en fordel om lysforholdene er gode. Hold telefonen over arket og talen vil gi deg instrukser om du skal ta telefonen mer til høyre, mer til venstre, lenger oppover eller nedover for å få hele arket i fokus. Når hele arket har fått fokus i kameraet, blir bildet automatisk tatt og noen sekunder senere dukker det opp på skjermen som et dokument. Om dokumentet har overskrifter, er disse også kodet som overskrifter i den gjenkjente teksten. Du kan lese teksten med VoiceOver f.eks. ved å sveipe med en finger mot høyre og venstre slik at den leser avsnitt for avsnitt eller linje for linje, noe du velger i rotoren til VoiceOver. En enklere måte å lese dokumentet på er å dra en finger sakte nedover skjermen og talen vil lese opp det du har under fingeren. Når du kommer til bunnen, blar du til neste skjermbilde med å sveipe med tre fingre fra bunnen av skjermen mot toppen.

Laste ned og installere Seeing AI
For den som nå lurer, så finnes Seeing AI foreløpig kun for iPhone, men det er nok snakk om at den skal komme for Android-telefoner en gang i fremtiden.

For å laste ned Seeing AI, må du gå inn i AppStore. Gå inn på fanen Søk og skriv inn "Seeing" og velg deretter søkeforslaget "Seeing AI". Da får i hvert fall jeg opp Seeing AI som det første treffet. Deretter lastes appen ned som en hvilken som helst annen app, dvs. at du må ha en iCloud-konto med passord, og når den er lastet ned og installert velger du Åpne.

Min lavkaloridiett før gastric sleeve i september 2013

Skrevet av Lise man 04/03/2019 - 20:58

Som jeg har nevnt et par ganger, er min venninne i ferd med å gjennomgå en lavkaloridiett (eller ofte kalt knekkebrødkur) som forberedelse til enten gastric sleeve- eller en gastric bypass-operasjon (også kalt GBP). Jeg synes hun er flink! Det er krevende å stå i en slik tøff diett midt blant alle fristelsene på alle beuar og kanter i en travel og hektisk hverdag. Jeg sa til min venninne i dag at hun trolig har det tøffere enn hva jeg hadde det - hun er fornuftig og bruker de øynene hun har fått tildelt, men det har også sine ulemper: Du ser fristelsene på butikken, forbi restaurantene, forbi skoleungdommen på bussen som spiser boller eller burger, forbi kollegaene i lunsjpausen, spiser is, noen som spiser et pølse med brød på gaten, en som kaster et sjokoladepapir, forbi tilfeldig forbipasserende som diskuterer middag i telefonen på vei hjem, på reklame på TV, i avisen og jeg kunne ha ramset opp mer. Utrolig mye av hverdagen vår handler om mat. Mye av det sosiale livet vårt skjer rundt måltidene. Vi spiser lunsj sammen med kollegaer. Familien samles rundt middagsbordet rundt ettermiddagen og kanskje hver enkelt får fortelle om sine opplevelser. Man samles rundt en kopp kaffe eller te. Man tar seg et rundstykke eller en bolle. Kveldsmaten kan være et samlingspunkt for mange familier om middagen er for travel. Jeg tenker at man lett kan få et litt anstrengt forhold til disse sosiale samlingspunktene når man ikke kan spise fritt av den maten som serveres. I hvert fall når man ikke er vant til det, men blir kastet inn i situasjonen brått og brutalt for tre uker av sitt liv. Det er mange som lever på diett, f.eks. ketogendiett mot epilepsi, og det blir en livsstil man vender seg til, og den skal respekteres av omgivelsene med respekt og forståelse på lik linje som intoleranser og religiøse trosretninger blir respektert. På samme måte forventer jeg også at jeg blir respektert når jeg må forklare at jeg må få en liten porsjon. Ikke fordi jeg ikke liker maten, men fordi jeg har en redusert størrelse på magesekken.

Jeg sa til min venninne at jeg skulle gjennomgå dagboken min for de to-tre ukene før operasjonen i 2013, fra tiden jeg selv gikk på lavkaloridiett, og se hva jeg kunne lese ut av den, som en måte å støtte og hjelpe min venninne på veien. Jeg fikk meg en overraskelse: Jeg måtte bare gå på lavkaloridietten i to uker, men jeg gikk på den i fire dager mer "som oppvarming" av egen fri vilje. Her er notatene jeg har gjort meg:

Ultralydundersøkelse av hjertet og undersøkelse av blodtrykket
Da jeg var inn til vurdering for å komme til vektoperasjon 15 august, ønsket kirurgen at jeg skulle få tatt en ultralydundersøkelse av hjertet og få undersøkt blodtrykket nærmere hos fastlegen fordi de målte blodtrykket mitt altfor høyt til 169/119. Torsdag 22. august hadde jeg først fått time til fastlegen min for kontroll av blodtrykket. Da målte han det på kontoret til 145/95 og mente at det ikke var så høyt med tanke på at jeg hadde en familiehistorie med høyt blodtrykk. Han ønsket likevel å gjøre en 24-timers blodtrykksmåling. De hadde heldigvis et blodtrykksapparat inne på legesenteret som jeg fikk koblet på meg med en gang, hvis ikke måtte jeg ha kommet tilbake neste dag. Apparatet målte blodtrykket hvert 30. minutt hele dagen igjennom og hver time om natten. Apparatet skulle leveres neste formiddag.

Én time senere hadde jeg time til Volvat for ultralydundersøkelsen. De målte først blodtrykket på nytt som da ble målt til 151/112. Jeg tenkte at det trolig måtte henge noe sammen med nervøsitet. Legen ville høre mer ang. hjertetrøbbel i familien og epilepsi. Da jeg fortalte at jeg var blitt blind i 15-årsalderen etter å ha vært svaksynt etter prematur fødsel, sier legen "stakkars". Akkurat helsepersonell synes jeg burde holde seg for gode til å komme med slike kommentarer. Jeg har aldri tenkt at det er synd på meg, for jeg har ikke noe dårlig liv pga. synshemningen. Videre sjekket hund lungene og til sluttt ultralyd av pulsårer og hjertet. Jeg måtte ligge på venstre side på en benk med ryggen mot legens lår og hun førte apparatet over området hun hørte på. Jeg fikk høre på lyden av hjertet mitt. Det minnet meg litt om lyden jeg har hørt av et lite barn inni mors mage, bare kraftigere. Alt så bra ut, så alt var klart til operasjon om litt under 3 uker.

"Mitt siste måltid"
Jeg sa det litt spøkefullt - dette er mitt siste måltid. Med det mente jeg at det var mitt siste store (dvs. normale) måltid i hele mitt liv før jeg skulle få utført gastric sleeve (eller "få minimage") som mange vektopererte imellom litt spøkefullt sier det). Det ble inntatt på Fridays med en dobbel burger. Det er ikke et måltid jeg er stolt av og jeg kan ikke huske at det smakte spesielt godt. Jeg ble utrolig mett. Nå, 5 1/2 år senere, er det nesten uvirkelig å tenke på. Tenk å spise en dobbelt burger? Jeg som i dag knapt nok klarer en hjemmelaget burger på 50 g og kun den underste delen av et lite burgerbrød.

De første dagene på lavkaloridietten
Nå skulle jeg begynne på lavkaloridietten. Jeg hadde valgt å ta denne som pulverkur og hadde kjøpt inn pulverposer med ulike smaker (vanilje, jordbær, sjokolade og kyllingsuppe). I tillegg kunne jeg få i meg grønnsaker som agurk, blomkål, brokkoli, gulrot, kålrot, paprika, tomat og salat. Det stod at jeg måtte få i meg så mye som 2-2,5 l. væske, noe som jeg så på som en svært stor utfordring. Jeg tenkte at det kanskje kunne bli litt rart for samboeren min i tiden fremover. Jeg kom ikke til å ta del i måltidene sammen med ham på samme måte som tidligere.

Jeg begynte egentlig fire dager før jeg skulle på lavkaloridietten. Den første dagen. Fredag 23. august, startet jeg dagen med en næringsdrikk og fremfor meg stod det en skål med sjokolade. Jeg dristet meg til å ta et par biter og unnskyldte meg selv med å si at jeg jo hadde begynt frivillig på lavkaloridietten fire dager før jeg egentlig skulle og at dette var å regne som en myk oppvarming. At de virkelige alvoret begynte senere. Til middag kokte jeg meg brokkoli og blomkål i grønnsaksbuljong mens samboeren min spiste Grandiosa kebabpizza. Igjen unnnskyldte jeg meg selv med at jeg kun varmet opp og smakte på et lite stykke. Jeg lovet meg selv at fra mandag 26. august skulle alvoret begynne. Jeg følte meg sulten, men ønsket ikke å spise mer denne dagen. Jeg hadde spist 900 kcal og skulle ikke hadde fått det jeg skulle ha pr. dag.

Fysj, for noen smaker!
Lørdag 24. august smakte jeg på pulveret med sjokoladesmak som jeg blandet ut med 2 dl vann. Jeg skriver i dagboken at det smakte forferdelig og at det ikke luktet sjokolade, men banan av skvipet. Jeg smakte på alle smakene etter tur og konstaterte at den ene etter den andre smakte ille. Jeg bestemte meg der og da for å heller bruke næringsdrikker istedenfor pulverposer - de visste jeg i det minste at jeg likte. Samboeren min skulle ha taco til middag. Jeg laget meg en enkel salat bestående av salatblader, agurk og tomat, og jeg varmet fremdeles opp med litt kylling i en halv tortillalefse som bestod av 100 kcal. Jeg troddde jeg skulle holde meg innenfor 900 kcal denne dagen.

Dato for operasjon var fastsatt
Tirsdag 27. august fikk jeg telefon fra koordinatoren fra sykehuset. Hun kunne fortelle at min operasjon var fastsatt til onsdag 11. september. Hun sa at jeg måtte begynne på pulverdietten, men jeg var jo allerede i gang. Jeg glemte likevel å spørre om det var OK at jeg brukte næringsdrikker istedenfor pulverposene. På fire dager hadde jeg gått ned 2,7 kg. Jeg fikk vite at jeg ble lagt inn på avdelingen dagen før. Jeg skulle ta blodprøver. Jeg fikk vite at de ville vi skulle opp å gå så tidlig som mulig etter operasjonen bl.a. for å unngå lungebetennelse. Det var vanlig å oppleve luftsmerter. De kom til å lage 5 kikkhull hvor fire var 2 cm lange og ett var 4 cm langt. De sa at det kunne dra litt i stiftene. Jeg kontaktet koordinatoren pr. e-post og hun virket litt imponert over hvis det gikk an å fullføre lavkaloridietten på tre næringsdrikker i døgnet. Med pulverdietten skal man "spise" 6-8 ganger i døgnet. Man skal da føle seg mer mett på pulver. De første dagene var jeg sulten, men etter to-tre dager gikk det over. Jeg vil tilføye at grunnen til at jeg tror det gikk såpass smertefritt for seg å kun drikke tre næringsdrikker til dagen, dvs. 2 dl fordelt på tre måltid, var at jeg i utgangspunktet var vant til å spise sjelden. Hvis jeg hadde vært vant til å spise 5-6 ganger til dagen, tror jeg det hadde vært betraktelig verre å gjennomføre.

Betalt for operasjonen
Fastlegen min ringte meg og sa jeg måtte starte fast på blodtrykkssenkende medisin. Den 24-timers blodtrykksmålingen viste at blodtrykket mitt var noe forhøyet gjennom hele døgnet. I snitt lå det på 145/90 og det skulle ligge på 130/80. Blodprøvene var fine, men jeg hadde litt lavt D-vitaminnivå.

Torsdag 30. august hadde jeg lagt inn overføring på 98.000 kr. til Volvat for min gastric sleeve som ble utført 11. september. Jeg skriver i dagboken denne dagen: "Jeg har signert kontrakt og betalt for operasjon til 98.000 kr. Har jeg gjort det riktige nå? Hva om det hele blir en fjasko og jeg angrer? Hva om jeg føler at de 98.000 kr. er bortkastede penger. Det er jo ikke en billig operasjon. Nei, jeg satser på det vil gå fint og at vekten går nedover!" Og vekten gikk nedover jevnt og trutt. Jeg har ikke vært definert som overvektig siden 2014. Etter operasjonen kunne jeg slutte på blodtrykksmedisinene mine og i dag er blodtrykket mitt 120/80 - hvem hadde trodd det? Denne dagen laget jeg meg en lapskaus av blomkål, gulrot og kålrot.

Jeg var på forkurs for å få ny førerhund
I tiden 3.-5. september deltok jeg på forkurs for å bli vurdert til å få ny førerhund. Jeg var helt åpen ang. at jeg skulle vektopereres. De så helst at jeg var mer i fysisk aktivitet og gikk ned i vekt i tiden frem mot at jeg skulle få meg ny førerhund. Det tok jeg lederen av førerhundutvalget i hånden på og jeg ba en stille bønn til høyere makter om at vekten måtte gå min vei etter operasjonen. Jeg følte at jeg skilte meg veldig ut under måltidene. Jeg fikk jo dekket mitt inntak av kalorier gjennom næringsdrikkene jeg inntok, og spiste ellers en halv agurk til frokost, og lunsj og til middag spiste jeg litt kokt blomkål i tillegg til en halv agurk og en næringsdrikk. Jeg var litt stolt over meg selv som ikke skeiet ut en eneste gang selv om de andre spiste lunsj fra buffet og fikk servert middag og koste seg med desserter både til lunsj og middag.

Forstoppelse over to uker
Jeg begynte etter hvert å merke en «bivirkning» av denne lavkaloridietten. Jeg fikk svært treig mage som varte i nærmere to uker, så lenge jeg gikk på lavkaroridietten. I dag vet jeg at dette er helt vanlig og skyldes ofte at man ikke er flink nok til å drikke. Jeg fikk jo i meg svært lite i utgangspunktet, siden jeg kun drakk 6 dl næringsdrikk i døgnet, og jeg har aldri vært flink til å drikke. Hverken før eller etter operasjonen. Jeg vil tro jeg lå på mellom 1-1,5 l. pr. dag og jeg burde ligge på 2-2,5 l. pr. dag. Jeg tok første dose med Laktulose kl. 23.00 lørdag 7. september og allerede kl. 4.00 natt til søndag 8. september begynte jeg å måtte på toalettet med diaré, selv om farmasuten på apoteket hadde sagt at det tok to-tre dager før laktulosen begynte å virke. Jeg ville ta laktulose fordi jeg tenkte det ville være gunstig for kirurgen som skulle operere meg at jeg ikke la meg på operasjonsbordet med helt full tarm. Jeg hadde ikke inntatt normal kost de siste to ukene, men jeg hadde jo spist noe grønnsaker i tillegg til næringsdrikkene.

Og, 8. september stjal jeg meg til å smake på ett flak med nachochips, jeg innrømmer det. Det var min første sprekk siden 26. august. Jeg hadde vært knallhard mot meg selv og syntes jeg fortjente dette ene, lille flaket med nachochips. Det smakte utrolig godt etter å kun ha levd på næringsdrikker og noen få grønnsaker i så mange dager nå.

Dagen jeg hadde sett sånn frem mot - dagen før operasjon
Tirsdag 10. september kom. Jeg tok blodprøve og møtte opp på sykehuset. Jeg fikk tildelt et enkeltrom. Mange tanker fòr gjennom hodet. Gjorde jeg det rette nå? Hva om noe gikk galt? Hva om operasjonen ikke virket? Hva om jeg ikke var flink nok til å følge opp?

Mer om selve operasjonen kommer senere. Men jeg hadde klart det. Lavkaloridietten var fullført. Jeg har her skrevet om at jeg hadde et par sprekker under min lavkaloridiett og jeg ønsker å understreke at jeg ikke skriver om dette for å oppfordre til å avvike fra kaloridietten. Det er svært viktig at den følges strengt. Det er fettet rundt leveren som skal slankes for å gi kirurgen bedre plass i bukhulen til å jobbe. Under operasjonen blir han nødt til å flytte på leveren og om det er for mye fett, er dette ikke mulig uten for stor fare for komplikasjoner. Om du har slurvet for mye og leveren ikke har blitt slanket tilstrekkelig, kan du risikere at du våkner opp igjen snittet opp, men uten at operasjonen er utført. Oslo Universitetssykehus har gitt ut denne informative brosjyren om "Informasjon til deg som ønsker operasjon mot sykelig overvekt". hvor det står følgende om lever og fett: "Det er mange fordeler ved å gå ned i vekt før operasjonen. Det blir større muligheter for at inngrepet kan gjøres med kikkhullsteknikk (laparoskopi). Dette skyldes at leveren blir mindre og får et lavere fettinnhold når man går ned i vekt, og det blir da lettere å komme til inne i buken. En stor og fettrik lever kan føre til at operasjonen må avbrytes."

Hvordan er det å være blind og hvordan drømmer jeg som blind?

Skrevet av Lise man 04/03/2019 - 09:26

Det er noen spørsmål jeg som blind får oftere enn andre fra seende. "Hvordan er det å være blind?" og "hvordan drømmer du?" er to spørsmål som gjentar seg. Jeg opplever også at folk er redde for at jeg skal bli såret over at de spør. Det blir jeg ikke. Jeg har vært blind i mer enn 20 år og før det svaksynt i 15 år. Jeg er godt etablert som synshemmet og har godtatt synshemningen min. Jeg kan spøke med at jeg er en blinding og jeg tar ikke synshemningen min spesielt alvorlig. Men jeg som blind skal være litt forsiktig med å omtale andre synshemmede for "blinding". Eksempelvis gjør jeg det aldri når jeg arbeider på rehabiliteringskurs hvor de fleste deltakerne nylig har opplevd å miste synet. Da er situasjonen såpass ny for de at de ikke klarer å spøke med den - ikke enda.

Frem til jeg var 15 år, var jeg sterkt svaksynt med 5% syn på venstre øye eller en visus på 3/60, dvs. at det en seende kan se på 60 m. måtte jeg inn på 3 m. for å kunne se. I dag forstår jeg at dette var lite. Jeg var definert som "sosialt blind" fordi jeg ikke var i stand til å gjenkjenne mennesker, men selv syntes jeg at jeg så som en hauk. Jeg løp, syklet, stod på slalåm, gikk på langrenn, rant på akebrett, stod på spak i en nedoverbakke sammen med mine medelever og gjorde det meste annet bortsett fra ballspill og var på diskotek og fester. Jeg klarte å lese store bokstaver og jeg så farger. Min store lidenskap var å tegne og mine foreldre har samlet mange av tegningene jeg tegnet som barn i en tykk perm. Som 14-åring fikk jeg også oljemalingsutstyr, men da var synet begynt å bli dårligere og det var anstrengende å male. Ofte klarte jeg å male kun annenhver dag fordi jeg måtte anstrenge øynene så mye at de måtte få hvile litt neste dag. Den dagen jeg malte himmelen grønn og gresset blått tror jeg at jeg i mitt stille ga litt opp og la malesakene til sides. Da ble PC-en og lydbøker min nye hobby.

I 2004 ble jeg helt blind uten lyssans pga. en netthinneavløsning som ikke lot seg operere fordi jeg oppdaget den for sent. Jeg så på det tidspunktet så dårlig at jeg knapt registrerte at jeg mistet lyssansen på det øyet da jeg fikk netthinneavløsning og det ble først oppdaget hos øyelegen to måneder senere. Å være blind uten lyssans vil si at man ikke kan se lyset. Grunnen til at man skiller på blinde som kan se og ikke kan se lys, er at man kan nyttiggjøre seg av lys ganske godt f.eks. til orientering.

Og nå kommer jeg til spørsmålet jeg innledet med - hvordan er det å være blind? Jeg velger å si at jeg er så heldig å en gang ha sett istedenfor å være bitter over at jeg nå er blind. Jeg kan jo kun forklare hvordan det visuelt er for meg å være blind, for det er en visuell opplevelse, men det er jo ikke sikkert at det er slik for alle. Og det er ikke sikkert at blindfødte har de samme visuelle opplevelsene som meg. Hjernen min forsøker jo hele tiden å lage synsinntrykk, men det regner jeg med at den ikke vil gjøre hos en som aldri har sett. Blindfødte har heller ikke de samme mulighetene til å kunne forklare sine ev. visuelle opplevelser fordi de ikke har noe å sammenligne det med slik som jeg har. De vet ikke hva det vil si når jeg sier at alt er grått eller at det danser lysende prikker fremfor øynene.

Noen ganger er det helt svart fremfor øynene. Det er behagelig, men det er dessverre sjelden. Oftest er "bakteppet" gråtonet eller sølvfarget og det er lysende "fluer" som beveger seg hele tiden. De er gjerne hvite, men de kan også være selvlysende gule og grønne. Det som er mest slitsomt, og som ofte kommer når jeg er sliten, er "snø" fremfor øynene. Det pleier jeg ofte å sammenligne med den snøen jeg kunne se på TV-skjermen når det ikke var noe bilde, men hos meg går det enda raskere og det snør enda mer.

Når seende drømmer, brukes primært synssansen. Det kan virke som om den tar det meste av plassen. Når jeg drømmer, har jeg fremdeles, selv om det er mer enn 20 år siden jeg sist hadde et tydelig synsinntrykk, synsinntrykk i drømmene mine selv om de ikke er like mange og tydelige som da jeg var svaksynt. Som blind har andre sanser tatt mer over. I drømmene mine tar jeg med meg hørsel, lukt, smak og berøring, men kanskje viktigst er stedsansen. Jeg vet hvor jeg er og jeg vet hvor i rommet jeg befinner meg bare ved å vite det.

Noe jeg ofte har lurt på som aldri har sett normalt, er dette med blikk. Hvordan går det an å følge blikket til en annen person? Hvordan kan man møte blikket til en annen person gjennom et rom? Hvordan ser man at man ser på hverandre? Hvordan ser et stirrende eller glanende blikk ut? Hvordan kan du se forskjell på et vennlig, sint, foraktfullt elletr hånlig blikk? Hvordan kan øyne se sløve, trøtte, dopede eller oppkvikede ut? Hvordan ser et blindt blikk ut? Hvordan ser bedende eller triste hundeøyne ut? Øynene er rett og slett merkelige...

Stikkord

Kan jeg få dekket kalsiumtilskudd på blå resept?

Skrevet av Lise tir 26/02/2019 - 13:06

I august fikk jeg utskrevet Calcium-Sandoz av legen som erstatning da jeg synes at Calcigran Forte hadde en vond smak. I august fikk jeg hentet ut én pakke, men etter det var det umulig å hente ut flere pakker fordi alle apotekene jeg ringte til var utsolgt i hele Hordaland.Rundt juletider undersøkte jeg til og med om apotekene hadde Calcium-Sandoz inne i i Vest-Telemark siden jeg skulle hjem i forbindelse med julen, men også de var utsolgt. Dette hang trolig sammen med den mye omtalte legemiddelmangelen i Norge. F.eks. skrev NRK artikkelen onsdag 20. februar 2019: "«Dramatisk» medisinmangel i Norge: - Ingen lysning med det første". På Calcium-Sandoz står det merknad i Felleskatalogen: "Det er for tiden mangel på Calcium-Sandoz. Informer pasienter om at de kan få utenlandske pakninger på apoteket."

Vel, jeg klarte ikke å få utenlandske pakninger på apoteket, men jeg oppdaget informasjon om at produktet Calcium-Sandoz Forte kunne det søkes om registreringsfritak for. På Wikipedia leser jeg om registreringsfritak: "Det må oppgis relevante symptomer og beskrivelse av tilstanden som skal behandles. Legen påtar seg spesielt ansvar for bivirkninger som kan være ukjent fordi legemiddelet er relativt nytt, eller fordi en alvorlig bivirkningsprofil er årsak til at et eldre medikament ikke er registrert. For forskrivning av medikament på registreringsfritak bør legen ha spesiell kunnskap om medikamentet, han bør kjenne pasienten godt og ha god mulighet for å observere medikamentets virkninger på pasienten."

På mandag (25. februar) sendte jeg melding til legen min på Helsenorge.no og spurte om han hadde mulighet til å skrive ut Calcium-Sandoz Forte til meg på registreringsfritak. Jeg fikk svar samme ettermiddag og han hadde ordnet resept. Han hadde tatt godt i denne gangen. Istedenfor å bare skrive ut en resept med noen få enkle pakninger, skrev han ut 10 pakninger og resepten hadde fire uttak. Samme ettermiddag sendte jeg bestilling til Komplett Apotek og jeg reiste med hele beholdningen deres som var på akkurat 10 enheter.

Calcium-Sandoz Forte for 3 måneder kostet meg 1.900 kr., dvs. at i året vil det koste meg ca. 8.000 kr. Jeg, med min inntekt som uføretrygdet, har ikke mulighet for et slikt utlegg på medisiner i året i tillegg til smertestillende, D-vitaminer og folsyre. Jeg har derfor bestilt meg en time til legen for å høre om mulighet for å søke om individuell stønad om legemidler på blå resept fra Helfo. Der står det bl.a.: "Når et legemiddel ikke kan forskrives direkte på blå resept, kan du søke Helfo om individuell stønad etter blåreseptforskriften § 3 på vegne av pasienten din. En slik søknad kan gi blå resept på legemidler som ikke er forhåndsgodkjente." Legens søknad må inneholde følgende informasjon:

  • hvilket/hvilke legemiddel det søkes om
  • diagnose (med diagnosekode)
  • opplysning om sykdommens alvorlighet
  • opplysninger om det er behov for gjentatt behandling over en langvarig periode
  • hvilke legemidler som er forsøkt og hvilke tungtveiende medisinske hensyn som gjør at disse ikke kan benyttes
  • søkende leges kontaktinformasjon
  • informasjon om samtykke til at legen kan søke

Jeg har lest i flere Facebook-grupper om vektoperertes erfaringer med å få kalsiumtilskudd dekket på blå resept og de er svært forskjellige. Noen har fått det på blå resept fra første dag etter vektoperasjonen mens andre får det ikke dekket selv om de har utviklet beinskjørhet.

Gastric sleeve-operert i 2013 - tilbakeblikk

Skrevet av Lise søn 24/02/2019 - 19:51

Dette blogginnlegget er skrevet først og fremst til min gode venninne som om bare to uker og to dager skal gjennomføre en gastric sleeve-operasjon (mer om det i et senere blogginnlegg). Jeg ønsker å være til støtte for min venninne. Det skrives mye useriøst på nettet om vektoperasjoner (spesielt i sosiale medier) og jeg ønsker å være en motpol til det. Jeg ønsker å komme med mine konkrete erfaringer. Når jeg har skrevet dette blogginnleget, har jeg bladd litt i dagbøkene mine fra de to første månedene etter min gastric sleeve som jeg fikk utført onsdag 11. september 2013. Jeg velger å dele de første erfaringene jeg gjorde meg som vektoperert både praktisk etter operasjonen og mer om hvordan det var å leve i det daglige som operert. Jeg deler litt tanker jeg gjorde meg da som nyoperert i 2013 og litt tanker i dag 5 1/2 år senere. Mitt ønske med dette innlegget er at du som står fremfor en operasjon kanskje har noen spørsmål mindre etter å ha lest dette innlegget, og så må du bære over med meg over at det er litt langt...

Norsk Helseinformatikk skriver om tiden rett etter en gastric sleeve-operasjon "
Du må forvente noe magesmerter og vil trenge smertestillende den første uken etter operasjonen. De kuttene som legen har gjort i bukveggen, kan være ømme og såre. Fordi operasjonen gjør magesekken din mindre, vil du bli tidligere mett når du spiser. Maten vil også tømme seg raskere over i tynntarmen, hos noen for raskt, noe som gir det som kalles dumping syndrom. Det kan medføre diaré og få deg til å føle deg svak, litt skjelven og kvalm. Det kan også gjøre det vanskelig for kroppen din å få nok næring."

Jeg tenker å skrive om selve operasjonen og tiden på sykehuset om noen dager. Jeg leser i dagboken min fra tiden etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg følte at kroppen var litt stiv og jeg hadde litt vondt der jeg var stiftet sammen med agraffer. Jeg klarte ikke å ligge på siden og når jeg skulle reise meg opp fra liggende stilling, så det nok litt tilgjort ut. Jeg slappet mye av og lå mye på sengen og hørte på lydbok. Jeg var sliten og slapp fordi jeg fikk i meg lite næring. Jeg skriver også at jeg strevde med å få i meg nok væske fordi jeg kun fikk ned to-tre slurker med vann eller Funlightsaft av gangen. På den tiden var det uvant. Jeg var vant til å kunne styrte ned på både ett og to glass med vann. I dag har jeg blitt vant til at det maksimalt går ned tre-fire slurker med drikke - da er det så fullt at jeg gulper litt av den siste slurken.

Ca. 40-50% av de som har fått utført en gastric sleeve-operasjon, strever med sure oppstøt. Derfor settes alle opererte på den syrenøytraliserende medisinen Somac de tre første månedene etter operasjonen. Jeg forsøkte imidlertid å klare meg uten denne medisinen. De få gangene jeg opplevde og fremdeles opplever - sure oppstøt, tar jeg heller et par skjeer av en yoghurt som mildnet de sure oppstøtene noe. Det er helt fritt for bivirkninger og ikke noe som må tas fast daglig.

Et uventet problem som dukket opp, var at jeg gikk på den tiden på Orfiril long som var tre store kapsler to ganger i døgnet. Disse var flr det første vanskelig å få ned og når de først var fått ned, avga de en litt ekkel "dunst" utover dagen trolig mens de lå i den lille magesekken og løste seg opp. Da det ikke var tilrådelig å dele kapslene og ta ut innholdet, ble mikstur alternativet. Det endte etter hvert med at jeg sluttet med Orfiril på eget initiativ i noen år fordi mixturens smak av vanilje rett og slett ikke smakte godt. Jeg er litt fintfølende når det kommer til smaker.

Og det tar litt tid å vende seg til at man har en annen mage å forholde seg til: Jeg skriver i dagboken at 6 dager etter operasjonen fikk jeg min andre dumping-reaksjon etter å ha drukket en halv næringsdrikk. Min første dumping fikk jeg på sykehuset etter operasjonen da jeg fikk servert litt avsilt yoghurt og næringsdrikk og spiste det litt for fort fordi jeg var så sulten. Man trenger ikke bare få dumping av feil og usunn mat - jeg kunne også de første månedene få dumping av melkebaserte næringsdrikker, men også av mye fet mat. Fet mat har jeg problemer med den dag i dag, alt fra pommes frites, wienerpølser/grillpølser, bacon, ribbe, pinnekjøtt, medisterkaker eller fårikål. Mange ganger går det fint, men plutselig blir jeg dårlig - og jeg vet aldri når jeg blir dårlig.

Mye ble annerledes. En næringsdrikk på 200 ml holdt til både to og tre måltider. Jeg fant ut at litt Cornflakes og 1/2 dl melk var nok til frokost. Følelsen av sult hadde forandret seg. Som ikke-operert kunne jeg gå å kjenne på sultfølelsen i både en og to timer som en konstant murring i magen (det er i hvert fall slik jeg husker det i dag nå 5 1/2 år senere), men som vektoperert varer den følelsen i alt fra noen sekunder til maksimalt noen få minutter før den går over til å være nøytral igjen. Jeg vet at akkurat dette er veldig forskjellig. Noen opererte sier de går rundt og føler på å være sultne absolutt hele tiden mens andre igjen kjenner aldri at de er sultne.

Søndag 21. september 2013 måtte jeg virkelig ta meg sammen. Jeg skriver i dagboken at urinen i urinposen min var farget "blodrød" av for lite væske over tid og jeg hadde fått hodepine. Jeg måtte skjerpe meg og få i meg mer væske. Jeg hadde fått tak i en drikkeflaske som jeg tok med meg overalt. Nye vaner måtte innarbeides og uvaner måtte brytes. Jeg skrev også at samboeren min skulle få tak i noen små, ildfaste porsjonsformer som rommet ca. 1,5 dl som jeg kunne lage meg nachos i og andre middager i ildfaste former (f.eks. lasagne, pølsegrateng, fiskegrateng m.m.). Han fikk tak i noen runde former på Jernia, men jeg vet de selger noen lignende på Coop Obs også.

Jeg forteller om mine første erfaringer med brus. Den må nesten oppleves for fullt ut å forstå den. Om jeg skal drikke kullsyreholdig drikke på en dannet måte, må jeg ha et glass med isbiter slik at kullsyren går ut. Om jeg ikke gjør dette, holder det med å ta én slurk av brusen, og kullsyren kommer øyeblikkelig opp igjen fra den lille magen og presser seg ut igjen som en mindre eller større, udannet, beklagelig nok, udannet rap. Jeg tror magesekken rett og slett er for liten til at det er plass til både drikke og luften som kullsyren avgir. Jeg har snakket med andre vektopererte og de sier det samme. Jeg har lest diskusjoner på Facebook og der kommer noen med pekefingeren og sier at man ikke burde drikke brus når man har tatt en vektoperasjon, men jeg mener det skal være lov å kunne kose seg med sukkerfrie produkter.

Jeg skriver at jeg ikke lenger ser frem mot lørdagsgodteriet. Det frister ikke lenger. Jeg så meg forsynt bare etter et noen få biter. Jeg skrev også at sjokolade og søte ting ikke lenger fristet meg på samme måte som før operasjonen. Jeg nevner også at jeg følte jeg ikke så like mye frem til måltidene fordi jeg ikke kunne nyte maten på samme måte. I dag tenker jeg at dette handlet nok mer om en skuffelse over å skulle bryte gamle mønstre eller uvaner. I dag gleder jeg meg til måltidene selv om jeg spiser lite. Jeg gleder meg til smakene selv om de er kortvarige, for jeg er dessverre blant de som ikke klarer å spise sakte... Jeg klarte det ikke i september 2013 og klarer det ikke nå i dag.

Jeg opplevde spesielt den første uken etter operasjonen å være fysisk sliten. Jeg lå mye på sengen og slappet av, men jeg forteller også om en fysisk og psykisk slitenhet tre uker etter operasjonen. I dag tenker jeg at det ikke er så rart. Det er et stort inngrep som gjøres med kroppen - å fjerne store deler av magesekken. Kroppen får et sjokk og hodet skal forsøke så godt det kan å henge med på alt sammen. Jeg beskriver at selv om jeg sov både godt og sammenhengende, til og med i perioder mange timer, følte jeg meg sliten. Jeg kan ikke i dag klare å tidsfeste når energien normaliserte seg uten å lese mye i dagbøkene mine, men det tok nok en god stund, men i dag har jeg godt med energi. Jeg føler jeg har mer energi i dag som normalvektig (BMI på 22) enn da jeg hadde BMI på 38,5.

Mandag 30. september 2013 beskrev jeg for første gang at jeg følte meg matlei, men som jeg skrev, det følger med en slik operasjon siden det appetittfremmende hormonet i magesekken ghrilin fjernes. Jeg orket ikke å spise knekkebrød, orket ikke cornflakes og brødskiver ble for mettende. I dag har jeg funnet ut at f.eks. omelett, et lite ost- og skinkehorn, en vårrull e.l. også kan være passende som et lite måltid. Jeg innledet dette blogginnlegget med at jeg har skrevet det med tanke på min gode venninne som skal opereres om kort tid. Jeg avslutter nå med å si at jeg har lovet henne en "startpakke" på sitt liv som gastic sleeve-operert fra meg som vet hvilket forhåpentligvis fantastisk liv hun vil komme til å få. Der skal jeg bl.a. gi henne en utrolig kjekk omelettform som tar akkurat to egg + litt annet innhold i omeletten og som bare skal inn i mikroen i 2 minutter og måltidet er ferdig. Som vektoperert er det viktig å finne raske og lettvinte løsninger som fungerer bra i hverdagen når vi skal ha så mange små og hyppige måltider. Dessuten er det viktig at det er næringsriktig - og egg inneholder mye proteiner og fyller man omeletten f.eks. med ost, skinke og litt paprika eller annet man liker.

Ærlige beretninger om hva som kan skje etter en vektoperasjon

Skrevet av Lise tor 21/02/2019 - 08:45

Advarsel til deg som skal opereres og er usikker: Dette innlegget er dønn ærlig om hva som kan skje etter en vektoperasjon og du kan komme til å lese om ting du ikke vil like å tenke på at kan skje, men jeg vil likevel anbefale deg å lese det. Det er viktig å ikke lukke øynene for sannheten, men være ærlig mot seg selv og være klar over både de negative og positive følgene en vektoperasjon kan føre med seg.

På Facebook finnes det flere grupper for vektopererte og en av dem er "Gastric bypass/sleeve-opererte Norge" som har ca. 3.870 medlemmer og ca. 7-10 innlegg pr. dag. Gruppen er for både nylig opererte og de som har vært operert i mange år, men også de som venter på operasjon. For noen dager siden var det et medlem som spurte følgende spørsmål: "Virker som om mange av oss sliter med ulike bivirkninger...? Ville du valgt annerledes hvis du kunne valgt om igjen, eller er det verdt det?" Nå, etter 4 dager har innlegget fårr 40 svar hvor ca. halvparten sier at de ikke angrer i det hele tatt og ville gjort det om igjen uten å nøle i det hele tatt. Noen rapporterer om en vektnedgang på 40 kg, 50 kg, 70 kg og 80 kg. Noen sier at de ikke hadde overlevd uten å ha tatt vektoperasjon - overvekten hadde rett og slett tatt livet av dem - og det kan være realiteten for mange. En vektoperasjon er et alvorlig inngrep, men det er også en alvorlig tilstand for kroppen å være sykelig overvektig.

Det er ett medlem som sier at hun angrer fordi hun ikke hadde noen effekt av sin sleeve-operasjon, dvs. ingen vektnedgang, og hun føler at hun har kastet bort de 80.000 kr. hun brukte på sin private vektoperasjon. Det er kanskje ikke så vanlig at vektopererte ikke har noen effekt av en vektoperasjon, og så kan man spørre seg om hvorfor, men jeg har tidligere skrevet et innlegg om denne artikkelen til NRK om at én av fire ser seg nødt til å søke hjelp igjen pga. overvekt igjen etter vektoperasjon.

Jeg vil være forsiktig med å kalle noe for små problemer, men noe er likevel mindre alvorlig enn annet i denne saken. "Små problemer" som noen nevner på er vansker med å få i seg nok næring i den første tiden etter operasjonen og dertil slapphet og slitenhet. En dame sier at hun ville nok forsøkt andre metoder litt lenger dersom hun hadde visst hvor trøtt og sliten hun skulle bli hele tiden. En dame forteller om mye hull i tennene, men at munnskyll med fluor hjelper. En annen dame sier at hun sliter med dumping etter hvert måltid, men at hun på tross av dette likevel ikke angrer på operasjonen.

Noen rapporterer også om gallesteinanfall. På Norsk Helseinformatikk (NHI.no) kan vi lese om gallestein: "Når man går raskt ned i vekt, kan dette føre til dannelse av gallestein. Rundt 35 prosent av pasientene har gallesteiner før operasjonen, og noen vil få det etterpå. Vi anser ikke dette som et stort problem. Dersom en pasient som har vært operert, får et gallesteinsanfall, blir hun/han behandlet på samme måte som andre som har gallestein. Hvis man har kjent gallestein med symptomer, fjernes ofte galleblæren samtidig med gastrisk bypass-operasjonen."

En dame forteller at hun var fornøyd de første årene etter operasjonen og opplevde god vektnedgang, men etter 3-4 år begynte problemene i form av at hun fikk smerter av å spise det meste, som f.eks. melk, pizza, eggerøre, vafler osv m.m.

En dame tror at hun ikke hadde valgt operasjon om igjen. Hun har opplevd mange innleggelser på sykehus, noe hun føler hun blir svært sliten av. Hun mener at mange av de som blir operert i dag hadde hatt vel så godt av et 3 måneders langt rehabiliteringsopphold med fokus på livsstilsendring fra A til Å og med oppfølgning etterpå.

En dame forteller at hun hadde tre tarmslyng hvor hun holdt på å dø av den ene og var igjennom 9 operasjoner i løpet av 8 år. Hun skriver: "Jeg hadde en rund frisk mage uten arr - nå ser man ikke hvor navlen er."

En annen dame forteller at hun må skylle tarmen annenhver dag. Hun har svært sterke smerter i mage og tarm og må innlegges på sykehus for smertelindring. Hun opplever seg energitom, men er glad for en vektnedgang på 83 kg.

En tredje dame kan fortelle at hun lå i respirator i 6 måneder, var underernært, fikk ødelagte tenner, hårtap, alvorlig beinskjørhet og får svært lett brudd, kan kun gå 50 m., pukkelrygget, kroniske smerter, får nesten ikke i seg mat osv.

En fjerde (og siste) dame sier at hadde hun visst det hun visste i dag, hadde hun aldri gjort det. Hun ga opp å telle etter den 49. innleggelsen. De tre første årene var bare lykke og hun gikk ned 60 kg på 11 måneder og hun hadde gjort plastisk kirurgi i løpet av to år. På dagen det 3. året etterpå startet hennes helvete: Magesekk og tarmer hadde grodd sammen til en ball. Flere tarmslyng etter hverandre og slitser. Hun opplever at magen kan plutselig vokse til en hard ball og hun besvimer av smerte. Hun har lavt blodtrykk og kan lett gå ned i knestående om hun reiser seg for brått. Jernlageret er lavd. Og enda sier hun det er mer.

Men for å avslutte litt positivt for at du ikke skal miste motet helt. En mann sier optimistisk: "Jeg hadde tatt ny operasjon tvert, for nå har jeg et liv selv om man har diverse plager. Før når jeg var feit så eksisterte jeg bare." Og det synes jeg at du skal ta med deg videre om du sitter og vurderer frem og tilbake om du skal ta en vektoperasjon eller ikke. Det er en risiko å ta en vektoperasjon. Det er et risiko med alle inngrep, men jeg tror at de fleste operasjonene på tross er vellykkede. Aleris skriver på sine nettsider: "Over 90% av de som opereres ved Aleris går ned minst 80% av sin overvekt (vekt over BMI 25) etter 1-2 år. Det er godt dokumentert at dette vekttapet vedvarer. Vi har resultater opp til sju år etter slankeoperasjon som bekrefter dette." Det er kanskje fristende å tro at Aleris, som en privat institusjon, kan overdrive resultatene i positiv retning for å oppnå et flere kunder, men på den andre siden tror jeg at det er flere som har negative erfaringer å dele som får seg til å svare i denne Facebook-tråden jeg har referert til i dette innlegget enn den halvparten som har svart at de ikke angrer på operasjonen. Jeg tror i hvert fall at hvis det hadde vært så mange som halvparten som hadde vært misfornøyd etter en vektoperasjon, hadde det vært et mye større fokus på det i media - og det er det ikke.

Venninne som skal vektopereres om tre uker

Skrevet av Lise ons 20/02/2019 - 20:13

Jeg har en venninne som om tre uker skal få utført en gastric bypass-operasjon (GBP). Jeg gjennomførte gastric sleeve-operasjon i 2013. Magesekken min er redusert med ca. 85%, men ved en GBP-operasjon får man en magesekk igjen på ca. 30 ml. Den lille magesekken fører til raskere og lengre metthetsfølelse.

I tillegg kobles den øvre delen av tynntarmen bort slik at maten ikke passerer tolvfingertarmen. Det står på NHI (som jeg lenket til): "Normalt blandes maten med galle og enzymer fra bukspyttkjertelen i tolvfingertarmen. Galle og enzymer er viktige for nedbrytningen av føden. Siden disse stoffene blandes sammen med maten lengre nede i tarmen, vil det føre til at nedbrytningen av maten forsinkes, og opptaket av næring fra tarmen reduseres. En del av maten kommer over i tykktarmen før kroppen har rukket å ta opp næringen i tynntarmen. Det betyr at mer av maten passerer ut med avføringen."

Næringsopptaket blir dermed redusert og vektnedgangen går raskere enn ved en sleeve, men flere undersøkelser har vist at på lengre sikt er ikke den totale vektnedgangen større ved GBP enn ved sleeve. Inngrepet gjør også at man blir intolerant mot konsentrert sukker og fett, dvs. at man får en dumping-reaksjon som ikke er farlig, men kan være svært ubehagelig. Både sleeve- og GBP-opererte anbefales å ta tilskudd av vitaminer og mineraler. Dette er viktigere enn man skulle tro.

Nå står min venninne fremfor tre uker med lavkaloridiett (eller ofte kalt "knekkebrøddiett"). Jeg har tidligere skrevet litt om hva man kan spise, men på denne lenken står det nederst litt om hva man kan vente seg under selve gjennomføringen av lavkaloridietten. Det står at man blir gjerne trøtt og sulten den første uken og den 3. og 4. dagen er vanskeligst. Da må man bite tennene sammen og tenke at dette skal man klare og det går over. De kommer med følgende praktiske tips:

  • Hodepine og svimmelhet: Drikk mye vann eller annen kalorifri drikke. Kroppen trenger kontinuerlig tilførsel av væske.
  • Følelse av å fryse kan forekomme i løpet av pulverperioden. Kle deg varmt og drikk varme drikker.
  • Forstoppelse (gjelder spesielt lavkaloripulver) – drikk mye. Det er normalt at toalettbesøkene blir færre, men det skal ikke gjøre vondt å gå på toalettet.
  • I sjeldne tilfeller kan rask vektnedgang forårsake gallestensanfall. Rådfør deg med din lege om du har gallesykdom eller annen sykdom.

Selv er jeg ikke så glad i knekkebrød og jeg valgte derfor å gjøre det enkelt med å drikke tre
næringsdrikker fra apoteket
til dagen som hver rommet 300 kcal og til "middag" laget jeg meg en salat bestående av ulike salatblader, agurk og tomat, siden jeg kunne spise det i fri mengde. Man tenker lett at næringsdrikker blir dyrt, men det kostet meg litt under hundrelappen til dagen. Skal man tenke seg at man skal ha 6 knekkebrød med pålegg i løpet av en dag + middag, kommer det fort over 100 kr. tror jeg, så jeg tror totalt sett ikke det blir dyrere med næringsdrikker. Men kanskje litt kjedeligere. Jeg foretrakk smakene jordbær, sjokolade og vanilje av de melkebaserte. De juicebaserte forsøkte jeg alle som en, men forkastet de også alle som en fordi jeg synes de smakte ille.

Men uansett hvordan man velger å gjennomføre lavkaloridietten, er det viktig å være innstilt på at dette skal man gjennomføre. Det er tross alt bare for tre uker av et langt, langt liv. Hele ens fremtid. Det viktigste er å ikke sprekke undervegs. Da kan man i verste fall våkne opp og ikke være operert fordi det ligger for mye fett rundt leveren. Jeg har lest om de tilfellene og jeg tenker at det må være utrolig kjipt. Da sier de at man får gå hjem å prøve på nytt og komme tilbake senere, men det sier jo også sitt om ens egen motivasjon for en vektoperasjon. Og motivert må man være for hele ens liv blir forandret når det kommer til mat.

Jeg ser frem til å følge min venninne på veien. Jeg vet hun er spent og har mange spørsmål og tanker. Det hadde jeg selv når jeg var der hun er nå for ganske nøyaktig 5 1/2 år siden. Selv om det er visse forskjeller på en gastric sleeve- og en gastric bypass-operasjon, er hverdagen som vektoperert ganske lik. Fellesnevneren er at man får i seg lite mat og at man bør holde seg unna visse typer mat. At man kan oppleve dumping og må prioritere riktig type mat og få i seg tilstrekkelig væske i løpet av en dag. Forskjellene er at en GBP-operert ofte ikke kan kaste opp, lettere får dumping av fett og sukker, og noe mange ikke er klar over, er at den kan reopereres tilbake til en ikke-operert kropp igjen. Det er ikke mulig ved en gastric sleeve. Hvorfor? Da de stiftet min magesekk mindre, fjernet de den delen av magesekken som ble overflødig. Det gjør de ikke hos en GBP-operert. De fjerner heller ikke tarmene, men kobler dem om og lager en ny åpning hvor maten kommer inn. Om man skal reopereres, gjenåpnes magesekken og tarmen som ble koblet fra, kobles på igjen. Dersom det viser seg at man angrer hvis det skulle bli store komplikasjoner, har man med andre ord en "nødutgang" ved GBP-operasjon som man ikke har ved sleeve. Mange velger sleeve fordi man mener det er en mer skånsom operasjon for kroppen. Det at GBP kunne reopereres var nytt for meg også inntil nylig. Jeg har forsøkt å finne kilder på dette, men har kun lest om andres erfaringer i grupper på Facebook. Google finner bare mye annet om reoperasjoner ved komplikasjoner. Jeg leter videre!