Bøkene om Mia, moren som hadde Emma, datteren som var traumatisert

Liza Marklund ga ut boken «På flukt» (eller «Gömda» på svensk) i 1995 der Mia, Maria Eriksson, var hovedperson sammen med sin datter. Jeg har valgt her å sitere bøkene i serien fra MTM lydboktjeneste, Legimus.se, i Sverige fordi jeg synes at svensk er et flott språk å lese på og fordi jeg behersker det godt. Boken «Gömda» har følgende bokomtale på svensk: «Berättelse om Maria som träffar en flykting från Libanon, förälskar sig och får en dotter med honom. Nu börjar en tid av misshandel, mordhot och kidnappningsförsök. Efter en tid träffar hon en annan man, gifter sig med honom och de får en son tillsammans. Maria tror nu att terrorn skall upphöra men det blir bara värre. Till slut får familjen lov att gå under jord och slutligen lämna landet.» Her er det en faktafeil. De får en datter sammen. Emma. Emma slutter helt å snakke i ett år etter at hennes egen far forsøker å drepe henne med kniv når han trenger seg inn i hjemmet deres. Etter dette begynner en lang runde med utredninger, men de kan ikke starte ordentlig terapi av Emma fordi hun fortsatt lever i en situasjon der hun fortsatt er truet på livet og må gjemme seg hver eneste dag. Mia og Emma bor da sammen med Mias nye mann, Anders.

Neste bok, «Aldri mer fri» på norsk eller «Asyl» på svensk ble gitt ut i 2004. Den starter med at de sitter på flyet mot Chile. Her kan de få sitt nye hjem langt borte fra egen familie og venner og bygge opp livet sitt på nytt. Boken har følgende bokomtale: «Del 2 i serien inledd med Gömda. Maria och hennes familj kommer tillbaka till Sverige efter sju månaders påtvingad vistelse utomlands. De tvingas efter en gömd tillvaro emigrera till Sydamerika för att slutligen söka asyl i USA. Röd tråd i den här spännande och skrämmande berättelsen, som bygger på ett verkligt kvinnoöde som lätt kunnat bli en pressnotis bland andra, är skräcken för upptäckt och myndigheternas handlingsoförmåga.»

Den 3. boken i serien ble utgitt i 2005, «Mias hemlighet», har Mia skrevet på egenhånd, noe jeg synes den bærer preg av, og er den dårligste oppbygde boken i serien. Mia får oppholdstillatelse i USA som den første skandinaviske kvinnen på flukt. Denne boken tar for seg livet i USA og der klarer de å bygge seg et nytt liv. I hvert fall gjør Mia og barna det, men en ny utfordring kommer: Anders ser ikke ut til å takle overgangen fra å ikke lenger måtte behøve å gjemme seg til nå å kunne leve helt fritt i USA. Det ender med skillsmisse. Og Anders avslører Mias hemmelighet nesten av ondskap overfor barna. Legimus omtaler boken: «Del 3 i serien inledd med Gömda. Maria Eriksson är ensam förf. efter att i del 2 ha samarbetat med Liza Marklund. När Mia och hennes barn får asyl i USA 2003 är familjen sargad efter tretton år på flykt. Under ett skilsmässogräl avslöjar Mias man, Anders, hennes djupa hemlighet; en gång svek Mia sitt eget barn. Sonen är nu vuxen och vet inte varför mamma försvann. Vill han förlåta henne? Och kan Mia förlåta sig själv?»

Den 4. boken, som igjen er skrevet av Liza Marklund på vegne av datteren Emma som jo hele bokserien har handlet om, er boken «Emma, Mias dotter» (utgitt i 2008) og der Emma forteller med sin stemme om sin ungdomstid og sin problematiske oppvekst. Den bestod mye av festing og rus. Hun forsøkte å flykte fra den vanskelige traumatiserte virkeligheten ved å skulle hele tiden ha det morsomt og late som om hun hadde det bra overfor venner. Den metoden har det med å fungere en stund, men så går man i veggen så det synger. Det slutter med at Emma blir gravid og må søke støtte hos sin mor som igjen støtter henne, men Mia har blitt alvorlig kreftsyk og har kort tid igjen å leve. Bokens omtale er som følger: «Del 4 i serien inledd med Gömda. Tar vid där Mias hemlighet slutade. Man får följa familjens liv i det nya hemlandet USA, och framför allt dottern Emma, som i «den svarta boken» får veta den sanning som ställer relationen mellan mor och dotter på sin spets. Emma flyr hemmet och börjar använda droger. Tack vare en graviditet lyckas hon ta sig ur beroendet. Man får även följa Mias kamp mot en dödlig sjukdom.»

Jeg har ikke lest den siste boken jeg nå skal nevne, som ble utgitt i 2009, men jeg registrerer at den ble utgitt og kanskje skal jeg lese den en dag? Jeg har hatt boken liggende på harddisk lånt som lydbok fra Sverige i noen år. Den er skrevet av Monica Antonsson og heter «Mia – sanningen om Gömda». Den har følgende bokomtale: «Många har upprörts av Liza Marklunds och pseudonymen Maria Erikssons böcker om den misshandlade och förföljda kvinnan Mia. Berättelserna som lanserats som sanna, men journalisten M.A. började tidigt ana att böcker och verklighet inte riktigt följdes åt. Hennes undersökningar resulterade i en annan historia som inte bara ställer frågor om det ursprungliga handhavandet av materialet, utan även om etik och moral på många plan.» Uten å ha lest den, tenker jeg umiddelbart at det er litt ufint å komme med slike påstander mot noen som ikke kan besvare eller forsvare de fordi hun ligger under jorden.

Eystein Hanssens skrivemåter i sin første og hitil siste bok

I ettermiddag hvilte jeg litt på sengen med lydutgaven av Eystein Hanssens bok nr. 1 som heter «De ingen savner» som jeg for første gang leste for tre år siden. Jeg har nylig lest hans siste (4. bok) som tidligere nevnt. Min plan var egentlig å lese bok nr. 3, «Brennemerket», som jeg endelig fant på lyd. Ikke hos Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek, men overraskende nok på Bestselgerklubben til Tanum. Jeg fikk en CD med 13 MP3-filer på og aner ikke hvordan de har organisert kapitlene på, for Eystein Hanssens bøker pleier å være på ca. 80-100 kapitler – om denne boken ikke er et unntak…

Etter middag måtte jeg hvile strak ut med lydboken «De ingen savner» som er Eystein Hanssens første bok. Jeg husker litt av boken, men ikke avslutningen. Noen ganger er det en fordel med teflonhjerne også… Man kan ha glede av samme bok gang etter gang.

Det er litt interessant å legge merke til endringer i skrivemåte og formuleringer fra en forfatters 1. bok og hittil 4. bok. Jeg registrerer at han beskriver mer mimikk og non-verbal kommunikasjon i siste bok sammenliknet med bok nr. 1. Likevel, bra skrevet bok og jeg kommer til å følge med på denne forfatterens videre karriere. Gleder meg til neste bok!

«Åtseldyr» av Eystein Hanssen

Jeg har, av uviss grunn, ikke hatt interesse for lesning siden midten av februar, men i dag fant jeg frem lydbokspilleren. Jeg forsøkte meg på 1. boken i en kioskserie, men denne fanget ikke min interesse godt nok. Det ser ut til at jeg trenger spenning.

Nå har jeg begynt på boken «Åtseldyr» skrevet av Eystein Hanssen. Jeg synes han skriver utrolig bra og fengslende. Det gjelder også denne boken, selv om jeg kun har lest 11 kapitler. I bokomtalen står det:

«I en gammel jordkjeller på Ruseløkka i Oslo finner en uteligger levningene av et barn. Eller er det det? Politietterforsker Elisabeth Sunee Rathkes, Elli, åstedsundersøkelser avdekker flere levninger. Sakte dras etterforskningen lenger under bakken, til klaustrofobiske tuneller og glemte bunkere, til en hemmelig, grusom verden.»

Tidligere har jeg lest «De ingen savner» og «Giftstrøm». Det er også gitt ut boken «Brennemerket», men denne er ikke produsert på lyd ved Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek, men jeg så nettopp at den finnes på en audio CD. Utrolig tungvint, men er man interessert nok…

«Den tredje søsteren» av Terje Bjøranger

Nå har jeg nylig lest ut boken «Den tredje søsteren» av Terje Bjøranger som er så tykk som på 422 sider (eller på 13 timer og 41 minutter). Boken handler om at Nadias to eldre søstre blir brutalt tatt livet av fordi familien har fått mistanke om at de er i ferd med å ødelegge familiens ære siden de har kjærester. Nadia klarer å gjemme seg, men hun blir sterkt preget av å være vitne til blodbadet. Når Nadia overtales av familien til å dra hjem igjen etter et opphold på psykiatrisk avdeling, blir hun tatt med til Pakistan og giftes bort. Politiet i samarbeid med en journalist og krisesenter i Pakistan, klarer å få henne til Norge igjen. Familien blir straffet. Bjøranger har erfaring fra politiarbeid og vet hva han snakker om.

Bokdatabasen har følgende bokomtale: «Nadia skulle vært død. Hennes søstre Samira og Nazma blir brutalt myrdet, men Nadia klarer å gjemme seg. Hvem står bak drapene? Hvorfor ble søstrene drept? Hva skal skje med Nadia? Opprullingen av saken tar oss med til lukkede miljøer i Oslo og bortgjemte landsbyer i Pakistan: Journalisten Mikkel – kollega og venn av Nazma – blir mannen som skal finne løsningen på gåten. En viktig, spennende og medrivende kriminalroman av en debutant som vet hva han skriver om.»

Og her beskrives boken litt mer med at den har et brennaktuelt tema.

«En dåre fri» av Beate Grimsrud

Jeg har nylig lest ut boken «En dåre fri» av Beate Grimsrud. En kvinne som forteller om sitt dramatiske møte med det psykiatriske helsevesenet i form av tvangsinnleggelser, tvangsmedisinering og beltelegging hvor armer, bein og mage blir låst fast til sengen med remmer. Hun har diagnosen schizofreni og opplever at hun er flere. Stemmene til de andre personene inni henne er psykotiske. Hun er redd for vinduene i leiligheten sin, for de kan jo suge henne ut hvor det er 7 etasjer ned. I perioder er hun frisk og svært velfungerende som forfatter av romaner, drama og skuespill. Det er Beate Grimsrud selv som leser feilfritt på tross av nedsatt syn og dysleksi. Jeg ble aldri helt klok på om Beate Grimsrud skrev om seg selv eller om Eli var en oppdiktet person, men slik boken var skrevet, fikk jeg inntrykk av at den var selvopplevd. Dessuten siterer hun fra journaler og de er trolig ikke oppdiktet. Jeg har sjekket opp medisiner Eli brukte og Trilafon, Zyprexa og Nozinan er eldre antipsykotiske medisiner.

Bokkilden skriver følgende om boken og tar med følgende bokanmeldelser:

39 år gamle Eli bor alene i leiligheten sin. Like fullt deler hun sin tilværelse med fire gutter. Det er stemmer som tilhører Espen Askeladd, Emil i Lønneberget og den opprørske Erik. De har fulgt henne siden barndommen. Senere i livet kommer også Prins Eugen til. Periodevis er hun innlagt på psykiatrisk sykehus, og der møter hun både stor omsorg og grov uforstand for lidelsene.

Genialt om kunst og galskap … Hun skriver fletta av Knausgård
skrevet av: Cathrine Krøger, Dagbladet
Elis vilje til å leve og skape er stor, men stemmene bråker og forstyrrer. Likevel skriver hun bøker som blir gitt ut, og hun lager film. Hun vokser som forfatter, samtidig som hun stadig kjemper mot sykdommen og lever med sine psykoser.

… noe av det mest gripende jeg har lest på lang tid
Skrevet av: Anne Cathrine Straume, NRK P2
Fascinerende fortelling
I denne romanen åpner Beate Grimsrud døren til en verden som er ukjent for de fleste; en tung og til tider maktesløs tilværelse, men også til en fascinerende og gripende verden. Grimsrud er et gudbenådet fortellertalent som i En dåre fri behandler et vanskelig og tabubelagt stoff på forbilledlig måte. Det er vel knapt skrevet noe lignende om psykiatrien i Norden. Hva som er selvopplevd og hva som er diktet opp, er umulig å skille og heller ikke interessant. For det oser en sånn ekthet av fortellingen at man aldri ville lete etter et slikt skille. Man sluker det rått, og tenker at slik må det være.

En helt eksepsjonelt brutal, men også poetisk vakker fortelling fra en sinnslidende kunstners indre liv
Skrevet av: Turid Larsen, Dagsavisen

To bøker av Eistein Hanssen

Jeg har de siste dagene fått øynene opp for en ganske ny norsk forfatter på markedet for kriminalromaner som er protusert av Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek (NLB). Eystein Hansen har skrevet to bøker hvor vi følger politikvinnen Elisabeth på krevende oppdrag hvor hennes og andres liv kommer i fare. Den første boken heter «De ingen savner» og handler i hovedsak om barneprostitusjon og politiets evige kamp for å forhindre disse grusomhetene. Boken var rett og slett fengslende. Bokkilden.no har følgende bokomtale om boken: «De ingen savner er den første boken om Elisabeth Sunee Rathke (Elli), politietterforskeren som er halvt thai, halvt norsk og med svart belte ikarate. En ung pike blir funnet død på Gamlebyen gravlund. Hun er naken og lukter av en ubestemmelig kjemisk væske. I armen står en kanyle. Dødsfallet er starten på en grusom sak som bare vokser og blir den mest krevende i etterforskerens karriere.»

Den andre boken heter «Giftstrøm» hvor Elli og hennes team må dra til Uganda for å klare opp i et gisseldrama som er økonomisk motivert. «Giftstrøm» har følgende bokomtale: «Under et narkotikaraid i Oslo pågriper politiet fem personer. En av dem er en ung mann fra Uganda. På samme tid mottar den norske ambassaden i Kampala en pakke. Innholdet dokumenterer at Otto Kamperud er tatt som gissel av den nådeløse geriljaen han har forhandlet med i lang tid.
Dette er den andre boken med politietterforsker Elli Rathke i hovedrollen.»

Begge bøkene anbefales på det sterkeste, selv om «De ingen savner» var den beste, og dersom Eystein Hansen kommer med flere bøker som gis ut hos NLB skal jeg være raskt ute med å låne den!

Menneskers ondskap

Nå for tiden leser jeg boken «Slavene på Akershus fengsel». Den tar for seg ulike straffemetoder fra 1350-1900. Der står blant annet om en del av straffemetoder som ble brukt. Å sperre noen inne, som er dagens fengsel, var ikke et alternativ, men derimot straffbart å ta fra noen sin frihet.

Advarsel: Dette innlegget kan være sterk lesning.

Når jeg leser denne boken, slår det meg hvor fæle menneskene kan være. Ja, rett og slett onde. Jeg skammer meg på menneskehetens vegne når jeg leser dette:

«De knuste legger og armer på ham med øksehamrer, og så sleit de av ham klærne og ville flå han levende. de kløvde huden på hodet hans, men de kunne ikke gjøre mer, fordi han blødde så. Da tok de skinnsveper og slo ham så lenge at huden var helt av, som om han skulle være flodd. Og så tok de en stokk og dunket ham i ryggen slik at ryggraden ble knekt. Deretter slepte de han til et tre og hengte ham, og hogg senere av ham hodet og dro kroppen bort og gravde den ned i en steinrøys.»

Et annet sted i boken, står det hvor mye bøddelen tjente for sine grusomme gjerninger – og dette var gjeringer som mennesker hadde funnet på:

  • For et hode med sverd at avhugge: 10 riksdaler
  • For et hode med øks at avhugge: 8 riksdaler
  • For en hånd eller fingre avhugge: 4 riksdaler
  • For et hode eller hånd at sette på steile for hver: 2 riksdaler
  • For en at henge: 10 riksdaler
  • For en igjen av galgen at avtage: 4 riksdaler
  • For en hel kropp at legge på steile og hjul: 7 riksdaler
  • For en at slå bein og armer i stykker på og legge på steile: 14 riksdaler
  • For en at partere og legge på steile: 12 riksdaler
  • For hvert knip med gloende tenger: 2 riksdaler
  • For et brennemerke: 4 riksdaler
  • For kagstrykning: 5 riksdaler

Å låne bøker av NLB

NLB står for Norsk Lyd og Blindeskriftsbibliotek. De er den største leverandøren av lydbøker og bøker i punktskrift i Norge til mennesker som har problemer med å lese trykt tekst, enten det skyldes dårlig syn, dysleksi eller andre forhold. Man kan også få låne bøker fra f.eks. Tal- och Punktskriftbiblioteket (TPB) i Sverige og andre land. Bøkene som leses inn er av høy kvalitet og ofte innlest av skuespillere. Det er gratis å låne bøker av NLB. NLB er organisert under kunskapsdepartementet.

Litt historie

  • I 1910 ble det første biblioteket for synshemmede opprettet av Vestlandske Blindeforbund (VB).
  • I 1913 ble det opprettet et bibliotek for synshemmede av Østenfjelske Blindeforbund.
  • I 1916 ble biblioteket for synshemmede opprettet i Nordenfjelske Blindeforbund.
  • I 1989 ble NLB opprettet og ble overført fra Norges Blindeforbund og ble et statlig ansvar

I begynnelsen ble det produsert bøker i punktskrift og i 1955 begynte bøker å bli innlest først på store spolebånd og senere på kassett. I 2003 begynte NLB å produsere lydbøker på CD i DAISY-format.

(Kilde: www.nlb.no

Låneinfo
For å bli medlem i NLB må man enten:

  1. Få synshemmingen (eller andre forhold) dokumentert av fagperson
  2. Være medlem av Norges Blindeforbund

Synshemmede har både låne- og produksjonsrett mens andre forhold har lånerett. Dette vil i praksis si at som synshemmet student, har du mulighet til å få boken produsert. Dersom du er låner som har dysleksi, har du kun rett til å låne bøker som allerede er produsert. Institusjoner har lånerett.

Bestilling av bøker
De siste årene har det kommet flere alternative måter å bestille bøker på.

  • Telefon: 22 06 88 10
  • Pr. e-post: utlaan@nlb.no
  • Bestille CD hjem fra www.nlb.no
  • Streame lydbøker rett til din datamaskin på www.nlb.no
  • Laste ned hele lydbøker direkte til din datamaskin på www.nlb.no for å lese de på en DAISY-spiller med minnekort

(Lydbøker som lastes ned, produseres med et vannmerke som identifiserer deg som låner hos NLB.)

Dersom du bestiller bøker i punktskrift, vil du få disse tilsendt som hefter hjem i posten.