Skal jeg søke om førerhund igjen?

Jeg tenker mer og mer på å søke om ny førerhund. Jeg ser hvor vanskelig og krevende det er å skulle forflytte seg ute med hvit stokk. Tre eksempler kan være:

  • Krysse en parkeringsplass med parkerte og kjørende biler
  • Søke opp stolper, dører, innkjørsler osv.
  • Finne dørene på busser og bybaner samt å finne ledig sete

Men før jeg får meg førerhund, må jeg komme meg i bedre form. I morgen den dag begynner jeg så smått med styrketrening. Mitt mål er å få førerhund igjen, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har blitt mer isolert hjemme, kommer meg mindre ut og er mer avhengig av andre når jeg ikke har førerhund.

Men så er det et problem – som ikke burde vært et problem – det at jeg jobber som assistent på Hurdalsenteret. Man skulle tro at et senter drevet av Norges Blindeforbund, som fremelsker førerhunder i reklamer og årskalendere, ønsker førerhunder velkommen på sine sentra. De sier at førerhunder er velkomne, men om det er en kursdeltaker som sier han/hun er allergisk, må førerhunden bli liggende igjen på borommet i opptil 8-9 timer daglig. Hvilket hundeliv er det? Det kan i ytterste konsekvens være ødeleggende for hunden da den kan begynne å finne på unoter av kjedsomhet. Jeg tror nok at dersom jeg skaffer meg førerhund, tar jeg den med meg i undervisningslokalene. Hva skal man med en førerhund som ligger på rommet store deler av dagen? Er det ikke viktig at førerhunden vises frem som et nyttig mobilitetshjelpemiddel for andre kursdeltakere? Hvordan kan Norges Blindeforbund kreve at førerhunder skal få være med over alt, når det ikke er gjeldende på dets egne sentra? Jeg bare undrer meg…

Lagt til mandag 29. april 2013:
Da er ballen begynt å rulle. Jeg har begynt å trene styrke, spesielt i beina. Jeg har fått tak i alle nødvendige skjemaer. Jeg har ringt til øyepoliklinikken på Haukeland og bedt om en erklæring på at jeg er blind. Jeg har bestilt time hos fastlegen min for utfylling av helseattest. Jeg har bedt mm en vurdering fra et annet hold. Når alt er på plass, kan søknad om førerhund sendes.

«Den tredje søsteren» av Terje Bjøranger

Nå har jeg nylig lest ut boken «Den tredje søsteren» av Terje Bjøranger som er så tykk som på 422 sider (eller på 13 timer og 41 minutter). Boken handler om at Nadias to eldre søstre blir brutalt tatt livet av fordi familien har fått mistanke om at de er i ferd med å ødelegge familiens ære siden de har kjærester. Nadia klarer å gjemme seg, men hun blir sterkt preget av å være vitne til blodbadet. Når Nadia overtales av familien til å dra hjem igjen etter et opphold på psykiatrisk avdeling, blir hun tatt med til Pakistan og giftes bort. Politiet i samarbeid med en journalist og krisesenter i Pakistan, klarer å få henne til Norge igjen. Familien blir straffet. Bjøranger har erfaring fra politiarbeid og vet hva han snakker om.

Bokdatabasen har følgende bokomtale: «Nadia skulle vært død. Hennes søstre Samira og Nazma blir brutalt myrdet, men Nadia klarer å gjemme seg. Hvem står bak drapene? Hvorfor ble søstrene drept? Hva skal skje med Nadia? Opprullingen av saken tar oss med til lukkede miljøer i Oslo og bortgjemte landsbyer i Pakistan: Journalisten Mikkel – kollega og venn av Nazma – blir mannen som skal finne løsningen på gåten. En viktig, spennende og medrivende kriminalroman av en debutant som vet hva han skriver om.»

Og her beskrives boken litt mer med at den har et brennaktuelt tema.