Fantastisk frihetsfølelse med TT-ordningen

Jeg har tenkt på det noen ganger i det siste – og ett av de var senest på fredag. Hvilken fantastisk følelse det gir å være selvstendig. Denne selvstendigheten tar funksjonsfriske som en selvfølge, men har man f.eks. en syns- eller bevegelseshemning, eller noe annet å hanskes ved, har det i hvert fall ikke alltid vært slik. Men det å bo i velferdstaten Norge gjør det mer og mer vanlig for de av oss som er så heldige og blir innvilget godene. Sommeren 2019, fra 1. juli, skjedde en svært viktig endring for alle synshemmede og rullestolbrukere i Hordaland, nemlig at fylket ble innlemmet i den nasjonale TT-ordningen. I praksis innebærer det at 1. januar og 1. juli kommer det inn 23.000 kr. på TT-kortet som kan brukes til fritidsreiser. Summen nullstilles ved årsskiftet, men den 1. juli fylles kortet bare ytterligere på med nytt beløp i tillegg til det du du måtte ha igjen fra første halvår. Dette har kommet svært godt med og åpnet opp for en helt ny verden for veldig, veldig mange synshemmede og rullestolbrukere som tidligere hadde vansker i varierende grad med å komme seg ut blant folk eller var avhengig av familie eller venner. Før fylket kom inn i den nasjonale TT-ordningen, fikk man 3.750 kr. i halvåret – og det ble raskt brukt opp når en gjennomsnitlig tur koster ca. 300-350 kr – dvs. i snitt 10 turer i halvåret eller én tur bare ene veien kanskje hver 7. uke.

Nå slipper vi som synshemmede og rullestolbrukere å telle på fingrene om vi har råd til å være med på det og det arrangementet, kvie oss til å spørre folk om å kjøre oss til butikken, om vi skal til tannlege eller frisør, er det bare å bestille en drosje, lettere komme oss til andre kollektivtransport som f.eks. buss/tog eller fly, en frihet til å besøke venner, jeg vet at småbarnsforeldre står friere til å «kjøre» barna sine til aktiviteter eller barnehage/SFO – vi kommer oss rundt som andre folk som faktisk har bil når det blir problematisk å ta kollektivtransport! For, og dette er viktig, TT-kjøring bør ikke bli en fullstendig erstatning for kollektivtransport om man er i stand til å ta det, men et supplement når det er vanskelig. F.eks. kan en som synshemmet, om en kan veien til nærmeste butikk og det er gangavstand, gå til butikken, men ta drosje hjem igjen med alle varene. Jeg er i hvert fall opptatt av at vi som blinde og svaksynte samt rullestolbrukere fortsatt skal bevare vår selvstendighet i størst mulig grad selv om TT-kortet har en del midler til rådighet. Dette handler like mye om mestringsfølelse som det å føle seg fri og selvstendig på en annen måte – nemlig det å ikke være avhengig av andre i det hele tatt om det lar seg gjøre. Det å slippe å «belaste» familiemedlemmer og venner med at de skal kjøre en rundt, synes jeg er fantastisk befriende, for det har vært tyngende og ført til at jeg heller har isolert meg og droppet aktiviteter. Jeg ønsker ikke å «være til bry» og oppta andres tid, selv om jeg vet at flere trolig hadde gjort det med glede om de ble spurt og jeg hadde ikke tatt hjelpen som en selvfølge og latt den stå ubetalt tilbake i en eller annen form.

På fredag kom bror til min samboer på besøk til oss. Jeg tenkte – «fantastisk frihet!» – da samboeren min faktisk kunne tilby seg å møte sin bror ved bybanestoppet nærmest oss, slik at han slapp å surre rundt i området rundt her hvor han ikke er kjent som kunne ha tatt ham i verste fall 40-50 minutter om han gikk feil. Det er det mange som har gjort, for det er svært mange småveier og alternativer i området. Det er jo slik seende gjerne ville tilbudt seg å gjøre. «Jeg kommer og henter deg – det er ingen problem», kunne de ha sagt og satt seg bak rattet. Samboeren min bestilte en drosje og dro TT-kortet og kjørte tur/retur til nærmeste bybanestopp hvor det var mulig for drosjen å komme nærmest mulig.

Nå i høst jobber Norges Blindeforbund i Hordaland opp mot Fylkeskommunen i Vestland fylke for å få en best mulig fungerende TT-ordning når Hordaland og Sogn og Fjordane er slått sammen. Målet er å implementere det beste fra begge fylker samt se hva som er av regler ellers i landet. Jeg er så heldig å få ta del i dette arbeidet og ser veldig frem til det!

Fokalt epilepsianfall under et møte med 65 deltakere

Jeg har måttet vurdere litt frem og tilbake om jeg skulle skrive dette blogginnlegget eller ikke, for jeg synes det var en svært vanskelig og sår opplevelse for meg selv personlig, men jeg har til sist bestemt meg for at jeg skal skrive det for å belyse en side av epilepsiens mer skjulte sider. Jeg ønsker dessuten å være en døråpner i Norges Blindeforbund Hordaland til at det faktisk er OK å vise at man ikke alltid er på sitt sterkeste hele tiden. Det er et nynorsk ordtak av Kristoffer Uppdal som sier: «Han som aldri syner seg veik, syner seg aldri heilt sterk» – og kanskje det er noe i det? At man må vise svakhet for å kunne vise sin styrke.

Når andre, som ikke har epilepsi selv, tenker på epilepsi, ser de for seg en person i krampeanfall som ligger bevisstløs med kramper (YouTube-lenke, men faktisk er det bare ca. 30% av anfallene som er såkalt generaliserte tonisk kloniske anfall (GTK-anfall). Etter at jeg startet på ny medisin (Topimax) i oktober 2018 har min hverdag med epilepsi blitt totalt forandret til det positive. Mine GTK-anfall har fullstendig blitt erstattet med fokale anfall, men i juni 2019 var nevrologen litt usikker på om de fokale anfallene var fokale anfall eller en direkte bivirkning av Topimax. For min del er ikke det så viktig va som kommer av hva. Det viktige er at medisinen har hjulpet meg med min anfallssituasjon til det bedre.

Mine anfall går utover det kognitive på ulike måter og utarter seg forskjellig – les om ett av dem her. Det jeg skal fortelle om nå skjedde på et organisasjonsmøte i Norges Blindeforbund i Hordaland hvor 65 personer var til stede. Jeg sitter i styret og styreleder hadde bedt meg om å si noen ord om styrets samarbeid med Skyss (kollektivtilbyder i Hordaland) og om fylkeslagets aktiviteter fremover. Jeg har 22 års erfaring innen organisasjonsarbeid, men etter at jeg fikk epilepsi, har det å si ting i plenum blitt utrolig vanskelig. Jeg er ikke nervøs eller urolig for hva som skal sies, selv om jeg er klar over at det utad kan se slik ut, og denne gangen hadde jeg forberedt meg grundig fordi jeg misliker å ta ting på sparket pga. dårlig hukommelse og evne til kognisjon (som direkte følge av epilepsien eller epilepsimedisineringen). Jeg hadde sittet i to timer kvelden før (lørdag) og skrevet ned på leselisten i kortskrift hva jeg skulle si for at jeg raskest mulig skulle være i stand til å lese teksten. Hvor raskt man kan lese på en 12 tegns leselist begrenser seg selv og jeg er en middels punktskriftsleser på leselist.

En av de største konsekvensene for meg med epilepsi er hukommelsen. Jeg har fått utrolig dårlig hukommelse innen det meste. Dette kan skyldes anfallene, det kan skyldes medisinene og det kan være en kombinasjon. Hverdagen min består av lister til alt mulig. Ikke bare handlelister, men lister på hva assistentene mine skal gjøre, avtaler, hva jeg skal huske å si til personer i det daglige, hva jeg selv må huske å gjøre ned til den minste telefon og e-post jeg skal skrive – og jeg krysser av etter hvert som ting er gjort for å holde orden. Når jeg skal ut å reise, bruker jeg pakkelister, for om ikke hadde jeg glemt halvparten igjen hjemme. Jeg må skrive sammendrag og stikkord fra samtaler (inkl. telefonsamtaler) for å huske hva vi snakket om. Jeg har alltid en særdeles detaljert kalender på PC-en. Dette tar mye tid og er omfattende i hverdagen, men det er nødvendig dersom jeg skal klare å fungere i hverdagen og innen organisasjonsarbeid – og i blant går det bare på flaks. Jeg får enkelte ganger hjelp av samboeren min: «Hva var det egentlig som ble avtalt…?» fordi jeg ikke skrev det ned med en gang. Da er det ute av mitt hode 5 minutter etter at jeg har lagt på telefonen. Før jeg fikk epilepsi, hadde jeg god hukommelse. Og jeg kunne holde et foredrag ved hjelp av få stikkord. I dag må jeg ha svært detaljerte stikkord som nesten er ordrett setning for setning. Det fører til en svært bundet fremføring siden jeg må lese det opp. Jeg trives dårlig med fremføring i plenum fremfor mange personer av denne grunnen, for det blir sjelden bra og naturlig, men som nevnt skyldes det ikke nervøsitet.

Men jeg satt som sagt på møtet med 65 personer. Jeg hadde notatene fremfor meg og leste. Jeg kjente at det var et anfall på gang. Hodet blir litt lettere og tankene litt bomull. Jeg opplevde at ordene mine forsvant og at jeg snakket og at ordene mine egentlig ikke ga mening. Om de gjorde det eller ikke, skal jeg ikke uttale meg om, for det har jeg ingen erindring om. Hjernen min var ikke i stand til å ta det inn. Jeg husker at jeg klarte å si at en e-post skulle refereres. Ingenting av det jeg hadde planlagt ble sagt, for jeg forstod ikke hva som stod på leselisten i punktskrift. Det var bare mange fine mønster av prikker. Hodet kortsluttet og det fremfor 65 personer. Noen av deltakerne visste hvem jeg var, men de fleste hadde bare hørt navnet mitt. Jeg var i en drøm under epilepsianfallet. Tilskuer til møtet. Hva i all verden måtte de tro? Og jeg skulle senere bli nevnt som kontaktperson for en av kvinnenettverksgruppene husker jeg at jeg tenkte etterpå når jeg kom til meg selv. En kvinne i fylkeslagsstyret de må ha oppfattet som dum og som bare snakket vås. E-posten ble referert. Noen andre tok over. Møtet ble ledet videre som om ingenting hadde skjedd. Jeg kom på overflaten igjen og verden normaliserte seg. Det gjør den alltid. Prikkene var ikke lenger bare fine mønster, men meningsgivende bokstaver. Jeg følte på skam over å ha mislykkes i den eneste oppgaven jeg hadde fått tildelt av styreleder på møtet. Hensynsfullt nok, fikk noen andre i oppgave å fortelle om fylkeslagets fremtid. Ikke meg. Jeg pustet lettet ut. Jeg minnet meg selv på at dette skyldtes epilepsien. Jeg kunne ikke noe for det. Jeg valgte ikke å få anfall like lite som jeg valgte å være blind eller rullestolbruker/gå med krykker.

Jeg kjente at jeg var sint og frustrert på epilepsien. På denne drittsykdommen som skal ødelegge så utrolig mye for meg og i livet mitt. Nå også på dette møtet. Jeg satt og tørket tårer fra øyekroken i frustrasjon. I skuffelse. I sinne. Ikke bare øyekroken. En og annen tåre rant forrederisk nedover kinnet åpenbar synlig for alle som kunne se meg sitte på fremste rad. Jeg håpet at folk var opptatt med å lese i papirene sine fremfor å fokusere på uinteressante meg. Jeg kjente på en følelse av at dette livet føltes urettferdig og litt bittert akkurat der og da. Organisasjonsarbeid er noe jeg har mestret siden jeg var 16 år og frem til for noen år siden. Kanskje frem til status epilepticus-anfallet (serieanfall) i 2012. Nå skulle epilepsien ødelegge for meg – innen organisasjonsarbeidet også. Har ikke epilepsien ødelagt nok når den har indirekte forårsaket at jeg må bruke rullestol utenfor hjemmet etter at jeg skadet ryggen og hoftene i et fall under et anfall for litt mer enn tre år siden?

Men jeg bestemte meg neste dag: Jeg skal ikke gi meg med organisasjonsarbeid selv om jeg føler at jeg har dummet meg ut foran 65 personer. Epilepsi er en sykdom jeg faktisk ikke kan noe for, like lite som man kan noe for at man er synshemmet, hørselshemmet eller har andre funksjonshemninger eller sykdommer, og da får folk ta meg som jeg er. Organisasjonsarbeidet betyr så mye i livet mitt at det er jeg ikke villig til å gi slipp på med det første. Jeg tenker at medlemmene får lære å kjenne hele Lise – også den siden av meg som har epilepsi. Noen så den siden som gråt og jeg opplevde kun varme og støtte. Jeg opplevde at det var hjerterom i Blindeforbundet i Hordaland selv om det var fryktelig vondt der og da og jeg felte tårer når jeg også kom hjem. Det er et kjent sitat som heter «Motgang gjør sterk» og jeg pleier å tilføye: «og den sterke overlever». For jeg er en fighter på mange av livets områder.

Utvidet TT-ordning i Hordaland fra juli 2019 og funksjonshemmede må stå sammen fremover

Fra 1. juli 2019 kom Hordaland med i nasjonal utvidet TT-ordning. Pr. nå er det 13 fylker som har kommet med i ordningen og politikerne sier at de fremover skal satse. I statsbudsjettet for første halvår for 2020 er det ikke avsatt en krone for å videreutvikle TT-ordningen, men takket være opposisjonen ble det fremforhandlet at det fra 2. halvår (dvs. 1. juli 2020) blir lagt inn 13 mill. friske kroner i nasjonal TT-ordning. Dette betyr med andre ord at små fylker kan tas inn i ordningen.

Jeg bor i Hordaland og i det videre vil dette innlegget handle om TT-ordningen i Hordaland. Fra å ha 3.750 kr. i halvåret å kjøre drosje for, noe som har vært uendret i hvert fall de siste 6-7 årene, fikk blinde og svaksynte samt brukere av manuell rullestol til sammen 18.400 kr. når den statlige støtten og den fylkeskommunale TT-ordningen ble lagt sammen. Brukere av elektrisk rullestol som er avhengig av spesialbil/rullestoltaxi (dvs. brukere av permobil) fikki overkant av 27.800 kr. om jeg har regnet riktig ut ifra brevet som ble sendt ut 5. juli 2019. De fikk tildelt 18.300 kr. i statlig støtte i tillegg til den fylkeskommunale TT-tildelingen på 9.500 kr. for å dekke opp at spesialbil er dyrere enn vanlig drosje.

Dette forholdet tok et medlem opp i Blindeforbundet opp med fylkeskommunen. Vedkommende mente at det ikke var samsvar mellom søknaden som fylkeskommunen hadde sendt til Samferdselsdepartementet og det at de valgte å gjøre en slik prioritering. Gjennom mitt verv i fylkeslaget i Norges Blindeforbund i Hordaland har jeg fått tilgang på søknaden fra fylkeskommunen og der står det ingenting om at de ber om ekstra bevilgning for å gjøre en prioritering av rullestolbrukere med elektrisk rullestol. Fylkeskommunen søker om 200 drosjeturer i halvåret for brukergruppen som er på totalt 2683 personer med en gjennomsnittspris på 297 kr. (laveste for synshemmede/manuell rullestol er på 234-239 kr. mens for elektrisk rullestol er prisen 369 kr.)De budsjetterer med et underforbruk på 70% da de ser at for de såkalte «tunge brukerne» varierer utnyttelsesgraden av TT-kortet med 75-93%. Brukere med elektrisk rullestol bruker TT-kortet mest. De registrerer at det er brukere som har dårlig utnyttelsesgrad av TT-kortet sitt. I søknaden står det konkret:

«Ved utrekning av søknadssum har me lagt til grunn fylgjande føresetnader:

  • Tal brukarar: 2.683
  • Gjennomsnittleg turpris: kr 297
  • Tal turar: 200
  • Gjennomsnittleg fylkeskommunal kvote: kr 8.260
  • Årleg sum per brukar vert etter dette kr 59.400

Ut frå dette får me eit årleg behov for 159,3 mill kr. Etter fråtrekk av fylkeskommunal kvote står ein att med 151,1 mill kr. Ved å leggja til grunn at utnyttinga vert 70% av tildelt kvote vil det vert trong for ei løyving på 53,0 mill kr. per halvår for å sikra 100 turar. Ut frå at det er 22,5 mill kr til rådvelde ser me at dette ikkje er realistisk. Me søkjer difor om å få tildelt 22,5 mill kr. Brukarane i Hordaland kan med det få om lag 30 ekstra turar 2. halvår 2018. Alternativt kan løyvinga tildelast ei avgrensa gruppe brukarar som får kvote som vil dekka 200 turar.»

Medlemmet mente at dersom fylkeskommunen ønsket å gjøre en prioritering av de med elektrisk rullestol, måtte dette gjøres av fylkeskommunens egne midler og ikke støtten de fikk for utvidet TT-ordning som var 28,5 mill. siden dette ikke var lagt til grunn for søknaden som var sendt inn.
Vedkommende fikk medhold og Hordaland fylkeskommune endrer praksis i utbetaling fra 1. januar 2020. Jeg tenker at Hordaland fylkeskommune har gjort en grundig gjennomgang av sin egen søknad og praksis og funnet at medlemmet hadde rett i sine påstander. De ønsker ikke å gjøre en slik ufordelaktig omprioritering dersom de ikke ser seg tvunget til det.

Hordaland fylkeskommune sendte ut brev datert 10. desember 2019 med orientering om at blinde og svaksynte samt rullestolbrukere med manuell rullestol får nå økt sin kvote fra 14.400 kr. i halvåret til 23.100 kr. De med elektrisk rullestol får kun 1.000 kr. mer, dvs. 24.100 kr., for å kompensere for at spesialbil er dyrere. Dette vil si en reduksjon på 3.700 kr.

Jeg har full forståelse for at dette føles urettferdig for de som bruker elektrisk rullestol. De får i realiteten færre drosjeturer enn hva blinde og svaksynte samt de/oss med manuell rullestol får. Det som er synd i denne saken nå, er at jeg er redd at funksjonshemmede grupper vil jobbe mot hverandre istedenfor å stå sammen og kjempe for samme sak. Jeg ønsker å si at det faktisk er Blindeforbundet som har vært hovedforkjemper for å få en nasjonal utvidet TT-ordning på plass. Blindeforbundet har hatt fullt fokus på dette de siste 5-6 årene og det har gitt resultater. Ikke bare for blinde og svaksynte, men også for rullestolbrukere. Blindeforbundet kunne velge å kjempe kun for sine egne medlemmer, for blinde og svaksyntes rettigheter, men de har faktisk valgt å ta med rullestolbrukere i kampen. Det at brukere av elektrisk rullestol fikk redusert sitt beløp, er ikke Blindeforbundets «skyld» slik jeg ser det, men faktisk en feil fylkeskommunen har gjort i sin tildeling. De innrømmer selv at de har gjort en feil ved at de nå går tilbake og korrigerer opp i sin egen tabbe. Dette må Hordaland fylkeskommune ta det fulle ansvaret for selv. I brevet de har sendt ut til brukerne i Hordaland, står det ikke ett eneste forklarende ord til hvorfor beløpet for rullestolbrukere av elektrisk rullestol har blitt redusert. Dette synes jeg er feigt gjort av Hordaland fylkeskommune. De burde stå inne for de feil de har gjort – de gjør det med handling, men ikke med å gi forklaring. Det fører bare til frustrasjon og sinne blant brukerne slik jeg ser det. Det er ikke alle som engasjerer seg i interessepolitisk arbeid og får tilgang på alle dokumenter i saken slik jeg gjør. Det har jeg med dette innlegget forsøkt å gjøre noe med. Og for ordens skyld; søknaden til Samferdselsdepartementet er ikke unntatt offentlighet.

Vi i funksjonshemmedes organisasjoner har alt å tjene på å stå sammen. Vi kan ikke si at den ene har det verre enn den andre og vi bør faktisk ikke synke så lavt at vi begynner å sammenligne hverandres situasjoner selv om det er lett å falle for den fristelsen. Jeg hørte nylig om noen som var på et møte hvor rullestolbrukere og blinde var på et felles møte hvor den blinde fikk høre: «Hva skal du med TT-kort? Du kan jo gå.» Dette sier meg én ting. Vi uttaler oss sett fra vår egen situasjon. Det er veldig naturlig for oss mennesker, men ekstremt sneversynt og det bør være mulig å øve seg opp til å se litt lenger enn sin egen nese. Men jeg er den første til å innrømme det. Jeg som blind, epileptiker og delvis rullestolbruker vet selvsagt mest om hvordan det er å leve med den situasjonen, likevel vil jeg våge å påstå at jeg personlig forsøker å være åpen for å se andres behov. Jeg vet ikke hvordan det er å sitte i elektrisk rullestol, men nedenfor ser du mitt forsøk på å gjøre så godt jeg kan i det minste. Jeg gjør ikke som den møtedeltakeren og sier «hva skal de med elektrisk rullestol med TT-kort? De har jo motor å hjelpe seg med, til og med på vinteren.» Hadde jeg sagt noe slikt, viser jeg mangel på innsikt og evne til å ville sette meg inn i en annens situasjon. Jeg vet så å si ingenting om hvordan det er å være døv i Norge i dag. Jeg har hørt litt hva andre har sagt og selvsagt har jeg tenkt litt. Jeg har faktisk tenkt en hel del, for jeg er en tenker av natur siden jeg aldri har på musikk, men foretrekker stillhet og skriver ned mye av det jeg tenker i dagboken min. Jeg har tenkt at jeg mye heller ville være blind enn døv, men det er selvsagt fordi jeg kjenner til situasjonen som blind og lever et godt liv med det. Jeg tenker at som funksjonshemmede er det en fordel om vi klarer å sette oss inn i hverandres situasjon. Det gjør vi ved hjelp av samarbeid. Ikke motarbeidelse. Som en gruppe funksjonshemmede må vi forsøke å stå sammen og samarbeide for felles sak. Vi ønsker alle et bedre og friere liv med økt selvstendighet. Det oppnår vi ikke med å skulle kjempe på hver vår tue og hver våre små kamper som noen småkonger. Det fungerte dårlig i Norge på den tiden det var mange konger som kriget mot hverandre og det tror jeg det gjelder ang. funksjonshemmede også.

Jeg skal nå med vilje gå i fellen for å vise hvor håpløst det kan bli om man motarbeider hverandre og setter gruppene opp mot hverandre. Disse uttalelsene kan provosere og føre til irritasjon og følelser, men det er også meningen. Husk bare at jeg ikke er ute etter å provosere eller såre noen med disse uttalelsene. Dette er bevisst laget til for å demonstrere ulikheter i de tre gruppene jeg har snakket om i dette blogginnlegget. Jeg står ikke inne for noen av disse holdningene – måtte Gud forby!

  • Rullestolbrukere kan ikke gå og har problemer med å komme seg frem og være mobile, men de ser jo faktisk hvor de skal gå. De finner jo faktisk veien til butikken, kinoen eller barnehagen til barnet sitt. Noen har t.o.m. noe evne til å gå selv. Dessuten får jo flere og flere hjelpemotor til den manuelle rullestolen. Hva skal da de med TT-kort når de faktisk kan se hvor de skal gå og finner fint frem uten problemer? Men det er faktisk tungt å trille seg selv, det er tungvint å ha hendene opptatt når du skal ha med deg varer fra butikken eller hva når det er snø og glatt ute og du ikke kommer deg av flekken?
  • Blinde og svaksynte har jo full mobilitet og har bein å gå på og kommer seg frem over alt, så hva skal nå de med TT-kort da? De kan jo knapt sies å ha noen funksjonshemning, som kan gå i trapper, komme seg frem overalt og ikke oppleve at det er for trangt i butikker. Men på den annen side ser de ikke hvor de skal gå. De kan veien hvor de er kjent, men straks de kommer til et nytt sted, vet de knapt hvor de skal gå 10 m. fremover. Det er bare 280 personer som har førerhund i Norge å hjelpe seg med og det finnes 200.000 synshemmede.
  • De med elektrisk rullestol har jo faktisk fått en rullestol med motor, et hjelpemiddel til 300.000 kr., så de må da i hvert fall klare å komme seg frem overalt skulle man tro. Hva skal de ellers med et så dyrt hjelpemiddel fra NAV? Dessuten har jo mange bil fra NAV i tillegg og de får jo mer på TT-kortet enn de fleste andre. På den annen side er det en stor rullestol som ikke har fremkommelighet overalt og dessuten er det ofte de med størst bevegelsesnedsettelser og størst hjelpebehov som bruker elektrisk rullestol – et tankekors? Det er kanskje ikke så luksuriøst likevel med litt nærmere ettertanke.

Spørreundersøkelse om funksjonshemmede er utilgjengelig for blinde

Det er sannelig ikke lett å skulle kreve tilrettelegging og universell utforming når man engang ikke får det til hos sine egne. I disse dager gjennomfører Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon en spørreundersøkelse om tilgjengelighet for funksjonshemmede i samfunnet, dvs. bl.a. bevegelseshemmede, synshemmede, hørselshemmede og andre grupper, men hva skjer når jeg skal gjennomføre undersøkelsen? Jeg bruker skjermleseren JAWS med punktskrift (leselist) og tale. Jeg opplever at undersøkelsen nært sagt er umulig å gjennomføre. Men som en mann sa til meg på et legekontor: «sta kvinnfolk» da jeg insisterte på å bestille drosje selv da jeg skulle et privat ærende på vei hjem og kunne derfor ikke benytte Pasientreiser, og jeg bet tennene sammen og bestemte meg for at denne undersøkelsen skulle jeg gjennomføre koste hva det koste ville av tid, hjernebry og ressurser. Og jeg klarte det, men det krevde god innsikt i en skjermlesers funksjoner. Det tok meg litt mer enn én time og jeg måtte bruke to skjermlesere. I tillegg til JAWS, brukte jeg også NVDA (eller nå NV Access). Det viste seg at spørreundersøkelsen var mest tilgjengelig med NVDA, selv om det var krevende, og som sagt brukte jeg én time på undersøkelsen som en seende hadde brukt 10 minutter på. Kjæresten min klarte også å gjennomføre undersøkelsen på iPhone med skjermleseren VoiceOver, men han brukte nok også nærmere én time på å få den gjennomført. Alle knappene hadde ikke tekst og det var krevende å se hva man egentlig hadde valgt der det var flere alternativ å velge blant.

Jeg synes det er pinlig og skremmende at en organisasjon for og av funksjonshemmede velger et verktøy som er så utilgjengelig for en stor gruppe funksjonshemmede. Det fører til at svarene i undersøkelsen ikke er representativ. Den utelukker faktisk en hel gruppe funksjonshemmede – i dette tilfellet blinde – og den gruppen blir også i høyeste grad utestengt på ulike områder i samfunnet som det ble spurt om i undersøkelsen.

Blindeforbundet i Hordaland tok kontakt med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon pr. e-post ang. denne utilgjengelige undersøkelsen og fikk følgende til svar av kommunikasjonssjefen: «Jeg kan bare beklage at undersøkelsen om deltakelse på kultur- og fritidsarenaer ikke er universelt utformet og tilgjengelig for blinde og synshemmede. Jeg tok det for gitt at Netigate, programverktøyet vi bruker, var tilgjengelig utformet, da dette er et verktøy FFO har abonnert på fra før jeg begynte her. I følge mine kollegaer fantes det ikke gode, tilgjengelige alternativer da vi inngikk avtalen med Netigate.  Jeg er den første til å se ironien i at en undersøkelse om tilgjengelighet ikke er tilgjengelig, og er lei for det! Når abonnementet på Netigate utgår, skal vi sørge for at et eventuelt nytt verktøy innfrir kravene om tilgjengelighet.»

Med andre ord har de ikke gjort et godt nok forarbeid med å undersøke hva som er tilgjengelig og ikke. Blindeforbundet har brukt QuestBack de siste årene og det er fullt ut tilgjengelig på både PC og nettbrett. Norge har fortsatt en lang vei å gå når det kommer til tilgjengelighet og universell utforming når det kommer til IKT-løsninger for synshemmede. En lov om tilgjengelighet og diskrimingering vil trolig hjelpe oss et stykke på vei – det ser vi av erfaringene fra USA – men jeg tror enda det er et godt stykke å gå. Likevel må jeg få si at det er mange nettsider som begynner å bli godt tilgjengelig, men også mange kan bli bedre. Hvis man ser seg rundt på landets aviser er mange flinke med overskrifter på artikler, men vi trenger ikke å gå lenger enn til Bergens Tidende før jeg som bruker av JAWS møter på problemer fordi artikkelen jeg har gått inn på mangler overskrift.

Jubileumsfest for kvinnenettverkene i Hordaland

I kveld var jeg så heldig å være invitert som gjest på jubileumsfest siden Kvinnenettverkene i Hordaland fylkeslag av Norges Blindeforbund nå i september 2019 kan feire med å ha hatt aktivitet i 20 år takket være standhaftige og ivrige kvinner som år etter år har stått på for å holde aktiviteten ved like. Som hedersgjester var det invitert tre kvinner, og to av dem hadde anledning til å stille, som for 20 år siden var med å starte opp gruppene og i sin tid Kvinneutvalget (KUA) i Norges Blindeforbund. En av gjestene fortalte humoristisk og med glimt i øyet at de hadde produsert bl.a. kopper og ryggsekker med tegning av ei ku på for å symbolisere Kvinneutvalget Kua. Det var på den tiden, før Blindeforbundet fikk det for seg å skulle nedlegge det meste av det som het utvalg i forbundets regi, noe jeg fra første stund av var sterkt imot. Nå ti år etter kan det se ut som om den vinden er i ferd med å snu så smått og utvalgene popper frem igjen en etter en.

Men kvinnenettverkene i Hordaland: Det er nå to grupper i Hordaland, gruppe 1 og gruppe 2, som hver har plass til 8-10 medlemmer. Man ønsker ikke større grupper av hensyn til tryggheten til hvert enkelt medlem og måten aktiviteten frem til nå har vært organisert. En har forsøkt flere løsninger opp igjennom tiden for hvordan aktiviteten har vært. En av gruppene har arrangert kvelder hjemme hos hverandre mens andre har gått ut på restaurant og noen har prøvd å møtes på aktivitetssenteret til Blindeforbundet. Noen har forsøkt seg med ulike aktiviteter som teater og spa i nyere tid som jeg vet om. Det arrangeres helgesamlinger på Solvik Syn- og Mestringssenter for Kvinner, bl.a. skal det være en nå andre helgen i november, hvor man skal smake på sjokolade og vin, ha vanngymnastikk, selvforsvar og en del annet. Jeg har forsøkt å søke opp programmet for helgen på nettet, men har ikke lykkes med det annet enn å kunne konstatere at datoen er 7.-10. november 2019. Det er flere som har ytret ønske om å få være med i en kvinnenettverksgruppe, men de to gruppene som i dag er funksjonelle, er i dag fulltegnet og tar ikke inn flere medlemmer av grunner jeg nevnte over. Jeg har nylig nevnt for daglig leder i Blindeforbundet i Hordaland at jeg ønsker å ta initiativ til å danne gruppe nr. 3 i Hordaland. Denne er foreløpig på planleggingsstadiet og ingenting konkret har blitt satt ned på papiret. Tanken ble skapt i mitt hode for bare tre dager siden da jeg leste aktivitetsplanen for høsten 2019.

Det var ca. 20 kvinner til stede på jubileumsfesten i kveld. Det ble servert koldtbord med mye god mat. Jeg fikk litt hjelp av en av de spesielt inviterte gjestene, som er moren til hun som i dag er leder av den ene gruppen og som jeg har hatt kontakt med siden vi begge var 13 år gamle, og jeg måtte jo medgi til henne at jeg var vektoperert for 6 år siden og derfor måtte ha en beskjeden porsjon. Hun var svært flink og det viste seg at hun la på akkurat passelig mengde mat til meg. Hun la på én skive røkelaks, én skive skinke, en kyllingbit, litt eggerøre, litt waldorfsalat, litt potetsalat og en skive loff. Hun sa ved et tilfelle litt senere på kvelden at jeg var så småspist når jeg spiste noen chipsbiter samt noen twist, og det er mange som sammenligner mengde mat med det å kose seg. Jeg trenger ikke mengder med mat for å kose meg. Jeg koste meg utrolig mye i kveld med de små smakebitene mine. Jeg nyter de munnfullene som er og jeg ble akkurat passe mett. Det er ikke behagelig å bli for mett heller. Da kan du tenke deg selv hvordan du blir når du har spist altfor mye på julaften.

Jeg holdt en liten tale også. Jeg er med tiden ikke blitt noen god taleholder etter at epilepsien min har gjort at jeg har fått en elendig hukommelse for hva jeg skal si og jeg må nesten skrive ned ordrett hva jeg skal si i stikkordsform. Takket være at jeg behersker kortskrift, kan jeg lese greit nok det jeg selv har skrevet på papir, men jeg synes ikke det er en god følelse. Jeg har ingen problemer med å snakke høyt i forsamlinger, så nervøs var jeg ikke. Jeg ga de en hilsen fra et medlem som selv ikke hadde anledning til å komme. Jeg trakk også frem noen litt artige ordtak som kanskje gikk litt på bekostning av mennene, men det var ingen menn til stede og som kjent har man ikke vondt av det man ikke vet.

  • «Kvinner elsker enkle ting: menn – menn elsker kompliserte ting: kvinner» (Svensk ordtak)
  • «Mennene regjerer verden, men kvinnene regjerer mannen» (Spansk ordtak)
  • «En skal akte seg for små kvinner og små drammer» (Norsk ordtak)
  • «Menn eldes, kvinner blir voksne» (Norsk ordtak)
  • «Mannen tror han vet, men kvinnen vet bedre» Kinesisk ordtak)
  • Etter middag kom de eneste to hanene i kurven som var invitert i kveld. Han ene er en kjenning i Blindeforbundssammenheng og jobber innen rehabiliteringen og hans bror. De spilte gitar og sang for oss. De hedret selvsagt oss kvinner og hadde det litt gøy på både vår og deres eget kjønns bekostning 😉 Jeg hadde funnet frem strikketøyet og satt og strikket litt videre på babyteppet til min søster mens jeg hørte på underholdningen. Fremover blir det nok en hel del strikking på meg og jeg regner med å bli ferdig med teppet før dåpen i november. Jeg skal jo på både et pedagogisk seminar og et punktskriftssamling i tillegg til et besøk hos familien til kjæresten min i løpet av de kommende fire ukene.

    Når hanene hadde forlatt hønsehuset, ble kakene satt frem. Det var mye godt å velge blant, altfor mye, og jeg tror det var flere av oss som led valgets kvaler. I hvert fall jeg siden jeg har så begrenset plass. Gulrotkake, sitronkake, sjokoladekake, bærkake med nøttebunn, marsipankake og en til jeg ikke husker nå. Jeg nøyet meg med å smake på marsipankaken. Den var utrolig god og søt. Jeg ble underveis redd for at jeg ville få dumping-reaksjon pga. for mye sukker, men det gikk bra. Det er ikke ofte jeg som sleeve-operert får dumping pga. for mye sukker (det er jo vanligvis forbeholdt GBP-opererte), men det hender i blant når dosen med sukker blir altfor stor og jeg synes det skjer lettere nå seks år senere enn det skjedde bare ett år etter operasjonen. Men det gikk bra denne gangen. Jeg kom fra det med bare en liten redsel for tanken mens jeg spiste. Det ble en hyggelig kveld. Men det var én ting jeg synes var leit i kveld. Festkomiteen hadde på forhånd sendt ut en vennlig oppfordring på SMS om at folk ikke brukte parfyme, sterkt duftende kremer og hårsprayer slik at festen kunne bli en hyggelig opplevelse for alle. Det var en kvinne som var sterkt plaget med allergi/astma når folk brukte for mye av dette. Denne oppfordringen ble beklagelig nok ikke fulgt og det endte med at hun måtte bruke ekstra oksygenutstyr under arrangementet. Utrolig leit at slike oppfordringer ikke kan bli respektert og husket på når det sendes ut på et så tilgjengelig medium som SMS. I dag er det så å si ingen som har noen unnskyldning til å ikke kunne lese SMS-er. Men jeg tror de aller fleste koste seg og skravlet sammen, drakk vin og spiste god mat, snacks og kaker.

    Seminar om iPhone

    I dag var jeg med å arrangere et seminar og workshop i regi av Interessegruppe for Synshemmede EDB-brukere (ISE). Der ble det innledet med en times innlegg om generell bruk av iPhone og deretter 15 min. med orientering om hvordan blinde kan bruke iPhone. Deretter ble gruppen delt i to med blinde i en gruppe og svaksynte i en annen gruppe. Det viste seg at gruppen for blinde med fordel kunne vært delt i to.

    Det ble servert pizza. Praktisk ble det godt gjennomført med 16 personer som så dårlig. Våre to hjelpere orienterte om hva som var på de ulike pizzaene og deretter gikk de rundt og de som ville ha den pizzae det ble gått rundt med, sa i fra om dette. Jeg hadde også bakt en sjokoladekake som noe å bite i til kaffen etter pizza. De to hjelperne var også behjelpelige med servering av brus, kaffe og te under hele arrangementet. Det var bare å rekke opp en hånd, så kom hjelperne stille og nesten usynlig bort for å høre om behovet. Jeg må berømme våre to hjelpere.

    Etterpå var det workshop igjen, men denne falt litt sammen. Det ble heller til at folk satt og snakket. Om de snakket om iPhone eller ikke vet jeg ikke. Noen måtte rekke fly og buss.

    Alt i alt et vellykket arrangement.