Å ha orden på kjøkkenet som blind

Blinde burde ha orden på kjøkkenet. Jeg har orden i uorden. I bakeskapet mitt står hvetemel og sukker på fast plass. Melbøtta kjenner jeg igjen, for den rommer 2 kg og er stor. Resten av bakeingredienser (bortsett fra melis) er helt over i krokker som er merket med punktskrift. På den måten slipper jeg å merke hver nye pose jeg får i hus på nytt og på nytt. Alle krydderglass er punktmerket, og de er det så mange av at krydderskapet over komfyren er fullt og en kurv som står i en skuff er full. Jeg har ulike kakepynt og farger på perlesukker som også er punktmerket. Etter at jeg laget pasta med kjøttsaus med hvit saus en gang, gikk vi til anskaffelse av gjennomsiktige mapper i A5-format hvor det står i punkt «hvit saus» og i den mappen ligger det poser med hvit saus. På den måten kan samboeren min også se posene, siden mappene er gjennomsiktige. Jeg har rett og slett mye å takke Luis Braille for (punktskriftens far) siden jeg bruker hans skriftsystem daglig for å kunne klare meg selv på kjøkkenet uten hjelp fra seende.

Blinde burde også ha system i skuffer for å vite hvor ting ligger og jeg har et ganske godt system. Jeg har eksempelvis en skuff med skjærebrett, muffinsformer og annet som tar litt stor plass, i en annen skuff har jeg oppkuttingsutstyr og utstyr for rasping, i en tredje skuff kjøkkenhåndklær og kluter, i en fjerde skuff har jeg inndelt i mindre rom hvor jeg f.eks. har måleskjeer, poseklemmer, silikonformer, mindre lokk, hvitløkspresse osv. På kjøkkenbenken har jeg en ganske stor krukke hvor jeg har øser, visper og stekepanner stående. Disse er da lett å få tak i når jeg måtte trenge de. Jeg har en assistent som hjelper meg på kjøkkenet og det er viktig at hun legger tingene der de skal være for at jeg skal finne de igjen. Det er derfor viktig at hun spør meg og at jeg forteller henne det inntil hun selv lærer seg det.

Tilgjengelighet for funksjonshemmede i England

Nå har jeg vandret rundt i Londons gater, tatt T-bane og tog og vært på Gatwick flyplass. Det jeg registerer, er at engelskmennene er kommet et godt stykke på vei når det gjelder universell utforming ute, inne og i offentlige fremkomstmidler. De fleste nyere og restaurerte heiser har tale, noen har punktskrift og mange har taktile tall. Samtlige, med noen unntak, har farefelt (klumper) ved fotgjengerovergangene. Flere steder har jeg sett oppmerksomhetsfelt (rugler) f.eks. ved trapper. På Gatwick møtte jeg for første gang på en rulletrapp som sa i fra at jeg nærmet meg slutten og at jeg burde flytte meg bort fra rulletrappen. På T-banen og på toget var det klar og tydelig tale som annonserte holdeplassene. Men på tross av god universell utforming, har engelskmennene et godt stykke å gå for å få lyd i lyskryssene. Jeg har gått i temmelig mange lyskryss og jeg har opplevd to eller tre kryss som piper når man kan gå. Tilgjengeligheten for rullestol var delvis god og delvis dårlig – jeg er glad jeg også kunne gå på beina for noen steder måtte vi rett og slett bære rullestolen opp en trapp fordi det ikke fantes andre muligheter som var lett tilgjengelig.

Ett område der vi nordmenn har noe å lære av britene, er dette med holdningen og viljen til å yte menneskelig og praktisk service. Når vi kom på flyplassen, gjorde personellet alt som stod i deres makt for å yte service, dvs. å ta en telefon for at rampen skulle ligge klar inn til togvognen når vi kom. Hadde det skjedd i Norge? Jeg tviler. Da vi skulle en tur opp i London Eye (ja, du leste rett, jeg som blind ble med opp) fikk særbehandling fordi jeg satt i rullestol. Det syntes jeg ikke noe særlig om fordi jeg mener at funksjonshemmede skal behandles på samme måte som andre mennesker og ikke spesialbehandes der det strengt tatt ikke er nødvendig. De klarerte alle passasjerer ved å sjekke håndbagasjen for mistenkelige gjenstander, men jeg ble skjøvet forbi uten å bli sjekket selv om jeg hadde en ryggsekk på rullestolen.

En førerkatt og en øyeprotese

I natt har jeg hatt mange rare drømmer, som at jeg var på førerhundskolen og skulle få meg en førerkatt. Kanskje jeg ble inspirert av den katten som ble brukt til å smugle inn utstyr som skulle hjelpe fanger til å rømme i Brasil? Jeg drømte også at min mor mente jeg måtte gå med solbriller fordi øynene mine så så stygge ut. Mitt høyre øye er helt grått fordi det ikke har vært i bruk på 30 år. Det er rett og slett forkalkning. En gang utbrøt en psykotisk kvinne til meg: «Slutt å stirr på meg med de jævla ekle torskeøynene dine!» Hun uttrykte bare usensorert hva hun tenkte og jeg ble ikke såret. Faktisk kan det komme til nytte at øynene mine ikke ser normale ut, for da er det åpenbart for omgivelsene at jeg har problemer med synet. Men, ja, stygt hadde det ikke behøvd å være… Da jeg var te år spurte en lege ved Rikshospitalet mine foreldre om han kunne få fjerne ut dette øyet mitt som en del av et forskningsprosjekt, uten at det ville hjelpe meg noe større, men dette sa mine foreldre nei til. Etter dette ønsket ikke legen, en professor, å ha noe med mine foreldre å gjøre og ikke engang hilse på dem når de møttes i sykehuskorridorene når de var inne til kontroll fire ganger i året med meg.

Jeg måtte fjerne mitt venstre øye, det andre øyet, i 2004 pga. Smerter fordi det hadde null i trykk etter gjentatte operasjoner for å redusere trykket (jeg hadde grønn stær med ustabilt trykk). Nå har jeg en skallprotese på mitt venstre øye. Det er vil si at de har laget et kunstig øyeeple av silikon og korall og sydd på slimhinner, muskler og sener og jeg legger et «skall» oppå der som er av plast og som er håndmalt av en amerikaner. Det ser svært ekte ut siden jeg kan bevege det fordi musklene er sydd over det kunstige øyeeplet. En gang ambulansepersonell lyste meg inn i øyet når jeg lå bevisstløs etter et epilepsianfall, skal han nærmest ha rygget tilbake når han ikke fikk noen respons på pupillen, inntil en av mine medkollegaer kom på at jeg muligens hadde en øyeprotese.

Oj, det var visst ikke drosjen!

Jeg kan fortelle om noe pinlig som skjedde i går. Jeg sto og ventet på en drosje, og endelig komdrosjen. Jeg gikk bort til bilen, fant panseret og fulgte bilen til håndtaket til passasjersetet fremme .Vinduet ble rullet ned. «Venter du på drosje», noe jeg sa ja til, og da viste det seg at bilen jeg trodde var drosjen ikke var en drosje, men, skulle besøke husverten. Heldigvis at jeg gikk med hvit stokk, som gjør at slike tabber legitimeres.

I går når dette skjedde var det utrolig flaut og pinlig. Hvorfor velger jeg å fortelle om dette på en blogg? Jo, fordi jeg i dag kan le av mine blindetabber. Jeg tar ikke mine feil pga. blindheten så alvorlig. Jeg vet at når jeg selv kan le av mine feil, kan de andre også le med meg. De ler ikke av meg, men de ler med meg – det er en uendelig stor forskjell der. Jeg har hele tiden et valg som blind. Jeg har et valg om å fortvile over alle feil og tabber jeg gjør eller jeg har et valg om å smile og le litt over meg selv og tabbene mine. Jeg gjør det siste. Det tror jeg fører til at livet og hverdagen min blir mye enklere å leve både for meg selv og omgivelsene mine. Når jeg selv ikke tar meg selv så høytidelig og alvorlig, trenger ikke mine omgivelser heller å gjøre det.

Mobbet pga. synshemning

Når jeg gikk over fra barneskolen til ungdomsskolen, måtte jeg bytte skole, til en større skole. Det var fysisk og psykisk mobbing hver dag. Jeg hadde datautstyr i klasserommet og hadde et kamera for å lese det som sto på tavla. Guttene klinte linsen helt til med smør eller leverpostei. De skrev stygge ting på PC-en min. De smalt brødposer rett bak hodet mitt og lo hånlig når jeg skvatt. De sparket stokken ut av hendene på meg og skrattlo når jeg ikke fant den igjen. «Du ser så jævlig ut med de ekle torskeøynene dine!» sa de (det ene øyet mitt var grått av forkalkning fordi det ikke var i bruk på mange år). De kastet snøballer, isklumper og vannballonger på meg. De skjøt strikk på meg. De lo av meg om jeg svarte feil i timene. De lo og kom med hånlige kommentarer fordi jeg ikke gjorde det like bra i kroppsøving, som å hoppe over bukk, ballspill og oppvarmingsleker. Jeg var alltid den som var først ferdig omkledd i kroppsøving. Jeg var luft for de andre jentene. Når de andre jentene dusjet etter kroppsøvingen, låste jeg meg inne på toalettet og gråt og lurte på hvordan det best gikk an å kutte over pulsåra. Om jeg ikke gikk sist på skolebussen, bannet og kjeftet de meg huden full. De stilte seg i veien for meg slik at jeg gikk på de fordi jeg ikke så de, og de bannet, kjeftet og hånlo.

Jeg forsøkte å komme meg unna, for å i det minste slippe ett friminutt med mobbing. Jeg låste meg inn i en bås på jentetoalettet og trakk føttene opp slik at ingen kunne se hvem som var i båsen med å gjenkjenne sko. Jeg satt musende stille om det var en gjeng med jenter der og jeg ville heller komme for sent til timen (og få anmerkning) enn å gå inn sammen med ulvene. Noen friminutt streifet jeg rundt inne i korridorene, men når jeg da møtte en lærer, fikk jeg kjeft og ble jaget ut til ulvene igjen. Inni meg gråt jeg av fortvilelse.

Jeg reagerte med å bli enda mer stille og innesluttet. Jeg sluttet å spise, for om jeg ble tynn hadde mobberne en ting mindre å mobbe meg for. Jeg spiste 10 skjeer med gryn og melk til frokost, kastet nisten og sa at jeg ikke var sulten til middag fordi vi hadde spist på skolekjøkkenet. Min far kommenterte at hoftene mine stakk ut. Da var jeg tynn nok. Jeg begynte å fable om selvmord. Jeg vurderte gang etter gang på om jeg skulle hive meg ned en bratt og lang trappp utendørs. Jeg begynte å svare «vet ikke» på det meste, for da var det ikke like mye hånlatter. Læreren ble bekymret. Hun sa jeg måtte spise. Hun spurte hvorfor jeg var så stille. Hun spurte om jeg kjente noen som ble mobbet, og jeg svarte at ei jente i klassen min ble mobbet fordi hun hadde rødt hår og var litt kraftig. Innerst inne ønsket jeg at noen skulle se, at noen skulle oppdage, at noen skulle forstå, men jeg sa aldri ett ord, ikke til lærere og ikke til foreldre. Jeg trodde at all mobbingen ville bli verre om noen fikk vite.

Det å starte på videregående ble en ny start for meg, men jeg var hardt preget etter tre år med denne daglige mobbingen. Jeg var blitt min egen mobber. Jeg mente fremdeles at verden hadde det bedre uten meg. Jeg gikk og sa «unnskyld, unnskyld, unnskyld» inni meg hele tiden, som når jeg snakket med medelever, brukte av lærerens tid, ikke forsto alt, når noen måtte hjelpe meg. Jeg forventet å høre hånlatter de gangene jeg gikk på folk eller gikk feil, men det skjedde ikke lenger. I 3. klasse begynte jeg å spise litt igjen. Men jeg hadde ingen venninner å snakke med. Jeg hadde ingenting å snakke om. Jeg gikk alene.

I dag vet jeg at på den tiden når jeg ble mobbet daglig, var jeg den svake part, men i dag har jeg klart å heve meg over det. Jeg er ikke lenger bitter. Ungdomsskolen tilhører et tilbakelagt kapittel. Nå vet jeg at det ikke har gått bra med de som mobbet meg mest. De har blitt, og de var det kanskje allerede mens de mobbet meg, den svake og mislykkede part både faglig og sosialt. Det å måtte se ned på en annen person for å fremheve seg selv, er en skitten fremgangsmåte for å forsøke å være tøff og skjule at man innerst inne er svak.

Hvordan drømmer blinde?

Blinde har kanskje flere ganger fått spørsmålet «hvordan drømmer du?» eller «drømmer du i farger?». Drømmer er en avspeiling av virkeligheten gjengit som fantasi. For seende er synet den viktigste sansen og i drømmene er det derfor synssansen som dominerer. En seende hører også lyder, kan tenke og snakke, men dette ser jeg for meg at kommer litt i bakhånd – fordi synssansen er så viktig sans for seende.

Når blindfødte drømmer, drømmer de aldri i farger, for de har aldri sett farger. Jeg som var sterkt svaksynt frem til 15-årsalderen, drømmer litt som når jeg var svaksynt og drømmer jeg om nyere hendelser, mangler synsinntrykket. For meg er ikke synssansen den viktigste, men hørsel, bererøing, lukter og spesielt det at man vet hvor man er og hvilken setting man er i. Seende ser hvor de befinner seg, men jeg vet det med hodet.

Dette er ikke noen fasit, men jeg tror det er slik det fungerer for de fleste.

Når det gjelder farger, sies det at seende/svaksynte som har sett farger og siden er blitt blind, vil kunne huske og forestille seg farger i 10 til 15 år etter at de ble blinde. Jeg har nå vært blind i 15 år, og fremdeles kan jeg forestille meg farger for det indre, men jeg er svært bevisst farger og spør ofte om farger. Når jeg er ute og handler med assistenten min, kan hun si at «her er et blått skjørt». Da spør jeg: Er det nattblå, himmelblå, babyblå, veldig lys blå, blå med anelser av grønt osv. og mens jeg spør om dette, ser jeg for meg fargene.