Igjen nye muligheter – Be My Eyes

Har du hørt om appen Be My Eyes? Jeg har visst om appen i et par års tid, men avvist den og tenkt at «nei, den vil ikke jeg benytte meg av». Appen går ut på at man som blind kan be om assistanse fra frivillige seende personer i et nettverk over hele verden som hjelper deg til å bruke kameraet på mobiltelefonen for å se på ting du som blind ikke finner ut av på egenhånd. Jeg har jo selv brukt prinsippet i et par års tid selv særlig fra min mor og min tidligere samboer over Facetime og Skype, men forskjellen der er at jeg vet hvem jeg kontakter. På Be My Eyes får jeg kontakt med mennesker jeg ikke aner hvem er og det har nok vært grunnen til at jeg har vært nølende. Jeg har nølt fordi jeg har vært redd for å kunne bli koblet sammen med en person som f.eks. kun behersker engelsk. Jeg er ikke flink i engelsk selv dessverre noe jeg skriver litt om i dette innlegget som henger sammen med sviktende oppfølgning fra lærerne på barneskolen. Da jeg var på høstmøtet til Norges Blindeforbund i Hordaland i november, fortalte Yngve Stiansen som er kjent fra YouTube-kanalen «Hverdagsteknologi for synshemmede» om denne appen og jeg fikk et bedre innblikk i hvordan den faktisk fungerer. Mine antakelser var jo helt feil, Man kan bl.a. velge hvilket språk man ønsker å få assistanse på. For egen del valgte jeg å motta assistanse på norsk og svensk. Appen er oversatt til norsk og de fleste funksjonene er også tilgjengelig for oss norske brukere utenom det som kalles «spesialisert hjelp».

Selv om appen nå har vært installert på min telefon i fire uker, har jeg frem til i går kveld ikke tatt den i bruk. Jeg har frem til nå valgt å få hjelp av familie som jeg kjenner. Men det er ikke alltid at det passer å kontakte familien for assistanse. I går var klokken blitt 23.15 og jeg er et mer nattmenneske enn resten av familien min. Jeg hadde forsøkt i nærmere 10 minutter å finne ut av om en gjær var rød eller blå ved å bruke tre ulike apper på telefonen. Nå i etterpåklokskapens lys innser jeg at jeg kunne forsøkt én app til. Til sist startet jeg Be My Eyes og trykket på knappen «Kontakt første tilgjengelige frivillige» og jeg hørte en litt plingende lyd i øret (jeg hadde på meg AirPods). Etter ca. et halvt minutt svarte en svensk dame og jeg fikk svaret på spørsmålet jeg hadde forsøkt å finne ut av med ulike apper i 10 minutter før jeg fant frem Be My Eyes. Det var en blå gjær – den gjæren jeg var ute etter. Jeg takket for hjelpen og ønsket henne en god St. Lusiadag videre. Hun sa at selv var hun i Colerado. Jeg har et prinsipp om å være flink til å takke for hjelpen jeg får, enten det er fra ukjente, kjente eller nær familie. Det tror og håper jeg at jeg er flink til.

Når du skal bruke Be My Eyes, er det et par ting som er viktig å ha i hodet for å ta vare på eget personvern. Ikke presenter deg selv når du får kontakt med en frivillig hjelper. De presenterer seg ikke til deg heller. Det er helt fremmede personer du trolig aldri kommer til å ha noe med å gjøre igjen. Ikke vis ansiktet ditt. Det er frontkameraet som brukes og om du holder mobilen fremfor deg, er du sikker på at du selv er utenfor fokus. Jeg tenker også litt på hvilke omgivelser jeg viser. Jeg viser ikke et totalt rotete kjøkken, en stor oppvask som venter, en skitten komfyr, en rotete stue, et overfylt kontor e.l. Det har lite å si i praksis, men kan gi et negativt bilde om deg som person eller din situasjon. Og nå det desidert viktigste: Vær bevisst på hva du ber om assistanse til og hva du ikke ber om assistanse til. Jeg kommer ikke til å be om hjelp til å lese en regning. Den inneholder informasjon om meg jeg ikke ønsker at fremmede skal få vite. Ikke be om hjelp som kan gi sensitive personopplysninger eller også helseopplysninger om deg. Kanskje kan du ha en generell regel om at det som det er greit å be om hjelp til fra forbipasserende på gaten, er det også greit å bruke Be My Eyes til. Det kan være lett å strekke strikken for egne grenser i disse tilfellene jeg nevner fordi det er så utrolig nyttig å få hjelp på denne måten – det gir jo utrolige muligheter og en fantastisk følelse av frihet og selvstendighet. Det er ikke bra om det skjer ukritisk. «Han eller hun kjenner meg ikke likevel» eller «jeg kommer aldri til å se vedkommende igjen» kan vi kanskje lett tenke, men hva om vedkommende faktisk tar opp videosamtalen på sin egen mobil eller nettbrett? I verste fall om du er riktig uheldig – og nå lager jeg verste scenarioet – kan den publiseres på nettet, som YouTube eller Facebook, og da har man absolutt ingen kontroll på hvem som får tilgang. Da står du maktesløs. Hva da om du ba om hjelp til å lese av kortnummeret på det nye mastercardet du fikk i posten?

Jeg tenker i blant: De seende har det utrolig enkelt. Tenk å leve i et så godt tilrettelagt samfunn der all skrift er tilgjengeliggjort for seg. Der all informasjon er ganske enkelt tilgjengelig. Jeg bruker enormt mye tid og krefter på å forsøke å finne ut av ting. Jeg kunne ha spurt om mer hjelp, men jeg er en sta blinding og vil gjerne klare meg selv. Det er i utgangspunktet en god egenskap, men det tar i blant mye tid og mange krefter. På telefonen min har jeg til sammen 16 ulike tilgjengelighetsapper som jeg veksler mellom å bruke avhengig av hva jeg skal gjøre og om jeg regner med GPS-appene i tillegg, kan jeg legge til 5 apper til. Be My Eyes og Facetime/Skype gir jo utrolig mange muligheter som ikke fantes før. Nå er vi ikke avhengig av at seende fysisk er til stede hos oss. Jeg har fått bistand til papirarbeid gjennom Facetime via min mor. Hun har også hjulpet meg i boden, sett om jeg har flekker på klærne, hjulpet meg med å tørke opp søl en gang ketchupflasken delte seg i det den gikk i gulvet, sett på bakst i stekeovnen, lett etter ting i et rom, hjulpet meg med å åpne et smykke jeg ikke forstod hvordan skulle åpnes, sett på fargen på garnnøster, lett etter garnnøster når jeg hadde rotet det bort under en dobbeltseng og ikke fant det selv fordi det hadde trillet ut midt på gulvet, lest på produkter i kjøleskapet, sett på displayer, lest av temperaturen i kjøleskapet, sett i bøker eller sett på boktitler jeg skal skanne inn (oppskriftsbøker), sett på skjermen på PC-en, hjulpet meg når jeg har rotet meg bort utendørs og ikke funnet frem, lest på skilt på dører… og slik kunne jeg trolig ha fortsatt lenge… Det er egentlig bare fantasien som setter grenser. For ordens skyld, mine foreldre er min lese- og sekretærhjelp gjennom NAV, så de bistår meg ikke gratis med alt dette 🙂 Jeg er utrolig takknemlig for all hjelpen jeg får av de, så er det også sagtavslutningsvis.

Tilgjengelighetsappen Seeing AI

Det er en app jeg har blitt veldig glad i og som jeg ønsker å si noen or om – Seeing Ai. «AI» står for artificial intelligence eller kunsig intelligents på norsk. Appen er på engelsk, men ble tilgjengelig for nedlastning på det norske markedet i AppStore (IOS) fra sommeren 2018. Jeg vil hevde at Seeing AI er den viktigste tilgjengelighetsappen i min hverdag. Den har gjort meg mer selvstendig spesielt når det er behov for å lese tekst. Det er Microsoft som har utviklet den. Den bruker kameraet på mobilen til å tolke omverdenen og hjelper meg som blind til å forklare hva som vises i kameralinsen enten det bare er lys, farge, tekst, sedler, person eller omgivelser – eller en kombinasjon.

Jeg vil først bare nevne kort:

  • Person: Du kan ta bilde av en person og få en analyse. Da vurderer Seeing AI kjønn, alder, hårfarge og humør. Hvor mye denne er til å stole på er jeg ikke helt sikker på. Jeg er blitt tatt for å være en 13-åring og samboeren min en gammel mann… Og hvor praktisk nytteverdi har denne funksjonen utover en god underholdningsverdi? «Vent, jeg må ta bilde av deg, for jeg må finne ut hvem du er!» blir det neste blinde sier fremfor å si et imøtekommende «hei» for å kjenne igjen folk på stemmen.
  • Currency: Denne hjelper deg med å gjenkjenne sedler. Foreløpig er det kun indiske rubies, britiske pounds, euro, canadiske og amerikanske dollar. Men det blir stadig flere valuta som kan gjenkjennes – for et halvt år siden var det kun amerikanske dollar og euro om jeg minnes rett. Det er en flott mulighet om vi er på reise i et land og vi ikke er vant til sedlene, i den grad vi håndterer kontanter i det hele tatt. Jeg for min del bruker i hvert fall mer og mer kort og i svært liten grad kontanter, men jeg er særdeles lite ute og reiser utenfor Norges grenser.
  • Scene (preview/under utvikling): Denne har jeg personlig ingen erfaring med, men har hørt at den skal være imponerende bra. Man tar bilde/video av en situasjon og får beskrevet situasjonen. Et videoopptak jeg har sett fikk en opplyst hvilken bussnummer som kom kjørende.
  • Color (preview/under utvikling): Enkel fargeindikator. Etter min mening er denne for enkel og har for stor feilmargin til å kunne være funksjonell. Jeg endte i hvert fall opp med feil farge på garnnøstet mitt når jeg forsøkte å bruke denne fargeindikatoren. Jeg skulle ha hvit og endte opp med åkergult. Når jeg ikke har mulighet til å spørre noen, men kan ringe noen, bruker jeg Facetime eller Skype og får hjelp på den måten.
  • Handwriter (preview/under utvikling): Her kan Seeing AI tolke håndskrift. Denne har jeg ingen personlig erfaring med, men jeg har hørt at den i hvert fall skal være brukbar på engelsk tekst. Jeg har veldig sjelden håndskrevet tekst fremfor meg i det store og det hele. Det må i så fall være små lapper med et klokkeslett e.l. og om jeg får det, benytter jeg samme fremgangsmåte som ved fargeindikatoren – Facetime eller Skype.
  • Light: Dette er vel den enkleste funksjonen i Seeing AI, men slettes ikke den dummeste. Den piper en mørk tone når det er mørkt i rommet og jo mer lys jo lysere tone. En veldig grei funksjon for oss som ikke kan se lys både for å sjekke om lyset er på og for å sjekke i hvilken retning lyset står på.

Men, for å få Person en noe mer fortjent og forsvart plass enn hva jeg først ga den, kan den også være nyttig. I siste versjon som ble sluppet i dag, kan du faktisk bruke Seeing AI til å tolke bilder du har liggende på telefonen eller som du kommer over på internett og den kan gjenkjenne deg selv eller kjente personer. Du kan lese blogginnlegget utgitt av Microsoft What’s new with Seeing AI?» eller den norske oversettelsen «Hva er nytt i Seeing AI?».

I tillegg har appen strekkodeleser, mulighet for å lese korte tekster og gjenkjenne dokumenter. Disse skal jeg omtale mer detaljert i dette blogginnlegget. For å høre en demonstrasjon av de ulike funksjonene til appen, har Morten Tollefsen laget dette lydopptaket hvor han viser appen i praktisk bruk.

Product (strekkodeleser)
Strekkodeleseren brukes kanskje mest på kjøkkenet for å skille produkter med lik emballasje. Det kan eksempelvis være matfløte/kremfløte/kaffefløte, ulike typer melk, ulike typer yoghurt, ulike typer biola, lettrømme/crème fraîche/kesam i ulike smaker, ulike typer Cola, ulike typer mel, ulike typer hermetikk, ulike typer poser med halvfabrikata (pulverposer) osv.

For å bruke strekkodeleseren må vi lære oss å finne strekkoden og lære oss å bruke kameraet riktig. Det kan være lurt å øve seg litt sammen med en som ser som kan veilede litt. Det var – er fremdeles – en del ting jeg i hvert fall ikke tenker over. Hvor er strekkoden? Den er ofte på baksiden av emballasjen, langs skjøten, på undersiden eller på siden om produktet er lite. Like viktig som å vite hvor strekkoden kan være, er å vite hvor strekkoden ikke er. Den er eksempelvis ikke på forsiden hvor det er produktets blikkfang. Når du skal lære å bruke kameraet, kan du tenke over avstand mellom kameraet og produkt, huske posisjon, forstå lysforhold, forstå emballasjens form, refleks og farge og hvordan alt dette påvirker hverandre. Det du skal huske på er at blank/reflekterende emballasje kan være vanskelig. Appen bruker blitz om det blir nødvendig, men det beste er om du bruker lys i rommet. Det gjør ingenting at emballasjen står på hodet. Omvendt kontrast har lite å si. Det viktigste er at det er tydelige bokstaver og ikke for snirklete skrift med for mye mønster.

Appen lager lydsignaler for å gi signaler om hvor langt unna sentrum i skjermbildet du er i å ha strekkoden. Den tar bildet automatisk når den mener at bildet er i fokus og er godt nok. Når den har tatt bildet, vises bildet på skjermen. Bildet/strekkoden gjenkjennes i en database. Bildet som vises på skjermen må lukkes før et nytt bilde må tas. Det sliter i hvert fall jeg litt med å skulle huske hver gang.

Jeg oplever at strekkodeleseren ikke er nøyaktig nok. Eksempelvis skiller den ikke på laktosefri og vanlig melk eller sukkerfritt og vanlig syltetøy. Man har en knapp som heter «More info» hvor det ville være naturlig at slik informasjon som dette ble lagt, men den knappen er inntil videre ikke tilgjengelig. Noe er man også nødt til å vite på forhånd, som blå gjær som brukes i brødbakst, den heter bare «original» i databasen sist jeg forsøkte.

Jeg synes det tar mye tid å bruke strekodeleseren i hverdagen. Jeg har ikke tid til å bruke ett minutt eller to for å finne ut om noe er kremfløte eller matfløte. Derfor har jeg funnet ut at short text er mye mer effektivt og gjør samme nytten.

Short text – OCR «in live»
Om jeg skal finne ut om jeg holder en matfløte eller kremfløte i hånden, som jo har helt lik embalasje, velger jeg modusen Short text. Da fungerer kameraet som en direkte OCR-skanner. Talen vil lese opp det som vises i kameraet akkurat der og da. Det som er viktig da, er at du er ganske stødig på hånden, for ved den minste bevegelse tolkes bildet på nytt og talen vil lese opp bildet på nytt. Om gjenstanden ikke er for høy, som f.eks. en putt kremfløte, yoghurtbeger eller rømmebeger, kan du støtte telefonen og begeret mmot bordplaten slik at begge deler holdes stille.

Det er først etter at jeg fikk prøve Seeing AI at jeg forstod hvor mye tekst som egentlig står på et produkt. Det står jo eksempelvis oppskrifter bakpå posene med havregryn, ulike meltyper, tips til tilberedning av gryter osv. Og når jeg skal lese teksten bak på en hel pose, eksempelvis en pose med havremel eller hvordan jeg tilbereder en gryte, bruker jeg modusen Document.

Document – til lengre tekster og dokumenter
Jeg kom med eksempelet nå på å bruke det til å lese bakpå gryter, melposer osv. Dette vil jeg nok i utgangspunktet si er en nødløsning. Om du skal lese teksten bakpå, vil jeg nok anbefale deg å bruke en skanner og et OCR-program som f.eks. OmniPage eller OpenBook (sistnevnte er spesiallaget med tanke på synshemmedes behov) fordi det gir en mer nøyaktig gjengivelse av teksten enn det Seeing AI klarer å gi nettopp fordi du bruker en skanner som gir bedre avlesningsforhold. Min erfaring er i hvert fall at teksten blir leselig om jeg legger godviljen til, men det blir en hel del feil og i blant må jeg gjette meg til hva som skal stå.

Men noe Documents er mer egnet til, er å lese et ark eller en bokside med tekst.Det gjør den så og si feilfritt. Om arket har kolonner, forsøker den også å tolke det, men så vidt jeg vet finnes det ikke noen innstillinger hvor man kan velge om den skal gjenkjenne kolonner eller ikke. Det kan være fint at den gjenkjenner kolonner om du skal lese en avisartikkel eller bok med kolonner, men det er ikke like praktisk om du ønsker å lese et program du har fått utdelt på et seminar du er deltaker på.

Når du skal ta bilde av f.eks. et ark, legger du arket på bordet fremfor deg og det er helst en fordel om lysforholdene er gode. Hold telefonen over arket og talen vil gi deg instrukser om du skal ta telefonen mer til høyre, mer til venstre, lenger oppover eller nedover for å få hele arket i fokus. Når hele arket har fått fokus i kameraet, blir bildet automatisk tatt og noen sekunder senere dukker det opp på skjermen som et dokument. Om dokumentet har overskrifter, er disse også kodet som overskrifter i den gjenkjente teksten. Du kan lese teksten med VoiceOver f.eks. ved å sveipe med en finger mot høyre og venstre slik at den leser avsnitt for avsnitt eller linje for linje, noe du velger i rotoren til VoiceOver. En enklere måte å lese dokumentet på er å dra en finger sakte nedover skjermen og talen vil lese opp det du har under fingeren. Når du kommer til bunnen, blar du til neste skjermbilde med å sveipe med tre fingre fra bunnen av skjermen mot toppen.

Laste ned og installere Seeing AI
For den som nå lurer, så finnes Seeing AI foreløpig kun for iPhone, men det er nok snakk om at den skal komme for Android-telefoner en gang i fremtiden.

For å laste ned Seeing AI, må du gå inn i AppStore. Gå inn på fanen Søk og skriv inn «Seeing» og velg deretter søkeforslaget «Seeing AI». Da får i hvert fall jeg opp Seeing AI som det første treffet. Deretter lastes appen ned som en hvilken som helst annen app, dvs. at du må ha en iCloud-konto med passord, og når den er lastet ned og installert velger du Åpne.

Gleden over å lage mat!

De siste to ukene har jeg søkt på nettet etter sunne og gode middagsretter. Jeg kom over en «gullgruve» hva matoppskrifter angikk på www.weboppskrifter.com. Her har jeg særlig konsentrert meg om «sunne oppskrifter», «salater», «fjærkre» og mat fra andre land enn Norge. Til sammen har jeg samlet mer enn 60 gode oppskrifter som må prøves en etter en.

Jeg har fått øynene opp for at fyldige salater kan være det eneste og sunne tilbehøret enten det er til fisk, kylling eller kjøtt. Det er en ny tanke for meg, men en positiv og sunn tanke. Noe alle bør forsøke, studenter, unge, voksne og eldre. Potet, ris og pasta er ikke sunt om det blir for mye over lengre tid. Om man planlegger et par dager fremover kan man planlegge grønnsaker slik at man får brukt de opp fremfor å måtte kaste de, noe som er synd og kan i det lange løp bli dyrere for lommeboken.

Jeg har fått nye ideer og nye utfordringer å finne løsninger på. Hvordan vite at en kyllingfilet er gjennomstekt? Jeg og samboeren min har reflektert litt rundt det og har kommet til at steking av kyllingfilet bør gjøres i stekeovn for å bli gjennomstekt på en trygg måte. Det er vanskelig å få en kyllingfilet kontrollert stekt i en stekepanne når man ikke ser. Jeg synes det er vanskelig å snu en kyllingfilet kontrollert. Om jeg f.eks. har to kyllingfileter i samme stekepanne, kan jeg bli usikker på om jeg i det hele tatt snudde kyllingfileten, for begge er jo varme. Jeg kan ikke se på fargen med å skjære i kjøttet.

Jeg forsøker så langt det er mulig å lage retter der kyllingkjøttet stekes etter at jeg har kuttet det opp i små biter. Da har jeg bedre kontroll og jeg kan både kjenne på konsistensen og evt. smake for å se om kyllingen er gjennomstekt. samboeren Min har vist meg at det er lettere å kutte opp små biter av en filet når den fremdeles er noe frossen.

Jeg tror aldri jeg kommer til å bli lei av å lage mat. Det er alltid nye ting man kan trylle frem både med råvarer og kombinasjoner av krydder. Det finnes så uendelig mange flere krydder enn pepper og salt. Forsøk selv og opplev gleden det er å servere middag til familie eller venner og få tilbakemelding om at maten smakte godt. Det gir inspirasjon til videre forsøk på kjøkkenet!

Perm med oppskrifter i punktskrift

I dag fikk jeg endelig gjort noe jeg har tenkt å gjøre i et halvt år. Jeg har kjøpt en perm og satt inn skilleark med 10 ark (skillearkene er av plast). Jeg merket hvert skilleark med punktskrift hvor det øverste var «dessert», neste «gjærbakst» og deretter «kaker». Jeg har også «lunsj» og «middag», så ikke bare usunne ting – og det er dessuten brød under gjærbakst. Jeg laget 10 kategorier innenfor matretter i alfabetisk rekkefølge. I denne permen skal jeg ha de mest brukte og beste oppskriftene skrevet i punktskrift på A4-plastark kjøpt på Adaptor. Grunnen til at jeg vil ha det skrevet på plastark er at punktene blir sterke og holdbare når de leses flere ganger og arkene kan tørkes av med en fuktig klut om de skulle bli tilsølet med saus eller f.eks mel eller annet under matlagingen. Foreløpig har jeg kun lagt inn en oppskrift på kreolsk kyllinggryte under «middag. Det blir nok etter hvert flere!

Å merke ting i punktskrift

Vi var innom ICA for å handle litt ting på tilbud, bl.a. litt godteri til påsken når venneparet kommer. Vel, litt og litt, jeg tror det ble nok godteri til hele påsken + litt til! Det skal min kjære få slippe å betale, med den forutsetningen at han ikke forsyner seg av det. Jeg har sagt til ham at han får tenke at det ikke er sitt. Jeg kommer heller ikke til å spise noe, ikke før venneparet har ankommet huset.

På ICA har de et bredt utvalg av krydder og vi gjennomgikk hele sortementet. Det ble noen flere krydderglass på meg/oss – akkurat som om jeg ikke har mange nok fra før! Jeg vet jo ikke hvor jeg skal gjøre av alle sammen… Jeg og assistenten min må ta en ny runde med Perkins punktskriftmerking av krydder. Det gjør jeg med å skrive på punktmaskin på en dynotape, eller jeg bruker f.eks. gjennomsiktig folie jeg kjøper fra Adaptor som man kan klippe til og ta av plasten på baksiden og tape den på krydderglasset, CD-en (hvis man fremdeles har det i hus…), ladere osv. Hvis du synes det blir for tungvint å styre med saks, slik jeg velger å gjøre, kan du sette en Dymotapeholder i Perkins punktskriftmaskinen og skrive f.eks. på en dymotape blank 12 mm kjøpt f.eks. fra Clas Ohlson for 99 kr. for 4m. der Adaptor skal ha 50 kr. for 3 m. ellers samme rull.

Det er mest på kjøkkenet jeg har ting merket i punktskrift. Der vil jeg være mest mulig selvhjulpen og da er jeg avhengig av akkurat den tilretteleggingen. Som nevnt gjelder det krydder og annet i skap, men også ulike flasker jeg har stående i kjøleskapet og ting jeg har liggende i fryseren.

Mammas gode hveteboller

I dag synes jeg at jeg har vært effektiv. Laget mammas boller, og mens deigen hevet, vasket jeg opp alle kjeler og steikepanner som sto på benken + vasket over komfyr og benker. Ryddet inn i oppvaskmaskin. Trillet ut boller, 28 stk. i alt, som ble luftige og gode. Denne gangen glemte jeg ikke kardemomme. Det gjorde jeg sist, og bollene smakte brød. Ikke godt.

Når faglærerne på kompetansesenteret for synshemmede skal lære den blinde eller svaksynte å bake, skal man ta frem allle ingrediensene som skal i kaken/deigen. Slik lærte jeg også det, men har ikke praktisert det senere i livet. Jeg finner frem den ingrediensen jeg skal ha, bruker den og setter den på plass, finner ny ingrediens, bruker den og setter den på plass osv. Synes dette er mer oversiktlig, men hver sin smak. Alle har sin måte å gjøre det på, og selvsagt er ens egen måte den beste…

Min mors boller

Gir ca. 12-15 boller:

  • 3 1/2 dl melk
  • 100 g margarin
  • 1 egg
  • 50 g gjær
  • 1 dl farin
  • 1/2 ts kardemumme
  • 8-10 dl hvetemel
  • 1 1/2 dl rosiner

I ovnen i ca. 15 minutter på 200°C (midterste rille)

Smelt margarin, tilsett melk og varm opp til 37°C. Tiilsett egg og farin. Ha mel og kardemomme og ev. rosiner i bakebollen. Ha væsken oppi det tørre. La deigen heve til dobbel størrelse

Trill ut boller. Etterheves.

Pensles med en blanding av egg og melk rett før steking.

Komfyrtopp som er tilgjengelig for synshemmede

Mange av de som kommer på rehabiliteringskurs har mistet deler eller alt av det de hadde av syn, noen nylig og brått, andre fra lang tid tilbake og gradvis forverring. Jeg registrerer at under presentasjonene blir det mye fokus på syn og øyelidelser. Ikke noe vondt i det, og jeg forstår at det er det som er i fokus på et slikt rehabiliteringskurs. Jeg ser på meg selv som er «ferdig rehabilitert» – for det er derfor jeg kan jobbe som rehabiliteringsassistent. Jeg glemmer at jeg er blind. Jeg tenker sjelden over de begrensningene synet gir meg. Ja, det er litt irriterende når en araber eller inder babler i vei på nyhetene og jeg ikke får med meg tekstingen på skjermen. Ja, det er upraktisk å ikke kunne orientere seg på fremmede steder, selv om en førerhund kan hjelpe, men kun på steder jeg er kjent. GPS-en Trecker kan benyttes, men den har en feilmargin på 2 m. Men når jeg f.eks. baker kaker eller gjærbakst, lager middag, salater osv., tenker jeg sjelden over at jeg ikke ser. Det går greit. alt av krydder er merket med punktskrift og alt i skap og skuffer har omtrentlig samme plassering.

I de siste tre-fire årene har samboeren min stått for matlaging på kokeplate fordi vi har hatt en koketopp som ikke har vært tilgjengelig i denne leide leiligheten mens jeg har kuttet opp salat o.a. som trengs i maten. Det har ikke vært en tilfredsstillende løsning og jJeg gikk derfor til innkjøp av en «hybelkomfyr» med to kokeplater, men denne hadde en liten effektiv varme og det tok lang tid å f.eks. steke kjøttdeig på den største platen. Nå jobber samboeren min og han trener både på treningsstudio og går på kickboxtrening. Jeg ser frem til å lage litt mer middag på «ordentlig». Jeg søkte NAV Hjelpemiddelsentral om ATAG taktil induksjonstopp for synshemmede og fikk først avslag med begrunnelse i at jeg kunne kjøpe meg en vanlig, gammeldags komfyr. Jeg sendte inn en klage og skrev at dette ikke var mulig da jeg bodde i en leilighet der jeg leide og hvor det var en integrert koketopp. Da ble søknaden innvilget. Det står følgende om koketoppen på Adaptors nettsider:

  • Mekaniske betjeningsknapper
  • Taktile kokesoner
  • Spesialtilpasset Pandoer-silikonmatte
  • Gode kontraster
  • Høy kvalitet
  • 4 kokesoner
  • Standard 60 cm. bredde

Silikonmatten er gul og noen synshemmede mener at denne komfyrtoppen ser «blindete» ut, men jeg har en seende venninne som synes den ser stilig ut også når den knall gule silikonmatten ligger over. Den har markert to av platene med sirkler, den øverst til venstre og nederst til høyre, og den nederst til venstre ov øverst til høyre er «åpne» uten sirkel rundt seg. Alle platene har Buster-funksjon, men kun én av platene kan bruke den funksjonen av gangen og den slår seg automatisk av etter noen minutter. Den er jo utstyrt med vriknapper og disse kan tas av for å rengjøre grunndig under disse knappene. For svaksynte finnes de også i fargene sølv og gul som kan byttes ut for å markere hvilken knapp som går til hvilken plate avhengig av hvordan silikonmatten ligger. Platene som er omgitt med den gule silikonmatten skal da ha gul knapp og de andre skal ha sølvknapp.

Å ha orden på kjøkkenet som blind

Blinde burde ha orden på kjøkkenet. Jeg har orden i uorden. I bakeskapet mitt står hvetemel og sukker på fast plass. Melbøtta kjenner jeg igjen, for den rommer 2 kg og er stor. Resten av bakeingredienser (bortsett fra melis) er helt over i krokker som er merket med punktskrift. På den måten slipper jeg å merke hver nye pose jeg får i hus på nytt og på nytt. Alle krydderglass er punktmerket, og de er det så mange av at krydderskapet over komfyren er fullt og en kurv som står i en skuff er full. Jeg har ulike kakepynt og farger på perlesukker som også er punktmerket. Etter at jeg laget pasta med kjøttsaus med hvit saus en gang, gikk vi til anskaffelse av gjennomsiktige mapper i A5-format hvor det står i punkt «hvit saus» og i den mappen ligger det poser med hvit saus. På den måten kan samboeren min også se posene, siden mappene er gjennomsiktige. Jeg har rett og slett mye å takke Luis Braille for (punktskriftens far) siden jeg bruker hans skriftsystem daglig for å kunne klare meg selv på kjøkkenet uten hjelp fra seende.

Blinde burde også ha system i skuffer for å vite hvor ting ligger og jeg har et ganske godt system. Jeg har eksempelvis en skuff med skjærebrett, muffinsformer og annet som tar litt stor plass, i en annen skuff har jeg oppkuttingsutstyr og utstyr for rasping, i en tredje skuff kjøkkenhåndklær og kluter, i en fjerde skuff har jeg inndelt i mindre rom hvor jeg f.eks. har måleskjeer, poseklemmer, silikonformer, mindre lokk, hvitløkspresse osv. På kjøkkenbenken har jeg en ganske stor krukke hvor jeg har øser, visper og stekepanner stående. Disse er da lett å få tak i når jeg måtte trenge de. Jeg har en assistent som hjelper meg på kjøkkenet og det er viktig at hun legger tingene der de skal være for at jeg skal finne de igjen. Det er derfor viktig at hun spør meg og at jeg forteller henne det inntil hun selv lærer seg det.

Jeg har deltatt på kurs i ADL-faget

Fra 10.-13. juni har jeg nå vært på kurs. For en gangs skyld var det ikke jeg som holdt kurs. Jeg var deltaker på et ADL-kurs siden jeg underviser i det faget som assistent på Hurdal Syn- og Mestringssenter. På tirsdag ankom vi ved lunsj-tider og begynte kurset med å snakke om læreplanen og målet med ADL-faget. Målet er å gjøre den synshemmede i stand til å takle sin hverdag ut fra sine forutsetninger. Fin setning, men veldig viktig. Hvis vi ikke klarer å sette oss inn i den andres situasjon og forutsetninger, har vi ingenting i ADL-faget å gjøre.

Etter en pause, delte vi gruppen på 20 i to og så på hvilke hjelpemidler som ble innvilget og ikke. Hvilke hjelpemidler har vi i skapet. Hva er mulig å søke på og hvilke hjelpemidler får man ikke lenger dekket av NAV Hjelpemiddelsentral. Et hett tema der var den norsktalende badevekten som nå ikke regnes som et hjelpemiddel. En seende kan kjøpe seg en badevekt for 250 kr. på Clas Ohlson mens en blind eller svaksynt må betale 1.200 kr. eller mer for å få en talende badevekt. For mange synshemmede er det viktig å følge med på vekten – som f.eks. diabetikere. Det er mulig å søke om 2.000 kr. som skal dekke ikke-søkbare hjelpemidler de fire kommende årene. I noen fylker vil hjelpemiddelsentralen ha en konkret liste over hjelpemidler og i andre fylker trenger de ikke det. Det er synd at slike nasjonale bestemmelser varierer ut fra hvor man bor i landet.

På mandag startet vi dagen med å igjen dele oss i to. I tre kvarter så vi og utforsket diktafonen Milestone 112. Der kan man selv lese inn beskjeder, enten det være seg handleliste, telefonnummer, program eller melodi man hørte på radio osv. Kun fantasien setter grenser. Det var også mulig å lage 5 mapper som man kan navngi. F.eks. ha en egen mappe med telefonnummer. I de neste tre kvarterene så vi på DAISY-spillere og de ulikes funksjoner. Vi snakket litt om hvilke DAISY-spillere som kunne passe til de ulike deltakerne vi møter på kurs. Deltakerne har ulike behov og ønsker.

Etter lunsj ble vi igjen delt i grupper. På den ene gruppen fokuserte ProVista på deres BookSense. Jeg har selv denne spilleren, og ble rådet til å oppdatere den. Det skal jeg gjøre. Ingen store nyheter der. Det fine med BookSense, er at den er tilpasset for hørselshemmede, slik at lyden kan komme rett i høreapparatene, hvis jeg forsto det rett. Etterpå presenterte Adaptor to DAISY-spillere. PlexTalke Lino og PlexTalke Poesi II. Fin orientering.

På torsdag startet Adaptor med å presentere to bærbare og to bordmodeller av fasttelefoner av typen Doro. Det vil i praksis si svaksynte og de med motoriske vansker. De fokuserer på kontrast og store tydelige taster. Til slutt orienterte de litt om DABradioer og to modeller ble sendt rundt.

Etter pausen kom det en fra informasjonsavdelingen som fortalte litt om iPone og iPad og hva denne kunne brukes til i dagliglivet. Alt fra å sjekke e-post og være på nett til å sjekke været og høre på radio.

Etter lunsj samlet vi oss. Vi oppsummerte og evaluerte. Alt i alt synes alle samlingen hadde vært trivelig og lærerik. Ved en ny samling var det ønske om litt mer praktisk arbeid og deling av praktiske erfaringer f.eks. på kjøkkenet. Vi alle fikk en oppgave: Sende en e-post om hva vi kan tenke oss å bidra med og hva vi ikke tenker oss å kunne bidra med praktisk i ADL-faget. F.eks. ønsker ikke jeg å instruere i barnestell eller vindusvask, men på kjøkkenet kan jeg instruere i alt fra oppvask, steking/koking og baking.