Hvilke hjelpemidler bruker jeg mest i min hverdag?

I dag når jeg stod på kjøkkenet stilte jeg meg spørsmålet: Hvilke hjelpemidler bruker jeg mest i hverdagen? Jeg er nok litt gammeldags av meg og bruker fremdeles PC mer enn mobil. For meg føles det som et tilbakeskritt å skulle sitte å knote på den lille mobiltelefonen. Jeg vil heller sitte med et ordentlig tastatur med en god programvare hvor jeg f.eks. enkelere kan bytte mellom flere åpne programmer enn hva jeg synes jeg får effektivt til på iPhone. F.eks. om jeg skal kopiere noe på utklippstavlen på iPhone og lime det inn i en e-post, må jeg jobbe lineert på iPhone mens i Windows kan jeg jobbe mer dynamisk og «ha flere ting i hodet og fingrene på en gang».

Det hjelpemiddelet jeg nok bruker desidert mest er den 64 tegns og 40 tegns Esys Light leselisten jeg har til den stasjonære og bærbare PC-en (som er forhandlet av Provista) sammen med skjermleseren JAWS, selvsagt, som gjør at jeg får opp teksten på skjermen i punktskrift på leselisten og som tale. Jeg har også i flere år brukt konkurrenten SuperNova (som kan fåes med forstørrelsesprogram), men det kan ikke jeg nyttiggjøre meg av, men jeg nevner det fordi det er eneste skjermleser med integrert forstørrelse. JAWS kommer med ZoomText i tillegg i pakken Fusion som jeg personlig trolig hadde gått for om jeg var kombinert forstørrelse- og skjermleserbruker. Et annet program som er hyppig i bruk på den stasjonære PC-en er skanner og OCR-programmet OpenBook. Jeg bruker en del OCR-apper på iPhone som f.eks. tilgjengelighetsappen Seeing AI og ikke den fullt så kjente Voice Dream Scanner, men jeg ender alltid opp med å foretrekke å sitte med PC-en. Jeg ser visst ut til å bli en gammel, grå, fosil blinding som sitter og tviholder på mine gamle løsninger som fungerte på 90-tallet. Forskjellen nå og da er at de fungerer med færre tekstgjenkjenningsfeil. Jeg husker da jeg skannet inn bøker i 1997 med et skannerprogram i DOS som het OsCaR hvor jeg måtte gå inn å redigere i nesten hvert eneste ord pga. feil. I dag gidder man nesten ikke å redigere en side om det er feil på hver eneste linje nedover en side, så tidene har endret seg.

Ja, og for å utheve med store bokstaver at jeg er en fosil, må jeg jo få si at et hjelpemiddel jeg nesten bruker daglig er jo faktisk min gode, gamle Perkins punktskriftsmaskin på 4,8 kg laget i solid materiale. Jeg vil ikke ha den nye generasjonen plast de forhandlet en periode, men nå kan det se ut som at Adaptor har sluttet å forhandle den typen Perkins – og det kanskje med god grunn… De var jo noe elendig rakkel. Eneste fordelen jeg kunne se, var at den var lettere, men det veide ikke opp for alle ulempene det førte med seg.

Et lite hjelpemiddel jeg bruker flere ganger daglig, som jeg nesten ikke tenker over at er et hjelpemiddel engang, er det taktile armbåndsuret mitt. Der løfter jeg opp lokket og kjenner på viserne for å se hvor mye klokken er. Jeg hadde i flere år talende klokker, og legg merke til at jeg skriver «klokker» i flertall, for de ble utrolig fort ødelagt. Jeg nektet for øvrig å ha norsktalende klokker fordi de snakket ulidelig sakte. Den ene klokken etter den andre sluttet å snakke av en eller annen uopprettelig grunn og eneste løsning hjelpemiddelsentralen så var å bytte dem ut. Jeg orket ikke til slutt å ha en klokke som en gang i året måtte på service og derfor gikk jeg over til taktilt armbåndsur eller «punktklokke» som den ofte blir kalt blant blindinger. En annen ulempe med talende klokke, bortsett fra den som stilte seg selv via radiostyring, var at de talende klokkene fikk en liten forsinkelse i tiden hver gang jeg trykket på klokken for å høre hvor mye den var. Pr. trykk utgjorde ikke dette mye, men når det ble snakk om 150 trykk og det ble en forsinkelse på kanskje ett sekund pr. trykk, ble det jo snakk om en del sekunder etter hvert. Fordelen med punktklokke, er at jeg kan se på klokken uten at det forstyrrer andre, f.eks. når jeg sitter på møter/foredrag eller hvis det er mye støy rundt meg.

DAISY-spilleren min Plextalk Linio Pocket er også noe jeg bruker omtrent hver dag, om ikke så mange timer hver dag. Den var litt innviklet å lære seg, for den har ganske mange få knapper med mange funksjoner på hver knapp, men jeg brukte den samme metoden jeg sier at kursdeltakerne på iPhone-kurs må benytte: Tvinge seg selv til å bruke den nye iPhonen (eller nye spilleren i mitt tilfelle) og ikke ha den gamle telefonen med tvillingkort. Det var utrolig fristende å bruke min gode, gamle BookSense som jeg var vant til og hadde brukt siden 2009 og kjente ut og inn som min egen bukselomme, men jeg visste at om jeg gjorde det, gjorde jeg meg selv en stor bjørnetjeneste. Da ville jeg ikke lære å bruke Linio. «Learning by doing». Jeg prøvet og feilet, om og om igjen, og trykket på feil knapper, rotet meg inn i menyer, lette etter de riktige knappene og klødde meg i hodet, men gradvis løsnet det og BookSense ble aldri ladet opp igjen etter første helgen etter at jeg fikk Linio i hus rett før påske i år. Jeg vant og jeg lærte!

Nå har jeg snakket mye om hjelpemidler for synshemmede. Jeg opplever jo meg selv i hovedsak som blind, men jeg har jo også andre funksjonsnedsettelser. På kjøkkenet kommer de til syne ved at jeg har en arbeidsstol som jeg er blitt utrolig glad i. Den kan jeg justere høyden på og trille rundt omkring samtidig som jeg kan sette brems på om jeg ønsker det. Jeg har den for å avlaste rygg og hofter pga. smerter etter at jeg skadet meg under epilepsianfallet jeg hadde i november 2016. Et annet hjelpemiddel jeg bruker nesten hver mandag og torsdag når assistenten min er hos meg, er rullestolen min når vi skal ut i verden. Påmontert den manuelle sammenleggbare rullestolen har jeg den ledsagerstyrte hjelpemotoren Viamobil. Jeg har også en Horo-pute som er fylt med luft som er trykkavlastende og smertedempende. I tillegg til å sitte på denne i rullestolen, sitter jeg på denne puten f.eks. i kontorstolen også. Ofte når jeg er ute i verden og vet at jeg skal sitte på harde underlag, tar jeg med meg denne puten fordi jeg vet at jeg lett får smerter i rygg og hofter av slikt underlag selv etter bare et par minutters sitting.

Selvstendighet og det er tross alt ikke så ille å være blind

Som blind liker jeg alltid å klare meg mest mulig på egenhånd uten bistand fra seende. Jeg er ikke redd for å spørre om hjelp der det er behov for det, men jeg streber alltid etter å finne løsninger som gjør at jeg selv kan ta et lite skritt videre på veien mot å bli litt mer selvstendig. Der har datateknologien spilt en stor rolle og da snakker vi ikke om ny teknologi, men teknologi som har funnets i mange, mange år. Likevel er det en glede når jeg ser at den fungerer og gjør meg selvstendig.

I går skulle jeg postlege et brev. Jeg skrev ut brevet og veide innholdet. Det veide 23 g. Jeg gikk inn på Postens nettsider for å kjøpe et digitalt frimerke og valgte størrelse på brevet, tyngde og antall brev, valgte at jeg selv skulle poste brevet og betalte for meg. Jeg fikk en kode på et rutenett på 3×3 som jeg skulle fylle ut der frimerket skulle ha sittet på brevet. Jeg kan legge til at man kan også få postmannen til å hente brevet du ønsker å sende i din egen postkasse. Det koster noen kroner ekstra, men kan være et godt alternativ om du selv ikke har mulighet til å få postet det.

Min tidligere samboer laget en gang en konvoluttmal hvor jeg fyller ut hvert tegn i dette rutenettet på 3×3 i en tabell. Det krever noe konsentrasjon og at jeg holder tungen beint i munnen å få fylt dette ut med skjermleser, men det er fullt ut mulig. Litt lenger ned på konvolutten skrev jeg inn adressen til mottaker. Jeg la konvolutten i konvoluttmateren på skriveren, for jeg valgte helt bevisst en skriver med den muligheten da jeg kjøpte den nettopp med tanke på å selv kunne skrive ut på konvolutt, og både adresse og digitalt frimerke ble skrevet ut.

Det er alltid litt spennende om jeg husker å legge konvolutten riktig vei i arkmateren for at skriften skal skrives på riktig side av konvolutten, men hvordan sjekke det når man ikke ser? Jeg hadde to alternativet. Jeg kunne enten legge konvolutten på skanneren og skanne konvolutten inn og se om det var tekst eller benytte meg av litt nyere teknologi og bruke tilgjengelighetsappen Seeing AI hvor jeg ber om å få lest opp tekst på arket jeg har fremfor meg med bruk av iPhonen. Jeg valgte i går å benytte meg av god, gammel teknologi som har funnets i 25-30 år, tekstgjenkjenning av innskannet tekst, og jeg brukte da PC-programmet OpenBook som er spesielt utviklet for synshemmede og som jeg er svært fornøyd med. Da jeg fikk opp både den digitale frimerkekoden og adressen på konvolutten når jeg hadde lagt ned riktig side på konvolutten på skannerplaten, smilte jeg for meg selv og følte jeg var herre over verden et lite øyeblikk. Da assistenten min kom, bemerket hun at teksten riktignok var skrevet opp ned på konvolutten, men jeg tenkte at det fikk heller være. Brevet skulle tross alt til Norges Blindeforbund! 🙂 Jeg har nå etterpå tenkt at dette med tekstretning er noe jeg kunne ha kontrollert selv, for OpenBook har en funksjon for å si om arket ligger opp ned eller riktig vei. Den funksjonen har jeg brukt noen ganger tidligere når jeg har skullet sette ark inn i permer.

Det er tross alt ikke ille å være blind slik mange tror. En gang jeg var inne hos en lege og hun hørte at jeg var blitt blind i 15-årsalderen etter å ha vært svaksynt med 5% syn siden fødsel, sier hun stille og halvveis for seg selv, «stakkars». Slikt er sårende, for jeg synes ikke det er synd på meg når jeg lever et godt liv med min synshemning. Jeg synes mer synd på legen som hadde så liten forståelse og rett og slett var så utenksom og kunne uttrykke noe slikt overfor meg som pasient. Det meste lar seg ordne. Ting tar litt lenger tid i blant med en synshemning og en del må gjøres på andre måter enn hos seende, men jeg får det til. Du kan f.eks. lese litt om hvordan jeg utnytter Seeing AI og Facetime her. Jeg tror ikke jeg kunne tenke meg å være seende. Jeg kunne godt ha fått låne en og annens syn i ny og ne, for det er ikke til å komme utenom at det er til tider upraktisk å være blind, men tenk på alt jeg ikke ville få oppleve og alle menneskene jeg ikke ville ha møtt om jeg ikke hadde den synshemningen jeg har? Jeg ville ikke være meg. Det tror jeg ikke jeg ville vært for uten. Når seende lukker øynene, tenker de at «jeg er helt fastlåst» og «jeg kan ikke gjøre noen ting», men jeg gjør jo mye det samme som seende, jeg som blind. Forskjellen er at jeg er vant til å ha øynene lukket. Jeg ser på TV, strikker, lager mat og baker, bruker PC med Windows, bruker en helt vanlig iPhone og lever et aktivt liv med mine interesser.

Men når alt dette er sagt, må jeg få lov til å si én ting jeg har lært gjennom mitt arbeid innen synsrehabilitering i Norges Blindeforbund gjennom 10 år: Når du kommer i den situasjonen at du opplever at synet begynner å bli dårligere, føles det som om hele livet ditt raser sammen og du går i en endeløs mørk tunell du ikke ser enden på. Du er sikker på at om du skulle se lyset en gang, er det et tog. Hele situasjonen virker håpløs. Da vil jeg igjen minne deg på en ting: Du er vant til å fungere som seende. Alt er nytt for deg. Du må orientere deg på nytt i et nytt landskap. Du må tilegne deg nye ferdigheter. Du må lære deg nye teknikker i hverdagen på kjøkkenet, spiseteknikk, noe så enkelt som å skulle gripe etter vannglasset, ved påkledning, ved orientering og forflytning, ta i bruk hjelpemidler og midt opp i alt dette skal du håndtere deg selv og dine følelser. I tillegg kommer forventningene fra familien om at livet går videre og at du en gang må legge dette bak deg. Jeg sier ikke at dette er enkelt. Det jeg sier over når jeg sier at livet tross alt ikke er ille som synshemmet, er at det er mulig å få et bra liv selv om man har fått en synshemning. Jeg sier det ikke for å ta motet fra deg, men for å gi deg mot til å kjempe for ditt eget liv og din egen selvstendighet. Vi alle ønsker å være selvstendige. Det øker selvfølelsen og den er viktig. Jeg har sett så mange ganger på rehabiliteringskurs at folk går fra fortvilelse og motløshet til mestring, energi og glede der nye vennskap knyttes. Det er alltid en gave i seg selv å få oppleve som rehabiliteringsassistent og lønn god nok.

Har du opplevd å få redusert syn og ikke vært på rehabiliteringskurs, er det en tanke du blør la modnes litt og vurdere for din egen fremtids skyld. Ja, ikke bare deg selv, men også din egen families skyld som kanskje kan få frigitt mer tid etter hvert som du tar ditt eget iv og din egen selvstendighet mer tilbake. Gå inn på Norges Blindeforbunds nettside eller ring 23 21 50 00 og be om å få snakke med rehabiliteringsavdelingen. Det finnes egne rehabiliteringskurs for deg som er mellom 18 og 67 år som avholdes på Hurdal Syn- og Mestringssenter (og kanskje vi sees der?) mens de øvrige kursene for eldre (dvs. over 67 år) avholdes på alle tre sentra både på Østlandet, på Astkøy utenfor Bergen og på Evenes i Nordland.

Den supersterke assistenten som suser oppover bakkene med rullestolen foran seg

I dag var jeg og assistenten min ute og gikk. Hun hadde vært med meg inn til en time hos fysioterapeuten for å bli vist hvordan et TENS-apparat jeg skal få prøve ut fungerer og senere søke på som behandlingshjelpemiddel. Vi var også innom en matbutikk og jeg spanderte på oss begge den veganske isen som Dagbladet kåret til å være årets vinneris. En svært god is som overrasket positivt. Sunn og faktisk svært god.

Da vi gikk hjem igjen, fikk vi oss en god latter da assistenten min kunne fortelle at vi hadde møtt en mann som så ut til å være i en undrende sjokktilstand. Hun trillet jo meg i rullestol som hadde påmontert den ledsagerstyrte hjelpemotoren Viamobil. Vi møtte mannen i det vi gikk i den tyngste oppoverbakken. Vanligvis må man jo lene seg godt fremover og dytte med overkroppen når man skal dytte noe tungt som f.eks. en manuell rullestol, og særlig i en oppoverbakke, men takket være drivkraften fra hjelpemotoren kunne hun gå helt vanlig i oppoverbakken og kun holde i håndtakene mens rullestolen kjørte oppover av seg selv. Mannen snudde seg og omtrent gikk baklengs og stirret forundret og måpende på oss der vi suste opp den bratte bakken så lett som om det skulle være på flat mark. Assistenten min er slank og ser ifølge henne selv ikke spesielt godt trent ut, så det ville være naturlig å tenke at hun skulle måtte jobbe en del for å trille meg i rullestol opp den bratte bakken. Jeg vil tro det der ble samtaleemne rundt dagens middagsbord – «vet dere hva, i dag så jeg noe imponerende…». Hun sa at når man ser rullestolen i forbifarten, ser det ut som om hun holder stolen i de vanlige trillehåndtakene og man ser ikke at den har påmontert hjelpemotoren. I det området vi var i i dag, var det også såpass mye trafikk at det ikke var mulig å høre den lille summingen fra hjelpemotoren. Jeg sa til henne at hun kom til å få på seg et rykte i nnærområdet her jeg bor om å være «den supersterke kvinnen som er topp trent!» 🙂

Jeg bruker rullestolen med hjelpemotoren sammen med assistenten min nesten hver gang vi er sammen. Jeg synes det er godt å komme ut i frisk luft og lufte vettet. I tillegg går jeg det jeg klarer selv for å få brukt kroppen og musklene. Den er rett og slett til en fantastisk hjelp når man skal gå ute og ikke ønsker å slite den som triller rullestolen halvt ihjel. Jeg har etter et halvt års bruk sett at Viamobil har noen ulemper som f.eks. hjelpemotoren E-fix ikke har, der den største forskjellen er at drivkraften til E-fix ligger i de store hjulene og ikke i et ekstra hjul under rullestolen som ved Viamobil. Det er bl.a. ikke praktisk hverken for selve kjøringen av rullestolen eller for ledsageren som går bak estolen at rullestolen har et ekstra hjul under seg da det i noen situasjoner hindrer en naturlig gange hos ledsager og det er upraktisk å ha et ekstra sett med lengre håndtak bak selve stolen, spesielt når man ikke ser og skal omgås synshemmede som ikke vet å se seg for. Dessuten, fordelen med å ikke ha de ekstra håndtakene, er at det blir plass til å henge en ryggsekk på rullestolen. E-fix, der man ikke har noen av de ulempene jeg nevner med Viamobil, kan påmonteres noe tilleggsutstyr som gjør at den kan betjenes av ledsager. NAV Hjelpemiddelsentral kommer nok til å få en søknad om bytte av hjelpemiddel en gang i fremtiden siden jeg mener at Viamobil ikke dekker fullt og helt mine behov og ønsker. Jeg er i en prosess der jeg samler argumenter og tenker på formuleringer til søknader.

Tilgjengelighetsappen Seeing AI

Det er en app jeg har blitt veldig glad i og som jeg ønsker å si noen or om – Seeing Ai. «AI» står for artificial intelligence eller kunsig intelligents på norsk. Appen er på engelsk, men ble tilgjengelig for nedlastning på det norske markedet i AppStore (IOS) fra sommeren 2018. Jeg vil hevde at Seeing AI er den viktigste tilgjengelighetsappen i min hverdag. Den har gjort meg mer selvstendig spesielt når det er behov for å lese tekst. Det er Microsoft som har utviklet den. Den bruker kameraet på mobilen til å tolke omverdenen og hjelper meg som blind til å forklare hva som vises i kameralinsen enten det bare er lys, farge, tekst, sedler, person eller omgivelser – eller en kombinasjon.

Jeg vil først bare nevne kort:

  • Person: Du kan ta bilde av en person og få en analyse. Da vurderer Seeing AI kjønn, alder, hårfarge og humør. Hvor mye denne er til å stole på er jeg ikke helt sikker på. Jeg er blitt tatt for å være en 13-åring og samboeren min en gammel mann… Og hvor praktisk nytteverdi har denne funksjonen utover en god underholdningsverdi? «Vent, jeg må ta bilde av deg, for jeg må finne ut hvem du er!» blir det neste blinde sier fremfor å si et imøtekommende «hei» for å kjenne igjen folk på stemmen.
  • Currency: Denne hjelper deg med å gjenkjenne sedler. Foreløpig er det kun indiske rubies, britiske pounds, euro, canadiske og amerikanske dollar. Men det blir stadig flere valuta som kan gjenkjennes – for et halvt år siden var det kun amerikanske dollar og euro om jeg minnes rett. Det er en flott mulighet om vi er på reise i et land og vi ikke er vant til sedlene, i den grad vi håndterer kontanter i det hele tatt. Jeg for min del bruker i hvert fall mer og mer kort og i svært liten grad kontanter, men jeg er særdeles lite ute og reiser utenfor Norges grenser.
  • Scene (preview/under utvikling): Denne har jeg personlig ingen erfaring med, men har hørt at den skal være imponerende bra. Man tar bilde/video av en situasjon og får beskrevet situasjonen. Et videoopptak jeg har sett fikk en opplyst hvilken bussnummer som kom kjørende.
  • Color (preview/under utvikling): Enkel fargeindikator. Etter min mening er denne for enkel og har for stor feilmargin til å kunne være funksjonell. Jeg endte i hvert fall opp med feil farge på garnnøstet mitt når jeg forsøkte å bruke denne fargeindikatoren. Jeg skulle ha hvit og endte opp med åkergult. Når jeg ikke har mulighet til å spørre noen, men kan ringe noen, bruker jeg Facetime eller Skype og får hjelp på den måten.
  • Handwriter (preview/under utvikling): Her kan Seeing AI tolke håndskrift. Denne har jeg ingen personlig erfaring med, men jeg har hørt at den i hvert fall skal være brukbar på engelsk tekst. Jeg har veldig sjelden håndskrevet tekst fremfor meg i det store og det hele. Det må i så fall være små lapper med et klokkeslett e.l. og om jeg får det, benytter jeg samme fremgangsmåte som ved fargeindikatoren – Facetime eller Skype.
  • Light: Dette er vel den enkleste funksjonen i Seeing AI, men slettes ikke den dummeste. Den piper en mørk tone når det er mørkt i rommet og jo mer lys jo lysere tone. En veldig grei funksjon for oss som ikke kan se lys både for å sjekke om lyset er på og for å sjekke i hvilken retning lyset står på.

Men, for å få Person en noe mer fortjent og forsvart plass enn hva jeg først ga den, kan den også være nyttig. I siste versjon som ble sluppet i dag, kan du faktisk bruke Seeing AI til å tolke bilder du har liggende på telefonen eller som du kommer over på internett og den kan gjenkjenne deg selv eller kjente personer. Du kan lese blogginnlegget utgitt av Microsoft What’s new with Seeing AI?» eller den norske oversettelsen «Hva er nytt i Seeing AI?».

I tillegg har appen strekkodeleser, mulighet for å lese korte tekster og gjenkjenne dokumenter. Disse skal jeg omtale mer detaljert i dette blogginnlegget. For å høre en demonstrasjon av de ulike funksjonene til appen, har Morten Tollefsen laget dette lydopptaket hvor han viser appen i praktisk bruk.

Product (strekkodeleser)
Strekkodeleseren brukes kanskje mest på kjøkkenet for å skille produkter med lik emballasje. Det kan eksempelvis være matfløte/kremfløte/kaffefløte, ulike typer melk, ulike typer yoghurt, ulike typer biola, lettrømme/crème fraîche/kesam i ulike smaker, ulike typer Cola, ulike typer mel, ulike typer hermetikk, ulike typer poser med halvfabrikata (pulverposer) osv.

For å bruke strekkodeleseren må vi lære oss å finne strekkoden og lære oss å bruke kameraet riktig. Det kan være lurt å øve seg litt sammen med en som ser som kan veilede litt. Det var – er fremdeles – en del ting jeg i hvert fall ikke tenker over. Hvor er strekkoden? Den er ofte på baksiden av emballasjen, langs skjøten, på undersiden eller på siden om produktet er lite. Like viktig som å vite hvor strekkoden kan være, er å vite hvor strekkoden ikke er. Den er eksempelvis ikke på forsiden hvor det er produktets blikkfang. Når du skal lære å bruke kameraet, kan du tenke over avstand mellom kameraet og produkt, huske posisjon, forstå lysforhold, forstå emballasjens form, refleks og farge og hvordan alt dette påvirker hverandre. Det du skal huske på er at blank/reflekterende emballasje kan være vanskelig. Appen bruker blitz om det blir nødvendig, men det beste er om du bruker lys i rommet. Det gjør ingenting at emballasjen står på hodet. Omvendt kontrast har lite å si. Det viktigste er at det er tydelige bokstaver og ikke for snirklete skrift med for mye mønster.

Appen lager lydsignaler for å gi signaler om hvor langt unna sentrum i skjermbildet du er i å ha strekkoden. Den tar bildet automatisk når den mener at bildet er i fokus og er godt nok. Når den har tatt bildet, vises bildet på skjermen. Bildet/strekkoden gjenkjennes i en database. Bildet som vises på skjermen må lukkes før et nytt bilde må tas. Det sliter i hvert fall jeg litt med å skulle huske hver gang.

Jeg oplever at strekkodeleseren ikke er nøyaktig nok. Eksempelvis skiller den ikke på laktosefri og vanlig melk eller sukkerfritt og vanlig syltetøy. Man har en knapp som heter «More info» hvor det ville være naturlig at slik informasjon som dette ble lagt, men den knappen er inntil videre ikke tilgjengelig. Noe er man også nødt til å vite på forhånd, som blå gjær som brukes i brødbakst, den heter bare «original» i databasen sist jeg forsøkte.

Jeg synes det tar mye tid å bruke strekodeleseren i hverdagen. Jeg har ikke tid til å bruke ett minutt eller to for å finne ut om noe er kremfløte eller matfløte. Derfor har jeg funnet ut at short text er mye mer effektivt og gjør samme nytten.

Short text – OCR «in live»
Om jeg skal finne ut om jeg holder en matfløte eller kremfløte i hånden, som jo har helt lik embalasje, velger jeg modusen Short text. Da fungerer kameraet som en direkte OCR-skanner. Talen vil lese opp det som vises i kameraet akkurat der og da. Det som er viktig da, er at du er ganske stødig på hånden, for ved den minste bevegelse tolkes bildet på nytt og talen vil lese opp bildet på nytt. Om gjenstanden ikke er for høy, som f.eks. en putt kremfløte, yoghurtbeger eller rømmebeger, kan du støtte telefonen og begeret mmot bordplaten slik at begge deler holdes stille.

Det er først etter at jeg fikk prøve Seeing AI at jeg forstod hvor mye tekst som egentlig står på et produkt. Det står jo eksempelvis oppskrifter bakpå posene med havregryn, ulike meltyper, tips til tilberedning av gryter osv. Og når jeg skal lese teksten bak på en hel pose, eksempelvis en pose med havremel eller hvordan jeg tilbereder en gryte, bruker jeg modusen Document.

Document – til lengre tekster og dokumenter
Jeg kom med eksempelet nå på å bruke det til å lese bakpå gryter, melposer osv. Dette vil jeg nok i utgangspunktet si er en nødløsning. Om du skal lese teksten bakpå, vil jeg nok anbefale deg å bruke en skanner og et OCR-program som f.eks. OmniPage eller OpenBook (sistnevnte er spesiallaget med tanke på synshemmedes behov) fordi det gir en mer nøyaktig gjengivelse av teksten enn det Seeing AI klarer å gi nettopp fordi du bruker en skanner som gir bedre avlesningsforhold. Min erfaring er i hvert fall at teksten blir leselig om jeg legger godviljen til, men det blir en hel del feil og i blant må jeg gjette meg til hva som skal stå.

Men noe Documents er mer egnet til, er å lese et ark eller en bokside med tekst.Det gjør den så og si feilfritt. Om arket har kolonner, forsøker den også å tolke det, men så vidt jeg vet finnes det ikke noen innstillinger hvor man kan velge om den skal gjenkjenne kolonner eller ikke. Det kan være fint at den gjenkjenner kolonner om du skal lese en avisartikkel eller bok med kolonner, men det er ikke like praktisk om du ønsker å lese et program du har fått utdelt på et seminar du er deltaker på.

Når du skal ta bilde av f.eks. et ark, legger du arket på bordet fremfor deg og det er helst en fordel om lysforholdene er gode. Hold telefonen over arket og talen vil gi deg instrukser om du skal ta telefonen mer til høyre, mer til venstre, lenger oppover eller nedover for å få hele arket i fokus. Når hele arket har fått fokus i kameraet, blir bildet automatisk tatt og noen sekunder senere dukker det opp på skjermen som et dokument. Om dokumentet har overskrifter, er disse også kodet som overskrifter i den gjenkjente teksten. Du kan lese teksten med VoiceOver f.eks. ved å sveipe med en finger mot høyre og venstre slik at den leser avsnitt for avsnitt eller linje for linje, noe du velger i rotoren til VoiceOver. En enklere måte å lese dokumentet på er å dra en finger sakte nedover skjermen og talen vil lese opp det du har under fingeren. Når du kommer til bunnen, blar du til neste skjermbilde med å sveipe med tre fingre fra bunnen av skjermen mot toppen.

Laste ned og installere Seeing AI
For den som nå lurer, så finnes Seeing AI foreløpig kun for iPhone, men det er nok snakk om at den skal komme for Android-telefoner en gang i fremtiden.

For å laste ned Seeing AI, må du gå inn i AppStore. Gå inn på fanen Søk og skriv inn «Seeing» og velg deretter søkeforslaget «Seeing AI». Da får i hvert fall jeg opp Seeing AI som det første treffet. Deretter lastes appen ned som en hvilken som helst annen app, dvs. at du må ha en iCloud-konto med passord, og når den er lastet ned og installert velger du Åpne.

En «ny dimensjon» i iPhone-verdenen

I påsken hadde jeg et hyggelig besøk av et synshemmet vennepar av meg og jeg fikk hjelp til å koble opp min lille leselist VarioConnect på 24 tegn med punktskrifttastatur opp mot iPhone, og iPhone fikk straks «en ny dimensjon» for meg. Det jeg synes har vært mest trøblete med å bruke iPhone, er å skulle forholde seg til en visuell skjerm. Finne frem til knapper som kan være både her og der. Etter hvert så jeg et mønster, f.eks. at avbryt/tilbake oftest var oppe i venstre gjørne, at OK/ferdig var øverst i høyre hjørne osv. Jeg synes også skrivingen var noe trøblete eller mest kjedelig fordi det var ineffektivt, selv om det gikk noe raskere etter litt trening. Dessuten synes jeg hele tiden det var et tilbakeskritt å kun kunne kjøre ett program om gangen. Det var (og er fremdeles) som å gå tilbake til DOS 6.0 i mitt hode.

Når jeg brukte leselisten opp mot iPhone, var det enkelt å flytte seg rundt på skjermen og jeg kunne skrive inn tekst med punkttastaturet (8-punktstastatur). Det er mange hurtigtaster på leselisten som jeg selv kan lære meg under «VoiceOver Øving». Nå har jeg tatt i bruk apper som Google, Twitter, Messenger og Facebook. Kanskje Lise blir aktiv på sosiale medier?

Komfyrtopp som er tilgjengelig for synshemmede

Mange av de som kommer på rehabiliteringskurs har mistet deler eller alt av det de hadde av syn, noen nylig og brått, andre fra lang tid tilbake og gradvis forverring. Jeg registrerer at under presentasjonene blir det mye fokus på syn og øyelidelser. Ikke noe vondt i det, og jeg forstår at det er det som er i fokus på et slikt rehabiliteringskurs. Jeg ser på meg selv som er «ferdig rehabilitert» – for det er derfor jeg kan jobbe som rehabiliteringsassistent. Jeg glemmer at jeg er blind. Jeg tenker sjelden over de begrensningene synet gir meg. Ja, det er litt irriterende når en araber eller inder babler i vei på nyhetene og jeg ikke får med meg tekstingen på skjermen. Ja, det er upraktisk å ikke kunne orientere seg på fremmede steder, selv om en førerhund kan hjelpe, men kun på steder jeg er kjent. GPS-en Trecker kan benyttes, men den har en feilmargin på 2 m. Men når jeg f.eks. baker kaker eller gjærbakst, lager middag, salater osv., tenker jeg sjelden over at jeg ikke ser. Det går greit. alt av krydder er merket med punktskrift og alt i skap og skuffer har omtrentlig samme plassering.

I de siste tre-fire årene har samboeren min stått for matlaging på kokeplate fordi vi har hatt en koketopp som ikke har vært tilgjengelig i denne leide leiligheten mens jeg har kuttet opp salat o.a. som trengs i maten. Det har ikke vært en tilfredsstillende løsning og jJeg gikk derfor til innkjøp av en «hybelkomfyr» med to kokeplater, men denne hadde en liten effektiv varme og det tok lang tid å f.eks. steke kjøttdeig på den største platen. Nå jobber samboeren min og han trener både på treningsstudio og går på kickboxtrening. Jeg ser frem til å lage litt mer middag på «ordentlig». Jeg søkte NAV Hjelpemiddelsentral om ATAG taktil induksjonstopp for synshemmede og fikk først avslag med begrunnelse i at jeg kunne kjøpe meg en vanlig, gammeldags komfyr. Jeg sendte inn en klage og skrev at dette ikke var mulig da jeg bodde i en leilighet der jeg leide og hvor det var en integrert koketopp. Da ble søknaden innvilget. Det står følgende om koketoppen på Adaptors nettsider:

  • Mekaniske betjeningsknapper
  • Taktile kokesoner
  • Spesialtilpasset Pandoer-silikonmatte
  • Gode kontraster
  • Høy kvalitet
  • 4 kokesoner
  • Standard 60 cm. bredde

Silikonmatten er gul og noen synshemmede mener at denne komfyrtoppen ser «blindete» ut, men jeg har en seende venninne som synes den ser stilig ut også når den knall gule silikonmatten ligger over. Den har markert to av platene med sirkler, den øverst til venstre og nederst til høyre, og den nederst til venstre ov øverst til høyre er «åpne» uten sirkel rundt seg. Alle platene har Buster-funksjon, men kun én av platene kan bruke den funksjonen av gangen og den slår seg automatisk av etter noen minutter. Den er jo utstyrt med vriknapper og disse kan tas av for å rengjøre grunndig under disse knappene. For svaksynte finnes de også i fargene sølv og gul som kan byttes ut for å markere hvilken knapp som går til hvilken plate avhengig av hvordan silikonmatten ligger. Platene som er omgitt med den gule silikonmatten skal da ha gul knapp og de andre skal ha sølvknapp.

En førerhund som varsler

Jeg er nå på jobb som assistent på rehabiliteringskurs på Hurdalsenteret. I går ved middagsbordet ble det snakk om at en førerhund lå på innsiden av døren på borommet og knurret og boffet når noen gikk forbi på utsiden. «Og du tillater det?» spurte jeg. Ja, det gjorde han, for han ville at hunden skulle varsle når det en gang kom noen uvedkommende. Jeg synes det er synd at førerhundbrukere har en slik holdning til hunden. Etter min mening skal ikke en godt dressert førerhund varsle hverken når den hører mennesker på utsiden eller det ringer på døren. Dette kan ofte være et lite problemområde siden det er et instingt i hunden som vil varsle resten av flokken om intrengere, men man kommer et godt stykke på vei over tid med å rose når hunden er stille og si «nei» når den varssler. Jeg har i hvert fall gjort det med mine hunder og har kommet et stykke på vei.

Larissa – førerhunden som var allergisk

Dette innlegget handler om min tidligere førerhund, Larissa, som kom tilbake til førerhundskolen 11. november 2011.

Nå er det 9 mnd. siden jeg sa takk for godt samarbeid til Larissa, og lederen på Veiviseren tok henne med seg. Jeg har mange ganger savnet henne. Jeg har lurt på hvordan hun har det. Jeg ser henne for meg der hun står i et bur sammen med en annen hund. Jeg kan godt tenke meg at Larissa ikke er den siste til å bjeffe når bjeffingen begynner om morgenen… Jeg håper at hun i blant ble tatt med innomhus. Var jeg kanskje egoistisk når jeg valgte henne bort? Når hun var med meg, visste jeg i hvert fall hvordan hun hadde det og at hun hadde det bra og fikk det hun trengte for å leve godt som hund fysisk og mentalt.

I dag vet jeg at hun har blitt levert ut til en ny bruker bosatt i Nord-Norge. Faglig utvalg eller Veiviseren valgte å la henne fortsette i tjenesten som førerhund uten å ta hensyn til hennes allergi. Jeg vet også at de sluttet å gi henne imunterapi «fordi det ikke er bra for henne». Hun var veldig fin i pelsen når jeg leverte henne fra meg, men det var på råfôr og allergifôr, ukentlig dusj og et halvt år på imunterapi. Larissa klødde intenst, men også det valgte de å overse. Eller var det kanskje bare sammen med meg at hun klødde? Assistenten min kunne jo fortelle at hun måtte stoppe opp mens vi var på tur i skogen, for å klø seg. Jeg kan ikke annet enn å håpe at hun er kommet til en bruker som er oppmerksom på sin hunds helse. Larissa hadde kronisk kløe, fikk ofte våteksem, fikk ofte ørebetennelser og øyekatar. Jeg betviler sterkt av Veiviseren har informert brukeren om at Larissa har fått påvist allergi mot to typer husstøvmidd og to typer lagermidd etter å ha tatt to omganger med blodprøver. Jeg er kanskje litt i overkant opptatt av hennes fysiske ve og vel, men det blir man kanskje etter at jeg på 14 mnd. måtte oppsøke veterinær 16 ganger pga. de problemene jeg nevnte, og ingen av de var ubegrunnet/unødvendige.