Lar du deg imponere av disse flinke blinde?

Jeg fortalte for tre dager siden at vi var ute og fløy og at det å fly er den tryggeste måten man kan fly på som synshemmet. Noen ganger lar noen seende seg imponere så voldsomt av oss blinde. Han som fulgte oss på Flesland på fredag, synes det var så imponerende at vi kunne bruke smarttelefon. Teknologien var kommet så langt. Tenk at telefonen kunne snakke og at vi som engang ikke så skjermen kunne bruke en telefon kunne ta den i bruk. Og i tillegg visste om alle appene som fantes! Og enda bedre, visste hvordan de skulle brukes alle sammen, og det uten syn. Jeg tenkte litt for meg selv, at teknologien for seende, der skjermen som viser bildet og der man kan trykke på det man ser og deretter aktiverer det, egentlig er mer imponerende enn for meg som bruker tale. Om man skal ta det hele fra hverandre.

Hvordan hadde du som seende reagert om jeg hadde begynt å rose deg fordi du var så flink som kunne spise så pent uten å søle med kniv og gaffel? Du hadde følt deg ganske dum går jeg ut ifra. Du hadde følt at dette var litt nedsettende og unødvendig ros. Ros for noe dagligdags. Ros som nesten latterliggjorde deg for noe du utførte med den største selvfølge. «Fantastisk! Jeg blir så imponert over alt dere får til selv om dere ikke ser» sa mannen fra ledsagertjenesten når vi satte oss inn i drosjen. Der gjorde han nettopp det. Jeg forstår hvorfor han gjorde det. For ham virket det som en bragd. Når han lukket sine øyne, virker det vanskelig å skulle orientere seg og finne frem. For oss som har levd som blinde hele livet, er dette dagligdags og vi tar det for gitt at vi får det til. Det å få ros for å sette oss inn i en bil, er å bli behandlet som en 3-åring når du er to voksne personer. Jeg vet at mannen mente det godt, men jeg nevner dette for å forhåpentlig lage en tankevekker for deg som leser dette og er seende.

Noe som viser det samme, er denne fiskebollehistorien fra Kristiansand: En gang jeg var innlagt på sykehus, var det fiskeboller til middag. Sykepleieren min hadde tilberedt maten for meg etter beste evne og tenkte sikkert at jeg trengte å få det tilrettelagt siden jeg var blind. Jeg fikk maten servert i suppeskål, alt oppdelt i biter og servert med stor skje. Jeg ventet nesten å finne ketchup på toppen, men den manglet. Da jeg var liten, var jeg nemlig et ketchupbarn. Jeg måtte ha ketchup på spaghetti og kjøttsaus, kjøttkaker, julemiddagen og på fiskebollene. Jeg ble litt usikker nå, men jeg tror faktisk jeg hadde ketchup på min mors lapskaus også.

Litt mimring fra oppveksten

Jeg sitter og tenker litt på min oppvekst. Jeg har mange koselige minner – og noen litt morsomme minner. Jeg ønsker å dele et par av dem. Et koselig minne jeg har å se tilbake på, er minnet om at jeg, min søster og foreldrene mine sitter rundt kjkkenbordet en vinterkveld og spiser brødskive med eggerøre og ordentlig kakao kokt på melk. Jeg var fæl til å sitte og vippe på stolen. En gang vippet jeg for mye og stolen veltet. Jeg tror jeg falt med hodet i skapdlren under vasken, men jeg er ikke helt sikker. Da var min far rask på pletten – jeg vil tro han skvatt. Et annet minne jeg har av min far, var da jeg syklet som 7-8-åring og det gikk rett i husveggen. Da hjalp det å hylskrike litt slik at min far kom for å se hva som skjedde. Det hjalp å få litt trøst og at han blåste på et skrubbsår. Deretter var det på’n igjen på sykkelen og sykle videre.

Et annet minne, som jeg ikke husker selv, men jeg har sett det på video, er da jeg som 4-5-åring sitter i en stol i stuen og klipper i et sammenbrettet ark for å lage en hullduk mens jeg sitter og plystrer. Jeg hadde nettopp fått til å plystre og jeg plystret på både inn- og utpust i samme tone. Jeg kan bare tenke meg hvor irriterende det må ha vært å holde ut…

Jeg var i blant hos besteforeldrene mine som passet meg da jeg kom hjem fra skolen. Et minne jeg har fra bestemor, er at hun ofte stakk til meg en kålrotbit som jeg kunne gnage på. Jeg lekte ofte at jeg drev en kafé. Der solgte jeg sjokoladekake som var dominobrikker og rød saft som var vin. Hos min bestemor på Vestlandet hadde jeg en onkel som var svært flink til å leke med oss barna. Han hjalp meg og et søskenbarn å lage en kiosk. Vi hadde fått snekret en liten bu med en disk vi satt bak og solgte varene våre for ekte penger. Vi solgte litt smågodt hvor det kostet 50 øre og 1-2 kr. pr. enhet. Vi solgte også vinglass som var rød saft servert i eggeglass. De kostet 2 kr. pr. glass. Til og med bestemor, som hadde vond rygg, gikk ut av huset og på nedsiden for å hande. Når butikken gikk dårlig, endret vi strategi: Vi la varene våre på et serveringsbrett og gikk rundt i stuen og solgte. Vi tok pengene vi tjente i egen lomme og foreldrene våre måtte stå for innkjøpet av godteriene vi solgte…

Jeg gjorde meg til en liten kjeltring i en alder av 10-12 år. Jeg og en kammerat stjal en pose med gelétopper fra samvirkelaget. En trøst midt i det hele var at jeg fikk dårlig samvittighet. Vi laget en liten landsby i sandkassen med veier og store hus. Kammeraten min hadde bilopphuggeri hvor han ødela bilene med en stein og solgte bildelene etterpå. Når min far oppdaget det, ble han ikke akkurat blid. Jeg og kammeraten min gikk også på slang. Vi stod midt i åkeren til assistenten min. Jeg stod og rev opp noen gulrøtter i det assistenten min banket på vinduet. Vi begge tok beina fatt – som om det skulle hjelpe på å ikke bli sett. Hun sa at om hun så oss i åkeren flere ganger, ville hun snakke med foreldrene våre. Men vi ga oss ikke. Jeg husker at jeg lå under ripsbuskene i hagen hennes og spiste. Etterpå ringte vi på døren og ble invitert inn og påspandert iskrem – det var fast rituale. Jeg husker også at vi var på epleslang i rektors hage. Alle barn må igjennom sin periode med litt rampestreker, men det er ikke noe jeg er stolt av.

Det ble 17. mai i Telemark

På tirsdag satte vi oss på bussen mot Vest-Telemark. Vi dro til mine foreldre hvor jeg også møtte to av mine tanter i tillegg til et søskenbarn. Jeg og samboeren min, mest ham, laget en snickerskake. Den ble godt mottatt, spesielt av den ene tanten min som spiste hele tre kakestykker. Det forstår jeg godt, for den er god. Det er en svært mektig kake og det er nok bra i seg selv siden det er en kaloribombe de luxe.

I går ble 17. mai feiret hjemme. Vi så på 17. mai-toget som tuslet forbi nede på hovedveien i bygda. Det er hornmusikk annenhvert år fordi korpset veksler mellom å gå i de to bygdene i kommunen. Det hørtes litt stusselig ut, men bra at noen stiller opp. Jeg har fine minner fra 17. mai-feiringen opp igjennom årene på barneskolen. Leker, is, pølser og lapskaus er fine ting å ta med seg videre. Et annet koselig minne som jeg og min mor ofte kommer inn på rundt 17. mai-tidene, er da jeg i 6. klasse var hjemme fra 17. mai-feiringen fordi jeg var syk. Jeg fikk servert et pølse med brød mens jeg så på TV, men plutselig stakk jeg meg i tungen. Da fant jeg et flagg, slike man har på kransekaken, i pølsen – det var tross alt 17. mai!

I år satt vi litt fra og til og så på TV. Jeg liker veldig godt å følge med på NRK-sendingen på 17. mai hvor vi hører musikken og hurra-rop mens en journalist forteller litt historikk om hver skole som går forbi kameraet. I år var det kun et kamera som filmet toget pga. streiken blant journalistene i NRK, så det er bare å glede seg til neste år når alt forhåpentligvis er normalt igjen. Vi så også litt på TV2 som også dekket 17. mai-feiringen og hvor Kjell Arne Totland fortalte litt om de kongelige. Dagen ble feiret hjemme hos mine foreldre med fårikål til middag, pavlova til dessert og pølse med brød til kveldsmat. I tillegg fikk vi plass til i alt tre båtis samt noen druer, vannmelon og jordbær helt på tampen. Med andre ord akkurat et stort spisegjelde og akkurat slik en 17. mai skal være! Fårikål er kanskje ikke det mest vanlige på 17. mai, men jeg synes det er veldig godt og siden min mor hadde kjøpt inn lammekjøtt kun med tanke på å lage en fårikålmiddag når jeg skulle hjem, var dette en fin anledning. Jeg var litt redd for å få dumping (etter min gastric sleeve i september 2013), men det gikk bra denne gangen. Jeg kan raskt – men ikke alltid – reagere på feit mat og er derfor svært forsiktig med dette når jeg er i festlig lag, som f.eks. til jul og andre høytideligheter.

I dag dro jeg og samboeren min videre på vår Telemarksturné og dro til hans foreldre. Her fikk vi servert kyllingwok til middag og etter middag dro vi på et lite besøk til besta. Besta bydde på mokkakake. Jeg var veldig skeptisk til mokkakake første gang jeg fikk smake bestas for to år siden. Besta er blitt 93 år, men det skulle man ikke tro. Hun steller seg selv, hus og mat på egenhånd. Når vi kom hjem, så vi på siste halvdel av «Norske talenter» på TV2.

Jeg har strikket en hel del mens jeg har vært i Telemark. Jeg strikket jo ferdig et sitteunderlag mens jeg var på Røysumtunet og nå har jeg kommet halvveis på det andre sitteunderlaget. Jeg hadde opprinnelig tenkt å strikke et sitteunderlag til hver av nevøene mine, men jeg tror jeg skal samle opp noen sitteunderlag jeg lager i årene fremover og sender de til Røysumtunet. Nevøene mine skal få et brettspill hver i tillegg til penger. De er flinke til selv å spare penger for å kjøpe seg det de ønsker seg. Det tror jeg min søster gjør klokt i, slik at de lærer seg at man må spare til det man ikke har råd til der og da.

En førerkatt og en øyeprotese

I natt har jeg hatt mange rare drømmer, som at jeg var på førerhundskolen og skulle få meg en førerkatt. Kanskje jeg ble inspirert av den katten som ble brukt til å smugle inn utstyr som skulle hjelpe fanger til å rømme i Brasil? Jeg drømte også at min mor mente jeg måtte gå med solbriller fordi øynene mine så så stygge ut. Mitt høyre øye er helt grått fordi det ikke har vært i bruk på 30 år. Det er rett og slett forkalkning. En gang utbrøt en psykotisk kvinne til meg: «Slutt å stirr på meg med de jævla ekle torskeøynene dine!» Hun uttrykte bare usensorert hva hun tenkte og jeg ble ikke såret. Faktisk kan det komme til nytte at øynene mine ikke ser normale ut, for da er det åpenbart for omgivelsene at jeg har problemer med synet. Men, ja, stygt hadde det ikke behøvd å være… Da jeg var te år spurte en lege ved Rikshospitalet mine foreldre om han kunne få fjerne ut dette øyet mitt som en del av et forskningsprosjekt, uten at det ville hjelpe meg noe større, men dette sa mine foreldre nei til. Etter dette ønsket ikke legen, en professor, å ha noe med mine foreldre å gjøre og ikke engang hilse på dem når de møttes i sykehuskorridorene når de var inne til kontroll fire ganger i året med meg.

Jeg måtte fjerne mitt venstre øye, det andre øyet, i 2004 pga. Smerter fordi det hadde null i trykk etter gjentatte operasjoner for å redusere trykket (jeg hadde grønn stær med ustabilt trykk). Nå har jeg en skallprotese på mitt venstre øye. Det er vil si at de har laget et kunstig øyeeple av silikon og korall og sydd på slimhinner, muskler og sener og jeg legger et «skall» oppå der som er av plast og som er håndmalt av en amerikaner. Det ser svært ekte ut siden jeg kan bevege det fordi musklene er sydd over det kunstige øyeeplet. En gang ambulansepersonell lyste meg inn i øyet når jeg lå bevisstløs etter et epilepsianfall, skal han nærmest ha rygget tilbake når han ikke fikk noen respons på pupillen, inntil en av mine medkollegaer kom på at jeg muligens hadde en øyeprotese.

Mobbet pga. synshemning

Når jeg gikk over fra barneskolen til ungdomsskolen, måtte jeg bytte skole, til en større skole. Det var fysisk og psykisk mobbing hver dag. Jeg hadde datautstyr i klasserommet og hadde et kamera for å lese det som sto på tavla. Guttene klinte linsen helt til med smør eller leverpostei. De skrev stygge ting på PC-en min. De smalt brødposer rett bak hodet mitt og lo hånlig når jeg skvatt. De sparket stokken ut av hendene på meg og skrattlo når jeg ikke fant den igjen. «Du ser så jævlig ut med de ekle torskeøynene dine!» sa de (det ene øyet mitt var grått av forkalkning fordi det ikke var i bruk på mange år). De kastet snøballer, isklumper og vannballonger på meg. De skjøt strikk på meg. De lo av meg om jeg svarte feil i timene. De lo og kom med hånlige kommentarer fordi jeg ikke gjorde det like bra i kroppsøving, som å hoppe over bukk, ballspill og oppvarmingsleker. Jeg var alltid den som var først ferdig omkledd i kroppsøving. Jeg var luft for de andre jentene. Når de andre jentene dusjet etter kroppsøvingen, låste jeg meg inne på toalettet og gråt og lurte på hvordan det best gikk an å kutte over pulsåra. Om jeg ikke gikk sist på skolebussen, bannet og kjeftet de meg huden full. De stilte seg i veien for meg slik at jeg gikk på de fordi jeg ikke så de, og de bannet, kjeftet og hånlo.

Jeg forsøkte å komme meg unna, for å i det minste slippe ett friminutt med mobbing. Jeg låste meg inn i en bås på jentetoalettet og trakk føttene opp slik at ingen kunne se hvem som var i båsen med å gjenkjenne sko. Jeg satt musende stille om det var en gjeng med jenter der og jeg ville heller komme for sent til timen (og få anmerkning) enn å gå inn sammen med ulvene. Noen friminutt streifet jeg rundt inne i korridorene, men når jeg da møtte en lærer, fikk jeg kjeft og ble jaget ut til ulvene igjen. Inni meg gråt jeg av fortvilelse.

Jeg reagerte med å bli enda mer stille og innesluttet. Jeg sluttet å spise, for om jeg ble tynn hadde mobberne en ting mindre å mobbe meg for. Jeg spiste 10 skjeer med gryn og melk til frokost, kastet nisten og sa at jeg ikke var sulten til middag fordi vi hadde spist på skolekjøkkenet. Min far kommenterte at hoftene mine stakk ut. Da var jeg tynn nok. Jeg begynte å fable om selvmord. Jeg vurderte gang etter gang på om jeg skulle hive meg ned en bratt og lang trappp utendørs. Jeg begynte å svare «vet ikke» på det meste, for da var det ikke like mye hånlatter. Læreren ble bekymret. Hun sa jeg måtte spise. Hun spurte hvorfor jeg var så stille. Hun spurte om jeg kjente noen som ble mobbet, og jeg svarte at ei jente i klassen min ble mobbet fordi hun hadde rødt hår og var litt kraftig. Innerst inne ønsket jeg at noen skulle se, at noen skulle oppdage, at noen skulle forstå, men jeg sa aldri ett ord, ikke til lærere og ikke til foreldre. Jeg trodde at all mobbingen ville bli verre om noen fikk vite.

Det å starte på videregående ble en ny start for meg, men jeg var hardt preget etter tre år med denne daglige mobbingen. Jeg var blitt min egen mobber. Jeg mente fremdeles at verden hadde det bedre uten meg. Jeg gikk og sa «unnskyld, unnskyld, unnskyld» inni meg hele tiden, som når jeg snakket med medelever, brukte av lærerens tid, ikke forsto alt, når noen måtte hjelpe meg. Jeg forventet å høre hånlatter de gangene jeg gikk på folk eller gikk feil, men det skjedde ikke lenger. I 3. klasse begynte jeg å spise litt igjen. Men jeg hadde ingen venninner å snakke med. Jeg hadde ingenting å snakke om. Jeg gikk alene.

I dag vet jeg at på den tiden når jeg ble mobbet daglig, var jeg den svake part, men i dag har jeg klart å heve meg over det. Jeg er ikke lenger bitter. Ungdomsskolen tilhører et tilbakelagt kapittel. Nå vet jeg at det ikke har gått bra med de som mobbet meg mest. De har blitt, og de var det kanskje allerede mens de mobbet meg, den svake og mislykkede part både faglig og sosialt. Det å måtte se ned på en annen person for å fremheve seg selv, er en skitten fremgangsmåte for å forsøke å være tøff og skjule at man innerst inne er svak.