Igjen nye muligheter – Be My Eyes

Har du hørt om appen Be My Eyes? Jeg har visst om appen i et par års tid, men avvist den og tenkt at «nei, den vil ikke jeg benytte meg av». Appen går ut på at man som blind kan be om assistanse fra frivillige seende personer i et nettverk over hele verden som hjelper deg til å bruke kameraet på mobiltelefonen for å se på ting du som blind ikke finner ut av på egenhånd. Jeg har jo selv brukt prinsippet i et par års tid selv særlig fra min mor og min tidligere samboer over Facetime og Skype, men forskjellen der er at jeg vet hvem jeg kontakter. På Be My Eyes får jeg kontakt med mennesker jeg ikke aner hvem er og det har nok vært grunnen til at jeg har vært nølende. Jeg har nølt fordi jeg har vært redd for å kunne bli koblet sammen med en person som f.eks. kun behersker engelsk. Jeg er ikke flink i engelsk selv dessverre noe jeg skriver litt om i dette innlegget som henger sammen med sviktende oppfølgning fra lærerne på barneskolen. Da jeg var på høstmøtet til Norges Blindeforbund i Hordaland i november, fortalte Yngve Stiansen som er kjent fra YouTube-kanalen «Hverdagsteknologi for synshemmede» om denne appen og jeg fikk et bedre innblikk i hvordan den faktisk fungerer. Mine antakelser var jo helt feil, Man kan bl.a. velge hvilket språk man ønsker å få assistanse på. For egen del valgte jeg å motta assistanse på norsk og svensk. Appen er oversatt til norsk og de fleste funksjonene er også tilgjengelig for oss norske brukere utenom det som kalles «spesialisert hjelp».

Selv om appen nå har vært installert på min telefon i fire uker, har jeg frem til i går kveld ikke tatt den i bruk. Jeg har frem til nå valgt å få hjelp av familie som jeg kjenner. Men det er ikke alltid at det passer å kontakte familien for assistanse. I går var klokken blitt 23.15 og jeg er et mer nattmenneske enn resten av familien min. Jeg hadde forsøkt i nærmere 10 minutter å finne ut av om en gjær var rød eller blå ved å bruke tre ulike apper på telefonen. Nå i etterpåklokskapens lys innser jeg at jeg kunne forsøkt én app til. Til sist startet jeg Be My Eyes og trykket på knappen «Kontakt første tilgjengelige frivillige» og jeg hørte en litt plingende lyd i øret (jeg hadde på meg AirPods). Etter ca. et halvt minutt svarte en svensk dame og jeg fikk svaret på spørsmålet jeg hadde forsøkt å finne ut av med ulike apper i 10 minutter før jeg fant frem Be My Eyes. Det var en blå gjær – den gjæren jeg var ute etter. Jeg takket for hjelpen og ønsket henne en god St. Lusiadag videre. Hun sa at selv var hun i Colerado. Jeg har et prinsipp om å være flink til å takke for hjelpen jeg får, enten det er fra ukjente, kjente eller nær familie. Det tror og håper jeg at jeg er flink til.

Når du skal bruke Be My Eyes, er det et par ting som er viktig å ha i hodet for å ta vare på eget personvern. Ikke presenter deg selv når du får kontakt med en frivillig hjelper. De presenterer seg ikke til deg heller. Det er helt fremmede personer du trolig aldri kommer til å ha noe med å gjøre igjen. Ikke vis ansiktet ditt. Det er frontkameraet som brukes og om du holder mobilen fremfor deg, er du sikker på at du selv er utenfor fokus. Jeg tenker også litt på hvilke omgivelser jeg viser. Jeg viser ikke et totalt rotete kjøkken, en stor oppvask som venter, en skitten komfyr, en rotete stue, et overfylt kontor e.l. Det har lite å si i praksis, men kan gi et negativt bilde om deg som person eller din situasjon. Og nå det desidert viktigste: Vær bevisst på hva du ber om assistanse til og hva du ikke ber om assistanse til. Jeg kommer ikke til å be om hjelp til å lese en regning. Den inneholder informasjon om meg jeg ikke ønsker at fremmede skal få vite. Ikke be om hjelp som kan gi sensitive personopplysninger eller også helseopplysninger om deg. Kanskje kan du ha en generell regel om at det som det er greit å be om hjelp til fra forbipasserende på gaten, er det også greit å bruke Be My Eyes til. Det kan være lett å strekke strikken for egne grenser i disse tilfellene jeg nevner fordi det er så utrolig nyttig å få hjelp på denne måten – det gir jo utrolige muligheter og en fantastisk følelse av frihet og selvstendighet. Det er ikke bra om det skjer ukritisk. «Han eller hun kjenner meg ikke likevel» eller «jeg kommer aldri til å se vedkommende igjen» kan vi kanskje lett tenke, men hva om vedkommende faktisk tar opp videosamtalen på sin egen mobil eller nettbrett? I verste fall om du er riktig uheldig – og nå lager jeg verste scenarioet – kan den publiseres på nettet, som YouTube eller Facebook, og da har man absolutt ingen kontroll på hvem som får tilgang. Da står du maktesløs. Hva da om du ba om hjelp til å lese av kortnummeret på det nye mastercardet du fikk i posten?

Jeg tenker i blant: De seende har det utrolig enkelt. Tenk å leve i et så godt tilrettelagt samfunn der all skrift er tilgjengeliggjort for seg. Der all informasjon er ganske enkelt tilgjengelig. Jeg bruker enormt mye tid og krefter på å forsøke å finne ut av ting. Jeg kunne ha spurt om mer hjelp, men jeg er en sta blinding og vil gjerne klare meg selv. Det er i utgangspunktet en god egenskap, men det tar i blant mye tid og mange krefter. På telefonen min har jeg til sammen 16 ulike tilgjengelighetsapper som jeg veksler mellom å bruke avhengig av hva jeg skal gjøre og om jeg regner med GPS-appene i tillegg, kan jeg legge til 5 apper til. Be My Eyes og Facetime/Skype gir jo utrolig mange muligheter som ikke fantes før. Nå er vi ikke avhengig av at seende fysisk er til stede hos oss. Jeg har fått bistand til papirarbeid gjennom Facetime via min mor. Hun har også hjulpet meg i boden, sett om jeg har flekker på klærne, hjulpet meg med å tørke opp søl en gang ketchupflasken delte seg i det den gikk i gulvet, sett på bakst i stekeovnen, lett etter ting i et rom, hjulpet meg med å åpne et smykke jeg ikke forstod hvordan skulle åpnes, sett på fargen på garnnøster, lett etter garnnøster når jeg hadde rotet det bort under en dobbeltseng og ikke fant det selv fordi det hadde trillet ut midt på gulvet, lest på produkter i kjøleskapet, sett på displayer, lest av temperaturen i kjøleskapet, sett i bøker eller sett på boktitler jeg skal skanne inn (oppskriftsbøker), sett på skjermen på PC-en, hjulpet meg når jeg har rotet meg bort utendørs og ikke funnet frem, lest på skilt på dører… og slik kunne jeg trolig ha fortsatt lenge… Det er egentlig bare fantasien som setter grenser. For ordens skyld, mine foreldre er min lese- og sekretærhjelp gjennom NAV, så de bistår meg ikke gratis med alt dette 🙂 Jeg er utrolig takknemlig for all hjelpen jeg får av de, så er det også sagtavslutningsvis.

Besøk av min søster og familien

I går fikk jeg besøk av min søster, hennes mann og to gutter. De skulle ligge over hos meg til i dag i forbindelse med at min søster bl.a. skulle handle inn en barnevogn og en tripptrappstol til det kommende familiemedlemmet. I går var det på datoen fire uker til termin. Som min søster sa, er det best å få det gjort nå først som sist, for det blir bare tyngre og tyngre å skulle gå rundt i butikker.

Som vanlig fikk jeg en god klem av hver av guttene når de kom innenfor dørene. Den ene er et hode høyere enn den andre. Den yngste ble 9 år nå i begynnelsen av juni og eldstemann blir 11 år nå i juli. De er sommerbarn begge to og sannelig blir ikke den kommende jenta et sommerbarn også trolig midt i fellesferien. Det er penger som er stas å få til bursdagsgave nå for tiden og yngstemann hadde fått en del penger til 9-årsdagen sin. Han hadde derfor kjøpt seg nå en iPad Air som han gledet seg stort til å ta i bruk. Eldstemann hadde kjøpt seg et bilspill til Playstationen som han så frem til å spille med kammerater så vidt jeg forstod.

Guttene var litt utenfor og lekte og da de kom inn bydde jeg på litt dessert. Jeg hadde laget det jeg vet er deres yndlingsdessert, nemlig Freias sjokolademousse med melkesjokoladebiter. «Tante, har du laget denne helt fra bunnen av?» spurte de begge og var imponert. Både jeg og min søster måtte smile. Ja, helt fra bunnen av fra pulveret i posen. I tillegg hadde jeg laget en liten skål med Freias sukkerfrie bringebærgelé og serverte begge deler med vaniljesaus samt blåbær bringebær og noen oppskårne jordbær inntil. Jeg ble imponert over den sukkerfrie bringebærgeleen. Den var svært god og så og si identisk i smak med den som inneholder sukker etter min gane. Vi satt og skravlet litt og slappet av. Guttene ble dessuten etter hvert litt trøtte. Jeg og min søster ble sittende oppe helt til kl. 23.45 og småskravle om stort og smått før vi sa god natt.

Jeg sov utrolig godt om natten, men var våken og uthvilt etter 7 timer. Besøket stod opp et par timer senere og vi stelte frokost. Det var luksusfrokost som stod på bordet: Loff med Nugatti crisp til de minste og jeg laget varm sjokolade. Varm sjokolade laget på ekte melk og sjokoladeplater er noe guttene alltid får hos tante til frokost eller servert om vinteren. Selv hadde jeg leverpostei med piffikrydder på brødskiven – og det er faktisk veldig godt! 🙂 Mens jeg og min søster ryddet opp igjen etter frokosten, spurte jeg hennes samboer om han kunne sette sammen en bordvifte jeg hadde kjøpt for en liten stund siden på Elkjøp. Det var ordnet på noen minutter, men jeg hadde ikke klart det selv ettersom det var en liten skrue som skulle skrus på plass. Jeg er absolutt ingen praktiker av meg når det kommer til slike ting…

Yngstemann var veldig opptatt av rullestolen min og særlig det at den hadde elektrisk hjelpemotor. Han ville gjerne ut å prøve den, men jeg sa at vi ikke rakk det denne gangen, men neste gang kunne han få prøve å kjøre den ute mens jeg satt oppi rullestolen. Han kjørte rullestolen manuelt med hjelpemotoren avslått inne i leiligheten mens vi ryddet opp etter frokosten. «Mamma, det hadde vært litt kult om jeg hadde sittet i sånn rullestol» sa han lurt med et smil mens han trillet seg rundt på gulvet. Jeg måtte smile litt for meg selv. Jeg kunne minnes meg selv på den samme alderen da jeg om vinteren støttet meg rundt til skistaver og lekte at jeg gikk på krykker og sammen med en nabogutt satt jeg også i rullestol. Det var noe nytt, spennende og fremmed.

Jeg sa til min søster at hun kunne få noen gelélys av meg som jeg hadde laget til bruk nå i sommer. De var laget med noe blålig sand og hadde noen små skjell i seg. Hun takket for det. Litt etter at de dro, oppdaget jeg at hjelpemotoren på rullestolen var slått på og yngstemann hadde forsøkt å sette den på lading ved å sette ladekontakten inn i stikkontakten, men han hadde ikke koblet den til batteriet. Jeg dro ut igjen stikkontakten og det eneste han oppnådde ved å slå på hjelpemotoren var at rullestolen ikke ble mulig å trille manuelt.

Min søster skal på ultralyd om en uke. Planen er at hun skal komme og overnatte hos meg dagen før siden hun blir så trøtt av å kjøre bil. Vi får krysse fingre for at alt står bra til under ultralydundersøkelsen. Da er det tre uker igjen til termin.

Besøk av søster og hennes eldste gutt

I helgen, lørdag 11. og søndag 12. mai, har jeg vært så heldig og hatt besøk av min søster og hennes eldste sønn. Han blir nå 11 år nå i juli. De kom på lørdag rundt 19.00-tiden. Jeg hadde gjort det meste klar til middag når de kom inn dørene. Det var bare å sette på ris og la gryten koke til Toros kylling tandorigryte. Eldstegutten er så glad i den gryten. Inntil den serverte jeg en melonsalat. Jeg hadde også laget til sjokolademousse, den også Toros, men også blant eldsteguttens favoritter. Da vi fant ut at jeg ikke hadde vaniljesaus, gikk vi en liten tur på butikken hvor jeg fikk pantet en bærepose tomflasker og kjøpte inn en pakke med tre små putter vaniljesaus. Jeg serverte sjokolademousse sammen med jordbær, bringebær og blåbær. Min søster og jeg satt ig stuen og småskravlet litt mens eldstegutten satt og koste seg i sengen med iPaden og noe snacks. Min søster var sliten og kjente at hun hadde gått mye denne dagen. Hun venter ei lita jente med termin 20. juli og begynner å merke at det nærmer seg. Vi la oss ca. 20.30.

Til frokost varmet jeg noen hjemmelagde rundstykker og jeg laget kakao på melk og ekte sjokolade. Den kakaoen ble så populær sist jeg serverte den for halvannet år siden. Vi ble alle veldig fort mette. Vi gikk ut en tur i det fine været og gikk bort til en barnehage hvor 11-åringen lekte seg litt i lekeapparatene. Jeg gikk det jeg klarte ved siden av rullestolen, men satte meg i stolen da jeg begynte å få smerter for å ikke trigge frem smertene enda mer. Eldstegutten fikk prøve å kjøre rullestolen med hjelpemotor på. Vi gikk ned til kirkegården hvor det står noen japanske kirsebærtrær som nå er utrolig flotte der de står i full blomst med rosa blomster. Når vi kom hjem, begynte jeg på middagen. Det var fiskegrateng som stod på menyen. Etter middag laget jeg også noen sjokoladekjeks med sjokoladebiter som jeg tenkte at de kunne ta med seg hjem slik at minstegutten på 9 år også fikk med seg noe fra Bergensbesøket denne gangen. Vi tok etter hvert kvelden. Jeg måtte dra tidlig inn til sentrum på mandag fordi jeg skulle på et møte og min søster og eldstegutt dro hjemmefra et par timer senere.

Dette var et svært hyggelig besøk. Jeg håper at de alle sammen kan komme neste gang! 🙂

Julen i Vest-Telemark 2018

Vår jul startet fredag 21. desember. Da satte vi oss på Haukeliekspressen og hoppet av i Vinje og var hos min samboers sine foreldre frem til lillejulaften. Vi var heldige. Det var kolonnekjøring over fjellet, men de åpnet for vanlig ferdsel et kvarter før vi kjørte over. Jeg hadde jo med både troikakonfekt, kransekake og julekake med rosiner og sukat i til svigermor. Julekaken ble svært gledelig og godt mottatt. Det var en rolig atmosfære hjemme hos de. Vi koste oss med lange frokoster, spilte litt spill, skravlet mye og spiste småkaker inntil kaffen. Svigermor kjørte oss til mine foreldre på lillejulaften. Det er halvannen times biltur, så det er jo overkommelig. Hjemme har vi risgrøt på kvelden om lillejulaften. Samboeren min var heldig og fikk mandelen. På julaften spiste jeg kalkunfilet med ris og bearnaisesaus. Jeg turte ikke prøve meg på ribbe, pølse og medisterkaker i frykt for å få dumping pga. alt fettet etter vektoperasjonen, men jeg skal være så ærlig å innrømme at i år savnet jeg den tradisjonelle julemiddagen selv om vi hadde spist julepølse og medisterkaker søndagen uken før.

Jeg fikk mye fint til jul – i år også. Jeg og samboeren min fikk til sammen hele 6 sengesett. Jeg fikk i tillegg nye gardiner til stuen min og matchende duker i litt mørk blå farge av min søster. Ellers fikk jeg tre gavekort, bluetooth-headset, pilatesball, parfyme og en overdel.

Jeg hadde ønsket meg en pilatesball til jul. Da jeg var på Røysumtunet i vår, fikk jeg noen øvelser av fysioterapeuten for hoftene og bekkenet som skulle gjøres på pilatesballen. Jeg har vært veldig bra i ryggen og hoftene denne julen. Jeg har nesten ikke hatt smerter, bortsett fra når jeg har ligget for mye i en uheldig stilling. Det har vært utrolig godt å få en pause fra smertene. Jeg nyter det så lenge det varer!

Jeg hadde jo bursdag 2. juledag. Når jeg stod opp, fyrte pappa løs med «Hurra for deg» med Olga Marie fra Solo-reklamen som gikk for en del år siden. Søsteren min sendte opptak av barna på 8 og 10 år som sang «Happy birthday to you» til meg. Etter en god frokost åpnet jeg gavene. Jeg fikk to gavekort, pensko, ispigger til krykkene, hårføner og tykke sokker. De tykke sokkene la jeg igjen i Vinje og de kommer til å gi de videre til en hjelpesending til Latvia. De hadde antiskli under seg og det kunne jeg tydeligvis ikke gå med. Jeg subber med føttene langs gulvet for å oppdage hindringer før jeg snubler i dem og med antiskli under sokkene gikk ikke det så bra. Jeg hadde dårlig samvittighet som la igjen en julegave, men når jeg vet at det er noen trengende i Latvia som får dem gjorde det det litt lettere. Min mor vertet oss opp etter alle kunstens regler denne dagen. På formiddagen fikk vi servert rullekake med bringebærsyltetøy – hun er ekspert på rullekake! Til middag ble det servert kalkunbryst og etterpå var det selve bursdagskaken som ble satt frem. Marsipankake. Det var riktignok kjøpt fra kakedisken, men den gjorde nytten og var svært god. Hele dagen var et eneste stort spisegilde.

Samboeren min og jeg ble kjørt tilbake til Vinje 3. juledag hvor vi var med i familiemiddag hvor det ble servert en nydelig reinsdyrsteik med tilbehør. Til kaffen hadde Besta på 94 år laget sin utrolig gode, men mektige, mokkakake som jeg fikk oppskrift på. Vi skravlet og noen satte seg til å spille litt spill. Besta har ganske fremskreden forkalkning på netthinnen som gjør at hun ser temmelig dårlig. Jeg synes det er så leit å se hvordan det nedsatte synet hemmer henne i det daglige når jeg vet hvor godt hun kan klare seg med de riktige grepene og hjelpemidlene, men jeg vet jo det er stor forskjell på å bli synshemmet etter å ha sett normalt i 90 år og ha vært svaksynt i 15 år og blind i 20 år (som meg). Besta har levd i 90 år med å bruke synet sitt og gjør store anstrengelser for fortsatt å kunne bruke den lille synsresten hun har. F.eks. når hun skal slå på radioen, bruker hun lommelykt for å få nok lys til å se knappene, men fortviler over gjenskinnet fra knappepanelet. Jeg har så lyst til å si: Bruk fingrene, Besta.

På fredag (28. desember) satte vi oss på bussen tilbake til Bergen. Da dro både lillesøsteren og storebroren med partner til sitt og da fant vi også ut at vi like gjerne kunne dra hjem. De fleste tar storrengjøringen før jul, men jeg er litt original og begynner etter jul. Jeg fikk jo disse flotte skålene og vannkaraffelen av venninnen min til jul. Jeg fikk lyst til å plassere dette i vitrineskapet mitt og lørdag 30. desember satte jeg i gang med bøtte og klut. Jeg fikk tatt alle kjøkkenskapene og vitrineskapet i løpet av tre-fire timer og laget et godt system.

Middag til min samboer og svigermor

I går kom samboeren min hjem igjen etter 6 dager på ferie hos sine foreldre. Med ham kom også svigermor. Veldig hyggelig. Jeg serverte grønnsakssuppe med pølsebiter. Jeg skulle ha litt hvit pepper oppi min suppebolle, men etter en stund leste jeg ferdig på punktlappen jeg hadde limet på glasset hvor det sto «hvitløkskrydder». Det lønner seg ikke å ta snarveier… Suppen smakte i grunnen mest hvitløk…

I dag har svigermor hjulpet samboeren min til å reparere hans klesskap og rydde i klesskapet. Det ble en del å kaste og en del til FreTex. Deretter hjalp hun meg med å merke 6-7 krydderglass med punktskrift og deretter få unna en del rot og unødvendige ting fra kjøkkenbordet. Plutselig ble kjøkkenbordet mye større å arbeide på. Godt å få litt hjelp til det. Dagen har gått fort. Det er tydelig at svigermor ikke er vant til hvordan det er å ha blinde i hus. Hun la støvsugeren midt på gulvet og plutselig var en benkeflate helt ryddet, men hvor var alt blitt av? Jeg fant plutselig ikke frem på mitt eget kjøkken. Det er greit nok for samboeren min som ser litt, men jeg må ha ting på faste plasser og det er jeg selv som må rydde på plass det jeg kjøper inn. Jeg glemmer lett hvor jeg setter ting, men har som regel et lite system. For all del – svigermor mente det godt på alle måter…

Jeg laget appelsinkylling i leirgryte med appelsinsaus til middag. Den ble godt mottatt. Jeg hadde laget «overraskelsesdessert» til de kom hjem som var en sjokolademousse. Denne laget jeg sammen med assistenten min. Det var passelig god flaks, for vi fant ut at det var nødvendig med to brødformer for å bruke opp alt – og det hadde ikke jeg oppdaget selv før det evt. hadde gått over sine bredder og det ville blitt et stort gris. Jeg synes at sjokolademoussen var litt mørk (halvparten lys og halvparten mørk kokesjokolade), og i dag laget jeg meg derfor gelé med Funlightsaft Sitron & Lime.

Her vil jeg dele oppskriften med appelsinkylling i leirgryte med appelsinsaus med dere. Oppskriften fant jeg i boken «Mat i leirgryte» av Cecilia Lundin, men jeg har tilpasset appelsinkyllingen og sausen litt i løpet av årene jeg har laget den.

Appelsinkylling i leirgryte med appelsinsaus

Til 4 porsjoner (2,5 liters gryte)

Appelsinkylling:

  • 4 kyllingfileter
  • 2 appelsiner
  • 2-3 dl appelsinsaft (ev. fersk appelsinjuice)
  • sitronpepper
  • hvitløkskrydder
  • ev. litt hvit pepper

Appelsinsaus:

  • 5 dl ferskpresset appelsinjuice
  • skall av 1 appelsin
  • 1 putt matfløte

Appelsinkylling:
Tin kyllingen hvis den er dypfryst. Legg gryten i vann i 10-15 minutter.

Gni kyllingen med sitronpepper og hvitløkspepper. Børst appelsinene godt i varmt vann. Skjær dem i båter.

Legg kyllingen i gryten sammen med av appelsinbåtene. Hell over appelsinsaft.

Legg på lokket og sett gryten på rist på nederste rille i stekeovnen, som stilles på 225 gr. La gryten stå i ca. 1 time. Ta av lokket og la gryten steke i ytterligere 15 minutter eller til kyllingne har fått fin farge.

Ta kyllingen opp av gryten og skjær den i biter. Sil skyen. Server kyllingen med ris og appelsinsaus.

Appelsinsaus:
Ha appelsinjuice og appelsinskall i en gryte og kok til halv mengde. Ha i matfløten og kok til den får en passelig tykk konsistens.

Det er viktig at du ikke fristes til å bruke appelsinsaften som har vært i leirgryten sammen med kyllingen. Den har en litt bitter smak pga. det hvite fra appelsinbåtene.