Selvstendighet og det er tross alt ikke så ille å være blind

Som blind liker jeg alltid å klare meg mest mulig på egenhånd uten bistand fra seende. Jeg er ikke redd for å spørre om hjelp der det er behov for det, men jeg streber alltid etter å finne løsninger som gjør at jeg selv kan ta et lite skritt videre på veien mot å bli litt mer selvstendig. Der har datateknologien spilt en stor rolle og da snakker vi ikke om ny teknologi, men teknologi som har funnets i mange, mange år. Likevel er det en glede når jeg ser at den fungerer og gjør meg selvstendig.

I går skulle jeg postlege et brev. Jeg skrev ut brevet og veide innholdet. Det veide 23 g. Jeg gikk inn på Postens nettsider for å kjøpe et digitalt frimerke og valgte størrelse på brevet, tyngde og antall brev, valgte at jeg selv skulle poste brevet og betalte for meg. Jeg fikk en kode på et rutenett på 3×3 som jeg skulle fylle ut der frimerket skulle ha sittet på brevet. Jeg kan legge til at man kan også få postmannen til å hente brevet du ønsker å sende i din egen postkasse. Det koster noen kroner ekstra, men kan være et godt alternativ om du selv ikke har mulighet til å få postet det.

Min tidligere samboer laget en gang en konvoluttmal hvor jeg fyller ut hvert tegn i dette rutenettet på 3×3 i en tabell. Det krever noe konsentrasjon og at jeg holder tungen beint i munnen å få fylt dette ut med skjermleser, men det er fullt ut mulig. Litt lenger ned på konvolutten skrev jeg inn adressen til mottaker. Jeg la konvolutten i konvoluttmateren på skriveren, for jeg valgte helt bevisst en skriver med den muligheten da jeg kjøpte den nettopp med tanke på å selv kunne skrive ut på konvolutt, og både adresse og digitalt frimerke ble skrevet ut.

Det er alltid litt spennende om jeg husker å legge konvolutten riktig vei i arkmateren for at skriften skal skrives på riktig side av konvolutten, men hvordan sjekke det når man ikke ser? Jeg hadde to alternativet. Jeg kunne enten legge konvolutten på skanneren og skanne konvolutten inn og se om det var tekst eller benytte meg av litt nyere teknologi og bruke tilgjengelighetsappen Seeing AI hvor jeg ber om å få lest opp tekst på arket jeg har fremfor meg med bruk av iPhonen. Jeg valgte i går å benytte meg av god, gammel teknologi som har funnets i 25-30 år, tekstgjenkjenning av innskannet tekst, og jeg brukte da PC-programmet OpenBook som er spesielt utviklet for synshemmede og som jeg er svært fornøyd med. Da jeg fikk opp både den digitale frimerkekoden og adressen på konvolutten når jeg hadde lagt ned riktig side på konvolutten på skannerplaten, smilte jeg for meg selv og følte jeg var herre over verden et lite øyeblikk. Da assistenten min kom, bemerket hun at teksten riktignok var skrevet opp ned på konvolutten, men jeg tenkte at det fikk heller være. Brevet skulle tross alt til Norges Blindeforbund! 🙂 Jeg har nå etterpå tenkt at dette med tekstretning er noe jeg kunne ha kontrollert selv, for OpenBook har en funksjon for å si om arket ligger opp ned eller riktig vei. Den funksjonen har jeg brukt noen ganger tidligere når jeg har skullet sette ark inn i permer.

Det er tross alt ikke ille å være blind slik mange tror. En gang jeg var inne hos en lege og hun hørte at jeg var blitt blind i 15-årsalderen etter å ha vært svaksynt med 5% syn siden fødsel, sier hun stille og halvveis for seg selv, «stakkars». Slikt er sårende, for jeg synes ikke det er synd på meg når jeg lever et godt liv med min synshemning. Jeg synes mer synd på legen som hadde så liten forståelse og rett og slett var så utenksom og kunne uttrykke noe slikt overfor meg som pasient. Det meste lar seg ordne. Ting tar litt lenger tid i blant med en synshemning og en del må gjøres på andre måter enn hos seende, men jeg får det til. Du kan f.eks. lese litt om hvordan jeg utnytter Seeing AI og Facetime her. Jeg tror ikke jeg kunne tenke meg å være seende. Jeg kunne godt ha fått låne en og annens syn i ny og ne, for det er ikke til å komme utenom at det er til tider upraktisk å være blind, men tenk på alt jeg ikke ville få oppleve og alle menneskene jeg ikke ville ha møtt om jeg ikke hadde den synshemningen jeg har? Jeg ville ikke være meg. Det tror jeg ikke jeg ville vært for uten. Når seende lukker øynene, tenker de at «jeg er helt fastlåst» og «jeg kan ikke gjøre noen ting», men jeg gjør jo mye det samme som seende, jeg som blind. Forskjellen er at jeg er vant til å ha øynene lukket. Jeg ser på TV, strikker, lager mat og baker, bruker PC med Windows, bruker en helt vanlig iPhone og lever et aktivt liv med mine interesser.

Men når alt dette er sagt, må jeg få lov til å si én ting jeg har lært gjennom mitt arbeid innen synsrehabilitering i Norges Blindeforbund gjennom 10 år: Når du kommer i den situasjonen at du opplever at synet begynner å bli dårligere, føles det som om hele livet ditt raser sammen og du går i en endeløs mørk tunell du ikke ser enden på. Du er sikker på at om du skulle se lyset en gang, er det et tog. Hele situasjonen virker håpløs. Da vil jeg igjen minne deg på en ting: Du er vant til å fungere som seende. Alt er nytt for deg. Du må orientere deg på nytt i et nytt landskap. Du må tilegne deg nye ferdigheter. Du må lære deg nye teknikker i hverdagen på kjøkkenet, spiseteknikk, noe så enkelt som å skulle gripe etter vannglasset, ved påkledning, ved orientering og forflytning, ta i bruk hjelpemidler og midt opp i alt dette skal du håndtere deg selv og dine følelser. I tillegg kommer forventningene fra familien om at livet går videre og at du en gang må legge dette bak deg. Jeg sier ikke at dette er enkelt. Det jeg sier over når jeg sier at livet tross alt ikke er ille som synshemmet, er at det er mulig å få et bra liv selv om man har fått en synshemning. Jeg sier det ikke for å ta motet fra deg, men for å gi deg mot til å kjempe for ditt eget liv og din egen selvstendighet. Vi alle ønsker å være selvstendige. Det øker selvfølelsen og den er viktig. Jeg har sett så mange ganger på rehabiliteringskurs at folk går fra fortvilelse og motløshet til mestring, energi og glede der nye vennskap knyttes. Det er alltid en gave i seg selv å få oppleve som rehabiliteringsassistent og lønn god nok.

Har du opplevd å få redusert syn og ikke vært på rehabiliteringskurs, er det en tanke du blør la modnes litt og vurdere for din egen fremtids skyld. Ja, ikke bare deg selv, men også din egen families skyld som kanskje kan få frigitt mer tid etter hvert som du tar ditt eget iv og din egen selvstendighet mer tilbake. Gå inn på Norges Blindeforbunds nettside eller ring 23 21 50 00 og be om å få snakke med rehabiliteringsavdelingen. Det finnes egne rehabiliteringskurs for deg som er mellom 18 og 67 år som avholdes på Hurdal Syn- og Mestringssenter (og kanskje vi sees der?) mens de øvrige kursene for eldre (dvs. over 67 år) avholdes på alle tre sentra både på Østlandet, på Astkøy utenfor Bergen og på Evenes i Nordland.