Å bruke kniv som blind

Skrevet av Lise lør 16/06/2018 - 18:52

Mens jeg satt og kuttet opp tingene til dagens middag, tenkte jeg litt på hva jeg som blind bruker for annen teknikk med kniven enn seende. Jeg holder kniven helt inntil venstre hånd så og si hele tiden. Jeg ser jo med venstre hånd og justerer med den hvor lite eller mye jeg skal kutte. Jeg vet at det kan se litt skummelt ut å ha kniven så nærme hånden, men jeg har full kontroll. Dette har jeg gjort i hele mitt voksne liv, dvs. 15 år, og jeg kan telle på én hånd de antall ganger jeg har kuttet meg. Jeg tror ikke jeg har kuttet meg mer enn seende. Derimot er jeg veldig bevisst på hvilken kniv jeg bruker til hva. Jeg liker best de halvstore knivene, f.eks. er jeg glad i en middels stor og skarp kniv jeg kjøpte på Ikea, for om bladet er for langt, er det lett å miste oversikten. Når jeg skal gjøre litt mer puslete arbeid, som å skjære bort det hvite inni paprikaen, er jeg helt avhengig av å gjøre dette med en liten kniv, men å dele paprikaen i fire gjør jeg alltid med den middels store kniven.

Gammelt TV-program om epilepsi

Skrevet av Lise tir 12/06/2018 - 14:19

Jeg sitter og koser meg om dagen ved å bla rundt i NRKs gamle TV-arkiv på deres nettside og ser på litt forskjellig mens jeg skanner inn bøker. Der ligger det mange gamle godbiter som bringer frem både smil og koselige minner. Smil og koselige minner pga. programmene i seg selv, men også fordi jeg husker kveldene hjemme i huset hvor vi var samlet rundt TV-en. Nå ser jeg episoden "Dette lurer vi på..." fra Fjernsynskjøkkenet i november 1990 hvor Ingrid Espelid Hovig og en mann forklarer om mat og gir råd innen ernæring og matlaging. I denne episoden er gulroten et gjennomgangstema. Jeg snappet opp tipset om at man kan steke kjøttkaker i stekeovnen på 200 gr. i ca. 20 minutter.

Mens jeg var på Røysumtunet i april og mai, var det en medpasient som fant frem et opptak på NRK om om "Epilepsi" fra 1979. Der intervjues en overlege ved Senter for Statens Senter for Epilepsi (SSE) i det dypeste alvor, slik norsk TV var på 1970-tallet. Programmet er nok ment til å gi folkelig opplysning, men jeg synes det skinner sterkt igjennom at man har et syn på epileptikere som stakkarslige. De orienterer om botilbudet ved Kure Gård som hadde plass til 22 mannlige beboere og Røysumtunet som hadde plass til 46 kvinner og menn. De sier omtrent ordrett: "Klientene har epilepsi, men er mer eller mindre selvhjulpene. Mange er ikke i stand til å klare seg selv." De snakker også om at de "utnytter beboernes ressurser maksimalt".

De forteller om at SSE hadde to barneavdelinger og: "Barna blir overvåket til enhver tid i den beste forstand. De drøfter barnas situasjon for den beste omsorg." Fysisk aktivitet kunne også utføres av de med epilepsi, men det måtte skje under kontrollerte former. De sier også om innleggelsene på SSE: "En vesentlig tanke bak oppholdet, er å få pasientene til å utføre et meningsfullt arbeid. Det er et faktum at det ofte kan være problemer for den som har epilepsi i arbeidslivet." Og et par setninger senere sier de: "Arten av arbeid er avgjørende. Kontrollerende arbeid skal man ikke utføre, men annet arbeid kan man være meget skikket til å utføre."

Drøm om gammelt datautstyr

Skrevet av Lise søn 10/06/2018 - 13:54

I dag våknet jeg kl. 7.00 av at det var kaldt i rommet. Etter at jeg hadde lukket vinduet, sovnet jeg inn til noen kaotiske drømmer. Jeg var innlagt på en sykehusavdeling for epileptikere hvor vi lå på en sovesal. Jeg fikk vite av en pleier at avdelingen hadde like mye "høysikkerhet" som en avdeling for pasienter med schizofreni. Da jeg ble utskrevet, satt jeg hjemme og kom på at jeg hadde glemt en hel del hjelpemidler igjen på avdelingen. De skulle sende hjelpemidlene til meg. Da kom jeg også på at mye av datautstyret jeg hadde brukt på skolen stod igjen på den videregående skolen jeg gikk ved. Det var bl.a. lese-TV, tavlekamera, en 24" stor skjerm, printer for svartskrift og punktskrift i tillegg til mange databord og en skråpult. Da jeg fikk datautstyr i 4. klasse (1994), var det blant det mest moderne utstyret som fantes på den tiden. I dag er det automatisert justering av skarphet i bildet både på tavlekamera og lese-TV, men på den tiden måtte jeg justere det manuelt. En synspedagog har i ettertid sagt at utstyret mitt var satt opp på en håpløs måte, for jeg måtte sitte ganske nærme skjermen og jeg måtte strekke ut armen så langt jeg kunne og litt lenger for å nå bort for å styre tavlekameraet og stille skarpheten.

Jeg og min far satt i bilen på vei til skolen for å hente hjelpemidlene. Mellom føttene mine satt en brun hund som lignet på en schæfer som var en av pleierne på epilepsiavdelingen sin. Når vi stod i klasserommet med alt datautstyret, kom jeg på at dette utstyret var jo nesten 20 år gammelt og var egentlig bare til å kaste. Jeg hadde litt dårlig samvittighet som hadde fått min far til å kjøre meg til skolen for ingenting, bare fordi jeg var litt surrete og ikke kom på ting i riktig rekkefølge. Hjemme igjen ventet min søster på meg med en dessert laget av dumlekarameller.

Hvor i all verden henter hjernen alt dette fra? Jeg vil tro Røysumtunet kan ta æren for en avdeling for epileptikere, men hvor jeg fikk høysikkerhet for schizofrene fra, aner jeg ikke. Hjernen min må også ha gravd langt ned i arkivet for å komme opp med 20 år gamle datatekniske hjelpemidler som stod på skolen jeg gikk på på den tiden. Jeg synes det var koselig å møte en hund i drømmen. Jeg savner det å ha en hund å kose og leke med.

Litt mimring fra oppveksten

Skrevet av Lise lør 09/06/2018 - 10:06

Jeg sitter og tenker litt på min oppvekst. Jeg har mange koselige minner - og noen litt morsomme minner. Jeg ønsker å dele et par av dem. Et koselig minne jeg har å se tilbake på, er minnet om at jeg, min søster og foreldrene mine sitter rundt kjkkenbordet en vinterkveld og spiser brødskive med eggerøre og ordentlig kakao kokt på melk. Jeg var fæl til å sitte og vippe på stolen. En gang vippet jeg for mye og stolen veltet. Jeg tror jeg falt med hodet i skapdlren under vasken, men jeg er ikke helt sikker. Da var min far rask på pletten - jeg vil tro han skvatt. Et annet minne jeg har av min far, var da jeg syklet som 7-8-åring og det gikk rett i husveggen. Da hjalp det å hylskrike litt slik at min far kom for å se hva som skjedde. Det hjalp å få litt trøst og at han blåste på et skrubbsår. Deretter var det på'n igjen på sykkelen og sykle videre.

Et annet minne, som jeg ikke husker selv, men jeg har sett det på video, er da jeg som 4-5-åring sitter i en stol i stuen og klipper i et sammenbrettet ark for å lage en hullduk mens jeg sitter og plystrer. Jeg hadde nettopp fått til å plystre og jeg plystret på både inn- og utpust i samme tone. Jeg kan bare tenke meg hvor irriterende det må ha vært å holde ut...

Jeg var i blant hos besteforeldrene mine som passet meg da jeg kom hjem fra skolen. Et minne jeg har fra bestemor, er at hun ofte stakk til meg en kålrotbit som jeg kunne gnage på. Jeg lekte ofte at jeg drev en kafé. Der solgte jeg sjokoladekake som var dominobrikker og rød saft som var vin. Hos min bestemor på Vestlandet hadde jeg en onkel som var svært flink til å leke med oss barna. Han hjalp meg og et søskenbarn å lage en kiosk. Vi hadde fått snekret en liten bu med en disk vi satt bak og solgte varene våre for ekte penger. Vi solgte litt smågodt hvor det kostet 50 øre og 1-2 kr. pr. enhet. Vi solgte også vinglass som var rød saft servert i eggeglass. De kostet 2 kr. pr. glass. Til og med bestemor, som hadde vond rygg, gikk ut av huset og på nedsiden for å hande. Når butikken gikk dårlig, endret vi strategi: Vi la varene våre på et serveringsbrett og gikk rundt i stuen og solgte. Vi tok pengene vi tjente i egen lomme og foreldrene våre måtte stå for innkjøpet av godteriene vi solgte...

Jeg gjorde meg til en liten kjeltring i en alder av 10-12 år. Jeg og en kammerat stjal en pose med gelétopper fra samvirkelaget. En trøst midt i det hele var at jeg fikk dårlig samvittighet. Vi laget en liten landsby i sandkassen med veier og store hus. Kammeraten min hadde bilopphuggeri hvor han ødela bilene med en stein og solgte bildelene etterpå. Når min far oppdaget det, ble han ikke akkurat blid. Jeg og kammeraten min gikk også på slang. Vi stod midt i åkeren til assistenten min. Jeg stod og rev opp noen gulrøtter i det assistenten min banket på vinduet. Vi begge tok beina fatt - som om det skulle hjelpe på å ikke bli sett. Hun sa at om hun så oss i åkeren flere ganger, ville hun snakke med foreldrene våre. Men vi ga oss ikke. Jeg husker at jeg lå under ripsbuskene i hagen hennes og spiste. Etterpå ringte vi på døren og ble invitert inn og påspandert iskrem - det var fast rituale. Jeg husker også at vi var på epleslang i rektors hage. Alle barn må igjennom sin periode med litt rampestreker, men det er ikke noe jeg er stolt av.

"Helene sjekker inn" på TV

Skrevet av Lise lør 02/06/2018 - 22:35

I ettermiddag og kveld har jeg brukt nokså mye tid på kjøkkenet. Jeg satt og fulgte med på
"Helene sjekker inn", som er en dokumentarserie på NRK, der hun bor i 5 dager på ulike institusjoner for å få et bedre innblikk i hvordan det er å bo og være ansatt der. Hun har besøkt et fengsel, rusbehandlingssted, psykiatrisk akuttavdeling, Sundås opptreningssenter etter fysiske skader, Trandum utlendingsenhet for personer som skal tvangssendes hjem igjen, angstavdeling ved Modum Bad og behandlingsavdeling for alkohol- og medikamentavhengghe. Jeg har sett på episoder fra 2018 og 2016 og har 2017 igjen. Jeg ser at hun senere skal besøke avdeling for spiseforstyrrelser, et sykehjem, hospits og asylmottak. Jeg synes dette er et godt tiltak gjort av NRK. Det er en dokumentarserie som gir viktige innblikk i en hverdag mange av oss bare har vage forestillinger om, og som i mange tilfeller viser seg å være rimelig feil når vi ser på disse dokumentarene. Jeg tror at serien er med på å ta livet av mange fordommer, holdninger og forestillinger. Jeg vil gjerne se mer på TV, men jeg har ikke ro nok i kroppen til å skulle sitte stille i sofaen fremfor TV-en å se episode etter episode. TV-titting er sterkt nedprioritert her i huset, men når jeg kan gjøre andre ting mens jeg følger med, går det lettere, som å jobbe på kjøkkenet.

Jeg bruker NRK TV-appen til iPhone når jeg ser på disse dokumentarene. Det er en god del flere programmer jeg godt kan tenke meg å se og som står på "to do-listen". Når jeg er ferdig med NRK, vil jeg starte på TV2 Sumo som også har sin egen app.

Stikkord

Sommer, sommer, sommeren er her

Skrevet av Lise man 28/05/2018 - 23:31

I dag innviet vi sommeren her i huset ved å ta frem og klargjøre grillen i tillegg til å "plante" blomstene i blomsterkassene ute på verandaen. Da vi flyttet til denne leiligheten, kjøpte vi oss noen blomster i plast. De må se ganske ekte ut for en nabo bemerket at vi hadde pene blomster. I høst var vi litt sene med å ta de inn og da sa en annen nabo at hun synes vi burde ta dem inn, for det passet seg ikke at de stod der og blomstret i oktober.

I dag har det vært over 27 gr. ute. Det er varmt. På slutten i dag laget jeg derfor en smoothie av banan, bringebær og pære iblandet litt appelsinjuice. Dette ble en smoothie slik de skal være - og slik samboeren min liker dem. Nemlig tyntflytende. Jeg liker litt tykkere konsistens på smoothiene. Jeg har de siste dagene kommet frem til at jeg nok liker de best når de kan kalles "smoothie bowl" (eller "smoothieskål" på norsk) og spises med skje.

Jeg leser nå boken "Forføreriske fruktfantasier! for enhver smak" av Eliq Maranik. Jeg synes det både er en bra og morsom bok. Under oppskriftene står det små, artige kommentarer til frukten. Siden jeg nevnte på banan, står det eksempelvis at det finnes hele 50 ville arter av bananener og at to av disse har blitt krysset til matbananer. Av matbananer finner vi kokebanan og dessertbanan. I norske butikker finner du dessertbananen. Kokebananen brukes mye i Sør-Amerika, Afrika og India der den brukes på samme måte som vår potet.

Stikkord

Å skanne inn bøker

Skrevet av Lise man 28/05/2018 - 10:33

I dag har jeg skannet inn boken "Hverdagsmat - Middager for alle" skrevet i 2014 av Ole Martin Alfsen. Det var en tykk blekke på 370 sider og som inneholder 225 forskjellige oppskrifter på alt fra salater, supper og en rekke retter med ulikt kjøtt. Jeg gleder meg til å kunne bla i oppskriftene. Jeg bruker et tekstgjenkjenningsprogram (OCR) som heter OpenBook. Jeg varierer litt mellom å skanne inn bøker på A4- og A3-skanner, avhengig av formatet på boken. Fordelen med å ha en A3-skanner, er at jeg enkelt da kan skanne inn begge sidene på en gang når bøkene er store, men det tar jo lengre tid. Jeg bruker A4-skanneren til brev og mindre bøker. Mens jeg sitter og skanner, hører jeg som oftest på lydbok eller P7 Klem-radiokanal. I dag hørte jeg på boken "Ingen er så trygg i fare" av Gunnar Staalesen. Jeg har tenkt at man går glipp av mye av Staalesens humoristiske formuleringer i hans Varg Veum-bøkene om man ikke selv leser, men ser på filmene som har blitt laget. I en tidligere bok, "Der hvor roser aldri dør", kom han med følgende beskrivelse av en trappeoppgang: "Stanken fra oppgangen i det slitte, gamle skorssteinshuset måtte være verre enn odøren fra Gehenna, søppeldyngen utenfor Jerusalem, som i følge bibelforskere hadde gitt inspirasjonen til den tradisjonelle beskrivelsen av helvetet. I det jeg steg innenfor ytterdøren, pilte en velvoksen rotte innover i gangen, men ikke lenger bort enn at den ble liggende å våkte på meg fra halvmørket der inne, i tilfelle jeg skulle forgripe meg på det veltede søppelspannet rett innenfor døren." Gunnar Staalesen er glad i beskrivende ord og setninger.

Stikkord

Å finne ulike matvarer i fryseren

Skrevet av Lise tor 24/05/2018 - 22:41

Jeg har litt problemer med å få i meg frokost og lunsj og da kan smoothier være et godt alternativ. Nå har jeg kuttet opp bananer, ananas og melon som er lagt i fryseren som jeg kan ta opp til smoothier etter behov. Jeg skal også få kjøpt inn mer kiwi og druer som også havner i fryseren. Ja, og litt mer påfyll av bringebær, blåbær og jordbær trengs også. Det kan være litt utfordrende å kjenne forskjell på f.eks. banan, ananas og melon når alt er frosset ned og derfor må jeg lage mitt eget merkesystem for å holde orden på hva jeg putter i smoothiene. Det kan være vanskelig å lese punktskrift som er limt rett utenpå embalasjen når det blir så kaldt som i en fryser og da må jeg finne andre metoder. Jeg har en digital "merkepenn" hvor jeg kan lese inn meldinger som knyttes opp mot bestemte brikker. Det finnes både brikker og etikketter. Jeg fikk innvilget denne merkepennen for 8-9 år siden, men hittil har den ligget godt i skuffen sin. Ja, kanskje litt for godt siden jeg ikke klarte å finne den igjen nå som jeg gjerne skulle hatt den. Da måtte jeg finne på noe annet: Jeg skrev "melon", "ananas" og "banan" i punktskrift på en gjennomsiktig plastfolie som jeg limte fast på hver sin pappbit. Jeg laget et hull i øvre venstre hjørne med en hullmaskin og tredde en strikk inni som jeg igjen hadde tredd inn på en poseklemme. Jeg ble egentlig fornøyd med denne løsningen. Jeg synes det lett blir brysomt når jeg må bruke hjelpemidler for å lete etter ting slik jeg måtte om jeg skulle bruke merkepennen. Det eneste hjelpemiddelet jeg trenger nå er noen fingre som kan lese punktskrift - og de har jeg jo alltid med meg...

Og, som for å innvie mitt nye system for å finne frem i fryseren, laget jeg meg en egenkomponert smoothie med melon, ananas, banan og en liten gulrot. Jeg laget den ganske enkelt i hurtighakkeren, men jeg kunne konstatere at den nok ikke gjør jobben så god som en fullverdig smoothiemaskin/blender. Gulroten var i hvert fall ikke blitt most slik jeg hadde forventet. Jeg får nok vente med gulrøtter og lignende til jeg får den lille blenderen min i hus. Jeg synes nok ikke at denne smoothien ble så god. Jeg synes den rett og slett smakte litt lite.

17. mai i Telemark

Skrevet av Lise fre 18/05/2018 - 23:15

På tirsdag satte vi oss på bussen mot Vest-Telemark. Vi dro til mine foreldre hvor jeg også møtte to av mine tanter i tillegg til et søskenbarn. Jeg og samboeren min, mest ham, laget en snickerskake. Den ble godt mottatt, spesielt av den ene tanten min som spiste hele tre kakestykker. Det forstår jeg godt, for den er god. Det er en svært mektig kake og det er nok bra i seg selv siden det er en kaloribombe de luxe.

I går ble 17. mai feiret hjemme. Vi så på 17. mai-toget som tuslet forbi nede på hovedveien i bygda. Det er hornmusikk annenhvert år fordi korpset veksler mellom å gå i de to bygdene i kommunen. Det hørtes litt stusselig ut, men bra at noen stiller opp. Jeg husker et år de gikk fremst i toget med en kassettspiller med 17. mai-musikk på.

Jeg har fine minner fra 17. mai-feiringen opp igjennom årene på barneskolen. Leker, is, pølser og lapskaus er fine ting å ta med seg videre. Et annet koselig minne som jeg og min mor ofte kommer inn på rundt 17. mai-tidene, er da jeg i 6. klasse var hjemme fra 17. mai-feiringen fordi jeg var syk. Jeg fikk servert et pølse med brød mens jeg så på TV, men plutselig stakk jeg meg i tungen. Da fant jeg et flagg, slike man har på kransekaken, i pølsen - det var tross alt 17. mai!

I år satt vi litt fra og til og så på TV. Jeg liker veldig godt å følge med på NRK-sendingen på 17. mai hvor vi hører musikken og hurra-rop mens en journalist forteller litt historikk om hver skole som går forbi kameraet. I år var det kun et kamera som filmet toget pga. streiken blant journalistene i NRK, så det er bare å glede seg til neste år når alt forhåpentligvis er normalt igjen. Vi så også litt på TV2 som også dekket 17. mai-feiringen og hvor Kjell Arne Totland fortalte litt om de kongelige. Dagen ble feiret hjemme hos mine foreldre med fårikål til middag, pavlova til dessert og pølse med brød til kveldsmat. I tillegg fikk vi plass til i alt tre båtis samt noen druer, vannmelon og jordbær helt på tampen. Med andre ord akkurat et stort spisegjelde og akkurat slik en 17. mai skal være! Fårikål er kanskje ikke det mest vanlige på 17. mai, men jeg synes det er veldig godt og siden min mor hadde kjøpt inn lammekjøtt kun med tanke på å lage en fårikålmiddag når jeg skulle hjem, var dette en fin anledning. Jeg var litt redd for å få dumping (etter min gastric sleeve i september 2013), men det gikk bra denne gangen. Jeg kan raskt - men ikke alltid - reagere på feit mat og er derfor svært forsiktig med dette når jeg er i festlig lag, som f.eks. til jul og andre høytideligheter.

I dag dro jeg og samboeren min videre på vår Telemarksturné og dro til hans foreldre. Her fikk vi servert kyllingwok til middag og etter middag dro vi på et lite besøk til besta. Besta bydde på mokkakake. Jeg var veldig skeptisk til mokkakake første gang jeg fikk smake bestas for to år siden. Besta er blitt 93 år, men det skulle man ikke tro. Hun steller seg selv, hus og mat på egenhånd. Når vi kom hjem, så vi på siste halvdel av "Norske talenter" på TV2.

Jeg har strikket en hel del mens jeg har vært i Telemark. Jeg strikket jo ferdig et sitteunderlag mens jeg var på Røysumtunet og nå har jeg kommet halvveis på det andre sitteunderlaget. Jeg hadde opprinnelig tenkt å strikke et sitteunderlag til hver av nevøene mine, men jeg tror jeg skal samle opp noen sitteunderlag jeg lager i årene fremover og sender de til Røysumtunet. Nevøene mine skal få et brettspill hver i tillegg til penger. De er flinke til selv å spare penger for å kjøpe seg det de ønsker seg. Det tror jeg min søster gjør klokt i, slik at de lærer seg at man må spare til det man ikke har råd til der og da.

På vei hjem etter oppholdet på Røysumtunet

Skrevet av Lise man 14/05/2018 - 22:55

Etter at jeg hadde spist frokost i dag, tok jeg meg en runde på A-avdelingen og fikk gitt en klem til alle jeg har blitt kjent med av både ansatte og "innsatte". I dag skulle jeg bli "frikjent" som vi pasienter spøkefullt kaldte det å skulle bli utskrevet. På Gardermoen hadde jeg avtalt å møte den pasienten jeg fikk best kontakt med. Hun hadde vært på permisjon og da ble Gardermoen et naturlig møtepunkt. Vi satt på en kafé og skravlet i et par timer til jeg skulle rekke flyet og hun toget. Jeg hadde kjøpt meg et wienerbrød og en skolebolle, men klarte ikke mer enn wienerbrødet. Jeg fikk dumping, trolig pga. alt fettet i wienerbrødet. Jeg pakket skolebollen i sekken og delte den med samboeren min når jeg kom hjem.

Jeg hadde avtalt med assistansetjenesten at de skulle komme å hente meg kl. 12.35, men da klokken ble 12.40 og jeg fremdeles ikke hadde møtt noen, ringte jeg til de. Jeg har aldri opplevd før at de har kommet for sent. Det viste seg at jeg hadde kommet ut av systemet deres, men innen 10 minutter skulle de være på plass. Da en dame kom, hadde de allerede begynt å boarde flyet. Sikkerhetskontrollen ble en svært ubehagelig opplevelse da en mann som var på opplæring måtte ha manuell kroppsvisitasjon på meg mens jeg satt i rullestolen. Han var mildt sagt nærgående og tok bl.a. på innsiden av skjørtet på lår og legger og i linningen. Når vi landet på Flesland, kom ikke bagasjen før 40 minutter etter at flyet stod på bakken. Jeg kontaktet drosjeselskapet som hadde pasientreiser for å få tak i en bil, men det var lettere sagt enn gjort. Jeg måtte vente i nye 35 minutter før det endelig kom en bil. Den første bilen hadde tydeligvis funnet på noe annet å gjøre. Jeg synes at sjåføren oppførte seg uakseptabelt. Han måtte legge noe bagasje i baksetet og fikk ikke opp døren pga. at den var låst og lyktes ikke på de to første forsøkene å åpne døren. Da den heller ikke ville åpnes den 3. gangen, ble han irritert og kom med et høyt, irritert brøl som ikke burde forekomme av en som jobber i et serviceyrke som drosjesjåfør. Jeg vurderer å sende inn en klage på denne opplevelsen med drosje, men om det blir til drosjeselskapet eller Pasientreiser gjenstår å se.

Stikkord