Ledsagerstyrt hjelpemotor til rullestol

Skrevet av Lise ons 20/06/2018 - 16:00

Jeg er medlem av Facebook-gruppen Positivt rullende hvor fokus er et positivt syn på det å være rullestolbruker. Klaging over eksempelvis tilgjengelighet og rettigheter kan man gjøre andre steder. Jeg synes det er en flott gruppe. Jeg har lært mye der og kommet i kontakt med mange flotte og hjelpsomme mennesker. Jeg har blitt fortalt at det finnes hjelpemotorer til manuelle rullestoler. Dette fikk meg til å undersøke litt. De fleste løsningene, som f.eks. E-motion og SmartDrive er for de som triller selv. E-motion har motoren i selve drivhjulene, de store hjulene om jeg har forstått det riktig, og SmartDrive har et hjul under rullestolen.

Jeg tenker å søke om den ledsagerstyrte hjelpemotoren Viamobil. Der plasseres motoren, et ekstra hjul, under rullestolen og er ikke i veien for ledsageren. Leverandøren skriver at den kan håndtere en stigning på 18%, men om dette vil si 18 graders stigning eller hva, vet jeg ikke. Viamobil kan demonteres fra rullestolen med enkle grep og kan transporteres i bil.

Stikkord

Å tilrettelegge for selvstendighet på kjøkkenet

Skrevet av Lise man 18/06/2018 - 15:47

Jeg ønsker å være mest mulig selvhjulpen på kjøkkenet. I dag limte jeg derfor på dymotape med punktskrift på noen gjennomsiktige poser med klips. Posene er egentlig noen små antistatiske poser som samboeren min ikke visste hva han skulle bruke til. Jeg skal legge i poser av f.eks. stjerneanis, kardemomme, nellik, ingefær, natron osv. Jeg liker helst når jeg kan få pulverne på glass, noe som går med ingefær og kardemomme, for da kan jeg merke direkte på glassene. Siden posene er gjennomsiktige, kan også samboeren min lett finne frem. Igjen var jeg utrolig takknemlig for å beherske godt punktskrift.

Kneipbrød og leverpostei

Skrevet av Lise lør 16/06/2018 - 19:03

I dag ville jeg bake et brød som egner seg til å putte i toastjernet. Valget falt på det tradisjonelle kneipbrødet. Jeg ønsket meg et litt finere brød enn de jeg lager til min samboer, men likevel ikke en loff. Det brødet jeg baker til samboeren min synes jeg blir litt i groveste laget. Da passet det med et brød som både har fint og grovt mel i seg. Visste du at kneip er det brødet det går mest av i Norge? Brødet kom til landet i 1895 og i 2006 ble det solgt så mange som mer enn 60 millioner brød. Vi nordmenn er nok den nasjonen som spiser mest brød i Europa. Dette kan du lese i artikkelen "Kneipbrød" på Wiki. Jeg var nok med på den statistikken i min oppvekst. Hjemme gikk det stort sett i kneipbrød.

Mitt favorittpålegg opp igjennom hele oppveksten, fra barnehagen og ut videregående, var brødskive med leverpostei. I noen år spiste jeg også en del nugatti, men jeg havnet tilbake til leverposteien med et par skiver agurk på toppen. Jeg er fremdeles ikke lei leverpostei, selv om den nå har fått god konkurranse med skinken og kyllingsalaten. Jeg husker da jeg og barnehageassistenten min var og trente på svømming, var det alltid stas å skulle spise nistepakken. Der lå brødskivene i den røde nisteboksen og jeg hadde en rød, liten termos der min mor hadde laget kakao. Det var ingen rett i koppen, tror jeg, men laget på ekte melk og med kakaopulver.

Å bruke kniv som blind

Skrevet av Lise lør 16/06/2018 - 18:52

Mens jeg satt og kuttet opp tingene til dagens middag, tenkte jeg litt på hva jeg som blind bruker for annen teknikk med kniven enn seende. Jeg holder kniven helt inntil venstre hånd så og si hele tiden. Jeg ser jo med venstre hånd og justerer med den hvor lite eller mye jeg skal kutte. Jeg vet at det kan se litt skummelt ut å ha kniven så nærme hånden, men jeg har full kontroll. Dette har jeg gjort i hele mitt voksne liv, dvs. 15 år, og jeg kan telle på én hånd de antall ganger jeg har kuttet meg. Jeg tror ikke jeg har kuttet meg mer enn seende. Derimot er jeg veldig bevisst på hvilken kniv jeg bruker til hva. Jeg liker best de halvstore knivene, f.eks. er jeg glad i en middels stor og skarp kniv jeg kjøpte på Ikea, for om bladet er for langt, er det lett å miste oversikten. Når jeg skal gjøre litt mer puslete arbeid, som å skjære bort det hvite inni paprikaen, er jeg helt avhengig av å gjøre dette med en liten kniv, men å dele paprikaen i fire gjør jeg alltid med den middels store kniven.

Gammelt TV-program om epilepsi

Skrevet av Lise tir 12/06/2018 - 14:19

Jeg sitter og koser meg om dagen ved å bla rundt i NRKs gamle TV-arkiv på deres nettside og ser på litt forskjellig mens jeg skanner inn bøker. Der ligger det mange gamle godbiter som bringer frem både smil og koselige minner. Smil og koselige minner pga. programmene i seg selv, men også fordi jeg husker kveldene hjemme i huset hvor vi var samlet rundt TV-en. Nå ser jeg episoden "Dette lurer vi på..." fra Fjernsynskjøkkenet i november 1990 hvor Ingrid Espelid Hovig og en mann forklarer om mat og gir råd innen ernæring og matlaging. I denne episoden er gulroten et gjennomgangstema. Jeg snappet opp tipset om at man kan steke kjøttkaker i stekeovnen på 200 gr. i ca. 20 minutter.

Mens jeg var på Røysumtunet i april og mai, var det en medpasient som fant frem et opptak på NRK om om "Epilepsi" fra 1979. Der intervjues en overlege ved Senter for Statens Senter for Epilepsi (SSE) i det dypeste alvor, slik norsk TV var på 1970-tallet. Programmet er nok ment til å gi folkelig opplysning, men jeg synes det skinner sterkt igjennom at man har et syn på epileptikere som stakkarslige. De orienterer om botilbudet ved Kure Gård som hadde plass til 22 mannlige beboere og Røysumtunet som hadde plass til 46 kvinner og menn. De sier omtrent ordrett: "Klientene har epilepsi, men er mer eller mindre selvhjulpene. Mange er ikke i stand til å klare seg selv." De snakker også om at de "utnytter beboernes ressurser maksimalt".

De forteller om at SSE hadde to barneavdelinger og: "Barna blir overvåket til enhver tid i den beste forstand. De drøfter barnas situasjon for den beste omsorg." Fysisk aktivitet kunne også utføres av de med epilepsi, men det måtte skje under kontrollerte former. De sier også om innleggelsene på SSE: "En vesentlig tanke bak oppholdet, er å få pasientene til å utføre et meningsfullt arbeid. Det er et faktum at det ofte kan være problemer for den som har epilepsi i arbeidslivet." Og et par setninger senere sier de: "Arten av arbeid er avgjørende. Kontrollerende arbeid skal man ikke utføre, men annet arbeid kan man være meget skikket til å utføre."

Drøm om gammelt datautstyr

Skrevet av Lise søn 10/06/2018 - 13:54

I dag våknet jeg kl. 7.00 av at det var kaldt i rommet. Etter at jeg hadde lukket vinduet, sovnet jeg inn til noen kaotiske drømmer. Jeg var innlagt på en sykehusavdeling for epileptikere hvor vi lå på en sovesal. Jeg fikk vite av en pleier at avdelingen hadde like mye "høysikkerhet" som en avdeling for pasienter med schizofreni. Da jeg ble utskrevet, satt jeg hjemme og kom på at jeg hadde glemt en hel del hjelpemidler igjen på avdelingen. De skulle sende hjelpemidlene til meg. Da kom jeg også på at mye av datautstyret jeg hadde brukt på skolen stod igjen på den videregående skolen jeg gikk ved. Det var bl.a. lese-TV, tavlekamera, en 24" stor skjerm, printer for svartskrift og punktskrift i tillegg til mange databord og en skråpult. Da jeg fikk datautstyr i 4. klasse (1994), var det blant det mest moderne utstyret som fantes på den tiden. I dag er det automatisert justering av skarphet i bildet både på tavlekamera og lese-TV, men på den tiden måtte jeg justere det manuelt. En synspedagog har i ettertid sagt at utstyret mitt var satt opp på en håpløs måte, for jeg måtte sitte ganske nærme skjermen og jeg måtte strekke ut armen så langt jeg kunne og litt lenger for å nå bort for å styre tavlekameraet og stille skarpheten.

Jeg og min far satt i bilen på vei til skolen for å hente hjelpemidlene. Mellom føttene mine satt en brun hund som lignet på en schæfer som var en av pleierne på epilepsiavdelingen sin. Når vi stod i klasserommet med alt datautstyret, kom jeg på at dette utstyret var jo nesten 20 år gammelt og var egentlig bare til å kaste. Jeg hadde litt dårlig samvittighet som hadde fått min far til å kjøre meg til skolen for ingenting, bare fordi jeg var litt surrete og ikke kom på ting i riktig rekkefølge. Hjemme igjen ventet min søster på meg med en dessert laget av dumlekarameller.

Hvor i all verden henter hjernen alt dette fra? Jeg vil tro Røysumtunet kan ta æren for en avdeling for epileptikere, men hvor jeg fikk høysikkerhet for schizofrene fra, aner jeg ikke. Hjernen min må også ha gravd langt ned i arkivet for å komme opp med 20 år gamle datatekniske hjelpemidler som stod på skolen jeg gikk på på den tiden. Jeg synes det var koselig å møte en hund i drømmen. Jeg savner det å ha en hund å kose og leke med.

Litt mimring fra oppveksten

Skrevet av Lise lør 09/06/2018 - 10:06

Jeg sitter og tenker litt på min oppvekst. Jeg har mange koselige minner - og noen litt morsomme minner. Jeg ønsker å dele et par av dem. Et koselig minne jeg har å se tilbake på, er minnet om at jeg, min søster og foreldrene mine sitter rundt kjkkenbordet en vinterkveld og spiser brødskive med eggerøre og ordentlig kakao kokt på melk. Jeg var fæl til å sitte og vippe på stolen. En gang vippet jeg for mye og stolen veltet. Jeg tror jeg falt med hodet i skapdlren under vasken, men jeg er ikke helt sikker. Da var min far rask på pletten - jeg vil tro han skvatt. Et annet minne jeg har av min far, var da jeg syklet som 7-8-åring og det gikk rett i husveggen. Da hjalp det å hylskrike litt slik at min far kom for å se hva som skjedde. Det hjalp å få litt trøst og at han blåste på et skrubbsår. Deretter var det på'n igjen på sykkelen og sykle videre.

Et annet minne, som jeg ikke husker selv, men jeg har sett det på video, er da jeg som 4-5-åring sitter i en stol i stuen og klipper i et sammenbrettet ark for å lage en hullduk mens jeg sitter og plystrer. Jeg hadde nettopp fått til å plystre og jeg plystret på både inn- og utpust i samme tone. Jeg kan bare tenke meg hvor irriterende det må ha vært å holde ut...

Jeg var i blant hos besteforeldrene mine som passet meg da jeg kom hjem fra skolen. Et minne jeg har fra bestemor, er at hun ofte stakk til meg en kålrotbit som jeg kunne gnage på. Jeg lekte ofte at jeg drev en kafé. Der solgte jeg sjokoladekake som var dominobrikker og rød saft som var vin. Hos min bestemor på Vestlandet hadde jeg en onkel som var svært flink til å leke med oss barna. Han hjalp meg og et søskenbarn å lage en kiosk. Vi hadde fått snekret en liten bu med en disk vi satt bak og solgte varene våre for ekte penger. Vi solgte litt smågodt hvor det kostet 50 øre og 1-2 kr. pr. enhet. Vi solgte også vinglass som var rød saft servert i eggeglass. De kostet 2 kr. pr. glass. Til og med bestemor, som hadde vond rygg, gikk ut av huset og på nedsiden for å hande. Når butikken gikk dårlig, endret vi strategi: Vi la varene våre på et serveringsbrett og gikk rundt i stuen og solgte. Vi tok pengene vi tjente i egen lomme og foreldrene våre måtte stå for innkjøpet av godteriene vi solgte...

Jeg gjorde meg til en liten kjeltring i en alder av 10-12 år. Jeg og en kammerat stjal en pose med gelétopper fra samvirkelaget. En trøst midt i det hele var at jeg fikk dårlig samvittighet. Vi laget en liten landsby i sandkassen med veier og store hus. Kammeraten min hadde bilopphuggeri hvor han ødela bilene med en stein og solgte bildelene etterpå. Når min far oppdaget det, ble han ikke akkurat blid. Jeg og kammeraten min gikk også på slang. Vi stod midt i åkeren til assistenten min. Jeg stod og rev opp noen gulrøtter i det assistenten min banket på vinduet. Vi begge tok beina fatt - som om det skulle hjelpe på å ikke bli sett. Hun sa at om hun så oss i åkeren flere ganger, ville hun snakke med foreldrene våre. Men vi ga oss ikke. Jeg husker at jeg lå under ripsbuskene i hagen hennes og spiste. Etterpå ringte vi på døren og ble invitert inn og påspandert iskrem - det var fast rituale. Jeg husker også at vi var på epleslang i rektors hage. Alle barn må igjennom sin periode med litt rampestreker, men det er ikke noe jeg er stolt av.

"Helene sjekker inn" på TV

Skrevet av Lise lør 02/06/2018 - 22:35

I ettermiddag og kveld har jeg brukt nokså mye tid på kjøkkenet. Jeg satt og fulgte med på
"Helene sjekker inn", som er en dokumentarserie på NRK, der hun bor i 5 dager på ulike institusjoner for å få et bedre innblikk i hvordan det er å bo og være ansatt der. Hun har besøkt et fengsel, rusbehandlingssted, psykiatrisk akuttavdeling, Sundås opptreningssenter etter fysiske skader, Trandum utlendingsenhet for personer som skal tvangssendes hjem igjen, angstavdeling ved Modum Bad og behandlingsavdeling for alkohol- og medikamentavhengghe. Jeg har sett på episoder fra 2018 og 2016 og har 2017 igjen. Jeg ser at hun senere skal besøke avdeling for spiseforstyrrelser, et sykehjem, hospits og asylmottak. Jeg synes dette er et godt tiltak gjort av NRK. Det er en dokumentarserie som gir viktige innblikk i en hverdag mange av oss bare har vage forestillinger om, og som i mange tilfeller viser seg å være rimelig feil når vi ser på disse dokumentarene. Jeg tror at serien er med på å ta livet av mange fordommer, holdninger og forestillinger. Jeg vil gjerne se mer på TV, men jeg har ikke ro nok i kroppen til å skulle sitte stille i sofaen fremfor TV-en å se episode etter episode. TV-titting er sterkt nedprioritert her i huset, men når jeg kan gjøre andre ting mens jeg følger med, går det lettere, som å jobbe på kjøkkenet.

Jeg bruker NRK TV-appen til iPhone når jeg ser på disse dokumentarene. Det er en god del flere programmer jeg godt kan tenke meg å se og som står på "to do-listen". Når jeg er ferdig med NRK, vil jeg starte på TV2 Sumo som også har sin egen app.

Stikkord

Sommer, sommer, sommeren er her

Skrevet av Lise man 28/05/2018 - 23:31

I dag innviet vi sommeren her i huset ved å ta frem og klargjøre grillen i tillegg til å "plante" blomstene i blomsterkassene ute på verandaen. Da vi flyttet til denne leiligheten, kjøpte vi oss noen blomster i plast. De må se ganske ekte ut for en nabo bemerket at vi hadde pene blomster. I høst var vi litt sene med å ta de inn og da sa en annen nabo at hun synes vi burde ta dem inn, for det passet seg ikke at de stod der og blomstret i oktober.

I dag har det vært over 27 gr. ute. Det er varmt. På slutten i dag laget jeg derfor en smoothie av banan, bringebær og pære iblandet litt appelsinjuice. Dette ble en smoothie slik de skal være - og slik samboeren min liker dem. Nemlig tyntflytende. Jeg liker litt tykkere konsistens på smoothiene. Jeg har de siste dagene kommet frem til at jeg nok liker de best når de kan kalles "smoothie bowl" (eller "smoothieskål" på norsk) og spises med skje.

Jeg leser nå boken "Forføreriske fruktfantasier! for enhver smak" av Eliq Maranik. Jeg synes det både er en bra og morsom bok. Under oppskriftene står det små, artige kommentarer til frukten. Siden jeg nevnte på banan, står det eksempelvis at det finnes hele 50 ville arter av bananener og at to av disse har blitt krysset til matbananer. Av matbananer finner vi kokebanan og dessertbanan. I norske butikker finner du dessertbananen. Kokebananen brukes mye i Sør-Amerika, Afrika og India der den brukes på samme måte som vår potet.

Stikkord

Å skanne inn bøker

Skrevet av Lise man 28/05/2018 - 10:33

I dag har jeg skannet inn boken "Hverdagsmat - Middager for alle" skrevet i 2014 av Ole Martin Alfsen. Det var en tykk blekke på 370 sider og som inneholder 225 forskjellige oppskrifter på alt fra salater, supper og en rekke retter med ulikt kjøtt. Jeg gleder meg til å kunne bla i oppskriftene. Jeg bruker et tekstgjenkjenningsprogram (OCR) som heter OpenBook. Jeg varierer litt mellom å skanne inn bøker på A4- og A3-skanner, avhengig av formatet på boken. Fordelen med å ha en A3-skanner, er at jeg enkelt da kan skanne inn begge sidene på en gang når bøkene er store, men det tar jo lengre tid. Jeg bruker A4-skanneren til brev og mindre bøker. Mens jeg sitter og skanner, hører jeg som oftest på lydbok eller P7 Klem-radiokanal. I dag hørte jeg på boken "Ingen er så trygg i fare" av Gunnar Staalesen. Jeg har tenkt at man går glipp av mye av Staalesens humoristiske formuleringer i hans Varg Veum-bøkene om man ikke selv leser, men ser på filmene som har blitt laget. I en tidligere bok, "Der hvor roser aldri dør", kom han med følgende beskrivelse av en trappeoppgang: "Stanken fra oppgangen i det slitte, gamle skorssteinshuset måtte være verre enn odøren fra Gehenna, søppeldyngen utenfor Jerusalem, som i følge bibelforskere hadde gitt inspirasjonen til den tradisjonelle beskrivelsen av helvetet. I det jeg steg innenfor ytterdøren, pilte en velvoksen rotte innover i gangen, men ikke lenger bort enn at den ble liggende å våkte på meg fra halvmørket der inne, i tilfelle jeg skulle forgripe meg på det veltede søppelspannet rett innenfor døren." Gunnar Staalesen er glad i beskrivende ord og setninger.

Stikkord