Min første lørdag på Røysumtunet (3. dag)

Skrevet av Lise lør 14/04/2018 - 22:34

I natt ble jeg vekket jevnlig av nattevakten. Vi har tilsyn annenhver time i tiden 23.00-7.00. De må enkelte ganger gå inn til oss om de ikke ser at vi puster og for å se at vi ikke ligger i en unaturlig stilling. Jeg skvetter mye til når jeg våkner og de står rett ved siden av sengen min. Jeg ligger svært rolig og puster i perioder ganske stille. Han som var på vakt i natt (M.) er veldig pliktoppfyllende og tar jobben sin alvorlig.

På lørdagene skjer det ikke mye. Det er tur til butikken i tiden 10.30-13.00. Da har vi ansvar selv og de som ikke er i en dårlig periode (mtp. epilepsianfall) kan bli med. Jeg ble med i dag, men jeg dro tilbake kl. 11.30. Jeg måtte ha med meg en fra personalet pga. blindhet og rullestol. Det går fint når de er tre på vakt, men enkelte helger er de kun en på vakt.

På lørdagskveldene blir det gjerne litt bedre mat, lørdagsmat, og i kveld ble det servert burgere. Det var godt. De skar opp litt grønnsaker og serverte sammen med salatblader og dressing. De lager også gjerne litt ekstra god lunsj med eggerøre og oppskåren frukt.

Stikkord

Litt om hva som skjer her (14. dag)

Skrevet av Lise lør 14/04/2018 - 22:29

Når jeg tenker på rehabilitering, tenker jeg på de kursene jeg jobber på i Blindeforbundet hvor det gis økter med undervisning i konkrete fag. Her gis det kortere undervisningsøkter tre-fire ganger i uken og ellers driver vi med hobbyaktiviteter. Når vi har spist lunsj sier de at "nå skal vi begynne å jobbe igjen". Jeg snakket med en medpasient om hva som var rehabilitering ved å gjøre hobbyaktiviteter. Vi kom frem til at det var for å fylle dagene med aktiviteter slik at vi ikke kun blir sittende og sløve i sofaen i stuen. Det er også enkelte som har utprøving av arbeidsevne. Det å ha noe å gå til kan i seg selv være meningsgivende. Det å komme ut av sengen og fylle dagene med noe kan være øvelse nok for mange. Under medisinomlegging kan det også være godt å fylle dagene med noe slik at ikke bivirkningene får for mye fokus.

Det blir i blant en del venting. Det er én aktivitør som skal hjelpe alle, men det skal sies at hun som er aktivitør beholder en knusende ro selv om navnet hennes blir ropt fra tre og fire kanter samtidig. I dag satt en medpasient av meg og rullet avispapir til tennbriketter. Han satt i til sammen fire timer. Jeg tilkaldte aktivitørens hjelp for at hun skulle hjelpe meg, men jeg sa at hun først kunne hjelpe min medpasient. Da fikk han fortsette med det han drev med.

Jeg har fått god kontakt med flere pasienter, men spesielt to pasienter har jeg blitt mer kjent med enn andre. Han ene, som rullet tennbriketter, får i blant angstanfall. Jeg vet ikke hvorfor, men han blir i blant desperat og slår rundt seg fordi han tror han er på Statens Senter for Epilepsi (SSE). Han må ha det vondt når han får de angstanfallene sine. De kommer også ganske raskt om vi snakker om epilepsi og han er i nærheten og vi forsøker å ta hensyn til det. Noen i personalet sier at han skal gå på rommet sitt når han blir engstelig, men han blir sittende. Det forstår jeg godt, for som jeg og han har snakket om, blir angsten verre av å sitte alene på et rom. Da er det bedre å sitte i et fellesrom og fokusere på andre ting.

I dag har jeg sittet og fjernet skjøtene på fire kopper. Jeg kunne tenke meg å lage arsjetter inntil koppene, men det spørs om tiden rekker til det. Jeg skal utskrives mandag 14. mai. Jeg fikk også se på noen tallerkener med et følbart motiv av en ku og en kalv. Jeg fikk også se på en figur av en bjørn. Jeg får lyst til å lage så mye!

Stikkord

Ut på tur og VNS (2. dag)

Skrevet av Lise fre 13/04/2018 - 23:30

Alle hverdager er vi nede på et aktivitetssenter hvor vi driver med hobbyaktiviteter. Unntaket er hver 3. fredag hvor vi har en eller annen form for utflukt. Annenhver tirsdag er det tverrfaglig møte og annenhver onsdag er det samtale med nevrologen.

Denne fredagen var det tur ut hvor vi skulle ake, grille og kose oss. Jeg ble med, med krykker og det hele. Jeg turte ikke å ake i frykt for forverring av hoften, men det så (og hørtes) ut som de hadde det gøy. Det ble grillet pølser (med og uten pinnebrød) og de serverte sjokoladekake. Jeg drakk god og varmende kakao. Været var på vår side med solskinn og passelig varmt. Det var en lavo der, men vi brukte ikke den da det var speilglatt is ved inngangen. En pasient falt på ryggen og slo bakhodet. Jeg snakket litt med G. Hun var en hyggelig dame som brukte rullator pga. parkinson. Jeg spurte hvor gammel hun var og hun kastet ballen tilbake til meg og ba meg gjette. Det er ikke alltid lett å bedømme alder ut fra stemmen og jeg gjettet på 67-70 år, men hun var 63 år (dvs. like gammel - eller ung - som min mor). Jeg ble litt flau...

Det er en del som har litt raspende eller sløv stemme. Jeg vil tro det skyldes medisiner. E. får med jevne mellomrom en hes stemme og det skyldes VNS (vagusnervestimulator). Det er at man lager en "spiral" rundt vagusnerven som jevnlig gir elektriske støt opp til hjernen (som en peismaker). VNS ble opprinnelig brukt mot depresjon og angst, men man oppdaget at den også hadde positiv effekt mot epilepsi. Etter hva jeg vet, brukes den svært sjelden mot psykiske lidelser i dag. Når den gir elektriske støt opp til hjernen kan stemmen bli litt hes.

Jeg får ukeprogrammet pr. e-post. Jeg fikk et PDF-dokument, men det var ganske uleselig. Først kom alle dagene, deretter alle klokkeslettene og til sist aktivitetene. Det var trolig en tabell. Da jeg sa ifra om dette, skrev de den raskt av og sendte meg den som tekst i en e-post. Jeg synes de er flinke til å tilrettelegge her. Viljen er det ingenting å si noe på!

Stikkord

Beskrivelse av Røysumtunet (1. dag)

Skrevet av Lise tor 12/04/2018 - 23:28

I dag satte jeg meg på flyet fra Flesland til Gardermoen. Drosjen kom 10 minutter før jeg hadde bestilt den og jeg er glad jeg da hadde gjort alt klart slik at det bare var å slenge på seg jakken og bære alt ut i bilen. Flyet var i rute og sjåføren jeg skulle kjøre med fra Gardermoen til Jaren ringte meg i det jeg satte meg på flyet. Han fant meg på Gardermoen og vi kjørte i 45 minutter. Han snakket knapt norsk og det ville bli en taus tur. Jeg spurte om han kunne sette på NRK Alltid Nyheter. Det var sikkert den kjedeligste radiokanalen for ham som var så dårlig i norsk... Det var første gang jeg tok en så lang drosjetur. Jeg måtte tenke på den gangen jeg skulle på Beitostølen sommeren 2014. Da hadde jeg fortsatt folkeregisteradresse i Vest-Telemark og den i HELFO som ordnet med transport kan ikke ha vært stødig i geografien på sør-vestlandet, for jeg fikk brev om at jeg hadde fått rekvisisjon med drosje fra Vest-Telemark til Bergen (dvs. 6 timer) og fly fra Flesland til Gardermoen.

Da jeg ankom Røysumtunet, ble jeg vist inn til rommet. Det er et stort bad med gode skap og skuffer ved vasken i tillegg til skittentøyskurv, stor dusj og toalett. Romet er et stort rom man nesten kan gå seg vill på. Det har seng, kommode, klesskap, egen sofakrok, TV med TV-benk og en liten terrasse. Rommet er tilrettelagt for rullestol og det er god plass til å plassere rullestolen i fotenden av sengen. Jeg skal sove i en sykehusseng. Det er en epilepsialarm under madrassen som registrerer om man får kramper og personalet får varsjel i alarmen de går med i linningen. Den kan utløses ved for mye bevegelser i sengen også. Det er også en "tilkallingsknapp" som man finner på vanlig sykehus for å tilkalle sykepleiere.

I fellesarealet er det et kjøkken med et spisebord som har plass til 10 personer. Innenfor kjøkkenet er det en liten TV-stue med en tilhørende terrasse. På veggen både i stuen og på kjøkkenet er det en alarmknapp vi kan trykke på om det ikke er personalet til stede og noen får anfall. Det er tre avdelinger her med plass til fire pasienter pr. avdeling. Det er A-avdelingen som er hovedavdeling hvor også vaktrommet er, men A og B er identiske i rominndeling. Jeg bor på B-avdelingen, men det er på A er der vi også samles for å være sosiale. Litt nedenfor A- og B-avdelingen ligger C-avdelingen som p.t. består av en brakke med fire rom og en fellesstue med lydanlegg og billiardbord. Sommeren 2019 skal det stå et bygg ferdig her på området. De to andre husene, A og B, stod ferdig i 2015 og var egentlig tenkt å være et bofellesskap for epilepsipasienter som hadde et stort hjelpebehov, men siden Røysumtunet hadde behov for flere rehabiliteringsplasser, ble det en del av rehabiliteringsenheten i tillegg til Brandbu som ligger litt nærmere Jaren sentrum. Brandbu er noe eldre og er en nedlagt skogbruksskole. Den har plass til 19 pasienter delt på to avdelinger. Rommene er mye mindre og to og to må dele bad.

Jeg oppdaget straks jeg satte meg ned på sengen at madrassen var hard. For hard for meg. Om jeg skulle ligge på denne én natt ville ryggen og hoften min være ubrukelig neste dag. Jeg forklarte problemet for en sykepleier og hun ordnet en tempurmadrass til meg. Om madrassen viser seg å redusere smertene mine, kan jeg kanskje kontakte ergoterapeuten jeg har kontakt med i kommunen og at hun kan søke om en slik madrass for meg?

Stikkord

Pakking til morgendagen

Skrevet av Lise ons 11/04/2018 - 20:25

I morgen drar jeg til et 4 1/2 ukers langt opphold på Røysumtunet. I formiddag begynte jeg derfor å legge klær og annet ned i kofferten og kunne krysse av en etter en ting på pakkelisten. Når min far skal på elgejakt begynner han et par dager før jaktstart å legge frem ting utover en seng før han pakker det ned i jaktsekken. Dette fungerer dårlig når man ikke ser fordi jeg ikke har oversikten over hva som legges frem. En seende kan la blikket gli over tingene. Jeg lager derfor pakkeliste og jeg sier at jeg "pakker mentalt". Pakkelisten denne gangen begynte jeg med en drøy uke før jeg skulle dra. Etter hvert som jeg kom på ting, skrev jeg det ned. Når jeg begynte å pakke, skrev jeg en "X" fremfor hver ting som ble lagt ned i kofferten. Vanligvis pleier jeg ikke å sette "X" fremfor fordi jeg husker hva som er lagt i kofferten, men denne gangen skulle jeg pakke såpass mye med meg. Jeg fryktet at jeg ville få plassproblemer, men jeg fikk uten store anstrengelser lukket kofferten. Datautstyret og småting pakker jeg i morgen før jeg setter meg i drosjen kl. 10.30.

Det var litt av et styr for å ordne transport. På torsdag var jeg til legen og spurte om hvordan jeg skulle gå frem for å få bestilt flybilletter til Gardermoen gjennom HELFO. Fastlegen min visste ikke og forhørte seg med sekretærene som ikke visste. Heldigvis var det én sekretær som visste det. Jeg måtte selv ta kontakt med Pasientreiser. Neste dag ringte jeg de, men de sa at jeg måtte sende de innkallingen til oppholdet. Jeg ville skanne inn en bildeversjon av den jeg fikk i posten i januar, men den fant jeg ikke og måtte kontakte Røysumtunet for å få den tilsendt på e-post. Det tok sin tid og først på mandag kunne jeg sende den til Pasientreiser. Jeg fikk informasjon pr. e-post om flybilletten og da kunne jeg ringe legekontoret og gi de flightnummeret slik at de kunne bestille drosje fra Gardermoen til Jaren. Jeg vurderte å ta tog, men jeg kom ganske raskt frem til at det ville bli en øvelse i seg selv med rullestol, krykker og bagasje. Dessuten, hvordan skulle jeg finne drosje når jeg kom av toget? Det er for tiden lite personell tilgjengelig på tog, og det er så og si umulig å få tak i de som blind i det de farer forbi i midtgangen.

Da er jeg klar for avreise i morgen!

Stikkord

Pakking til i morgen

Skrevet av Lise ons 11/04/2018 - 18:34

I morgen drar jeg til et 4 1/2 ukers langt opphold på Røysumtunet. I formiddag begynte jeg derfor å legge klær og annet ned i kofferten og kunne krysse av en etter en ting på pakkelisten. Når min far skal på elgejakt begynner han et par dager før jaktstart å legge frem ting utover en seng før han pakker det ned i jaktsekken. Dette fungerer dårlig når man ikke ser fordi jeg ikke har oversikten over hva som legges frem. En seende kan la blikket gli over tingene. Jeg lager derfor pakkeliste og jeg sier at jeg "pakker mentalt". Pakkelisten denne gangen begynte jeg med en drøy uke før jeg skulle dra. Etter hvert som jeg kom på ting, skrev jeg det ned. Når jeg begynte å pakke, skrev jeg en "X" fremfor hver ting som ble lagt ned i kofferten. Vanligvis pleier jeg ikke å sette "X" fremfor fordi jeg husker hva som er lagt i kofferten, men denne gangen skulle jeg pakke såpass mye med meg. Jeg fryktet at jeg ville få plassproblemer, men jeg fikk uten store anstrengelser lukket kofferten. Datautstyret og småting pakker jeg i morgen før jeg setter meg i drosjen kl. 10.30.

Det var litt av et styr for å ordne transport. På torsdag var jeg til legen og spurte om hvordan jeg skulle gå frem for å få bestilt flybilletter til Gardermoen gjennom HELFO. Fastlegen min visste ikke og forhørte seg med sekretærene som ikke visste. Heldigvis var det én sekretær som visste det. Jeg måtte selv ta kontakt med Pasientreiser. Neste dag ringte jeg de, men de sa at jeg måtte sende de innkallingen til oppholdet. Jeg ville skanne inn en bildeversjon av den jeg fikk i posten i januar, men den fant jeg ikke og måtte kontakte Røysumtunet for å få den tilsendt på e-post. Det tok sin tid og først på mandag kunne jeg sende den til Pasientreiser. Jeg fikk informasjon pr. e-post om flybilletten og da kunne jeg ringe legekontoret og gi de flightnummeret slik at de kunne bestille drosje fra Gardermoen til Jaren. Jeg vurderte å ta tog, men jeg kom ganske raskt frem til at det ville bli en øvelse i seg selv med rullestol, krykker og bagasje. Dessuten, hvordan skulle jeg finne drosje når jeg kom av toget? Det er for tiden lite personell tilgjengelig på tog, og det er så og si umulig å få tak i de som blind i det de farer forbi i midtgangen.

Da er jeg klar for avreise i morgen!

Vikingskipet

Skrevet av Lise tor 05/04/2018 - 16:09

Jeg gikk og la meg til vanlig tid i går etter å ha hatt en dårlig natt natt til i går. Jeg fikk med meg åpningsshowet, som var skuffende med Peaches som sang "Rosa helikopter" og noen andre sanger med lite trykk. Sovet godt i natt og er ekstra godt uthvilt og klar for en lang dag, kveld og natt i Vikingskipet.

Vikingskipet sto ferdig høsten 1992og ble tatt i bruk under OL i 1994. Vikingskipet brukes til ulike messer, konserter, innendørst håndball og fotball, hundeutstillinger og selvfølgelig The Gathering hver påske.

Vikingskipet er formet som en båt på hodet. Den dekker en overflate på 22.000 kv.m. hvor lengste lengde er 250 meter og bredeste bredde er 110 meter. På det høyeste er taket 36 meter opp. Til bygningen gikk det med ca. 2.000 m3 limtre, og det ble benyttet ca. 33.000 lm peler i betong. Med andre ord et av verdens største idrettsanlegg.

Stikkord

På besøk hos foreldrene mine

Skrevet av Lise tir 27/03/2018 - 10:07

De to siste dagene av vår lille turné i Vest-Telemark tilbragte jeg hos mine foreldre. Nå var det nesten to år siden jeg sist var hjemme, så det var på høy tid å ta seg en liten tur. Det får bli et litt lengre besøk neste gang som blir i midten av mai. Min mor hadde laget hjemmelaget italiensk salat og til middag på søndag serverte de elgebiff med bakt potet eller ris med bearnaisesaus og kokt blomkål og brokkoli inntil. Det smakte utrolig godt! De gravde litt i kakebokstene og sannelig dukket det ikke opp kromkaker, smultringer og kling fra julebaksten på kakefatet. Julekaker smaker alltid godt. Jeg fikk også med meg litt kaker i kofferten hjem igjen.

Jeg og min far tok også turen nedom huset til bestefar som nå skal leies ut. Jeg har ikke vært der siden jeg siste gang møtte bestefar, dvs. for 10-12 år siden. Det å gå rundt og se meg omkring i det nyoppussede huset ga meg mange gode barndomsminner og jeg husket ganske detaljert hvordan rommene så ut med farger på gulv, vegger og møbler. Jeg husker jeg lekte kafé i stuen der dominobrikker gjorde nytten som sjokoladekakestykker. Jeg husker også at bestemor ofte hadde kålrot i kjøleskapet som jeg fikk når jeg var på besøk. Min bestemor ble noe dement de siste årene hun levde og det skal man ikke kjimse av, men man må forsøke å se lit av humoristiske sidene med sykdommen. Jeg husker en julaften hun pakket opp den samme gaven tre-fire ganger og ble like overrasket hver gang - "sjå NN, så flott!" sa hun til bestefar, blid som en sol. En gang var hun litt frustrert over at juni måned manglet i kalenderen, men det var fordi hun tidligere hadde revet ut juni fordi det var så søte førerhundvalper på baksiden.

Jeg ble blind og måtte begynne med punktskrift

Skrevet av Lise ons 14/03/2018 - 15:51

I det følgende forteller jeg hvordan jeg lærte meg punktskrift og hvordan punktskriften ble uunnværlig i mitt liv når synet ble gradvis dårligere. Jeg ble født tre måneder for tidlig og grunnet for mye oksygen i kuvøsen fikk jeg netthinneskade og grønn stær. Jeg ble blind på høyre øye og så 5% på venstre med noe synsutfall (innskrenket synsfelt).

Da jeg var 15 år, fikk min mor et alfabet i punktskrift på en liten lapp i størrelse med en C6-konvolutt. Denne tok jeg med meg inn på rommet en lørdagskveld og satt og pugget alfabetet. Jeg hadde en brosjyere om Norges Blindeforbunds Ungdom (NBfU) der teksten var printet både i visuell skrift og punktskrift. Jeg fant med denne ut at man satte et tegn foran bokstaven for å markere at det var stor bokstav og at man satte et talltegn fremfor bokstavene A til J for å skrive tallene. Dette stod det ingenting om i alfabetet. Jeg hadde bestilt et par blader i punktskrift, bl.a. et ungdomsblad, og begynte å lese dette. Det gikk sakte og lettere ble det ikke av at ungdomsbladet var skrevet i kortskrift. Kortskrift er at deler av ord forkortes med visse tegn. Det ble mye brukt før da man skrev all punktskrift på Perkins punktmaskiner og før det igjen tavle og pren. Mange nybegynnere i punktskrift oppnår en høyere lesehastighet med kortskrift. I dag brukes kortskrift mindre og mindre. All kommersiell utskrift i punktskrift skjer i dag gjennom automatiske konverteringsprogrammer og selve utskriftene skjer på raske punktskriftsprintere. Konverteringsprogrammene har mulighet for konvertering til kortskrift, men det blir likevel mindre og mindre brukt. I England og USA brukes eksempelvis kortskrift betraktelig mer enn i Norge.

Men over til meg i 1997 igjen. Jeg husker at jeg satt på skolebussen og gjennomgikk alfabetet i hodet hvor jeg "oversatte" det vanlige alfabetet til punkt. Jeg måtte tenke meg om, for det jeg automatisk så for meg var alfabetet i visuell skrift. I dag er det motsatt - jeg må tenke etter for å huske hvordan det visuelle alfabetet ser ut. Jeg ble fast abonnent på et blad som ga ut kriminalnoveller. Jeg stavet meg igjennom ord for ord. Jeg husker jeg tok tiden på meg selv og brukte 10 minutter på en side, dvs. en snitthastighet på 30 ord i minuttet. Til sammenligning leser man i snitt 300 ord i minuttet om man leser høyt. I dag har jeg økt hastigheten, selv om jeg ikke er en rask leser, og bruker ca. 2 minutter på én punktside.

Jeg skrev, dvs. stakk hull med en nål, i permene til notatbøkene mine. Det stod f.eks. "matte", "engelsk" og "naturfag". Jeg kunne nå lese hvilken bok jeg tok i nedi skolesekken uten å ta opp bøkene. Jeg gikk etter hvert til anskaffelse av en tavle og pren. Da skriver man bokstavene speilvendt og fra høyre mot venstre. Det høres vanskelig ut, men for meg gikk det fort nokså raskt helt automatisk og jeg trengte ikke tenke meg mye om. Jeg går den dag i dag, 21 år senere, med den samme tavle og prenen i håndvesken. Det er ikke ofte jeg bruker den, men jeg synes det er kjekt å ha muligheten til å notere noe om det skulle bli behov for det. Skjønt, i dag bruker jeg nok mer telefonen enn tavle og prenen.

Synet mitt begynte gradvis å bli dårligere. Jeg var svært glad i å tegne og male og julen 1997 fikk jeg utstyr til å male med oljemaling. Det var stort. Men det ble mer og mer anstrengende å male. Jeg fikk problemer med å skille fargene fra hverandre, som f.eks. grønt og blått og lilla og brunt. Jeg klarte etter hvert å kun male annenhver dag fordi jeg ble så sliten i øynene den dagen jeg malte at jeg fikk synsforstyrrelser neste dag. Jeg fikk "flimring" fremfor øynene, dvs. mange lysende og blinkende farger i synsfeltet, som forstyrret det jeg så på. I dag har jeg lest at det er tegn på at netthinnen ikke har det bra.

Læreren min fikk mistanke til at synet mitt ble dårligere. Jeg sluttet å bruke tavlekameraet på skolen. Det ble for svake kontraster og etter hvert som tavlen ble vasket mange ganger i løpet av en dag, ble kontrastene enda dårligere. Jeg skrudde opp forstørrelsen på den 24" PC-skjermen. Jeg gikk fra å vise tre linjer til å vise to linjer, dvs. bokstaver som var 8-10 cm høye og 1 cm tykke, og jeg brukte inverte farger (hvite bokstaver på svart bakgrunn). Jeg støttet meg mer og mer til talen på PC-en. Håndskrift ble umulig. Jeg husker vi hadde geometri i matten og jeg trodde jeg konstruerte en trekant, men læreren kunne fortelle meg litt oppgitt at jeg hadde laget en firkant. Jeg følte meg dum. Jeg gikk over til å bruke en talende klokke fremfor en klokke med store tall. Jeg hadde dans og drama som valgfag og jeg gruet meg til "oppvarmingen" hvor vi skulle se på klærene til hverandre når vi satt i en ring og bytte plass med hverandre. Jeg sa ikke noe til noen om at synet ble dårligere. Jeg husker at jeg på et vis skammet meg fordi jeg trodde jeg selv var skyld i at synet mitt ble dårligere. Det ble en overraskelse både for øyelegen og mine foreldre da visusen var gått fra 3/60 til mindre enn 1/60 (dvs. at det en normalt seende person kan se på 60 m. måtte jeg inn på 1 m. for å se, men jeg så det ikke like tydelig som en seende). Jeg husker jeg var til en optiker og fikk prøve kikkertbriller. Jeg ble så glad, for jeg følte jeg kunne se godt igjen med en brille som hadde påmontert en kikkert.

Jeg husker den vårdagen synspedagogen satt sammen med meg, var noe nølende og usikker, og fikk sagt på en så varsom måte som mulig at om jeg skulle klare å følge med i pensum på videregående, måtte jeg begynne å bruke punktskrift. Hun ble overrasket (og trolig litt lettet) da jeg kunne fortelle at jeg på egenhånd hadde lært meg punktskrift og jeg viste henne notatbøkene mine med punktskrift på som jeg hadde stukket i permen. Jeg fikk lærebøkene i englsk i punktskrift. Jeg fikk en Perkins punktskriftmaskin som veiede 4,8 kg. Ett år senere fikk jeg leselist til PC-en og en punkstskriftsskriver både på skolen og hjemme. Jeg husker at leselisten på 80 tegn veide nærmere 8-10 kg og i dag har jeg en 64 tegns leselist som veier 1,2 kg. Jeg har en liten 24 tegns leselist jeg kobler opp mot iPhonen som veier ca. 300 g. Jeg fikk også en lese-TV med automatisk zoom, men denne ble stående ubrukt. Det var for anstrengende å bruke den.

Over til punktskriften igjen: I dag bruker jeg punktskrift mange timer hver dag. Den er blitt helt uunnværlig for meg. Jeg bruker punktskriften mest når jeg sitter med PC-en, men kjøkkenet er også et område der punktskriften er flittig brukt på bl.a. krydder, bokser, matvarer som ikke skiftes ofte ut og kakepynt. Jeg har matoppskrifter samlet i en egen perm. Bøker i visuell skrift som jeg har stående i bokhyllen er også merket i punktskrift. I permene mine er skillearkene i plast også merket. Punktskriften gir meg et skriftspråk og den gjør meg mer selvstendig i dagliglivet.

I dag gir jeg undervisning i punktskrift på Norges Blindeforbunds rehabiliteringskurs.

På kino med synstolkning

Skrevet av Lise søn 11/03/2018 - 22:39

I dag gikk samboeren min og jeg på kino og så "Den 12. mann". Bergen Kino forteller om filmen: "Troms 1943. Tolv sabotører på en fiskeskøyte overraskes av tyske soldater. Elleve mann blir torturert og drept, bare den tolvte klarer å slippe unna. Skutt i foten, gjennomvåt og med hundre meters forsprang flykter Jan Baalsrud ut i den nådeløse, nordnorske vinteren med Gestapo i hælene - helt uvitende om at hans ukuelige vilje til å overleve snart vil gjøre ham til et symbol for den norske motstandsbevegelsen. Et symbol menneskene han møter er villige til å dø for. Jan Baalsruds to måneder lange flukt regnes fortsatt som en av de mest utrolige overlevelseshistoriene fra andre verdenskrig."

Jeg valgte å hoppe ut av rullestolen og sitte i de vanlige kinosetene. Vi var i en komfortsal hvor det både var god plass og gode seter. Jeg fikk satt fra meg stolen i sammenslått tilstand like i nærheten. De hadde en egen rullestolplass, men da følte jeg at jeg hadde blitt sittende litt på utstilling og samboeren min måtte ha sittet et lite stykke unna. Det er jo mørkt i kinosalen, men det hindret meg ikke i å sitte og strikke på sitteunderlaget jeg strikker på for tiden.

Dette var også den første filmen jeg så med synstolkning. På forhånd hadde jeg lastet ned lydsporene til filmen i appen movieReading og jeg fikk fortalt på øret hva som skjedde under hele filmen av en kvinnelig stemme og teksten i dialoger som foregikk på tysk ble opplest av en mannlig stemme som jeg gjenkjente som en innleser av flere lydbøker. Når jeg klikket på "Se filmen nå" i appen, fant appen ut ved hjelp av mikrofonen på telefonen hvor jeg var i filmen og klarte å synkronisere synstolkningen korrekt i løpet av 5-6 sekunder. Her kan du lese mer om appen MovieReading På MediaLT sine nettsider. De skriver bl.a.: "Velg OK for å starte synstolkingen. Vent imidlertid med å trykke OK til filmen starter. Hvis ikke, kan du få problemer med synkroniseringen. App-en lytter nemlig til filmlyden i kinosalen, og bruker denne filmlyden for å foreta synkroniseringen. Du vil høre synstolkingen i øretelefonene og filmlyden i kinosalen. Juster lydstyrken på smarttelefonen eller øretelefonene, for å tilpasse lyden av synstolkingen til lyden i kinosalen. Vær oppmerksom på at det vil ta noe tid før synstolkingen synkroniserer med filmlyden. Sannsynligvis ca. et halvt minutt. Vær oppmerksom på at det vil ta noe tid før synstolkingen og filmlyden er synkronisert igjen. Hvor lang tid, vil avhenge av type filmlyd. Er det musikk eller contentum lyd, vil det ta lengre tid, men er det dialog, vil det gå ganske fort."

Synstolkning ga meg en helt ny og positiv opplevelse med å gå på kino. Nå skal det sies at jeg hverken er en ivrig kinoganger eller se på filmer hjemme i min egen stue, men dette ga mersmak. Jeg opplevde ikke at synstolkningen krasjet med andre ting som var viktig å få med seg i filmen. Denne filmen hadde nok vært ganske vanskelig å forstå om den ikke var blitt synstolket. Jeg er nok ikke klar over hvor mye jeg som blind går glipp av når det kommer til filmer der mye skjer visuelt. Blindeforbundet skriver om synstolkning: " Synstolking er bildebeskrivelser av det som skjer på en scene, et lerret eller TV. Beskrivelsene skal være nøytrale og tilpasset slik at stemmen ikke kommer over dialogen i stykket eller filmen. Synstolken skal tolke den visuelle informasjonen som vi får gjennom synssansen, noe som er viktig i forhold til forståelsen av situasjonen. Synstolkingen skal beskrive og informere om hvem som er til stede, hva som skjer, kroppsspråk, nonverbal kommunikasjon og hvordan ting ser ut og er plassert i forhold til hverandre. En synstolket film betyr derfor at man i tillegg til filmen får beskrevet muntlig hva som skjer av en synstolk. Dette gjør det lettere for synshemmede å følge med på handlingen."

Vi ville spise på Peppes Pizza når filmen var ferdig, men Peppes-restauranten i sentrum var stengt pga. oppussing. Det ble til at vi dro hjem og bestilte maten hjem. Jeg hadde fått en SMS som tilbød 20% rabatt på neste pizza. Jeg bestilte en Thai Chicken og Garlic bread til meg og samboeren min ville ha en Peppes berger. Det ble til at jeg kun spiste hvitløksbrødet og jeg frøs ned pizzaen i porsjonsstykker. Jeg blir jo mett av ett pizzastykke og da er det kjekt å ha det i fryseren og ta opp et stykke når jeg vil gjøre det enkelt.