Besøk av min søster og familien

I går fikk jeg besøk av min søster, hennes mann og to gutter. De skulle ligge over hos meg til i dag i forbindelse med at min søster bl.a. skulle handle inn en barnevogn og en tripptrappstol til det kommende familiemedlemmet. I går var det på datoen fire uker til termin. Som min søster sa, er det best å få det gjort nå først som sist, for det blir bare tyngre og tyngre å skulle gå rundt i butikker.

Som vanlig fikk jeg en god klem av hver av guttene når de kom innenfor dørene. Den ene er et hode høyere enn den andre. Den yngste ble 9 år nå i begynnelsen av juni og eldstemann blir 11 år nå i juli. De er sommerbarn begge to og sannelig blir ikke den kommende jenta et sommerbarn også trolig midt i fellesferien. Det er penger som er stas å få til bursdagsgave nå for tiden og yngstemann hadde fått en del penger til 9-årsdagen sin. Han hadde derfor kjøpt seg nå en iPad Air som han gledet seg stort til å ta i bruk. Eldstemann hadde kjøpt seg et bilspill til Playstationen som han så frem til å spille med kammerater så vidt jeg forstod.

Guttene var litt utenfor og lekte og da de kom inn bydde jeg på litt dessert. Jeg hadde laget det jeg vet er deres yndlingsdessert, nemlig Freias sjokolademousse med melkesjokoladebiter. «Tante, har du laget denne helt fra bunnen av?» spurte de begge og var imponert. Både jeg og min søster måtte smile. Ja, helt fra bunnen av fra pulveret i posen. I tillegg hadde jeg laget en liten skål med Freias sukkerfrie bringebærgelé og serverte begge deler med vaniljesaus samt blåbær bringebær og noen oppskårne jordbær inntil. Jeg ble imponert over den sukkerfrie bringebærgeleen. Den var svært god og så og si identisk i smak med den som inneholder sukker etter min gane. Vi satt og skravlet litt og slappet av. Guttene ble dessuten etter hvert litt trøtte. Jeg og min søster ble sittende oppe helt til kl. 23.45 og småskravle om stort og smått før vi sa god natt.

Jeg sov utrolig godt om natten, men var våken og uthvilt etter 7 timer. Besøket stod opp et par timer senere og vi stelte frokost. Det var luksusfrokost som stod på bordet: Loff med Nugatti crisp til de minste og jeg laget varm sjokolade. Varm sjokolade laget på ekte melk og sjokoladeplater er noe guttene alltid får hos tante til frokost eller servert om vinteren. Selv hadde jeg leverpostei med piffikrydder på brødskiven – og det er faktisk veldig godt! 🙂 Mens jeg og min søster ryddet opp igjen etter frokosten, spurte jeg hennes samboer om han kunne sette sammen en bordvifte jeg hadde kjøpt for en liten stund siden på Elkjøp. Det var ordnet på noen minutter, men jeg hadde ikke klart det selv ettersom det var en liten skrue som skulle skrus på plass. Jeg er absolutt ingen praktiker av meg når det kommer til slike ting…

Yngstemann var veldig opptatt av rullestolen min og særlig det at den hadde elektrisk hjelpemotor. Han ville gjerne ut å prøve den, men jeg sa at vi ikke rakk det denne gangen, men neste gang kunne han få prøve å kjøre den ute mens jeg satt oppi rullestolen. Han kjørte rullestolen manuelt med hjelpemotoren avslått inne i leiligheten mens vi ryddet opp etter frokosten. «Mamma, det hadde vært litt kult om jeg hadde sittet i sånn rullestol» sa han lurt med et smil mens han trillet seg rundt på gulvet. Jeg måtte smile litt for meg selv. Jeg kunne minnes meg selv på den samme alderen da jeg om vinteren støttet meg rundt til skistaver og lekte at jeg gikk på krykker og sammen med en nabogutt satt jeg også i rullestol. Det var noe nytt, spennende og fremmed.

Jeg sa til min søster at hun kunne få noen gelélys av meg som jeg hadde laget til bruk nå i sommer. De var laget med noe blålig sand og hadde noen små skjell i seg. Hun takket for det. Litt etter at de dro, oppdaget jeg at hjelpemotoren på rullestolen var slått på og yngstemann hadde forsøkt å sette den på lading ved å sette ladekontakten inn i stikkontakten, men han hadde ikke koblet den til batteriet. Jeg dro ut igjen stikkontakten og det eneste han oppnådde ved å slå på hjelpemotoren var at rullestolen ikke ble mulig å trille manuelt.

Min søster skal på ultralyd om en uke. Planen er at hun skal komme og overnatte hos meg dagen før siden hun blir så trøtt av å kjøre bil. Vi får krysse fingre for at alt står bra til under ultralydundersøkelsen. Da er det tre uker igjen til termin.

Nevrologtime i juni – oppsummering etter å ha gått på Topimax et halvt år

I dag hadde jeg time til nevrolog. Da jeg endelig kom meg dit, 20 minutter for sent, takket være drosjesjåføren som ikke visste hvor «metrologisk avdeling» lå på Haukeland Sykehus selv om jeg flere ganger ettertrykkelig gjentok at det lå ved gamle hovedbygget, kom jeg straks inn til nevrologen. Jeg liker egentlig dårlig å komme for sent og derfor hadde jeg bestilt drosjen i god tid og 40 minutter før jeg hadde timen. Vel, ingen vits i å gråte over spilt melk. Det ble en nyttig time.

Jeg oppsummerte 7 måneder på Topimax etter at jeg startet opp i oktober i fjor: Noen forbigående bivirkninger ved oppstart som søvnforstyrrelser og økt energi. Jeg husker at samboeren min i blant bemerket litt spøkefullt at det kunne virke som om jeg hadde tatt noe sentralstimulerende. Jeg kunne sovne rundt 1.00-tiden om kvelden og våkne kl. 4.00 hver morgen. Det var helt umulig å få sove mer og jeg følte meg ikke trøtt. Jeg sov ikke på dagtid. Selv den uken da jeg var på jobb og jobbet fra 9.00 om morgenen og egentlig ble utrolig sliten, sov jeg så lite, og hvordan jeg holdt det ut vet jeg ikke. Dette på tross av at jeg tok en lav dose Truxal som jeg bruker for å få sove. Jeg har hatt en vektnedgang på 13 kg siden februar, men man tror ikke at denne skyldes Topimax, men andre forhold som er mer sammensatte. Jeg er i dialog med behandler om dette forholdet. Det slo nevrologen seg til ro med og sa at så lenge jeg holdt meg innenfor normalverdiene innen BMI-en var det det viktigste. Det gjør jeg. Pr. i dag har jeg en BMI på 20,5. Nevrologen nevnte litt ut av det blå, som man sier, at mange kan oppleve prikking i fingre av Topimax. Han sa at dette var helt ufarlig, men bare ubehagelig. Det opplever jeg innimellom uten at jeg har tenkt over at det kan ha hatt sammenheng med Topimax, men når jeg har nå tenkt over det i noen timer, så har det kanskje oppstått først etter at jeg startet på Topimax. Mine tanker har vel helst gått i retning av at det har skyltes at jeg har vært for lite fysisk aktiv eller noe slikt. Jeg har i hvert fall ikke tenkt at det er noe å ta på vei for. Jeg har jo registrert det, men prikkingen har blitt borte etter et par timer og senere kommet tilbake etter en tid igjen osv.

Jeg sa at Topimax hadde hatt en svært god effekt på min epilepsi. Jeg var blitt helt kvitt mine GTK-anfall, bortsett fra et GTK-anfall for noen dager siden. Jeg nevnte at jeg derimot opplevde mer å ha fokale anfall der jeg ikke var i stand til å gjøre rede for meg med ord. Han mente at dette var en bivirkning av Topimax og ikke en endring av anfall. Jeg har tenkt litt og det er ikke snakk om noen direkte endring, for disse problemene med språket har jeg hatt siden før jeg begynte på Topimax, men det har bare blitt noe forverret. Jeg nevnte for nevrologen også at jeg to-tre ganger det siste halve året har glemt hvilke knapper som regulerer hvilke plater på komfyren og hvordan de justeres. Jeg spurte om det var mulighet for å søke om et nytt opphold på Røysumtunet for å lære mer om bl.a. fokale anfall, men nevrologen mente ikke det var behov for det ettersom det ikke var fokale anfall jeg hadde, men bivirkninger av Topimax. Jeg tenker bivirkninger eller fokale anfall, er opplevelsen uansett den samme for meg og jeg har behov for å lære mer om hvordan jeg skal håndtere den i hverdagen. Jeg får ta det ved neste korsvei.

I tillegg til å ha en god effekt på epilepsien, har Topimax hatt positiv effekt på mine mareritt. Tidligere var jeg plaget med flere mareritt i uken mens jeg nå kun har et par-tre mareritt i måneden. Det at marerittene er blitt såpass redusert, har også ført til at jeg vegrer meg mindre til å sove om nettene med det resultat at jeg sover nesten alle netter. I tillegg har Topimax fungert stemningsstabiliserende. Jeg har fått en lengre lunte og er mer tålmodig enn tidligere. Man kan lese en god del om disse virkningene i denne engelske artikkelen, «Topiramate as a Therapy for Chronic Posttraumatic Stress Disorder».

Nevrologen ønsket å ha medisineringen uendret og satte meg opp til kontrolltime igjen om et halvt år. Han mumlet noe om at jeg hadde vel tatt blodprøver, så litt på PC-en sin og jeg var litt spent på hva han fant ut så jeg sa ingenting. Han fant tydeligvis ut at jeg hadde tatt blodprøver, men det har jeg ikke tatt etter oppstart av Topimax… Jeg valgte å ikke bemerke det noe videre, men takket for timen og ønsket ham en fin dag videre.

Drosjesjåføren som dyttet meg inn i heisen og selv ble stående på utsiden

I dag hadde jeg time på nevrologisk poliklinikk. Dette innlegget skal handle om drosjeturen til nevrologisk avdeling. I mitt område er det Christiania Taxi som kjører og i mange av turene er jeg fornøyd, men i blant skyter det opp ugress. En ting var at drosjen kom for sent. Det er jo i perioder nokså vanlig når det kommer til Pasientreiser, men endelig, 20 minutter for sent kom drosjen. Sjåføren sa at han egentlig skulle hatt med en pasient til, men sjåføren lot være å hente den andre pasienten for: «Det rekker jeg ikke.» Jeg håpet i mitt stille at den andre pasienten fikk en ny drosje sendt til seg.

Jeg fikk en sjåfør som knapt nok kunne norsk. Dårlige norskkunnskaper har jeg vel etter hvert vendt meg litt til, men når norskkunnskapene skiller seg ut i særs dårlig retning, blir de lagt merke til. De blir også lagt merke til om de skiller seg ut i positiv retning og det er jo positivt. Denne drosjesjåføren var nesten ikke mulig å kommunisere med. Da jeg satte meg inn, sa jeg at jeg skulle til nevrologisk avdeling som ikke lå i hovedbygget, men gamle hovedbygningen. Drosjesjåføren kvitterte med at han forstod, men likevel gjentok jeg dette da vi nærmet oss fordi jeg hadde en dårlig magefølelse. Han forstod igjen. Likevel kjørte sjåføren og ville sette meg av ved den vanlig hovedinngangen da vi var fremme. Jeg sa for 3. gang denne dagen at jeg skulle ikke til hovedinngangen, men til nevrologisk avdeling. Sjåføren måtte spørre noen kollegaer om hjelp og spurte da om veien til «metrologisk avdeling». Jeg rettet litt oppgitt på ham, «nevrologisk avdeling», og håpet at kollegaene forstod hva han skulle frem til. Han fikk en veibeskrivelse og durte av sted.

Vi stoppet endelig utenfor nevrologisk avdeling. Han spurte om jeg trengte følge inn. Jeg sa at ja, jeg trengte ledsaging, noe det stod på oppdraget hans? Jeg hadde i hvert fall vært grunndig da jeg ba om drosjerekvisisjon med å gi beskjed om at jeg trengte følge inn til resepsjonen i 2. etasje på nevrologisk avdeling. Jeg er på nevrologisk avdeling så sjelden at jeg ikke klarer å bli riktig kjent der. Vi gikk inn i heisen og opp en etasje, men «vi» var vel en overdrivelse. Da dørene åpnet seg i 2. etasje oppdaget jeg at jeg var alene i heisen. Drosjesjåføren hadde rett og slett oppført seg så stygt mot meg som blind at han hadde dyttet meg inn i heisen, trykket på knappen og selv gått ut mens jeg gikk opp en etasje alene, og jeg måtte klare meg selv deretter. Jeg gikk litt forvirret ut av heisen og jeg visste omtrentlig hvilken retning jeg skulle i. En kvinne, trolig sykepleier, spurte hvor jeg skulle og om hun kunne hjelpe meg. Hun skulle bare sette på plass noe, så var hun straks tilbake.

Det at han dyttet meg inn i heisen og selv ble stående igjen, synes jeg rett og slett var ufint og respektløst gjort overfor meg som er blind. Jeg synes dessuten han utnyttet det at jeg ikke ser. Han hadde aldri klart å gjøre det samme hadde jeg hatt en viss synsrest.

Jeg tror dette bare er nok et resultat av Pasientreisers politikk. De presser prisene ned til det ytterste. Sjåførene for kun kroner i kassa mens bilen er i bevegelse. Han får ikke ekstra betalt for å følge meg inn til resepsjonen på nevrologisk avdeling. Det skal være inkludert i tjenesten ifølge Pasientreiser, men det fungerer åpenbart ikke godt nok. Pasientreiser vil gjerne legge skylden på drosjesjåførene i dette tilfellet, men den løsningen blir for enkel mener jeg. Det er Pasientreiser som er tjenesteyter her. Det er jeg som har et behov som går utover noe litt mer enn det å bare bli fraktet fra A til B. Jeg mener at Pasientreiser bør ha klare avtaler med drosjesjåførene om slike tilleggstjenester som ledsaging, og det har de sikkert, men de avtalene må ikke være så sparsommelige at det går utover tjenesten.

Sitater fra pressemelding fra Synshemmedes Aksjonsuke

I dag var jeg på Smartcafé i fylkeslaget i Hordaland. Denne uken er det Synshemmedes Aksjonsuke hvor fokus er synshemmede og tilgjengelighet til apper. Blindeforbundet skriver bl.a. på sin nettside: «Mange er ikke klar over at blinde og svaksynte bruker smarttelefoner, nettbrett og PC. Derfor bestemte vi oss for å kartlegge hvor vanlig bruken er, og hva slags apper synshemmede bruker mest. En undersøkelse gjennomført av Opinion viser at 83 prosent av de spurte bruker e-post på mobilen ukentlig. 82 prosent bruker mobilen til å surfe på nett, mens 76 prosent bruker den til å sjekke sosiale medier. Så å si alle under 60 år bruker Vipps.»

Jeg var med og skrev pressemeldingen som gikk ut til en del aviser i Hordaland i dag og der står jeg sitert bl.a.: «Jeg bruker NRK-appene for TV og radio/podkaster på iPhone i tillegg til TV2 Sumo. E-post, Facebook og messenger er også noe jeg sjekker hyppig i løpet av en dag. Dessuten, har jeg med meg lydbokspilleren på mobiltelefonen. Lise sitter i styret i Norges Blindeforbund Hordaland og er en racer på ikt. Hun er frustrert over at tilgjengelighet til viktige apper og nettsider fremdeles ikke er en selvfølge, selv om det kommer seg betraktelig.»

«Vipps er en enkel måte å overføre penger på og det er svært praktisk å slippe og håndtere kontanter, for meg som ikke ser. Dessuten er det praktisk å bestille drosje fra 07000 Bergen Taxi-appen. Å betale billett i Skyss-appen har også blitt svært enkelt. Kort sagt, jeg bruker stort sett de samme appene som det du som seende gjør, men unntaket må været bilder og videoer, selv om jeg kjenner blinde som også bruker de appene aktivt.»

«De fleste appene er tilgjengelige nå, men skal jeg peke på noen av de jeg har nevnt som har potensiale for forbedringer på området når det kommer til tilgjengelighet for oss som bruker tale på iPhone, blir jeg nok dessverre nødt til å trekke frem TV2 Sumo og Bergen Taxi.»

«Digitaliseringen i samfunnet gir også nye unike muligheter for selvstendig liv for synshemmede. Det finnes også spesielt utviklede apper for synshemmede som hjelper meg som blind i hverdagen med å lese teksten på et ark, se forskjell på matvarer som har lik emballasje, som for eksempel om det er rømme eller crème fraîche jeg har i hånden.
På samme måte er det hvis man som synshemmet har behov for bistand eller seende hjelp til noe. Facetime og Skype (direkte videooverføring med seende) gir enorme muligheter til bistand som jeg bare kunne drømme om for ti år siden. For eksempel for å se om jeg har flekker på klærne, før jeg skal ut blant folk, lese på digitale displayer, se om jeg har fått glasur utover hele kaken eller hvis jeg leter etter noe jeg ikke finner i boden min, sier Lise på 36 år, som har vært blind hele livet og bor i Bergen.»

Jeg har jo tidligere skrevet om tilgjengelighetsappen for synshemmede Seeing AI som inneholder alt fra en enkel fargeindikator til mer avanserte funksjoner som strekkodeleser og tekstgjenkjenningsfunksjoner. Den appen har rett og slett revolusjonert livet mitt og det kan du lese om i det blogginnlegget jeg lenket til. Det gir muligheter jeg bare kunne drømme om for 8-10 år siden.

Jeg utvidet senest min lille horisont i går med Facetime da jeg fikk hjelp til å se på et digitalt display på et apparat. Det fungerte og jeg fikk gjort de innstillingene jeg var ute etter. Det er jo rett og slett fantastisk! Ja, man trenger ikke Facetime. som forutsetter at motparten har en iPhone, men det holder at motparten har Skype eller Messenger. Det finnes mange muligheter for direkte bildeoverføring her. Og man kan velge å bruke kameraet bak på mobilen for å få best kvalitet på videooverføringen.

På en Smartcafé samles vi kanskje mellom 10 og 15 blinde og svaksynte medlemmer av fylkeslaget som er interessert i smartteknologi, kanskje spesielt iPhone og iPad siden det er flest som bruker dette av synshemmede, og det tas opp ulike temaer og det deles erfaringer. I dag var temaet Appbibliotek som jeg skal skrive om i et senere innlegg.

Frastjålet lommebok

På fredag (7. juni) da jeg kom til Gardermoen etter endt rehabiliteringskurs for yrkesaktive i tiden 3.-7. juni, møtte jeg ei god venninne jeg fikk da jeg var på Røysumtunet. Vi satte oss noen timer på en kafé på Gardermoen før jeg tok flyet mitt tilbake til Bergen. Vi kjøpte oss hvert vårt skolebrød og jeg kjøpte meg en Cola Zero mens min venninne kjøpte seg en kaffe. Min venninne betalte for meg og jeg la hånden på lommeboken i vesken når vi stod ved kassen, derfor vet jeg at den var i vesken på det tidspunktet, og når vi kom med bordet vippset jeg over noen kroner til henne selv om hun insisterte på å spandere. Praten gikk lett og ledig, slik den alltid gjør når vi to møtes, og man skulle ikke tro at aldersforskjellen skulle skille 30 år på oss. Min venninne er født i samme år som min mor. Igjen er det et bevis på at alder ikke er noe hinder for godt og ærlig vennskap.

Etter et par timer skilte vi lag og min venninne gikk for å ta toget mens jeg ble sittende å vente på ledsagertjenesten. Det var enda en time til de skulle komme og hente meg. Jeg fant frem PC-en og satte meg til å skrive på noen dokumenter. Det tok ikke lang tid før jeg kjente noen «børste» meg forsiktig på den venstre hånden. Litt overrasket så jeg opp og en eldre mann som sa at han hadde sittet og sett på meg en stund og at det hadde gått litt tid før han forstod jeg var blind. Han spurte etter litt om han kunne få sette seg. Han viste meg mobilen sin og en bok av Tom Egeland i tillegg til spaserstokken sin, uvisst av hvilken grunn. Jeg var høflig, men litt avvisende og uinteressert. Under samtalen ville han at jeg skulle holde ham i hånden, noe jeg selvsagt avviste bestemt. Jeg forstod etter hvert at han hadde drukket fordi det luktet svakt av ham og fordi han ved ett tilfelle rapet midt i en setning. Ved et tilfelle mot slutten av samtalen sa han også «…og jeg drikker for mye som du sikkert har forstått». Han fortalte han hadde arbeidet med menneskerettigheter i hele sitt 71 årige liv i tillegg til å være en kjent forfatter. Han ville jeg skulle søke navnet hans opp på nettet. Jeg ønsket ikke å gjøre det, men noterte ned navnet hans på noteringsverktøyet mitt og sa jeg kunne søke ham opp når jeg kom hjem for å få slutt på maset hans. Han skulle etter hvert rekke flyet sitt og da kavet han en del og jeg vet ikke om det var for å få på seg jakken eller samle eiendelene sine – eller benytte anledningen til å ta hånden ned i min veske som stod åpen ved føttene mine. Vanligvis har jeg lommeboken festet i en liten metallenke som er festet til vesken, men typisk nok ikke denne ettermiddagen. Jeg ble bedt om å holde spaserstokken hans. I det han gikk spurte han om jeg kunne være så snill å ta kontakt med ham senere, men jeg svarte at trolig gjorde jeg ikke det. Han kom tilbake to-tre minutter senere og sa at «nå har noen stjålet mobilen min», men han gikk igjen med en gang. Han hadde det nok travelt for å rekke flyet.

Jeg oppdaget at lommeboken var borte da jeg skulle betale for en flaske vann på flyet. Jeg ringte straks min tidligere samboer og fikk hjelp av ham til å få sperret kortene og det var ikke registrert noen aktivitet på hverken Visa- eller Mastercardet. Jeg tenkte at enten var det denne eldre mannen som utga seg for å være denne kjente forfatteren som var tyven eller vi begge var blitt utsatt for tyveri. Jeg fordi jeg var blind og han fordi han var uoppmerksom og litt beruset.

Jeg hadde kun 40 kr. i kontanter i lommeboken og jeg led derfor ikke noe økonomisk tap med å bli frastjålet lommeboken, men det er selvsagt mye styr å skaffe nye kort, lytt honnørkort, ledsagerbevis, TT-kort osv. I dag var jeg på politistasjonen og anmeldte forholdet, mest for å ha det anmeldt i tilfelle det skulle bli et problem med identitetstyveri i fremtiden. Etter at jeg hadde vært hos politiet, var jeg også innom en veskebutikk på Lagunen og kjøpte meg en ny lommebok. Der brukte jeg noen av gavekortene jeg hadde igjen fra det jeg fikk til jul i fjor – de lå heldigvis ikke i lommeboken… 😉

Det å ha lov til å kose seg som vektoperert uten dårlig samvittighet

Vi har valgt å ta vektoperasjon som et grep for vår egen helses skyld. Vektoperasjonen er et godt verktøy som hjelper oss godt på vei for å nå målet om vektreduksjon, men å gjøre de riktige valgene om livsstilsendring er det vi selv som må stå for. Det er valg om fysisk aktivitet, styrketrening, antall måltider, valg av type mat og det å velge bort usunne alternativer. Det er valg vi står overfor hver eneste dag og den kampen er ikke lett.

Noen har kanskje hatt leie uvaner før operasjonen som f.eks. å drikke mye brus (og kanskje til og med sukkerholdig), småspise sjokolade, chips og snacks ikke bare om lørdagene, men ellers i uken også. Vi blir ikke operert i hodet. Mange vektopererte sier at de aldri bør smake hverken på brus, sjokolade eller chips etter operasjonen rett og slett for ikke å la seg selv bli fristet. Andre tenker at det ikke er så farlig om de spiser litt godteri om lørdagen, for det er så lite de får i seg likevel at de begrensede mengdene ikke utgjør noen stor fare for vekten. Andre igjen velger å gå for sukkerfrie alternativer i godterihyllene enten det er av hjemmelaget godteri eller fra butikkhyllene.

Jeg skulle virkelig ønske jeg var flinkere til det selv, og kanskje det skal bli mitt «sommerforsett 2019», å ta mer riktige valg når jeg får lyst på noe godt om kvelden. Jeg har gjennomgått noen gamle innlegg i Facebook-grupper og hentet frem tips og ideer fra medlemmer og laget denne listen over hva man kan lage av sunt kveldskos til seg selv. Tipsene er hentet fra gruppen «Mat for slankeopererte»:

  • hjemmelaget sukkerfritt gelégodteri
  • nice cream med ev. sjokoladesaus
  • cottage cheese med litt Fun Lightsaft i
  • smoothies
  • proteinpudding (gjerne hjemmelaget)
  • byggrynslunsj fra Fjordland
  • chiapudding
  • proteinbar kuttet opp i småbiter (gjerne hjemmelaget)
  • bær med vaniljekesam
  • frukt med smeltet mørk sjokolade
  • oppdelt frukt (gjerne med vaniljekesam)
  • fruktsalat
  • grønnsaker og dipp
  • snack gulrot og chunky salsa
  • tørket banan, gulrot, squash osv.
  • noen biter mørk sjokolade
  • nøtter
  • hjemmelaget chips av grønnkål
  • hjemmelaget chips av eple
  • hjemmelaget chips av ost
  • Ritz-kjeks med ost
  • grove vafler
  • Option belgisk kakao (som inneholder minre sukker) med litt krem for å dekke søtsug

To blogger hvor jeg har funnet mye godt som ikke påvirker vekten, men hvor man kan kose seg en god del, er bloggene Linda Stuhaugs blogg – «Det skal være en opptur med sunn mat» og Benedikte Knudsens matblogg med fokus på bl.a. lavkarbo og diabetikervennlig kosthold.

Jeg er opptatt av at selv om man er vektoperert, skal man kunne kose seg med et kakestykke, en hvetebolle, en dessert e.l. med god samvittighet uten å få hverken stygge blikk eller kommentarer fra de som vet at man er vektoperert. «Du som er vektoperert burde egentlig ikke…» – og hvordan kan du som ikke-vektoperert påberope deg en mer rett til å kose deg med søtsaker enn meg? Jeg har faktisk gjort grep for å endre på min egen helsesituasjon. Jeg har tatt konsekvensene av at jeg var overvektig. Jeg valgte å gjøre noe med det og det et drastisk tiltak som endret hele livet mitt livet ut. Jeg kan ikke lenger spise så store porsjoner som før. Jeg blir ofte dårlig av sukkerholdig, feit og i blant melkeholdig mat og dette får meg til å tenke meg om en og to ganger før jeg putter i meg det jeg gjør, men når jeg gjør det forventer jeg at jeg passer mine saker og andre får passe sine saker. Og man har dette med å feie for egen dør…

Nå finnes det Freia sukkerfri gelé i både smakene sitron og bringebær. Jeg har smakt sitron og jeg smakte faktisk ikke forskjell på smaken på den sukkerfrie og den med sukker.Hvis du nå fikk utrolig lyst på en dessert, kan jeg anbefale deg en sukkerfri sjokolademousse av mørk sjokolade – den tror jeg at jeg skal forsøke å lage. Og da kan du nyte den med den beste samvittighet uten tanke på bemerkninger fra ikke-opererte.

Sukkerfri sjokolademousse

(Oppskriften er hentet fra Benedikte Knutsens blogg som jeg nevnte på tidligere i innlegget.)

Gir 4 porsjoner:

  • 100 g 70% sjokolade ( eller høyere )
  • 3 ss kokosolje
  • 4 ss fløte
  • 3 egg
  • 1/2 dl tagatesse
  • 1/2 ts salt

Smelt sjokoladen på svak varme i en kjele sammen med kokosoljen og fløten. Skill eggene og visp eggedosis av eggeplommer og tagatese i en bolle. Bland inn den smeltede sjokoladen inn i eggedosisen. Visp eggehvitene stive sammen med saltet i en annen bolle. Bland eggehvitene forsiktig inn i sjokoladeblandingen.

Nyt desserten i hyggelig selskap eller alene fremfor TV-en!

Tanker etter middagsbesøket av min vektopererte venninne

I dag hadde jeg en hyggelig middagsgjest på besøk, nemlig min venninne som for to måneder siden fikk gjennomført gastric sleeve-operasjon. Jeg serverte en kyllingform med paprika og ananas med en saus laget av en halv ananas og crème fraîche toppet med ost, noe som falt godt i smak hos begge to. Vi hadde hyggelig og fortrolig venninneprat. Hun er en venninne jeg kan snakke med om det aller meste og som aksepterer meg for den jeg er – og det håper jeg hun føler er gjensidig. Hun hadde med en gave til meg som hun hadde laget selv. En pose til å varme i mikrobølgeovnen fylt med ris. Jeg ble utrolig glad for den og den blir nok brukt her i heimen, for jeg fryser lett!

Jeg kan kjenne igjen usikkerheten hun beskriver og som jeg tror ale vektopererte føler på i begynnelsen: Spiser jeg for mye? Spiser jeg feil mat? Hva om jeg ikke går ned nok? Hva om jeg ikke går ned fort nok? Og så kommer alle rundt en, familie, venner og bekjendte, som skal mene og synse hva som er riktige valg for en selv når man har tatt en vektoperasjon. Hvorfor skal ikke man som vektoperert få lov til å unne seg en iskaffe på en bensinstasjon når alternativet er mineralvann som man ikke er glad i? Det er i så fall ikke den iskaffen som gjør at man ikke går ned det ønskelige i vekt. Det må i så fall være gjentatte feil over tid som utvikler seg til å bli leie uvaner. Jeg tenker at det er lov til å kose seg – også når man er vektoperert om man ønsker det, uten at man skal få negative bemerkninger fra andre. Som det godt kjente ordtaket sier: «Det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår du legger på deg av, men det du spiser mellom nyttår og jul». Jeg synes min venninne har all grunn til å være mer enn fornøyd nok med seg selv med de resultatene hun kan se etter vektoperasjonen. Fra hun begynte på lavkaloridietten før operasjonen har hun gått ned ca. 15 kg, dvs. i snitt 5 kg i måneden. Noen vil synes dette er lite, men det er tross alt ingen konkurranse man har meldt seg på for å være best i klassen. Jeg mener det bare er positivt at det tar tid med vektnedgangen. Jo lengre tid kroppen bruker på vektnedgangen, jo bedre tid får huden på seg til å tilpasse seg og resultatet blir bedre. Hodet får også bedre tid på å følge med i vektnedgangen. Enda en grunn til hvorfor man bør velge sleeve og ikke GBP? Vektnedgangen skjer ofte raskere med en GBP-operasjon, men det kan se ut til etter hvert som flere og flere pasienter opereres med sleeve at det totale vekttapet til sist er det samme. Om sluttresultatet på lang sikt, dvs. 10 år rem i tid, er det samme er det for tidlig å si noe om enda.

Min venninne fortalte om en bekjent som tok en sleeve-operasjon for 5 år siden. Damen angret i dag fordi hun ikke lenger kunne «kose seg med mat». Slik oppfattet jeg min venninne da vi chattet sammen i går kveld. Dette tenkte jeg en hel del på i formiddag. Jeg tenkte at selv har det aldri slåttt meg at jeg ikke lenger kan kose meg med mat. Jeg tenker at selv om jeg nå er vektoperert og har vært det i snart 6 år, koser jeg meg. Det er ikke mengden mat som avgjør om jeg koser meg med en middag eller lunsj. Det er det å tilberede maten, det er stemningen, det sosiale, hyggen rundt et måltid. Ja, selvsagt også smakene, men jeg skal være så ærlig å si at de har kommet litt i bakhånd. Likevel, jeg gleder meg til et godt måltid og kjenne smaken bre seg i munnen. Mange vektopererte sier at de ikke lenger ser frem til et restaurantbesøk og noen går så langt at de til og med unngår det. Jeg blir trist på deres vegne når jeg hører om dette. Selv blir jeg gjerne med ut på restaurantbesøk, men jeg bestiller gjerne en forrett/smårett eller ber om barnemeny. Jeg foretrekker faktisk supper, for de klarer jeg gjerne å drøye ut i tid med å spise opp saktere enn andre retter slik at jeg også kan være litt sosial under store deler av måltidet mens de andre spiser sin mat og ofte kan jeg få plass til en kule is til dessert. Jeg nevner å tilberede maten og det har faktisk de siste 4-5 årene blitt mer og mer viktig for meg. Jeg liker meg utrolig godt på kjøkkenet og det er en av mine hovedinteresser som jeg trives utrolig godt med. Jeg gleder andre med å lage mat og bake og jeg får gjøre noe jeg liker godt selv – dobbelt glede!

Da min venninne kom på besøk i dag, snakket vi littt mer om denne bekjente og det viste seg at hun angret på sin sleeve-operasjon fordi hun, som hun uttalte det, ikke lenger kunne «frotse i mat». Jeg tenker at da har man misforstått hele konseptet med denne typen operasjon og kanskje var ikke damen helt klar over hva hun gikk til da hun sa ja til å la seg operere? Man tar den nettopp for at man skal miste den muligheten for å gi seg selv en sjanse til å lykkes med å gå ned i vekt. Vektoperasjonen er et verktøy som skal hjelpe deg med å gå ned i vekt og bli der nettopp ved å forhindre deg i å frotse i mat og overspise. Kanskje har nettopp årsaken til at damen var blitt overvektig bunnet i at hun hadde en trang til å frotse for f.eks. å døyve over tanker eller følelser. Jeg vet ikke, men jeg vet at mat kan ha flere funksjoner og det er ikke bare anorektisk tynne sjeletter som kan påberope seg å ha en spiseforstyrrelse. Også en del overvektige mennesker har en spiseforstyrrelse i en eller annen grad, men det er mindre snakket om og mer tabubelagt. Dessverre blir man ikke operert i hodet og jeg tror mange vektopererte hadde hatt godt av terapi. I grupper på Facebook kan jeg i hvert fall lese om uheldige mønstre og holdninger om enkelte. Det er også et eget begrep ute og går som kalles «tjukketrollet» der man ser seg selv som tykk når man egentlig ikke er det eller som en så dekkende sa det: «Før var jeg tykk. Nå føler jeg meg tykk.»

Rollen som rehabiliteringsassistenter

I Synspunkt nr. 1/2019, Norges Blindeforbunds medlemsblad, i artikkelen «Rollemodeller», står det om hvilken rolle vi rehabiliteringsassistenter har på Blindeforbundets rehabiliteringskurs. Jeg har tidligere skrevet om introduksjonskursene som er kursdeltakernes første møte med Blindeforbundets rehabiliteringskurs og hvor man får en innføring i hva rehabilitering vil innebære.

I artikkelen står det: «Hva skulle kurstilbudet ved Blindeforbundets syn- og mestringssentre vært uten rehabiliteringsassistentene? Disse rollemodellene som sliter med synet, og som gir av seg selv for å vise andre med synsproblemer at en fint kan leve et godt liv.» Og nettopp dét er hovedgrunnen til at jeg fortsetter å være rehabiliteringsassistent år etter år. Det er ikke pga. honoraret, for det er ikke stort å bli rik av, men det er gleden over å gi andre mennesker som er i sin livs største krise en mening til å fortsette å kjempe videre for seg selv. Se et menneske reise seg igjen etter å ha falt. Det er ikke uten baktanke at jeg alltid har med meg et strikketøy i håndvesken når jeg jobber på rehabiliteringskurs. Når andre, gjerne svaksynte damer, ser at jeg som helt blind sitter og strikker, tenker mange at «nor Lise som er helt blind klarer å strikke, kan sannelig jeg også få det til». Akkurat dette er det flere som har kommet bort til meg og sagt at de har tenkt etter at det har gått noen år. De ser at jeg som er helt blind klarer å ta meg frem på kurssenteret. Og atpåtil har jeg godt humør og smiler! Jeg har innarbeidet meg teknikker for å orientere meg i rommet, men de ser også at noen ganger bommer jeg så det synger etter. Og hva gjør jeg når jeg bommer? Jo, jeg smiler og ler av mine blindetabber. Jeg tar ikke meg selv og min egen synshemning særlig alvorlig. Jeg kan tøyse og le over mine egne feil og tabber. Og akkurat dit tror jeg det er viktig å komme om man klarer, men det er en prosess å komme dit. Man må igjennom en sorg og man må akseptere sin egen synshemning. Dessuten må synshemningen bli akseptert av alle rundt.

«Selv fikk han slag i 2009. Han mistet troen på seg selv. Prosessen mot å bli og være rehabiliteringsassistent har gitt han tilbake troen på seg selv.» Dette er det mange synshemmede som kan bli ganske irriterte på meg over at jeg sier, men jeg sier det likevel: Jeg er takknemlig over den motgangen jeg har møtt. Da svarer noen at man ikke har møtt tilstrekkelig motgang nok i livet, men det er det kun jeg som vet. Hadde de kjent meg, tror jeg ikke de hadde sagt akkurat det. Jeg er takknemlig, for jeg vet hva kursdeltakerne snakker om når de forteller om selvmorstanker, om å bli motarbeidet i hjelpeapparatet, om mobbing, om ensomhet og lite venner osv. og dette har gjort meg til å bli en god lytter og forhåpentligvis en god samtalepartner. Jeg deler ofte ikke så mye om meg selv, men jeg viser mye forståelse og deler en del tanker jeg har rundt emnet. Det er ikke min oppgave på jobb som rehabiiteringsassistent å først og fremst dele av min historie for å lette på mitt eget hjerte, men jeg er der for at andre skal komme videre i sin prosess. Samtidig er det viktig å vise at jeg ikke er noen psykolog, men likeperson. Jeg kan være en samtalepartner og kan lytte til det kursdeltakeren har å si om han eller hun ønsker å dele av sin historie, og jeg kan komme med mine tanker og råd i en bestemt situasjon til hvem man ev. kan kontakte videre i hjelpeapparatet.

Min oppgave som rehabiliteringsassistent er i tillegg å gi undervisning i utvalgte fag. De fagene jeg underviser i er IKT, punktskrift og aktiviteter i dagliglivet (ADL) med tekniske hjelpemidler og kjøkken. Dette er alle tre fag jeg er svært interessert i og brenner for. Punktskrift har ligget mitt hjerte nært siden jeg lærte meg det i 1998. Det samme med PC rundt 1997-1998 og kjøkken og hjelpemidler begynte jeg nok å interessere meg for rundt 2005-2008 en gang og siden har det bare økt på.

«Vi lærer utrolig mye av dem som kommer på kurs også. Når jeg drar hjem så har jeg med meg to bæreposer som er fulle av «plussting». Og dette lærer jeg så mye av, forteller Sven Runar med et stort smil.» Og det er veldig sant. Jeg ser alltid frem mot å jobbe på kurs. Det gir alltid påfyll. Det er slitsomt, men det gir også motivasjon og lyst til å gyve løs på et nytt kurs.

Besøk av søster og hennes eldste gutt

I helgen, lørdag 11. og søndag 12. mai, har jeg vært så heldig og hatt besøk av min søster og hennes eldste sønn. Han blir nå 11 år nå i juli. De kom på lørdag rundt 19.00-tiden. Jeg hadde gjort det meste klar til middag når de kom inn dørene. Det var bare å sette på ris og la gryten koke til Toros kylling tandorigryte. Eldstegutten er så glad i den gryten. Inntil den serverte jeg en melonsalat. Jeg hadde også laget til sjokolademousse, den også Toros, men også blant eldsteguttens favoritter. Da vi fant ut at jeg ikke hadde vaniljesaus, gikk vi en liten tur på butikken hvor jeg fikk pantet en bærepose tomflasker og kjøpte inn en pakke med tre små putter vaniljesaus. Jeg serverte sjokolademousse sammen med jordbær, bringebær og blåbær. Min søster og jeg satt ig stuen og småskravlet litt mens eldstegutten satt og koste seg i sengen med iPaden og noe snacks. Min søster var sliten og kjente at hun hadde gått mye denne dagen. Hun venter ei lita jente med termin 20. juli og begynner å merke at det nærmer seg. Vi la oss ca. 20.30.

Til frokost varmet jeg noen hjemmelagde rundstykker og jeg laget kakao på melk og ekte sjokolade. Den kakaoen ble så populær sist jeg serverte den for halvannet år siden. Vi ble alle veldig fort mette. Vi gikk ut en tur i det fine været og gikk bort til en barnehage hvor 11-åringen lekte seg litt i lekeapparatene. Jeg gikk det jeg klarte ved siden av rullestolen, men satte meg i stolen da jeg begynte å få smerter for å ikke trigge frem smertene enda mer. Eldstegutten fikk prøve å kjøre rullestolen med hjelpemotor på. Vi gikk ned til kirkegården hvor det står noen japanske kirsebærtrær som nå er utrolig flotte der de står i full blomst med rosa blomster. Når vi kom hjem, begynte jeg på middagen. Det var fiskegrateng som stod på menyen. Etter middag laget jeg også noen sjokoladekjeks med sjokoladebiter som jeg tenkte at de kunne ta med seg hjem slik at minstegutten på 9 år også fikk med seg noe fra Bergensbesøket denne gangen. Vi tok etter hvert kvelden. Jeg måtte dra tidlig inn til sentrum på mandag fordi jeg skulle på et møte og min søster og eldstegutt dro hjemmefra et par timer senere.

Dette var et svært hyggelig besøk. Jeg håper at de alle sammen kan komme neste gang! 🙂

Positive forandringer i livet etter en vektoperasjon

Når man hører om vektoperasjoner får man ofte høre om negative konsekvenser og risikoer, men man glemmer kanskje å tenke over hvilken risiko det faktisk er å fortsette å leve et liv som kraftig overvektig, dvs. en BMI på rundt 40 eller mer. Det har alvorlige følger på lengre sikt og i verste fall er det dødelig. Da må man veie operasjon opp mot de fordeler og ulemper det følger med seg. Når man velger å spørre i f.eks. sosiale medier på diskusjonsforum eller grupper på Facebook om andres erfaringer med vektoperasjoner, bør man ha i minnet at de som fremdeles er i gruppene kan kanskje være de som fremdeles har utfordringer etter sin vektoperasjon mens de som ikke strever med senvirkninger og har fått problemer etter en operasjon, velger å fokusere på andre områder i livet. Vi mennesker er ofte slik at det som går bra i livet tar vi gjerne som en selvfølge og tenker ikke mer over det.

Jeg synes faktisk at de 3.000 som velger å vektoperere seg ved offentlige sykehus i Norge hvert år er modige mennesker, og ikke bare modige, de er også ansvarsbevisste. De tar et voksent ansvar for sitt eget liv og sin egen helse og dermed sin egen fremtid for seg selv og sin egen familie som de er en del av. Man vet at man risikerer faktisk liv og helse ved en slik operasjon, for det informeres man åpent og ærlig om og det finnes hundrevis av artikler på nettet om både de det har gått bra for og de det ikke har gått bra for, men man er villig til å ta den risikoen for ens egen fremtids skyld. Og fremtiden er tross alt det viktigste vi har her i livet. Det er den vi har mulighet til å forme. Livet handler ikke bare om oss selv. Vi er en del av en familie, et sosialt fellesskap, vi har noen rundt oss som vi er glade i og andre er glade i oss og vi er viktig for andre mennesker selv om vi kanskje ikke vet det selv. Da må vi ta best mulig vare på livet vårt, først og fremst for vår egen del, men også for alle vi har rundt oss.

For meg har jo vektoperasjon hatt noen negative konsekvenser i form av min utvikling av min beinskjørhet, men likevel angrer jeg ikke fordi alt det positive veier opp for denne ene negative konsekvensen. Det er jo også noen andre mindre alvorlige konsekvenser som følger med en vektoperasjon, men de lærer man seg å leve med akkurat som man lærer seg å leve med epilepsi, diabetes, synshemning eller andre sykdommer. Det blir bare til at man tar hensyn til det. Den markante vektnedgangen jeg opplevde, fra BMI på 38,5 til i dag 21,5, har betydd så mye både for selvfølelse, selvtillit, det å tørre å hevde seg som menneske og kvinne, være i fysisk aktivitet, mestre hverdagens aktiviteter, oppleve sosial inkludering med andre og rett og slett føle seg vel i sitt eget liv og tives med seg selv.

Jeg er med i en Facebook-gruppe for vektopererte hvor det ble stilt følgende spørsmål: «Hva er den største forandringen i livet etter operasjonen? Noen som vil dele noe? Da tenker jeg ikke på vektnedgangen, men andre ting.» Det kom utrolig mange positive og flotte svar som jeg har valgt å dele her på bloggen, for det er faktisk viktig å dele det positive med en vektoperasjon også. Dessverre er vi mennesker flinke til å trekke med oss og trekke frem det negative. Dette her blir derfor en liste med alt det 24 kvinner valgte å dele av positive forandringer i livene sine etter å ha gjennomgått en vektoperasjon og opplevd vektnedgang.

  • Jeg føler meg mye lettere og fin i kroppen.
  • Jeg kan gå lengre uten å bli anpusten.
  • Jeg blir ikke så kjesken på alt mulig.
  • Det er lettere å klippe tåneglene.
  • Operasjonen hjelper meg til å spise lite og ofte.
  • Føler meg kjempefin og handler kjoler over en lav sko!
  • At ikke alt fokus er på vekt og hva man skal ha på seg.
  • Kunne få flere barn uten problemer.
  • Jeg synes det er godt og gøy å bruke kroppen.
  • Jeg tåler ikke all mat, men det er bare bonus siden det er mat jeg ikke bør spise.
  • Fått bedre selvfølelse, selvsikkerhet og ekteskapet har blitt bedre ettersom jeg tør å være litt mer frempå – jeg blomstrer!.
  • Turer og trening er noe jeg elsker og ikke noe jeg unngår.
  • Jeg kan våkne om morgenen og ikke lenger ha smerter i hofter og rygg, og i tillegg kjenne at alt er lettere.
  • Jeg kan stå på ski uten å ha vondt.
  • Jeg har kunnet kaste astmamedisinene mine!
  • Jeg føler meg mer våken og mer til stede i eget liv.
  • Lettere å knytte skoene mine.
  • Når jeg kommer inn i en klesbutikk spør de ansatte nå om jeg vil ha hjelp mens tidligere ble jeg oversett.
  • Jeg sover mye bedre og føler meg mer uthvilt.
  • Kan gå opp trapper uten å tro at man skal dø når man har kommet halvveis.
  • Får ikke gnagesår på innsiden av lårene fordi de gnisser mot hverandre.
  • Ingen hovne bein om kvelden.
  • Jeg tåler at godteriskålen står fremfor meg uten at jeg må spise av den.
  • Jeg har klart å slutte å drikke Pepsi Max.
  • Utsiden stemmer med innsiden.
  • Kan kjøpe klær på salg.
  • Jeg kan spise ute blant folk uten at folk stirrer.
  • Trives mye bedre med meg selv i en smal kropp.
  • Jeg kan gå i høye hæler uten å føle at ryggen deles i to.
  • Jeg får plass i en bil uten å føle at jeg må presse meg inn.
  • Jeg får fint plass i kun ett bussete.
  • Jeg slipper å tenke på at jeg overspiser – nå stopper det seg selv.
  • Før var jeg veldig synlig, men usynlig som kvinne.
  • Å bli behandlet som et menneske av andre. Folk holdt ikke opp døren engang eller snakket ikke til meg i en kø.
  • Før var jeg tjukk. Nå føler jeg meg tjukk.
  • Fra å ligge på sofaen til å løpe i skogen og gå over alt – hele tiden. Livet er bokstavelig talt lettere.

Og den beste kommentaren velger jeg å utheve her:

Jeg har fått livet i gave på nytt.

Ha en god 8. mai!

Bøkene om Mia, moren som hadde Emma, datteren som var traumatisert

Liza Marklund ga ut boken «På flukt» (eller «Gömda» på svensk) i 1995 der Mia, Maria Eriksson, var hovedperson sammen med sin datter. Jeg har valgt her å sitere bøkene i serien fra MTM lydboktjeneste, Legimus.se, i Sverige fordi jeg synes at svensk er et flott språk å lese på og fordi jeg behersker det godt. Boken «Gömda» har følgende bokomtale på svensk: «Berättelse om Maria som träffar en flykting från Libanon, förälskar sig och får en dotter med honom. Nu börjar en tid av misshandel, mordhot och kidnappningsförsök. Efter en tid träffar hon en annan man, gifter sig med honom och de får en son tillsammans. Maria tror nu att terrorn skall upphöra men det blir bara värre. Till slut får familjen lov att gå under jord och slutligen lämna landet.» Her er det en faktafeil. De får en datter sammen. Emma. Emma slutter helt å snakke i ett år etter at hennes egen far forsøker å drepe henne med kniv når han trenger seg inn i hjemmet deres. Etter dette begynner en lang runde med utredninger, men de kan ikke starte ordentlig terapi av Emma fordi hun fortsatt lever i en situasjon der hun fortsatt er truet på livet og må gjemme seg hver eneste dag. Mia og Emma bor da sammen med Mias nye mann, Anders.

Neste bok, «Aldri mer fri» på norsk eller «Asyl» på svensk ble gitt ut i 2004. Den starter med at de sitter på flyet mot Chile. Her kan de få sitt nye hjem langt borte fra egen familie og venner og bygge opp livet sitt på nytt. Boken har følgende bokomtale: «Del 2 i serien inledd med Gömda. Maria och hennes familj kommer tillbaka till Sverige efter sju månaders påtvingad vistelse utomlands. De tvingas efter en gömd tillvaro emigrera till Sydamerika för att slutligen söka asyl i USA. Röd tråd i den här spännande och skrämmande berättelsen, som bygger på ett verkligt kvinnoöde som lätt kunnat bli en pressnotis bland andra, är skräcken för upptäckt och myndigheternas handlingsoförmåga.»

Den 3. boken i serien ble utgitt i 2005, «Mias hemlighet», har Mia skrevet på egenhånd, noe jeg synes den bærer preg av, og er den dårligste oppbygde boken i serien. Mia får oppholdstillatelse i USA som den første skandinaviske kvinnen på flukt. Denne boken tar for seg livet i USA og der klarer de å bygge seg et nytt liv. I hvert fall gjør Mia og barna det, men en ny utfordring kommer: Anders ser ikke ut til å takle overgangen fra å ikke lenger måtte behøve å gjemme seg til nå å kunne leve helt fritt i USA. Det ender med skillsmisse. Og Anders avslører Mias hemmelighet nesten av ondskap overfor barna. Legimus omtaler boken: «Del 3 i serien inledd med Gömda. Maria Eriksson är ensam förf. efter att i del 2 ha samarbetat med Liza Marklund. När Mia och hennes barn får asyl i USA 2003 är familjen sargad efter tretton år på flykt. Under ett skilsmässogräl avslöjar Mias man, Anders, hennes djupa hemlighet; en gång svek Mia sitt eget barn. Sonen är nu vuxen och vet inte varför mamma försvann. Vill han förlåta henne? Och kan Mia förlåta sig själv?»

Den 4. boken, som igjen er skrevet av Liza Marklund på vegne av datteren Emma som jo hele bokserien har handlet om, er boken «Emma, Mias dotter» (utgitt i 2008) og der Emma forteller med sin stemme om sin ungdomstid og sin problematiske oppvekst. Den bestod mye av festing og rus. Hun forsøkte å flykte fra den vanskelige traumatiserte virkeligheten ved å skulle hele tiden ha det morsomt og late som om hun hadde det bra overfor venner. Den metoden har det med å fungere en stund, men så går man i veggen så det synger. Det slutter med at Emma blir gravid og må søke støtte hos sin mor som igjen støtter henne, men Mia har blitt alvorlig kreftsyk og har kort tid igjen å leve. Bokens omtale er som følger: «Del 4 i serien inledd med Gömda. Tar vid där Mias hemlighet slutade. Man får följa familjens liv i det nya hemlandet USA, och framför allt dottern Emma, som i «den svarta boken» får veta den sanning som ställer relationen mellan mor och dotter på sin spets. Emma flyr hemmet och börjar använda droger. Tack vare en graviditet lyckas hon ta sig ur beroendet. Man får även följa Mias kamp mot en dödlig sjukdom.»

Jeg har ikke lest den siste boken jeg nå skal nevne, som ble utgitt i 2009, men jeg registrerer at den ble utgitt og kanskje skal jeg lese den en dag? Jeg har hatt boken liggende på harddisk lånt som lydbok fra Sverige i noen år. Den er skrevet av Monica Antonsson og heter «Mia – sanningen om Gömda». Den har følgende bokomtale: «Många har upprörts av Liza Marklunds och pseudonymen Maria Erikssons böcker om den misshandlade och förföljda kvinnan Mia. Berättelserna som lanserats som sanna, men journalisten M.A. började tidigt ana att böcker och verklighet inte riktigt följdes åt. Hennes undersökningar resulterade i en annan historia som inte bara ställer frågor om det ursprungliga handhavandet av materialet, utan även om etik och moral på många plan.» Uten å ha lest den, tenker jeg umiddelbart at det er litt ufint å komme med slike påstander mot noen som ikke kan besvare eller forsvare de fordi hun ligger under jorden.

Når du er på moset kost…

I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt om mat i perioden hvor man skal ha moset kost etter at man har tatt enten gastric sleeve eller gastric bypass. På mange sykehus varer denne perioden i to uker og på enkelte sykehus i tre uker. Jeg synes det kan se ut til at de sykehusene som opererer med én uke flytende kost har tre uker moset kost og de som har to uker flytende kost har i de aller fleste tilfellene også to uker moset kost. I den første perioden med flytende kost skal alt kunne spises gjennom et sugerør,mens det i den mosede perioden skal moses med en stavmikser. Jeg tenker at mat som er most med en stavmikser lett ser temmelig uappetittelig ut og derfor kan det være godt nok at den er most med gaffel kombinert med at du tygger den godt. Som vektoperert skal du tross alt bruke god tid på å spise og da har du også god tid på å tygge maten godt – bruke den «stavmikseren» vi alle er utstyrt med fra naturens side. Husk også at du fortsatt kan spise det du kunne spise på flytende, men nå i litt tykkere konsistens, som tykkere smoothier. Og når jeg er inne på smoothier må jeg få lov til å rette på meg selv. Jeg skrev i forrige innlegg ang. flytende kost at man ikke kan ha bringebær i smoothien pga. steinene. Jeg har lest meg frem til at det samme faktisk også gjelder jordbær – det er jo også mange ørsmå steiner i jordbær om man virkelig skal være streng med seg selv. Om jeg hadde vært vektoperert i dag, ville jeg nok ha tatt en telefon til sykehuset mitt og spurt ang. jordbær fordi det er så mange svar og meninger å lese i sosiale medier.

Hvis du skulle bli i tvil om hva du skal gjøre, f.eks. etter å ha lest dette innlegget, på andre blogger eller i sosiale medier, anbefaler jeg deg å ringe til ditt sykehus og følge det de sier uavhengig av hva du måtte ha lest eller hørt av andre. Om det skulle oppstå komplikasjoner, har i hvert fall du ditt på det tørre ved å ha fulgt retningslinjene du har fått beskjed om. Husk at dette bare er to uker av hele livet ditt – det er bare en liten promille sett i den store sammenhengen.

Synes du det er vanskelig å komme på ideer til hva du kan spise? Tenker du at det er kun kjøttkaker, fiskeboller og eggerører som er mulig? Her har jeg forsøkt å lage en liste med noen forslag til deg:

  • karbonade
  • omelett/eggerøre
  • eggehakk
  • most avokado, rømme, skinke og pepper
  • cottage cheese
  • ferske reker
  • kjøttkaker
  • fiskekaker
  • fiskepudding
  • fiskeboller
  • fiskegrateng
  • medisterkaker
  • kjøttsuppe med kjøttfarse
  • chili con carne
  • potetmos (f.eks. variere med søtpotetmos eller sitronpotetmos) som tilsettes proteinpulver
  • kålrabistappe
  • pølse og potetmos
  • lapskaus som kokes godt
  • dampet laks i fiskesuppe hvor grønnsakene er godt kokt
  • biff (steke og deretter koke kjøttet veldig godt da det blir veldig mørt og mykt)
  • kyllingkjøttdeig (vær forsiktig med sterkt krydder før du kjenner din egen reaksjon)
  • kokte grønnsaker (f.eks. gulrøtter, blomkål, brokkoli) og mose det sammen med litt buljongvann
  • gryterett med kjøttdeig og grønnsaker
  • kyllingboller
  • lasagne
  • pureer (f.eks. blomkålpuré)
  • proteinpudding
  • semulegrynsgrøt eller fløyelsgrøt med Styrk og proteinpulver
  • havregrøt med havremel
  • 6 og 8 måneders babymat med salt og pepper

Jeg vil komme med én bemerkning her: Personlig ville jeg være litt forsiktig med medisterkaker. Grunnen til det er at de inneholder mye fett og jeg får lett en dumpingreaksjon av feit mat, men selv om jeg får det, er det ikke sikkert at andre får det. Her må man prøve seg frem, først med små mengder og deretter litt større porsjoner om man ser det går fint. Velg fiskekaker eller fiskepudding istedenfor fiskepinner. Fiskepinner er fritert i mye usunt fett.

Potetmos inneholder lite næring, men om du sper på med proteinpulver og bruker f.eks. Styrk melk som har et høyt proteininnhold, kan den gjøres mer næringsrik – og selvsagt lage den fra bunnen av og ikke disse pulverposene fra Toro. Du koker bare poteter, moser dem, ilsetter litt melk og smør og potetmosen er klar til servering. Når du lager den selv får den en mye bedre og helt annen konsistens enn de ferdige pulverposene man bare tilsetter vann.

Brød skal du ikke spise på moset-perioden. Den blir som en stor og seig klump med deig i magen og er tungt fordøyelig for en nylig operert magesekk. Noen sier at om du må spise brød, er ristet brød å foretrekke. I kategorien brød, inngår også selvsagt boller, vafler og pannekaker. I moset-perioden sier noen sykehus at knekkebrød ikke er tillat og noen sier at det er tillat. Det som uansett er viktig, er at man ikke skal ha knekkebrød som inneholder noen hele nøtter, frø og korn fordi de kan sette seg fast i skjøten i magesekken, men jeg kan ikke se noe galt i om du spiser knekkebrød du lager selv som ikke inneholder dette. De som sier at de spiser knekkebrød og som får lov til det av sitt sykehus, sier at pålegg de kan bruke er bl.a. syltetøy uten steiner (dvs. ikke jordbær- og bringebærsyltetøy), smøreoster, leverposteier og andre posteier, egg, makrell i tomat, skinke (gjerne hermetisk), røkelaks og hvitost. De tre siste påleggene forutsetter at man tygger godt. Kanskje så mye som opptil 15 tygg pr. munnfull. Som vektoperert har man lov til å ta rikelig med pålegg på maten. Vi spiser så lite uansett og det er der næringen befinner seg.

Når det gjelder pasta, oppfører denne seg som deigete brød i magesekken – og det er egentlig ganske logisk. Pasta er jo laget av eggeplommer og durumhvete og kan være ganske tungt fordøyelig for magen. Ris kan kokes svært godt slik at svelleprosessen er ferdig når du får den ned i magen, men ris er strengt tatt ikke anbefalt da det er tungt fordøyelig for magen og er «magefyll» med lite næring.

Det er noen ting du er anbefalt å vente med etter en vektoperasjon. Dette er f.eks. salat, erter og løk som lett kan gi luft i magen. Du anbefales også å vente med «trevlete» frukt som sitrusfrukt, rabarbra og asparges. I tillegg det jeg allerede har nevnt som salat, nøtter, mandler og deigete brød. Du kan spise eple og pære, men disse må være skrelt og helst kokt eller ev. most til en puré. Du kan også skrelle nektarin og vannmelon går bra å spise om du ikke får i deg steinene. Det er også mange som ikke tenker over at paprikaen egentlig bør være skrelt fordi skallet på paprikaen blir små biter. Agurk og tomat går bra, men det bør være most.

Men jeg er opptatt av at det skal være lov å kose seg litt også som vektoperert. Du kan eksempelvis kose deg med iskrem, tyktflytende smoothie, frukt/bær sammen med vaniljekesam eller hva med milkshaker? Elller kanskje stekt eple med kanel?

Mange har panikk om vekten stopper opp eller vekten begynner å gå sakte nedover. Det er helt normalt og ingen fare – det er kanskje til og med sunt for kroppen din. Det er ikke uvanlig å oppleve et platå allerede i moset-perioden, men dette er som oftest ikke langvarig siden vi har fått det kraftige virkemiddelet til å gå ned i vekt som en vektoperasjon er. Det du bør gjøre når du opplever at vekten står stille eller kanskje til og med går litt opp, er å fortsette som før og ikke få panikk med å ville spise enda mindre. Med en så liten magesekk lever du allerede på et minimum av hva kroppen trenger. Sammenlign hva du spiser i dag som vektoperert med hva du spiste før operasjonen. Du skal jobbe ekstremt hardt og bevisst for å sprenge magesekken. Noe du skal ha et veldig bevisst forhold til for å oppnå vektnedgang, er drikkemønsteret ditt rundt måltidene. Unngå å drikke rett før, under og den første halve timen rett etter et måltid. Om du gjør dette, gjør i hvert fall du ditt for å legge best mulig til rette for vektnedgang.

Helt til slutt to tips: Det finnes en app som heter «Bariatric IQ» (lenke til en side med video) som kan hjelpe vektopererte med å registrere vekttap, finne oppskrifter, forslag til dagsmenyer, motiverende sitater, få informasjon om operasjonene osv. I tillegg har du bloggen Mat for minimagen der du vil finne en del oppskrifter som er tilrettelagt for deg som både er nyoperert og kommet litt lenger ut i løpet.

Jeg ønsker teknologien velkommen

I dag satt jeg på venterommet til urologisk poliklinikk for å diskutere med urologen om jeg skulle gå for kontinent reservoar eller ikke. Jeg var i en samtale 28. februar og fikk svar på noen spørsmål og skulle gå hjem og tenke meg godt om. I dag ble svaret at jeg ønsket å se det litt an. Jeg ønsker i første omgang å se om Botox-injeksjoner kan være et alternativ i mitt tilfelle. Jeg har allerede fått time til vurdering og informasjon der 30. august.

Jeg hadde forberedt et skriv til urologen i dag med noen tanker og spørsmål. Mens jeg satt på venterommet oppdaget jeg at jeg hadde to sammenbrettede ark i vesken min og jeg visste ikke hvilket ark som var det riktige. Hvordan skulle jeg få vite det? Jeg hadde liten lyst til å spørre en villt fremmed person. Jeg fant frem telefonen og appen Seeing AI som jeg har beskrevet her som kan lese opp trykt tekst for meg. Jeg holdt telefonen over arket og valgte «Short text» og den leste noen ord ut av teksten. Det var alt som skulle til for at jeg skulle gjenkjenne teksten jeg selv hadde skrevet. Ganske så fornøyd med meg selv over å ha klart det helt på egenhånd kunne jeg brette sammen arket og vite at jeg leverte det riktige arket til urologen – uten å måtte be om hjelp fra seende. Dette hadde ikke vært mulig for bare tre-fire år siden. Teknologien gjør fremskritt og teknologien gjør oss blinde mer selvstendig. Det er viktig at vi tar den i bruk for at vi kan gjøre oss mindre avhengig av hjelp fra seende.

Her om dagen skulle jeg finne ut av noen smaker på noen næringsdrikker jeg skulle gi bort til min venninne som skulle gå på flytende kost og da brukte jeg også Seeing AI for å finne den riktige smaken. Riktignok måtte jeg klundre en hel del for å finne ut av hva som var den riktige avstanden for at kameraet skulle oppfatte teksten på embalasjen, men når det var gjort, gikk det jo strålende. Ting tar gjerne litt lenger tid, men har man litt tålmodighet og tåler å prøve og feile litt, går det stort sett fint. Og i de tilfellene det absolutt ikke går, har man jo Facetime eller Skype som et alternativ. Vi trenger ikke lenger å ha en person fysisk til stede hos oss lenger. Om eksempelis fargeindikatoren ikke sier riktig farge, om jeg er usikker på om jeg har fått vasket bort alle flekker på kjøkkenet, om jeg har sølt på meg selv, om glasuren er smurt utover hele kaken eller om gjærbaksten ser godt nok stekt ut, kan jeg bruke videooverføring. Jeg husker at for 14-16 år siden savnet jeg akkurat dette. Jeg forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen for 14-15 år siden med å ta bilde av f.eks. kaken jeg hadde forsøkt å bre glasur over, men det var jo ikke alltid at bildet ble vellykket. Nå kan personen i den andre enden si direkte «ta kameraet litt mer mot høyre» eller «litt nærmere».

Herregud, vekten har stoppet opp! Er vektoperasjonen bortkastet?

I kveld sitter jeg og leser i Facebook-gruppen «Slankeoperasjon» hvor det er et medlem som tar opp dette med platå etter en vektoperasjon. Et typisk spørsmål å lese er eksempelvis dette som jeg fant bare to-tre poster over det jeg har som utgangspunkt for dette blogginnlegget: «Hei. Nå er det 3 mnd. siden min GBP og vekten viser -20 kg, men de to siste ukene har vekten stått helt stille. Har prøvd alt mulig, men ingenting hjelper. Hva gjør jeg nå?» Jeg tror jeg kan telle et tosifret antall ganger jeg har lest i grupper lignende spørsmål fra fortvilte medlemmer.

Det er en fortvilt situasjon, men den er helt vanlig og noe alle vektopererte som går mye ned i vekt vil oppleve. Det er kroppens måte å forsøke å holde på den gamle vekten. Det forklares på en litt innviklet måte i denne artikkelen fra Vekltklubb, men det du skal være oppmerksom på her, er at det står platået varer i 1-2 måneder. Jeg tror dette gjelder mer platå for vanlig slanking, men når det kommer til platå som vektopererte opplever, vil disse vare i alt fra 2-4 uker. Mitt platå slik jeg husker det tror jeg varte i to uker.

Om jeg skal forsøke å forklare hva som skjer i kroppen med egne ord slik jeg har forstått det og slik jeg fikk det forklart av en venninne som var GBP-operert da jeg opplevde mitt platå, bruker kroppen av sine egne fettreserver. Da står vekten stille. Når fettreservene er brukt opp, kan kroppen begynne å bruke av overskudde av fett igjen og vekten vil fortsette å gå ned. Det du skal gjøre når du opplever et platå, er å parkere vekten, men heller ta frem målebåndet. Sannsynligvis vil det vise resultater selv om tallene på vekten ikke endrer seg i positiv retning – kanskje t.o.m. i feil retning. Du kan lese en mer vitenskaplig forklaring på fenomenet platå i denne artikkelen, «Fortvil ikke når vekten står fast»,, men helt ærlig ble ikke jeg så mye klokere av den.

Målebåndet er for øvrig noe du bør bruke som måleredskap under hele vektnedgangen som et supplement til tallene på vekten – da vil du virkelig se resultatene i praksis. Jeg angrer svært på at jeg ikke gjorde det på meg selv da jeg gikk ned i vekt. Jeg var etter min egen mening svært stor rundt livmidjen med 115 cm i omkrets og da jeg hadde BMI på 17,4 hadde jeg sykelige 60 cm i omkrets. I dag har jeg en omkrets på 77 cm med en BMI på 22. Noe annet jeg angrer på, er at jeg sluttet å notere ned vektnedgangen etter vektoperasjonen for meg selv i mars 2014. Da var målet bare delvis oppnådd. Jeg hadde en BMI på 28. Enda skulle jeg gå ned til BMI på 17 og ligge der i to år før jeg gikk opp igjen og stabiliserte meg på en BMI rundt 21-22. Og hvorfor angir jeg BMI-tall i bloggen istedenfor antall kilo? Jeg fikk en tilbakemelding på at BMI var noe kun legene brukte. Det kan jeg forstå. Legene bruker det som et målingsverktøy for å avgjøre hvem som kvalifiserer til vektoperasjon og ikke, men den sier også noe om vekt i forhold til høyde gitt ut fra en standard. Kiloene hadde ikke sagt noenting om min overvekt dersom du ikke kjenner meg. BMI-en sier noe om min overvekt. Den sier noe om antall kilo i forhold til høyde. Kilo avhenger fullstendig av hvor høy jeg er. BMI tar hensyn til det. Jeg har regnet ut nøyaktig min BMI og ikke brukt en standardkalkulator, så tallene stemmer helt i forhold til meg og min høyde.

Men over til platået igjen: Jeg tok min gastric sleeve privat og gjennomgikk derfor ikke informasjonskursene på forhånd. Jeg vet ikke i detalj hva man gjennomgår der siden jeg selv tok operasjonen privat, men tror man får informasjon om platåer. Jeg vet ikke, men når jeg ser hvor mange som stiller spørsmål nettopp med dette med platå, stiller jeg meg jo spørsmålet: Har de ikke fulgt med på forkurset? Og hvorfor kan ikke private klinikker nevne dette med platå på et informasjonsmøte f.eks. på 3-månederskontrollen? Det at folk ikke følger med må de ta på egen kappe, men å ta opp platå som emne på et informasjonsmøte på 3-månederskontrollen ville spart mange som tok operasjon privat for mye bekymring og fortvilelse.

Og nå kommer jeg til det som gjorde at jeg valgte å skrive dette blogginnlegget. Jeg ønsket å dele et flott innlegg om hvilken holdning man bør ha til dette med platå: «Veldig viktig å forstå dette med platå. Det er HELT vanlig under hele prosessen fra dag 1 til det stopper opp. Noen har ikke platå, noen raser ned i vekt, noen går ned sakte men sikkert. Uansett viktig å ikke sammenligne seg med alle andre. Vektnedgangen er ikke noe som helst man kan påvirke selv, dette er det kroppen selv som bestemmer. At du opplever et platå er heller ikke noe du kan gjøre med. Det beste er å senke skuldrene og la kroppen gjøre jobben sin. Ikke stress…. Sammenlign det med en maraton og ikke en sprint. Tålmodighet er et stikkord under hele prosessen fra dag 1 til vektnedgang stopper opp etter 12 måneder pluss/minus.»

Husk på de ordene! Husk at når du opplever at vekten stopper opp, vil ikke det si at vektoperasjonen din er mislykket. Det er faktisk positivt for din egen kropp at den har platå. Det gjør at kropp og hode får tid til å omstille seg til at du er i ferd med å få en ny kropp. Og ikke bare hodet, men også huden. Faktisk, jo langsommere du går ned i vekt, jo bedre tid får huden din tid til å tilpasse seg kroppen din. Jo yngre du er, jo bedre tilpasningsevne har huden din. Og hvis du ikke røyker, har den enda bedre forutsetninger for å tilpasse seg vektnedgangen. Den første måneden gikk jeg ned 10 kg. Det var ganske mye, men etter hvert gikk det langsommere. Heldigvis. Det er også slik at jo flere kilo du skal ta av deg, jo raskere går du som regel ned i vekt i begynnelsen.

Det er også ofte slik at de som har tatt GBP går raskere ned i vekt enn de som har tatt gastric sleeve, men forskning har vist at dersom BMI-en ligger rundt 40 med gastric sleeve, vil den totale vektreduksjonen til slutt være noenlunde den samme enten man tar GBP eller sleeve. Jeg tenker at det er kanskje en grunn til at det er flere og flere som velger gastric sleeve fremfor GBP siden komplikasjonene er færre med tanke på tarmslyng og den typen komplikasjoner siden tarmene ikke røres.

Jeg tenker på min venninne som ligger på operasjonsbordet i dag

I dag går mine tanker til min venninne. De siste fire ukene har hun gått på lavkaloridiett mot å endelig få utført sin gastric sleeve (samme som jeg tok i september 2013). Jeg husker godt tiden på sykehuset enda. Jeg ble lagt inn kvelden før. Jeg var heldig og fikk enkeltrom, men samtidig var det litt kjedelig siden det ikke var noen å snakke med. Jeg ønsket ikke å tusle rundt på avdelingen som var ukjent og fremmed, siden jeg var blind og ikke fant frem. Jeg var sistemann som skulle opereres og ble ikke trillet opp til operasjon flør klokken var over 13.30. Jeg ble stroppet fast til operasjonsbordet med armer og bein og de satte operasjonsbordet i skrå posisjon. Jeg stod støtt nok. Det var det de skulle teste. Operasjonen foregår visstnok i den posisjonen. Jeg fikk oksygenmasken over nese og munn, narkosen ble satt i blodet og jeg sovnet – og våknet på oppvåkningen. I epikrisen kan jeg lese at selve operasjonen tok 23 minutter. Alt gikk problemfritt for seg. Der fikk jeg kvalmestillende intravenøst selv om jeg ikke var kvalm. Noen kom og ga meg smertestillende. Noen kom og tok blodtrykket. Noen stakk meg i fingeren for å måle blodprosent og blodsukker. Jeg døste litt ut og inn av søvnen. Jeg ble liggende på oppvåkningen til neste morgen. I løpet av natten begynte jeg å få sterke smerter under venstre brystkasse som ilte ned i armen. Sykepleieren beroliget meg med at det var helt normalt og at det var luftsmerter. Det hadde jeg lest om. Det skyltes at kirurgen hadde fylt opp buken min med gass under inngrepet. Det beste botemiddelet mot luftsmerter er bare én ting, nemli å gå og gå, særlig oppover i trapper. Jeg, som blind, hadde litt begrenset bevegelighet, men jeg gikk frem og tilbake på rommet. Når samboeren min kom på besøk, tok vi oss noen turer ut i gangen. Smertene mine var helt borte etter en times tid.

Det var noen ting de stresset mer med enn annet på sykehuset. Det viktigste var drikke. Vi måtte drikke, drikke og drikke. Hver eneste milliliter av det vi fikk ned ble notert ned i en drikkeliste. Første dagen fikk jeg i meg 1.080 ml. Det ble godkjent og jeg kunne erklæres klar for hjemreise. Det andre de ville undersøke var om vannlatningen var kommet i gang. Det var ikke nødvendig å sjekke på meg ettersom saken løste seg selv med subrapubisk kateter (urinkateter).

Dagen etter operasjonen (12. september) ble vi 6 som hadde fått gjennomført operasjon samlet rundt ernæringsfysiologen. Vi var alle ganske pjusk, medtatte og slitne etter operasjonen. Jeg følte meg i hvert fall tygget på og spyttet ut igjen og plassert på en stol, og der ble det forventet at jeg skulle sitte skolerett i ryggen med glød i øynene og notatblokken fremme for å få med meg alt som ble sagt. Det siste var det ingen av oss som hadde. Hun fortalte hva vi burde gjøre for å få i oss det viktigste av næring og hva vi burde ta av vitaminer og kosttilskudd. Hun snakket også om viktigheten av å bli fulgt opp med blodprøver.

Da klokken ble ca. 10.00-tiden fikk jeg endelig servert mitt første måltid som gastric sleeve-operert. Det var litt silt bringebæryoghurt og litt næringsdrikk. Jeg var så utrolig sulten etter å ikke ha spist noen ting på to dager. Jeg hev det hele i meg i løpet av noen få strakser. Jeg ble dårlig. Følte meg uvel, svimmel, hjerteklapp og kaldsvette. Jeg forstod ikke hva det var og jeg turte ikke si noe. Sykepleieren stresset ut og inn for å gjøre meg utskrivelsesklar. Jeg ville ikke gjøre annet enn å sove. Bare sove og være i fred. I dag vet jeg at jeg opplevde min første dumping. Det var denn første, men ble ikke den siste.

Jeg håper operasjonen og sykehusoppholdet går fint for min venninne og at tiden hun nå har fremfor seg vil gå så smertefritt som mulig. Husk at jeg er her for deg om du skulle lure på noe!