Jeg får kun fokale anfall nå for tiden etter at jeg startet opp på Topimax i oktober i fjor. Det er jeg utrolig takknemlig for og jeg håper jeg kan få fortsette på Topimax selv om jeg akkurat nå er på vippepunktet med å ha en BMI på 18,5. Behandlerne mine rundt meg mener at det ikke skyldes Topimax alene, men at bildet er mer sammensatt. Jeg hadde ett GTK-anfall i juni, men det kan jeg kun takke meg selv for. Jeg var til nevrolog onsdag 19. juni.
Jeg stupte senest inn i et fokalt anfall med et stort mageplask da jeg for en ukes tid siden skulle sette noen tomater inn i stekeovnen og sa høyt til kjæresten min at «35 minus 20 =31». Jeg var helt påståelig og forstod ikke at jeg tok feil. For meg var det soleklart og helt logisk. Han forsøkte å forklare meg bristen og sin matematiske logikk, men den forstod jeg ingenting av. Jeg måtte likevel bare satse på at det var kjæresten min som visste best. Han spurte jo til og med Siri på iPhone hva «35 minus 20» ble og til og med hun svarte jo at det var «15». Jeg husker ikke selv disse tallene, men har blitt de fortalt i etterkant og vi har fått oss en god latter av det hele flere ganger. I dag er den matematiske sansen noenlunde tilbake og jeg ser logikken.
Livet har lært meg at jeg kommer langt med litt smil, latter og galgenhumor, men vi må alle gjennom vår egen prosess at vi klarer galgenhumoren. For mange oppleves en sykdom eller funksjonshemning for vanskelig og sår til å le eller spøke med i begynnelsen når den føles ny og «ubearbeidet» og før såret har fått skorpe. Det må respekteres og vi må da ta oss tid til å vente på hverandre. «Ikkje dytt» er det et vakkert dikt av Gudrun Lid Sæther som heter og i en av strofene står det:
«Ikkje tru at trappa er lettare å gå
fordi du veit kva neste trinn heiter.
Men det er fint at du vinkar.»