Voksenopplæringskurs i punktskrift for viderekommende i desember 2018

Fra mandag 3. til fredag 7. desember jobbet jeg på et voksenopplæringskurs i punktskrift. Der var det i alt fire godt voksne kursdeltakere, alle damer, som var på litt forskjellig nivå. En hadde lært punktskrift de første årene på skolen, men ikke brukt det etter 3. klasse, en kunne de 20 første bokstavene i alfabetet og kunne skrive litt på punktmaskin, en hadde gått til ukentlige timer siden august og en ønsket å lære seg kortskrift. Vi var tre assistenter på dette kurset og var på den måten i en luksussituasjon når det kom til fordeling av lærerressursene på kurset. Jeg fikk ansvaret for å følge opp en deltaker både i undervisningen og følge henne rundt på senteret. Vanligvis gjør vi ikke det, men tilstreber at de skal mestre hverdagen sin mest mulig selv, men selvfølgelig ser vi hver enkelts situasjon an. Det er litt krevende å skulle ledsage en helt blind person når jeg ikke ser noe selv og går på krykker, men det gikk overraskende greit. Jeg er jo kjent på senteret som om det skulle være min egen bukselomme. Jeg førte henne ikke en eneste gang inn i en vegg eller dør, noe jeg er litt fornøyd med selv. Jeg gikk forsiktig og lyttet svært aktivt etter vegger og døråpninger. Når jeg går alene, bare meg, går jeg litt mer avslappet og sløvt og krasjer i blant i vegger så det smeller.

Min deltaker ønsket kun lesetrening. Jeg synes hun klarte seg veldig bra med tanke på at hun kun hadde lest fått undervisning én time i uken siden august i år og ifølge henne selv ikke øvd spesielt mye hjemme. Hun hadde litt problemer med å skille tegnene når det ble mange punkter, som f.eks. T, N og Y, og litt problemer med å skille S og F, men ellers håper jeg at hun snart kan få søke om leselist. Det tror jeg vil hjelpe henne stort med lesehastigheten. Vi leste ca. 16 sider i et lesehefte med dobbelt linjeavstand, men da det ble enkel linjeavstand, ble det litt for vanskelig. Da fant vi frem bladet «Lest og følt» som er et blad som gis ut med dobbelt linjeavstand med kjendisstoff som jeg tror hun syntes var interessant.

Det kan jo bli veldig intenst å sitte og lese hele dagen. På onsdag etter kaffepausen samlet vi derfor alle sammen og jeg holdt derfor et lite innlegg hvor jeg gikk igjennom historien til punktskriften. Da jeg skulle forklare hvordan seende leser med grafisk avkoding og hvordan dyslektikere og blinde har mye til felles med fonetisk avkoding i sin lesing, stokket alt seg. Jeg fikk et lite epilepsianfall. Jeg tok det helt rolig, sa helt stille at jeg hadde et lite anfall og ba noen av de andre assistentene ta over mens jeg satt stille og ventet på at det skulle gå over. Under lunsjen fikk jeg ett anfall til og jeg valgte å stå over økten etter lunsj og tok en telefon til epilepsisykepleier på nevrologisk avdeling og hørte om Stesolid kunne hjelpe mot disse anfallene. Jeg sov i to timers tid og følte meg bedre. Ingen flere anfall i løpet av kurset.

Dette kurset var preget litt av sykdom. Det var mange som hostet og harket rundt oss. Min deltaker var heller ikke helt frisk, men vi fikk kurset vel i havn. Deltakerne virket fornøyde og mente de hadde fått et godt utbytte av kurset. De var interessert i å komme tilbake på punktkurs til neste år og da tenker jeg at vi burde være fornøyd med ukens innsats. På avslutningen hadde vi ordnet det slik at vi fikk en sjokoladekake istedenfor bløtekake eller marsipankake, siden to av deltakerne ikke var glade i krem.

På Gardermoen fredag ettermiddag møtte jeg en dame jeg ble kjent med da jeg var på Røysumtunet. Vi satt på en kafé og skravlet over en kopp kaffe og en skolebolle hver. Utrolig hyggelig.

Innlagt på Haukeland med blodforgiftning

For én drøy måneds tid siden var jeg til urolog og det ble bestemt at jeg skulle gjøre en undersøkelse i narkose. Mandag 19. november ble dette, dvs. cystoskopien, gjort som dagkirurgi. På fredag 16. november var jeg igjennom en del forberedende samtaler og undersøkelser, bl.a. CT for å se om jeg hadde nyrestein. Om cystoskopi kan du lese på NHI.no: «urinblæren). Et tynt rør, et endoskop, føres inn gjennom urinrøret og opp i urinblæren. Endoskopet finnes i flere tykkelser og lengder og kan være et stivt skop eller et bøyelig skop med fiberoptisk utstyr. Legen kan se gjennom cystoskopet fordi det er tilkoblet en lyskilde. På denne måten kan legen inspisere urinblæren og urinrøret. Gjennom skopet kan det føres inn en liten tang som gjør det mulig å ta prøver av forandringer i slimhinnen eller trekke ut innvendige katetre som ofte brukes etter operasjon for nyresten.»

Mandag kveld og natt til tirsdag følte jeg meg litt kvalm og fysisk uvel, men satte dette i sammenheng med narkosen jeg hadde fått. Mellom 7.00-8.00 tirsdags morgen begynte jeg å fryse voldsomt. Jeg lå under dynen og under et teppe med tykke sokker og varmeovnen var innstilt på 24 gr. i rommet og frøs så jeg skalv. Jeg klarte ikke å drikke meg utørst. Jeg måtte opp å hente meg mer drikke og pustet som en som hadde vært på løpetur da jeg returnerte til sengen. Et eller annet var alvorlig galt. Jeg krøp under dynen igjen og ventet litt mer. Det slo meg at dette var tegn på feber. Jeg vurderte lenge frem og tilbake om jeg skulle ringe dagkirurgisk avdeling eller ikke. Jeg kunne jo se det an til i morgen? Jeg ringte til slutt og lurte på om det var mulig å få infeksjon etter en cystoskopi. og de spurte om jeg hadde målt kroppstemperaturen min. Det hadde jeg ikke tenkt på. Sekretæren skulle undersøke og 10 minutter senere ble jeg oppringt. Hun sa at legen mente jeg burde komme til akuttmottaket. Hun hadde registrert meg der allerede. Jeg kan ikke ha tenkt helt klart, men det viktigste for meg der og da, var å ikke fryse. Jeg tok derfor med meg en fleecejakke og tykke sokker med meg til sykehuset. Jeg tok drosje.

På akuttmottaket fikk jeg seng med en gang, heldigvis, for kreftene mine var små og få. Temperaturen ble målt til 39,8 og pulsen var på ca. 140. Blodprøver og urinprøver ble tatt. Jeg hadde smerter i den høyre nyren. Man kunne konstatere at jeg hadde fått en kraftig urinveisinfeksjon som hadde beveget seg opp i høyre nyre og som videre hadde gått i blodbanen og blitt til blodforgiftning. De behandlet med intravenøs antibiotika og brukte Paracet for å holde feberen nede. De førte også drikkeliste hvor de førte opp hvor mye væske jeg fikk i meg og hvor mye som kom ut igjen for å følge med nyrefunksjonen.

Jeg var heldig og hadde enkeltrom under hele oppholdet. Jeg var ikke helt meg selv. Jeg lå ikke og hørte på radio eller lydbøker som jeg hadde gjort til vanlig. Jeg lå stort sett og lyttet til stillheten, tikkingen til klokken i rommet eller lydene fra korridoren utenfra. Jeg orket ikke sitte med PC-en, men satt kanskje 15 minutter til sammen i døgnet med mobilen og da i liggende posisjon. Tiden gikk sakte, men det var greit. Jeg fikk besøk av min mor og to tanter. De hadde med seg litt frukt og snacks. Spesielt glad ble jeg for druene. Det var fantastisk å kunne putte en drue i munnen og kjenne det litt fuktige når jeg var så tørst som jeg ofte var. Samboeren min, som den snille han er, var på besøk daglig etter jobb. Han tok med seg ting hjemmefra. Han holdt meg ofte med selskap under middagen på sykehuset. Noen ganger byttet vi middag, slik at han fikk min sykehusmiddag og jeg fikk f.eks. hans kyllingwrap eller panini fordi jeg synes det fristet mer.

På lørdag (24. november) kunne jeg utskrives igjen. Jeg kunne gå over på antibiotika i tablettform. Jeg tror legene på sykehuset hadde funnet ut at de hadde overdosert meg på antibiotika etter å ha tatt en spesiell blodprøve som tester dette. De så nemlig at jeg fikk mye utslett på hendene og begynte å drikke enormt mye (mer enn 3 l. i døgnet) fordi jeg hadde sånn munntørrhet. Fra å få 5 doser antibiotika intravenøst i døgnet, skulle jeg nå ta to tabletter to ganger i døgnet. I morgen er jeg ferdig med antibiotikakuren. Jeg trengte ingen oppfølgning av CRP hos fastlegen. Det eneste jeg skulle være oppmerksom på, var tegn på infeksjon i form av feber igjen.

Nevrologtime – oppstart på Topimax

På onsdag hadde jeg den faste timen hvert halvår til nevrolog. Jeg kunne fortelle at jeg hadde hatt en viss effekt av Vimpat som jeg startet opp på for ett år siden. Siden jeg aldri har hatt noen positiv effekt av Lamictal, valgte nevrologen å lage en nedtrappingsplan på denne med samtidig opptrappingsplan på Topimax. Jeg er lettet over å se en slutt på Lamictal pga. den fæle solbærsmaken. Hadde det nå ikke blitt medisinbytte, hadde jeg spurt nevrologen om han kunne søke Legemiddelverket om å få Lamictal uten smak. Det finnes, men det er ikke så mange som vet om det. En annen grunn til å gå bort ifra Lamictal, er at man er beskyttet 20% mindre mot graviditet ved samtidig bruk av prevensjon.

Det er alltid litt spennende å begynne med en ny medisin. Vente på virkning og bivirkning. Jeg har hørt at Topimax er en medisin folk enten elsker eller hater. Den er svært god når den fungerer, men kan ha ille bivirkninger om man er uheldig. Topimax er kjent for spesielt kraftig vektnedgang og følelsesmessige bivirkninger som f.eks. depresjon, angst, irritabilitet/aggresjon og søvnvansker. Topimax skiller seg der ut sammenlignet med f.eks. Orfiril hvor jeg gikk i en søvndyssende døs hele døgnet rundt de tre første ukene. I mitt tilfelle gikk det heldigvis over etter de tre første ukene, men jeg har hørt om pasienter som går og er trøtt under hele behandlingen. Men ingen regel uten unntak; det er de som kaller Topimax for «dopamax» fordi de blir helt dopet av den. Det er litt tidlig for meg å si enda, men hittil merker jeg ingen bivirkninger på 25 mg kveld.

Time for vurdering av urostomi

For tre uker siden, var jeg til legen min og spurte om jeg kunne henvises til urologisk avdeling for å vurdere andre løsninger enn å gå med et subrapubisk (permanent) kateter. I går hadde jeg fått time til urologen. Jeg fikk litt informasjon om urostomi og selve operasjonen. Urostomioperasjon gjøres ved åpen kirurgi (dvs. ikke kikkhullsoperasjon) i narkose. Kirurgen kutter bort ca. 20 cm av tynntarmen min og lager en stomi ut av denne. Urinlederne kobles inn på stomien og urinen går rett i posen. Man må bli på sykehuset i 8-10 dager for å kunne bli overvåket for komplikasjoner og lære seg å stelle stomien selv. Komplikasjoner som infeksjoner, blodpropp og tarmslyng kan forekomme.

Legen skal gjøre en undersøkelse av blæren min for å kartlegge hvordan den jobber og hva som gjør at jeg får kramper i urinblæren. Dette skal jeg få gjøre i narkose innen et par måneder. Urologen sa at om mulig kunne jeg hjelpes ved å injeksere Botox i blæreveggen for at den skal roe ned krarmpene.

Jeg fikk urostomiutstyr (dvs. poser og plater) med meg hjem slik at jeg kan prøve det ut i det daglige og se hvordan det er å gå med i praksis. Jeg har fylt litt vann i urinposen, som er på 400 ml, for å få litt følelsen av hvordan det er å gå med den når posen har litt innhold. Jeg klarte på første forsøk å bytte pose selv. Etter å ha gått med dette festet til kroppen i 24 timer, kan jeg si at jeg trives bedre med å ha en pose festet til kroppen enn en pose jeg må «dra på» og feste fast i klær eller rundt låret. En urostomipose sees ikke når den er under klærne, men man kan se at jeg går med en bøyle festet til skjørtelinningen som kateterposen sitter i.

Henvisning til urologisk avdeling

Jeg har ikke vært åpen om at jeg strever med urinretensjon, dvs. at jeg ikke klarer å late vannet selv, og at jeg siden 2008 har brukt permanent kateter og siden 2010 har brukt subrapubisk kateter. Jeg går ikke inn på årsaken til at jeg har urinretensjon her, men den er sammensatt. Det er vanskelig å finne faglige tekster om subrapubiske kateter, men på Wikipedia kan du lese om «blærekateter» og jeg siterer følgende om subrapubisk kateter: «Suprapubisk kateter brukes i situasjoner der alminnelig blærekateter via uretra er uegnet. Suprapubisk kateter føres inn i blæren med innstikksted gjennom huden nederst på buken, der blæren ligger like under overflaten. Kateteret legges inn i lokalbedøvelse.»

Når jeg hadde vanlig permanent kateter, byttet jeg selv selve kateteret som gikk inn i blæren. Når jeg fikk subrapubisk kateter, må skiftet skje av en spesialsykepleier innen urologi hver 10.-12. uke. Det skjer ved urologisk poliklinikk på sykehuset. Å bytte selve urinposen gjør jeg selv uten hjelp ca. en gang i uken. Det er mange som har hjemmesykepleier til å gjøre det, men jeg synes ikke det er vanskelig i det hele tatt.

Jeg har de 4-5 siste årene vært sterkt plaget av urinblærespasmer, dvs. kramper i urinblæren, som følge av det inneliggende kateteret. Det er blæren som forsøker å kvitte seg med fremmedlegemet, som et kateter jo er, og det gjør den ved å trekke seg sammen. Eneste effektive behandling når krampene slår til, har vært smertestillende medisiner i ulik styrke. Jeg har erfart at hvis jeg er rask med å ta smertestillende, roer krampene seg også resten av dagen og det er ikke behov for «påfyll» senere på dagen. I snitt har jeg måttet ta smertestillende som omdannes til morfin i kroppen ca. annenhver dag og i perioder oftere og jeg har måttet bruke morfinpreparater (eller sterkere) et par ganger i måneden. Jeg har i to omganger forsøkt en medisintype som kalles «urologisk spasmolytikum», Betmiga og Emselex, men disse har verken gitt virkning eller bivirkning.

I konsultasjonen jeg hadde med legen min i dag, sa jeg at jeg ønsket å bli henvist til urologisk avdeling for å se på andre løsninger enn å gå med et subrapubisk kateter. Det er da snakk om urostomi. Det føles kanskje som et stort skritt tilbake å skulle gå fra permanent kateter til å få urostomi, men jeg tenker at etter å ha gått med tom blære i 10 år, har urinblæren min uansett fått permanente skader. Da er det opp til meg å finne den beste løsningen på situasjonen.

Svar på måling av beintettheten

Fredag 6. juli hadde jeg time ved Reumatologisk avdeling på Haukeland for måling av beintettheten. Jeg begynte å mistenke at jeg hadde utviklet beinskjørhet etter gastric sleeve-operasjonen jeg tok i september 2013 da jeg har måttet besøke tannlegen nokså mange ganger det siste året. Jeg registrerer også at om jeg har sittet i en litt uheldig stilling med bøyd rygg, må jeg jobbe litt de første 8-10 skrittene for å få rettet ut ryggen. Om det skyldes skjelettet eller skaden jeg har i ryggen etter epilepsianfallet vet jeg ikke. Jeg spiser og drikker dessuten svært lite meieriprodukter.

Undersøkelse av beintettheten foregår ved røntgen. Jeg la meg på rygg med armene langs kroppen på en benk i 4-5 minutter mens bildene av hofter og korsrygg ble tatt. Det var med andre ord ikke en vanlig røntgenmaskin der bildet tas på noen få sekunder. Jeg fikk en «kloss» mellom anklene slik at jeg lå litt bredbeint. Trolig for å få riktig stilling i hoftene. Når bilder av ryggen skulle tas, fikk jeg denne under føttene slik at jeg fikk stilling som om jeg satt på en stol og fikk dermed ryggen godt ned i underlaget.

I artikkelen «Langtidsresultater etter Gastrisk Bypass og Gastrisk Sleeve» står det: «Mange studier har vist redusert beintetthet de første årene etter fedmekirurgi, og det er også vist økt frakturforekomst lang tid etter fedmekirurgi. Hvorvidt økt frakturforekomst skyldes økt fysisk aktivitet eller er relatert til osteoporose, er ikke avklart. Det er likevel anbefalt å gi calcium-vitamin D-tilskudd og gjøre beintetthetsmålinger etter fedmekirurgi.»

Legen på reumatologisk avdeling sa at svaret ville foreligge hos fastlegen min om tre uker, men allerede etter 4 dager fikk jeg en melding fra fastlegen på Helsenorge. Han skrev at jeg har utviklet beinskjørhet og at han hadde skrevet ut Calcegran Forte til meg. Han sa også at vi kunne snakke om oppstart på bisfonat eller østrogen i neste konsultasjon. Jeg måtte også ta blodprøve. Vedlagt til meldingen lå også svaret fra reumatologisk avdeling. Der kunne jeg lese at T-skåret i hoftene ble målt til -2,5 og i korsryggen -3,4.

I artikkelen «Osteopeni» forklares disse verdiene slik: Osteopeni betyr rett oversatt «lite bein». Beintettheten blir oppgitt som ein såkalla T-skår. Ei gjennomsnittleg kvinne 30-40 år har T-skår 0. Kvinner med beinskjørhet har T-skår minre enn -2,5. Kvinner med høg beintetthet har T-skår +1 eller +2. Osteopeni betyr at du har T-skår mellom -1 og -2,5.»

Litt mimring fra oppveksten

Jeg sitter og tenker litt på min oppvekst. Jeg har mange koselige minner – og noen litt morsomme minner. Jeg ønsker å dele et par av dem. Et koselig minne jeg har å se tilbake på, er minnet om at jeg, min søster og foreldrene mine sitter rundt kjkkenbordet en vinterkveld og spiser brødskive med eggerøre og ordentlig kakao kokt på melk. Jeg var fæl til å sitte og vippe på stolen. En gang vippet jeg for mye og stolen veltet. Jeg tror jeg falt med hodet i skapdlren under vasken, men jeg er ikke helt sikker. Da var min far rask på pletten – jeg vil tro han skvatt. Et annet minne jeg har av min far, var da jeg syklet som 7-8-åring og det gikk rett i husveggen. Da hjalp det å hylskrike litt slik at min far kom for å se hva som skjedde. Det hjalp å få litt trøst og at han blåste på et skrubbsår. Deretter var det på’n igjen på sykkelen og sykle videre.

Et annet minne, som jeg ikke husker selv, men jeg har sett det på video, er da jeg som 4-5-åring sitter i en stol i stuen og klipper i et sammenbrettet ark for å lage en hullduk mens jeg sitter og plystrer. Jeg hadde nettopp fått til å plystre og jeg plystret på både inn- og utpust i samme tone. Jeg kan bare tenke meg hvor irriterende det må ha vært å holde ut…

Jeg var i blant hos besteforeldrene mine som passet meg da jeg kom hjem fra skolen. Et minne jeg har fra bestemor, er at hun ofte stakk til meg en kålrotbit som jeg kunne gnage på. Jeg lekte ofte at jeg drev en kafé. Der solgte jeg sjokoladekake som var dominobrikker og rød saft som var vin. Hos min bestemor på Vestlandet hadde jeg en onkel som var svært flink til å leke med oss barna. Han hjalp meg og et søskenbarn å lage en kiosk. Vi hadde fått snekret en liten bu med en disk vi satt bak og solgte varene våre for ekte penger. Vi solgte litt smågodt hvor det kostet 50 øre og 1-2 kr. pr. enhet. Vi solgte også vinglass som var rød saft servert i eggeglass. De kostet 2 kr. pr. glass. Til og med bestemor, som hadde vond rygg, gikk ut av huset og på nedsiden for å hande. Når butikken gikk dårlig, endret vi strategi: Vi la varene våre på et serveringsbrett og gikk rundt i stuen og solgte. Vi tok pengene vi tjente i egen lomme og foreldrene våre måtte stå for innkjøpet av godteriene vi solgte…

Jeg gjorde meg til en liten kjeltring i en alder av 10-12 år. Jeg og en kammerat stjal en pose med gelétopper fra samvirkelaget. En trøst midt i det hele var at jeg fikk dårlig samvittighet. Vi laget en liten landsby i sandkassen med veier og store hus. Kammeraten min hadde bilopphuggeri hvor han ødela bilene med en stein og solgte bildelene etterpå. Når min far oppdaget det, ble han ikke akkurat blid. Jeg og kammeraten min gikk også på slang. Vi stod midt i åkeren til assistenten min. Jeg stod og rev opp noen gulrøtter i det assistenten min banket på vinduet. Vi begge tok beina fatt – som om det skulle hjelpe på å ikke bli sett. Hun sa at om hun så oss i åkeren flere ganger, ville hun snakke med foreldrene våre. Men vi ga oss ikke. Jeg husker at jeg lå under ripsbuskene i hagen hennes og spiste. Etterpå ringte vi på døren og ble invitert inn og påspandert iskrem – det var fast rituale. Jeg husker også at vi var på epleslang i rektors hage. Alle barn må igjennom sin periode med litt rampestreker, men det er ikke noe jeg er stolt av.

Det ble 17. mai i Telemark

På tirsdag satte vi oss på bussen mot Vest-Telemark. Vi dro til mine foreldre hvor jeg også møtte to av mine tanter i tillegg til et søskenbarn. Jeg og samboeren min, mest ham, laget en snickerskake. Den ble godt mottatt, spesielt av den ene tanten min som spiste hele tre kakestykker. Det forstår jeg godt, for den er god. Det er en svært mektig kake og det er nok bra i seg selv siden det er en kaloribombe de luxe.

I går ble 17. mai feiret hjemme. Vi så på 17. mai-toget som tuslet forbi nede på hovedveien i bygda. Det er hornmusikk annenhvert år fordi korpset veksler mellom å gå i de to bygdene i kommunen. Det hørtes litt stusselig ut, men bra at noen stiller opp. Jeg har fine minner fra 17. mai-feiringen opp igjennom årene på barneskolen. Leker, is, pølser og lapskaus er fine ting å ta med seg videre. Et annet koselig minne som jeg og min mor ofte kommer inn på rundt 17. mai-tidene, er da jeg i 6. klasse var hjemme fra 17. mai-feiringen fordi jeg var syk. Jeg fikk servert et pølse med brød mens jeg så på TV, men plutselig stakk jeg meg i tungen. Da fant jeg et flagg, slike man har på kransekaken, i pølsen – det var tross alt 17. mai!

I år satt vi litt fra og til og så på TV. Jeg liker veldig godt å følge med på NRK-sendingen på 17. mai hvor vi hører musikken og hurra-rop mens en journalist forteller litt historikk om hver skole som går forbi kameraet. I år var det kun et kamera som filmet toget pga. streiken blant journalistene i NRK, så det er bare å glede seg til neste år når alt forhåpentligvis er normalt igjen. Vi så også litt på TV2 som også dekket 17. mai-feiringen og hvor Kjell Arne Totland fortalte litt om de kongelige. Dagen ble feiret hjemme hos mine foreldre med fårikål til middag, pavlova til dessert og pølse med brød til kveldsmat. I tillegg fikk vi plass til i alt tre båtis samt noen druer, vannmelon og jordbær helt på tampen. Med andre ord akkurat et stort spisegjelde og akkurat slik en 17. mai skal være! Fårikål er kanskje ikke det mest vanlige på 17. mai, men jeg synes det er veldig godt og siden min mor hadde kjøpt inn lammekjøtt kun med tanke på å lage en fårikålmiddag når jeg skulle hjem, var dette en fin anledning. Jeg var litt redd for å få dumping (etter min gastric sleeve i september 2013), men det gikk bra denne gangen. Jeg kan raskt – men ikke alltid – reagere på feit mat og er derfor svært forsiktig med dette når jeg er i festlig lag, som f.eks. til jul og andre høytideligheter.

I dag dro jeg og samboeren min videre på vår Telemarksturné og dro til hans foreldre. Her fikk vi servert kyllingwok til middag og etter middag dro vi på et lite besøk til besta. Besta bydde på mokkakake. Jeg var veldig skeptisk til mokkakake første gang jeg fikk smake bestas for to år siden. Besta er blitt 93 år, men det skulle man ikke tro. Hun steller seg selv, hus og mat på egenhånd. Når vi kom hjem, så vi på siste halvdel av «Norske talenter» på TV2.

Jeg har strikket en hel del mens jeg har vært i Telemark. Jeg strikket jo ferdig et sitteunderlag mens jeg var på Røysumtunet og nå har jeg kommet halvveis på det andre sitteunderlaget. Jeg hadde opprinnelig tenkt å strikke et sitteunderlag til hver av nevøene mine, men jeg tror jeg skal samle opp noen sitteunderlag jeg lager i årene fremover og sender de til Røysumtunet. Nevøene mine skal få et brettspill hver i tillegg til penger. De er flinke til selv å spare penger for å kjøpe seg det de ønsker seg. Det tror jeg min søster gjør klokt i, slik at de lærer seg at man må spare til det man ikke har råd til der og da.

Øvelser for piriformis og bekkenområdet

I dag hadde jeg en ny time med fysioterapeuten. Hun hadde med seg en treningsmatte og en stor ball. Hun sa at hun hadde med seg 8 øvelser som skulle øke bevegeligheten i bekkenområdet og en øvelse for å strekke ut piriformismuskelen. Vi begynte så smått på ballen ved å gjøre ulike bevegelser, som å lage små sirkler begge veier, 8-tall begge veier, forsøke å løfte opp hoften, vippe bekkenet, men ikke ryggen, forsiktig frem og tilbake. Jeg skulle også ligge på ryggen med leggene på ballen og løfte setet og bevege føttene frem og tilbake oppå ballen. Hun sa at hun så stor forskjell på min høyre og venstre side. Jeg har mindre muskler på høyre side og strever tydelig mer med å få kontakt med bevegelsene. Etterpå skulle jeg legge meg ned på gulvet og ligge over det ene beinet som var bøyd samtidig som jeg strakte det andre beinet bakover. Det var utrolig vondt, men jeg erfarte at selv om det var vondt, føltes det også godt. Jeg følte at hele kroppen svevde litt etterpå.

Konsekvenser etter gastric sleeve

Det er på ett punkt jeg strever etter gastric sleeve-operasjonen jeg tok i september 2013: Jeg strever med å få i meg nok væske. Jeg kan ikke spise under og rett etter et måltid. Ofte glemmer jeg å drikke før måltidet og når jeg i tillegg kun får i meg 3-4 slurker av væske om gangen sier det seg selv at jeg burde gå og smådrikke hele dagen. Det synes jeg er vanskelig. Det setter også sine begrensninger, dvs. at jeg kjenner jeg burde drikke mer, under hard trening og jogging. Noen dager får jeg ikke i meg nok væske. Det merker jeg raskt i ansiktet når huden begynner å bli tørr i pannen og ved tinningene. Da er det bare å ta meg sammen og tvinge meg til å drikke hyppigere.

Jeg er fornøyd med å ha tatt en vektoperasjon. Jeg trives bedre med meg selv og har faktisk fått bedre selvtillit. Det er godt å kunne bevege meg uten å bli fysisk sliten – ja, jeg kan jogge uten de store anstrengelsene og gå opp trapper uten problemer. Men, det er ikke problemfritt etter vektoperasjonen, som jeg ikke tenkte på før operasjonen:

  • Kan ikke spise feit mat (inkl. ribbe, pinnekjøtt, medisterkake, julepølse og bacon)
  • Kan ikke drikke under og etter et måltid (da fylles spiserøre opp som fremprovoserer brekninger – lite gøy på restaurant…)
  • Kan få dumping av å spise for fort
  • Kan få sure oppstøt
  • Kan få dumping av å spise f.eks. søt/sukkerholdig dessert etter et måltid som fører til oppkast
  • Kan få dumping av for mye søtt (hovedsakelig kaker)
  • Kan få dumping av melkeprodukter

Men hva er dumping? Kroppen reagerer med fysiske symptomer som kaldsvette, kvalme, hjertebank, uro, magesmerter, svimmelhet og skjelvinger. Det skjer en prosess i kroppen som likner mye på den samme som når diabetikere får føling: Mat med høyt energi innhold (spesielt mye sukker eller fett) kommer raskt ned i tynntarm. Dette påvirker tarmens nerve og hormonsystem slik at man blant annet får en kraftig utskillelse av insulin i blodet som igjen fører til lavt blodsukker.
(Hentet fra: Fedmeinfo.no.)

Min vektnedgang etter gastric sleeve

I grupper jeg er medlem av på Facebook, er det ett spørsmål som gjentar seg noen ganger hver måned. Det handler om hvor mye man har gått ned i tiden etter operasjon. De 11 første månedene etter min gastric sleeve, noterte jeg omtrent ukentlig ned min egen vektnedgang. Jeg noterte ned dato, antal reduserte kilo og min nye BMI. Jeg forsøkte å disiplinere meg selv til å ikke gå på vekten for ofte. Målet mitt var å gå på vekten én gang i uken, men noen ganger ble det hyppigere. Det jeg imidlertid klarte, var å unngå å gå på vekten hver dag eller flere ganger til dagen. Den typen veiing har ingenting for seg. Jeg startet med en BMI på 38.5 da jeg begynte på knekkebrødkuren og på operasjonsdagen etter tre uker hadde jeg gått ned 6 kg. Knekkebrødkuren er en lavkaloridiett som har til formål å slanke leveren før operasjon. Under operasjonen må kirurgen flytte på leveren for å komme til og det er for å gjøre forholdene best mulig under operasjonen og for å unngå komplikasjoner. Akkurat det å slanke leveren er viktigere enn hva mange kanskje tror, for i ytterste konsekvens kan man risikere å våkne opp av narkosen sydd igjen, men ikke fått utført vektoperasjonen. Jeg har lest om noen som har opplevd det – så det skjer.

Det jeg i dag angrer litt på at jeg ikke gjorde, var å måle meg rundt midje, bryst, overarmer og lår med målebånd. Da ville jeg se svært store endringer etter hvert som vekten krøp nedover. Også i de periodene jeg hadde et såkalt «platå», der vektnedgangen stopper opp i noen uker, før den igjen fortsetter. Du kan se i listen under at i en periode på tre uker fra 1. oktober 2013, gikk jeg kun ned et par kilo, før vekten plutselig raste videre nedover igjen med f.eks. 1,5 kg på én uke. Platåene kommer av at kroppen da jobber med å bruke av sine egne fettreserver. Det vises ikke i antall kilo, men på målebåndet. På mitt største hadde jeg en livmidje på 115 cm mens jeg to år senere målte 60 cm. Da var jeg også undervektig med en BMI på 17,4.

Jeg skal forsøke å oppsummere noen av datoene i tabellen jeg førte for det første året: Dagen før jeg startet på knekkebrødkuren hadde jeg en BMI på 38,5. Etter to uker på kuren, altstå på operasjonsdagen, hadde jeg gått ned 6 kg og hadde en BMI på 36,1.

  • 18. september 2013: gikk ned 2,5 kg og hadde BMI på 35.
  • 1. oktober 2013: gikk ned 0,5 kg hadde BMI på 34,8.
  • 12. oktober 2013: gikk ned 1,2 kg og hadde BMI på 34,4.
  • 19. oktober 2013: gikk ned 1,5 kg og hadde BMI på 33,7.
  • 2. november 2013: gikk ned 0,4 kg og hadde BMI på 33,6.
  • 11. november 2013: gikk ned 1,5 kg og hadde BMI på 33,0.
  • 23. november 2013: gikk ned 1,8 kg og hadde BMI på 32,1.
  • 7. desember 2013: gikk ned 1,7 kg og hadde BMI på 31,6.
  • 17. desember 2013: gikk ned 2,1 kg og hadde BMI på 30,7.
  • 5. januar 2014: gikk ned 0,5 kg og hadde BMI på 30,5.
  • 17. januar 2014: gikk ned 1,7 kg og hadde BMI på 29,9.
  • 29. januar 2014: gikk ned 1,7 kg og hadde BMI på 29,2.
  • 22. februar 2014: gikk ned 2,7 kg og hadde BMI på 28,1.

Jeg sluttet å notere etter mars 2014. Det kan jeg angre på i dag, men gjort er gjort og det er for sent å angre på i dag, men jeg vet at i juli 2014 hadde jeg en BMI på ca. 26,5. Høsten 2014 begynte jeg å trene og vektnedgangen fortsatte. Jeg ble etter hvert altfor tynn og høsten 2015 hadde jeg en BMI på 17. Etter hvert klarte jeg å stabilisere BMI-en opp på rundt 20-22 etter at jeg begynte på en epilepsimedisin som hadde vektøkning som svært vanlig bivirkning.

Knekkebrødkuren før en vektoperasjon

Alle som skal gjennomgå en vektoperasjon, må igjennom en lavkaloridiett, en såkalt «knekkebrødkur». Denne kuren begynner tre uker før operasjonsdagen og noen ganger fire uker for pasienter med BMI over 50. Dietten går ut på å ha et totalt kaloriinntak på mellom 800-1000 kcal i døgnet. Dietten fører til at fettet rundt leveren reduseres og arbeidsforholdene for kirurgen bedres. Det blir mindre risiko for komplikasjoner som leverblødning og lekkasje. Dersom dietten ikke følges av pasienten, kan man i verste fall våkne opp fra narkosen og ikke ha fått gjennomført den vektoperasjonen man så lenge har sett frem mot. Under har jeg kopiert inn den listen jeg selv fulgte da jeg gikk på min knekkebrødkur for tre år siden:

Knekkebrøddiett (900 kcal i døgnet):

Drikke:

  • vann
  • skummetmelk
  • appelsinjuice
  • saft (sukkerfri)
  • mineralvann (sukkerfri)
  • kaffe/te (uten sukker)
  • buljong

Påleggsboksen:

  • 1 ss makrell i tomat, røkelaks, peppermakrell, sardiner, tunfisk eller sild.
  • Tynt lag med cottage cheese eller mager ost 3 % fett
  • Grønnsaker du kan ha på knekkebrødet, paprika, tomat, agurk, reddik, friske urter e.l. (ikke avokado!)
  • Kokt skinke, pastramiskinke, kalkunpålegg, lett servelat 3 % fett, bankekjøtt
  • mager leverpostei 3 % fett
  • reker, crabsticks, fiskepudding/fiskekaker
  • 1 ts soyamargarin

Frokost:

  • 1-2 grove knekkebrød med valgfritt pålegg fra «Påleggsboksen»
  • 1 glass skummet melk (maks 2 dl) – søt eller sur
  • Vann og grønnsaker – fri mengde
  • Kaffe/te uten melk og sukker

Lunsj:

  • 2 grove knekkebrød med valgfritt pålegg fra «Påleggsboksen»
  • 1 glass skummet melk (maks 2 dl) – søt eller sur
  • Vann og grønnsaker – fri mengde
  • Kaffe/te uten melk og sukker

Middag – velg mellom:

  • 150 g kokt torsk, sei eller annen mager fisk
  • 70 g kokt laks, makrell eller annen feit fisk
  • 1 kyllingbryst, bakt i ovn eller stekt i panne uten fett
  • 100 gram magert, rent kjøtt tilberedt uten steikefett
  • + 1 liten potet eller 2 ss kokt ris eller 2 ss kokt pasta
  • + Vann og grønnsaker/salat (uten dressing) i fri mengde

Kveldsmat:

  • 2 grove knekkebrød med valgfritt pålegg fra «Påleggsboksen»
  • 1 glass skummet melk (maks 2 dl) – søt eller sur
  • Vann og grønnsaker – fri mengde
  • Kaffe/te uten melk og sukker

Dumping etter gastric sleeve

Noen mener at de som har tatt Gastric sleeve-operasjon ikke kan få dumping. I september 2013, dagen etter at operasjonen var utført, opplevde jeg min første dumping. Jeg forstod det ikke da, men har sett det nå i ettertid at det var symptomer på dumping jeg opplevde. Jeg var nok litt for grådig der jeg gaflet i meg en silt bringebæryoghurt litt for fort. Jeg ble slapp og uvel. Andre reaksjoner jeg kan få ved dumping, er svetting, skjelving, svimmelhet, kvalme og økt hjertefrekvens. Jeg vet om andre vektopererte som ofte opplever å få diaré, men dette har jeg ikke opplevd selv.

Jeg har spurt mange om hva dumping skyldes og hva som skjer i kroppen, men jeg har ikke funnet noe godt svar hverken hos bekjendte eller på nettet, men i dag kom jeg over artikkelen «Dumping syndrom» fra NHI.no hvor det står at dumping skjer når mageinnholdet kommer for raskt ned i tarmen.

En normal mage fungerer slik: «Etter et måltid fylles magesekken med mat. I magesekken spaltes maten ved hjelp av enzymer og saltsyre til mindre matpartikler. Dette gjør at maten lettere kan fordøyes lenger nede i tarmen. Magesekken slipper regelmessig ut små porsjoner med delvis fordøyd føde til tarmen, noe som gjør at det tar flere timer før magesekken er tømt etter et måltid.»

Det står at følgende skjer når innholdet i magesekken slippes for raskt inn i tarmen: «Strekket på tarmveggen utløser en rekke symptomer, både nervesignal og gjennom frigjøring av signalstoffer. Strekk i tarmveggen kan gi både kvalme, smerter og det kan forårsake økt tempo i passasjen gjennom tarmen – noe som medfører diaré. Dumping syndrom kan også føre til at væske forlater blodbanen for raskt. I likhet med nervesignalene (vagus-respons) kan dette gi blodtrykksfall med slapphet, uvelhetsfølelse, svimmelhet og reaksjonen kan bli så kraftig at man besvimer.»

Dette ga svar og forklaring på mye. Jeg kan også her lese hva som skjer når jeg får dumping etter å ha spist noe søtt: «I noen tilfeller kan dumping syndrom svekke blodsukkerreguleringen. Dersom mageinnholdet inneholder mye sukker kan det forårsake en rask blodsukkerstigning. Kroppen vil overkompensere med å frigjøre for mye insulin, og vi får et påfølgende blodsukkerfall som en reaksjon på dette. Sukkermolekyl er små, noe som gjør at de kan forårsake en stor partikkeltetthet i tarmhulen. Dette tiltrekker ekstra mye væske. Sukkerrik føde er derfor det som kan gi mest plager ved dumping syndrom.»

I artikkelen står det også om symptomer ved sen dumping som skyldes at blodsukkeret er blitt for lavt. Symptomene kan være svimmelhet, svakhet/utmattelse, svetting, angst/nervøsitet, hjertebank, besvimelse, forvirring, diaré og lavt blodsukker.

Til slutt kommer de med følgende råd for å forebygge dumping:

  • Spis mindre måltider
  • Unngå drikke til måltidene
  • Endre kostholdet ditt – spis mat med færre raske karbohydrater
  • Øk fiberinntaket
  • Unngå alkohol
  • Tygg godt
  • Unngå mat med mye syre
  • Tilbered mat på en sunnest mulig måte – kok, grill eller bak maten
  • Sørg for å få i deg nok vitaminer, jern og kalsium
  • Legg deg ned rett etter at du har spist

Min erfaring er at jeg må holde meg så og si helt unna drikke under og etter et måltid. Jeg kan kun ta minimale slurker om jeg får behov for å fukte ganen. Det har jeg fått erfare på den harde måten ved to ganger å ha hatt spontant oppkast etter at jeg har drukket – mens jeg har sittet på restaurant og ikke rukket å komme meg på toalettet… Mange tenker at det høres ille ut å ikke kunne drikke under et måltid, men dette er ikke noe savn. Jeg opplever ikke et udekket behov for å drikke og det har blitt like naturlig som det tidligere var å ta en slurk av vannglasset. Men, jo, mye gjærbakst må jeg holde meg unna. Det blir for tørt.

Nå er bukplastikk gjennomført

Da har jeg vært hjemme i 2 timer og har nå fått dandert meg godt til i sengen med hoftene i best mulig vinkel. Operasjonen tok 4 timer, som beregnet av anestesipersonalet. Jeg sa på forhånd at jeg hadde måttet ta Ketorax 5 mg pga. smerter. Det var OK. Jeg fortalte også om ordinert medisinering med alt fra Nobligan til OxyContin fra fastlegen, avhengig av smerteintensitet,og anestesilegen ordinerte OxyContin som grunnmedisinering og Paracet ved behov, siden Paralgin Forte ikke virker på meg. Ble litt overrasket at det ikke var motsatt, men har nok noe å gjøre med at OxyContin har 12 timers virketid. Før jeg tuslet inn og la meg på operasjonsbordet, tok kirurgen bilder av magen min fra alle vinkler, sikkert for å kunne sammenligne til senere. Jeg gikk selv inn og la meg på operasjonsbordet og fikk sovne der.

Jeg tåler heldigvis narkose bra og hadde ingen bivirkninger. Jeg kom til meg selv godt pakket inn i både tepper og dyner, halvveis sittende i en stol. De hadde løftet meg over. Jeg veier jo ikke mer enn 43 kg. Følte meg i fin form og ikke så mye smerter. Etter et par timer begynte magemusklene å kjennes merkbart og jeg fikk Paracet. Fikk tilbud om noen kjeks. Jeg har to dren som henger ut på hver side av hoftene. Disse skal samle opp væske. Jeg skal tilbake til kirurgen på mandag og fjerne drenene.

Samboeren min kom innom når han var ferdig på jobb og sammen tok vi drosje de 3 minuttene hjem. Jeg merker at musklene har fått juling og at magen er øm. Jeg må ha hjelp av samboeren min den neste uken og han må få seg fri fra jobb. Trolig en kombinasjon av praktisk hjelp og det at jeg er synshemmet. Han jobber heldigvis i kommunen og har rett til «velferdspermisjon», som inngår praktisk hjelp ved sykdom for f.eks. samboer. Noen fordeler med å jobbe i kommunen finnes alltid…

Jeg har litt smerter igjen nå, trolig fordi Paracet har kort halveringstid, men de er fint overkommelige. Kirurgen ringte meg i kveld for å høre hvordan det gikk. Jeg hadde ingenting å bemerke. Han sa at han hadde fjernet 19 cm med hud fra magen min. Han sa at magen min kom til å bli like stram som den var før jeg hadde blitt overvektig, men jeg ville ikke bli kvitt alle strekkmerkene. Han hadde sydd sammen både de øvre og de nedre magemusklene.

Jeg tok gastric sleeve i 2013

Jeg tok Gastric Sleeve. For meg ga det meg et nytt liv og en ny kropp. Jeg hadde BMI på 38,5, så sammenliknet med enkelte, var jeg ikke blant de tynsleevete, men jeg skammet meg mye. Jeg skammet meg for å møte på nye mennesker fordi de så et «fleskeberg» og tenkte «hun var feit». Jeg hadde en forestilling av at mange tenkte negativt om meg når de så jeg var overvektig, som at «hun har dårlig impulskontroll», «hun spiser mye potetgull, godteri og Cola» eller «stakkars henne…». Jeg tror nok at enkelte streifer tanker i den retningen når de ser en overvektig person, men jeg tenker osleeveå da at feilen ikke ligger hos den overvektige, men i hodet som har tenkt tanken.

En spesiell hendelse førte til at jeg endelig bestemte meg for å gjøre noe: Anoreksia, Grete Roede eller vektoperasjon. Jeg klarte ikke disiplinen i Grete Roedes oplegg og jeg ønsket ikke å utvikle anoreksia (det kapittelet i livet mitt hadde jeg avsluttet på Vsleeve). Valget ble vektoperasjon. Siden jeg hadde for lav BMI til å få godkjent operasjon av det offentlige, valgte jeg å betale 98.000 kr. av egen lomme. Jeg hadde allerede for høy hvilepuls og for høyt blodtrykk. Jeg kunne ha «spist meg opp» (bokstavlig talt) til en høyere BMI og få operasjonen dekket, men da ville jeg osleeveå risikere diabetes 2 og problemer med hofter og knær osv. Det gikk 3 uker fra konsultasjon med kirurg til jeg lå under gastrokirurgens kniv. For meg var det ingen tvil. Dette hadde jeg tenkt grundig igjennom i 8 mnd. etter den nevnte hendelsen og sett på vektoperasjon som en mulig utvei i 2 år før det, og nå var det bare å ta skrittet. Jeg hadde god nytte av å lese erfaringer på www.vektoperasjon.no.

Jeg var heldig. Jeg hadde ingen komplikasjoner etter operasjonen. Jeg hadde litt sure oppstøt de 3 første månedene, men isse lindret jeg med et par slurker biola eller noen skjeer yoghurt. Ingen medisiner ble nødvendig. De første månedene går vekten fort ned, og jo mer overvektig man er, jo raskere renner kiloene av. Jeg registrerte for meg selv hvor mye jeg hadde gått ned ukentlig. Nå ser jeg at de første 3 månedene gikk jeg ned fra en BMI på 38,5 til 31,6. De neste 8 mnd. hadde jeg gått ned fra 31.6 til 25,1 – da ser du at vekten går saktere ned sammenliknet med de første månedene. De sa at ved en sleeve kunne man forvente en vektnedgang på 85%, dvs. en BMI på 26 på meg. Nå har jeg en BMI på 17,9, så de prognosene slo feil (kommer tilbake til den lave BMI-en senere).

Jeg fikk en ny kropp. Det å handle klær var ikke lenger en tragisk og deprimerende affære, men gøy å se at jeg passet inn i mindre størrelser. Jeg kunne rydde ut av skapet plagg etter plagg i størelse XL og L. Noe ble kastet og noe ble gitt til FreeTex. Med en så rask vektnedgang må garderoben skiftes ut ganske radikalt og kanskje et par ganger innen vekten har stabilisert seg. Hvis du tar vare på kvitteringer, kan du få refundert MVA-en på plaggene på selvangivelsen ved dokumentasjon på vektoperasjonen. Jeg trengte ikke lenger å skamme meg over kroppen min. Tankene jeg tenkte at folk fikk når de så meg som overvektige ble borte, for nå var jeg normalvektig.

Når jeg var tung var det tungt og slitsomt å bevege seg. Jeg forsøkte å unngå dette. Det var rett og slett for anstrengende. Jeg var i en ond sirkel: Spising av for mye mat og liten fysisk aktivitet. Det var hovedsakelig mat som gjorde meg tung, men selvsagt smakte kaker og søtsaker godt. Når jeg ble normalvektig oppdaget jeg at fysisk aktivitet var lettere. Når jeg ble vektoperert understreket ernærinsleevefysiologen at fysisk aktivitet var viktig for å opprettholde vektnedgangen. Jeg investerte i personlig trener. Jeg så på det som en investering i egen helse. Trening gikk fra å være slitsomt og kjedelig til å bli energigivende og gøy! Det var godt å kjenne at kroppen var sliten. Jeg begynte å jogge. Som oppvarming til treningen jogget jeg 1,5 km i god fart til treninsleevesenteret. Oppoverbakker var ikke slitsomt lenger. Jeg begynte å trives med mitt nye liv. Og helsemessig så jeg resultater: Jeg gikk fra å ha en hvilepuls på ca. 100 til en på 60. Jeg gikk fra på det høyeste å ha et blodtrykk på 169/119 til nå å ha et stabilt blodtrykk på 120/80. Det farlige fettet rundt magen forsvant.

Men, noen negative konsekvenser med vektoperasjonen var det selvsagt, og mange av de tror jeg at jeg løste ved å være ærlig mot meg selv, mine nærmeste, venner, bekjente og fremmede. Hva hadde jeg å skamme meg for? Jeg hadde spist meg til å bli overvektig, men jeg hadde osleeveå vist at jeg tok ansvar for min egen situasjon og egen helse og valgt å bli vektoperert fordi jeg trengte en fysisk hjelp på veien til å gå ned i vekt. De som har fordommer får ha de, men det er i så fall de det er noe galt med, og ikke meg som valgte å gjøre et inngrep som hjalp meg til å gå ned i vekt og som i tillegg ville ha innvirkning, positivt og negativt, for resten av livet. Jeg vil ikke si jeg er stolt, men jeg føler jeg tok ansvar for eget liv og helse og valgte å la det få konsekvenser livet ut. Jeg tok grep for å komme meg ut av en lei situasjon jeg selv hadde ført meg opp i. Dårlig sammenlikning kanskje, men de som røyker eller har et for høyt alkoholkonsum har osleeveå et valg om å ta ansvar for egen situasjon og helse. På restaurant har jeg hørt fra servitøren: «Likte du ikke maten?» når jeg ble mett etter å ha spist 1/4 av porsjonen, og jeg svarte med sannheten at maten var svært god, men at jeg var vektoperert og fikk ikke ned så mye mat. Det ble forstått og godtatt. Etter hvert har jeg valgt å se mer på forretter og barnemenyer og få dette servert som hovedrett. Jeg har osleeveå fått et kort som diskret forklarer at jeg er vektoperert og ønsker derfor en halv porsjon mat. Jeg krever ikke dermed å få avslag i prisen, men da blir det ikke så synlig at jeg ikke klarer å spise hele porsjonen. Personlig har jeg hittil ikke benyttet meg av det kortet. Bursdager, fester, middasleeveinvitasjoner og høytider håndterer jeg på samme måte. Jeg er ærlig. Igjen: Hva skal jeg skjemmes over? Hos svigermor ber jeg om at hun lager litt ekstra fiskesuppe på julaften som jeg kan spise når de andre spiser ribbe og pinnekjøtt resten av julen. Første gang fikk jeg spørsmål fra familien, men når jeg hadde sagt ordet «vektoperasjon» ble det akseptert som andre har matallergier og intoleranser. Til julemiddag i år når det blir servert ribbe, har jeg fått tilbud om kalkunfilet. Det at jeg spiser lite og glemmer å drikke før jeg spiser har blitt en naturlig del av hverdagen til meg og min kjære – og våre familier. Vi kan spøke og le litt av det. Humor i hverdagen er viktig, osleeveå etter en vektoperasjon. Når jeg har sagt til venner at jeg er vektoperert i spisesituasjoner, har jeg oftere møtt interesse fremfor fordømmelse. Mulig de dømmer meg i tanken, men det skal de få lov til om de er så korttenkte.

Jeg tåler sukker i små mengder. Dette avhenger litt på hvordan kroppen reagerer på inngrepet og om du har tatt GBP eller sleeve. Jeg tåler osleeveå små mengder melkeprodukter, men kan få dumping. Fett tåler jeg svært dårlig og pølser, burgere (ikke hjemmelagde med karbonadedeig), mdisterkaker, MUK-produkter og bacon tåler jeg svært dårlig, men om jeg en søndag ikke har noen spesielle planer for formiddagen, innvilger jeg meg et par skiver bacon, rett og slett fordi jeg synes det er godt inntil speilegg, og noen ganger går det fint og noen ganger går det ikke fint og jeg får dumping. Dumping er en fysisk reaksjon som forekommer hyppisleevet hos GBP-opererte, men osleeveå for oss som har tatt sleeve. Da stiger blodsukkeret høyt og raskt og deretter faller det like raskt og blir for lavt og du blir fysisk dårlig. Eneste botemiddel på dette er å legge seg ned og sove i et par timer. Noe annet som har endret seg, er drikkevanene rundt et måltid. Jeg kan ta noen slurker før måltidet, men ikke under og etter måltidet. Den feilen har jeg lært på den harde måten med å endt opp med å spontant kaste opp – på restaurant når jeg skulle drikke opp de siste slurkene med Cola Zero… Når magesekken er full av mat, blir det ikke plass til væsken. Den blir stående i spiserøret og halsen og fremprovoserer (selvsagt ufrivillige) brekninger. Det er ikke slik at selv om jeg har tatt sleeve kan jeg aldri unne meg noe igjen, men det kan være jeg blir dårlig. Da får jeg ta avgjørelsen selv. Som nevnt spiser jeg i blant bacon og jeg er svak for marsipankaker. Litt godteri i helgene går fint, men egentlig er det søtsuget blitt litt borte. Tre ruter med Stratos er godt, men det er nok.

Jeg har dessverre sett flere vektopererte som går opp i vekt igjen etter en vektoperasjon. Når du gjør et slikt fysisk inngrep, er det ikke bare kroppen som endres, men hodet og livsstilen må osleeveå endres. De som blir såkalte «jojo-slankere» er de som slanker seg i et par måneder og deretter går over til gamle vaner. Når du skal oppnå et varig vekttap, vektoperert eller ikke, må livsstilen endres og vare livet ut. Det nytter ikke å bli vektoperert og gå ned mange kilo og tro at man kan leve som før med store måltider, daglig Cola og potetgull fire ganger i uken. Da vil vekten øke igjen. Om man gradvis øker mengden mat, vil magesekken osleeveå utvide seg og den kan gå fra å være ca. 1 dl. (som den er etter en vektoperasjon) til igjen å romme f.eks. 1-1,5 l. (som en vanlig magesekk rommer). Da spiser man naturlig mer og kan legge på seg igjen om det blir for mye. Det er mulig å bli reoperert én gang, men å få dekket dette av det offentlige kan nok bli vanskelig. Det vil bli satt spørsmålstegn med viljestyrke og motivasjon for vektnedgang.

Å slanke seg igjen etter en vektoperasjon har jeg hørt skal være mer utfordrende enn de som ikke er vektoperert. Jeg finner ingenting om dette ved første øyekast på Google. Kroppen har mekanismer som jobber mot at den vil opp i vekt igjen når man har gått ned i vekt – vektoperert eller ikke.

Om noen dager legger jeg meg under plastikkirurgens kniv og skal ta full bukplastikk for å fjerne en del overflødig hud. Jeg gjør ikke det av forfengelighet, for magen kommer alltid til å være skjult under en badedrakt, men fordi jeg ønsker å få en kropp jeg selv kan trives i. Jeg fikk en ny kropp etter vektnedgangen, men den bar preg av at huden hadde strukket seg. Det er en fordel for huden om vektnedgangen ikke skjer for raskt og desto yngre du er (dvs. yngre enn 45-50 år), vil huden ha mer evne til å tilpasse seg – til et visst punkt. Selv har jeg en del overflødig hud særlig på magen, men osleeveå på rompa. Skulle jeg ha gjort flere plastiske operasjoner måtte den neste ha blitt oppstramming av rompa, men da hadde jeg sett meg fornøyd. Alt til sin tid. Puppene har blitt temmelig små og de henger, men disse holdes på plass i sports-BH.

Nå har jeg en BMI på 17,9. Det er altfor lite slik jeg ser det. Ansiktet ser magert ut og armer og bein ser knoklete ut. Noen kjemper for å gå ned i vekt, men jeg kjemper hver dag for å holde vekten og gå opp i vekt. Jeg strever med dårlig appetitt. Når de fjerner en så stor del av magesekken, fjerner de osleeveå det området i magesekken som utskiller hormonet ghrelin som skal virke appetittfremmende på hjernen. Her kan du lese mer om hva som styrer appetitten.

Men, når alt dette er sagt om vektoperasjon, har jeg også lyst til å si at det er mulig å gå ned i vekt uten vektoperasjon: «Gikk ned 104 kilo – uten slankeoperasjon» (vektklubben.no).