Mammas gode hveteboller

I dag synes jeg at jeg har vært effektiv. Laget mammas boller, og mens deigen hevet, vasket jeg opp alle kjeler og steikepanner som sto på benken + vasket over komfyr og benker. Ryddet inn i oppvaskmaskin. Trillet ut boller, 28 stk. i alt, som ble luftige og gode. Denne gangen glemte jeg ikke kardemomme. Det gjorde jeg sist, og bollene smakte brød. Ikke godt.

Når faglærerne på kompetansesenteret for synshemmede skal lære den blinde eller svaksynte å bake, skal man ta frem allle ingrediensene som skal i kaken/deigen. Slik lærte jeg også det, men har ikke praktisert det senere i livet. Jeg finner frem den ingrediensen jeg skal ha, bruker den og setter den på plass, finner ny ingrediens, bruker den og setter den på plass osv. Synes dette er mer oversiktlig, men hver sin smak. Alle har sin måte å gjøre det på, og selvsagt er ens egen måte den beste…

Min mors boller

Gir ca. 12-15 boller:

  • 3 1/2 dl melk
  • 100 g margarin
  • 1 egg
  • 50 g gjær
  • 1 dl farin
  • 1/2 ts kardemumme
  • 8-10 dl hvetemel
  • 1 1/2 dl rosiner

I ovnen i ca. 15 minutter på 200°C (midterste rille)

Smelt margarin, tilsett melk og varm opp til 37°C. Tiilsett egg og farin. Ha mel og kardemomme og ev. rosiner i bakebollen. Ha væsken oppi det tørre. La deigen heve til dobbel størrelse

Trill ut boller. Etterheves.

Pensles med en blanding av egg og melk rett før steking.

Blåmandag på en onsdag

I dag skulle jeg være flink husmor. Planen var først å rydde på kjøkkenet og vaske opp en del kjeler, slik at jeg kunne begynne å kutte opp og steke kylling til kreolsk kyllinggryte, men jeg fant ikke proppen til oppvaskkommen. Jeg må si til assistenten min at den MÅ ligge på et fast sted. Jeg begynte istedenfor å rydde ting inn i oppvaskmaskinen, og i dét jeg tok tak i en frokostbolle, vippet en 7 l. bakebolle på skrå og halvparten av vannet rant ned på gulvet! Da var det noen stygge gloser som kom og ned på alle fire for å tørke. Jeg tenkte at jeg kunne vaske en og en kjele, men nei, det orket jeg ikke. Jeg vasket en kjele hvor den hvite sausen til fiskegratengen (på mandag) hadde svidd seg. Min kjære hadde sikkert søkt opp tipset på nettet eller spurt sin kloke mor om råd. Såpevann løsnet det ikke, men litt vann med bakepulver gjorde susen! Kjelen ble som ny. Når jeg hadde plassert alt som kunne plasseres i oppvaskmaskinen, fikk jeg ikke inn nederste kurven. Trolig hadde den hoppet ut av sporet. Jeg ga opp hele kjøkken- og middagsprosjektet og gikk og slappet av en halv time under kuledynen og varmeteppet mitt. Der fikk jeg roet meg helt ned.

Komfyrtopp som er tilgjengelig for synshemmede

Mange av de som kommer på rehabiliteringskurs har mistet deler eller alt av det de hadde av syn, noen nylig og brått, andre fra lang tid tilbake og gradvis forverring. Jeg registrerer at under presentasjonene blir det mye fokus på syn og øyelidelser. Ikke noe vondt i det, og jeg forstår at det er det som er i fokus på et slikt rehabiliteringskurs. Jeg ser på meg selv som er «ferdig rehabilitert» – for det er derfor jeg kan jobbe som rehabiliteringsassistent. Jeg glemmer at jeg er blind. Jeg tenker sjelden over de begrensningene synet gir meg. Ja, det er litt irriterende når en araber eller inder babler i vei på nyhetene og jeg ikke får med meg tekstingen på skjermen. Ja, det er upraktisk å ikke kunne orientere seg på fremmede steder, selv om en førerhund kan hjelpe, men kun på steder jeg er kjent. GPS-en Trecker kan benyttes, men den har en feilmargin på 2 m. Men når jeg f.eks. baker kaker eller gjærbakst, lager middag, salater osv., tenker jeg sjelden over at jeg ikke ser. Det går greit. alt av krydder er merket med punktskrift og alt i skap og skuffer har omtrentlig samme plassering.

I de siste tre-fire årene har samboeren min stått for matlaging på kokeplate fordi vi har hatt en koketopp som ikke har vært tilgjengelig i denne leide leiligheten mens jeg har kuttet opp salat o.a. som trengs i maten. Det har ikke vært en tilfredsstillende løsning og jJeg gikk derfor til innkjøp av en «hybelkomfyr» med to kokeplater, men denne hadde en liten effektiv varme og det tok lang tid å f.eks. steke kjøttdeig på den største platen. Nå jobber samboeren min og han trener både på treningsstudio og går på kickboxtrening. Jeg ser frem til å lage litt mer middag på «ordentlig». Jeg søkte NAV Hjelpemiddelsentral om ATAG taktil induksjonstopp for synshemmede og fikk først avslag med begrunnelse i at jeg kunne kjøpe meg en vanlig, gammeldags komfyr. Jeg sendte inn en klage og skrev at dette ikke var mulig da jeg bodde i en leilighet der jeg leide og hvor det var en integrert koketopp. Da ble søknaden innvilget. Det står følgende om koketoppen på Adaptors nettsider:

  • Mekaniske betjeningsknapper
  • Taktile kokesoner
  • Spesialtilpasset Pandoer-silikonmatte
  • Gode kontraster
  • Høy kvalitet
  • 4 kokesoner
  • Standard 60 cm. bredde

Silikonmatten er gul og noen synshemmede mener at denne komfyrtoppen ser «blindete» ut, men jeg har en seende venninne som synes den ser stilig ut også når den knall gule silikonmatten ligger over. Den har markert to av platene med sirkler, den øverst til venstre og nederst til høyre, og den nederst til venstre ov øverst til høyre er «åpne» uten sirkel rundt seg. Alle platene har Buster-funksjon, men kun én av platene kan bruke den funksjonen av gangen og den slår seg automatisk av etter noen minutter. Den er jo utstyrt med vriknapper og disse kan tas av for å rengjøre grunndig under disse knappene. For svaksynte finnes de også i fargene sølv og gul som kan byttes ut for å markere hvilken knapp som går til hvilken plate avhengig av hvordan silikonmatten ligger. Platene som er omgitt med den gule silikonmatten skal da ha gul knapp og de andre skal ha sølvknapp.

Å ha orden på kjøkkenet som blind

Blinde burde ha orden på kjøkkenet. Jeg har orden i uorden. I bakeskapet mitt står hvetemel og sukker på fast plass. Melbøtta kjenner jeg igjen, for den rommer 2 kg og er stor. Resten av bakeingredienser (bortsett fra melis) er helt over i krokker som er merket med punktskrift. På den måten slipper jeg å merke hver nye pose jeg får i hus på nytt og på nytt. Alle krydderglass er punktmerket, og de er det så mange av at krydderskapet over komfyren er fullt og en kurv som står i en skuff er full. Jeg har ulike kakepynt og farger på perlesukker som også er punktmerket. Etter at jeg laget pasta med kjøttsaus med hvit saus en gang, gikk vi til anskaffelse av gjennomsiktige mapper i A5-format hvor det står i punkt «hvit saus» og i den mappen ligger det poser med hvit saus. På den måten kan samboeren min også se posene, siden mappene er gjennomsiktige. Jeg har rett og slett mye å takke Luis Braille for (punktskriftens far) siden jeg bruker hans skriftsystem daglig for å kunne klare meg selv på kjøkkenet uten hjelp fra seende.

Blinde burde også ha system i skuffer for å vite hvor ting ligger og jeg har et ganske godt system. Jeg har eksempelvis en skuff med skjærebrett, muffinsformer og annet som tar litt stor plass, i en annen skuff har jeg oppkuttingsutstyr og utstyr for rasping, i en tredje skuff kjøkkenhåndklær og kluter, i en fjerde skuff har jeg inndelt i mindre rom hvor jeg f.eks. har måleskjeer, poseklemmer, silikonformer, mindre lokk, hvitløkspresse osv. På kjøkkenbenken har jeg en ganske stor krukke hvor jeg har øser, visper og stekepanner stående. Disse er da lett å få tak i når jeg måtte trenge de. Jeg har en assistent som hjelper meg på kjøkkenet og det er viktig at hun legger tingene der de skal være for at jeg skal finne de igjen. Det er derfor viktig at hun spør meg og at jeg forteller henne det inntil hun selv lærer seg det.

I ferd med å bli venn med iPhonen

Jeg har nå hatt min iPhone i ganske nøyaktig to år. Først de siste dagene har jeg klart å bli venner med den. Nå ser jeg at den har andre muligheter enn kun å sende SMS og ringe med. Jeg har lastet ned Yr fra NRK og kan sjekke været her og der. Jeg har lastet ned en app som heter «TapTap see», hvor jeg kan ta et bilde og få det analysert. Den klarte å skille mellom kremet blomkålsuppe og bergensk fiskesuppe. Den skiller mellom vanlig Cola og Cola Zero. Den så at krydderet var sitronpepper. «En hund som sover» fikk jeg til beskjed når jeg tok bilde av Flex i sengen. I dag rotet jeg meg litt bort på tannlegekontoret, og brukte «TapTap see» til å finne døren. Jeg tok bbilder rundt meg, og: «Svart innrammet glassdør lukket» fikk jeg beskjed om. For seende er denne appen bare morsom, men for meg er den et nyttig verktøy. Jeg gleder meg til å teste videre i app-verdenen. Nå er iPhone gøy!

Jeg har deltatt på kurs i ADL-faget

Fra 10.-13. juni har jeg nå vært på kurs. For en gangs skyld var det ikke jeg som holdt kurs. Jeg var deltaker på et ADL-kurs siden jeg underviser i det faget som assistent på Hurdal Syn- og Mestringssenter. På tirsdag ankom vi ved lunsj-tider og begynte kurset med å snakke om læreplanen og målet med ADL-faget. Målet er å gjøre den synshemmede i stand til å takle sin hverdag ut fra sine forutsetninger. Fin setning, men veldig viktig. Hvis vi ikke klarer å sette oss inn i den andres situasjon og forutsetninger, har vi ingenting i ADL-faget å gjøre.

Etter en pause, delte vi gruppen på 20 i to og så på hvilke hjelpemidler som ble innvilget og ikke. Hvilke hjelpemidler har vi i skapet. Hva er mulig å søke på og hvilke hjelpemidler får man ikke lenger dekket av NAV Hjelpemiddelsentral. Et hett tema der var den norsktalende badevekten som nå ikke regnes som et hjelpemiddel. En seende kan kjøpe seg en badevekt for 250 kr. på Clas Ohlson mens en blind eller svaksynt må betale 1.200 kr. eller mer for å få en talende badevekt. For mange synshemmede er det viktig å følge med på vekten – som f.eks. diabetikere. Det er mulig å søke om 2.000 kr. som skal dekke ikke-søkbare hjelpemidler de fire kommende årene. I noen fylker vil hjelpemiddelsentralen ha en konkret liste over hjelpemidler og i andre fylker trenger de ikke det. Det er synd at slike nasjonale bestemmelser varierer ut fra hvor man bor i landet.

På mandag startet vi dagen med å igjen dele oss i to. I tre kvarter så vi og utforsket diktafonen Milestone 112. Der kan man selv lese inn beskjeder, enten det være seg handleliste, telefonnummer, program eller melodi man hørte på radio osv. Kun fantasien setter grenser. Det var også mulig å lage 5 mapper som man kan navngi. F.eks. ha en egen mappe med telefonnummer. I de neste tre kvarterene så vi på DAISY-spillere og de ulikes funksjoner. Vi snakket litt om hvilke DAISY-spillere som kunne passe til de ulike deltakerne vi møter på kurs. Deltakerne har ulike behov og ønsker.

Etter lunsj ble vi igjen delt i grupper. På den ene gruppen fokuserte ProVista på deres BookSense. Jeg har selv denne spilleren, og ble rådet til å oppdatere den. Det skal jeg gjøre. Ingen store nyheter der. Det fine med BookSense, er at den er tilpasset for hørselshemmede, slik at lyden kan komme rett i høreapparatene, hvis jeg forsto det rett. Etterpå presenterte Adaptor to DAISY-spillere. PlexTalke Lino og PlexTalke Poesi II. Fin orientering.

På torsdag startet Adaptor med å presentere to bærbare og to bordmodeller av fasttelefoner av typen Doro. Det vil i praksis si svaksynte og de med motoriske vansker. De fokuserer på kontrast og store tydelige taster. Til slutt orienterte de litt om DABradioer og to modeller ble sendt rundt.

Etter pausen kom det en fra informasjonsavdelingen som fortalte litt om iPone og iPad og hva denne kunne brukes til i dagliglivet. Alt fra å sjekke e-post og være på nett til å sjekke været og høre på radio.

Etter lunsj samlet vi oss. Vi oppsummerte og evaluerte. Alt i alt synes alle samlingen hadde vært trivelig og lærerik. Ved en ny samling var det ønske om litt mer praktisk arbeid og deling av praktiske erfaringer f.eks. på kjøkkenet. Vi alle fikk en oppgave: Sende en e-post om hva vi kan tenke oss å bidra med og hva vi ikke tenker oss å kunne bidra med praktisk i ADL-faget. F.eks. ønsker ikke jeg å instruere i barnestell eller vindusvask, men på kjøkkenet kan jeg instruere i alt fra oppvask, steking/koking og baking.

På The Gathering med førerhund

I natt hadde jeg en merkelig drøm. Jeg drømte at jeg var på The Gathering og hadde med meg Flex. Det var mye snø ute og jeg var redd for hvordan Flex ville reagere på den høye lyden fra åpningsshowet på scenen. En mann kom bort til meg i det jeg selet på Flex – «skal jeg hjelpe deg med å ledsage deg ut?» spurte han. Jeg takket ja. Ute var det vinter. En snute dyttet bort i meg. Det var Flex…

Endeløs rekke av blindetabber på bursdagen til min samboer

I dag tror jeg det er min ulykkesdag – eller kanskje jeg har stått opp med feil bein:

  1. Jeg la meg rundt 21.30-tiden i går og våkner brått 23.30-tiden. Fikk ikke sove. Satt med PC-en og hørte på lydbok. Det var den natten. En lang natt, men håper nå på en bedre natt i kveld.
  2. Siden samboeren min har bursdag i morgen, ville jeg lage en overraskelse til ham. Det var en hjerteform som jeg skulle ha marsipan i bunnen, to lag med gelé i forskjellige farger, et lag med sjokolade over der og gelétopper til pynt. Å få marsipanen ned i hjerteformen var ingen problem, og jeg tettet langs kantene, men tydeligvis ikke godt nok. Når jeg heller over den avkjølte geleen, renner det masse gelé utover hele bordet. Ordentlig gris. Overraskelsen ble redusert til en skål med bringebærgellé…
  3. Jeg skulle skrive litt punktskrift på gavekortet, og gavekortet setter seg fast inne i punktskriftmaskinen og jeg får det ikke ut! I morgen får jeg synge «hurra for deg» og gi ham maskinen, så får han skru den opp og finne kortet…
  4. Jeg mistet helt motet med alle disse tabbene og jeg bestilte en pizzaa fra Peppes. Først gir jeg henne TT-kortet mitt. Jeg finner ikke Visakortet fordi samboeren min må ha lagt det på feil sted etter at han hadde lånt det. Jeg måtte til slutt gi henne mastercardet, og jeg presterer å slå koden min baklengs! At det er mulig å dumme seg så mye ut for en fremmed dame!
  5. Det å spise pizza gikk greit, bortsett fra at det var sport på TV2 Nyhetskanalen. Skjønner ikke hvorfor de må sende sport på nyhetskanalen når de ikke sender nyheter på sportskanalen – men det er vel for bagateller å regne…

Jeg tror det beste er rett og slett å legge seg. Den som sover synder ikke, er det noe som heter.

Tilgjengelighet for funksjonshemmede i England

Nå har jeg vandret rundt i Londons gater, tatt T-bane og tog og vært på Gatwick flyplass. Det jeg registerer, er at engelskmennene er kommet et godt stykke på vei når det gjelder universell utforming ute, inne og i offentlige fremkomstmidler. De fleste nyere og restaurerte heiser har tale, noen har punktskrift og mange har taktile tall. Samtlige, med noen unntak, har farefelt (klumper) ved fotgjengerovergangene. Flere steder har jeg sett oppmerksomhetsfelt (rugler) f.eks. ved trapper. På Gatwick møtte jeg for første gang på en rulletrapp som sa i fra at jeg nærmet meg slutten og at jeg burde flytte meg bort fra rulletrappen. På T-banen og på toget var det klar og tydelig tale som annonserte holdeplassene. Men på tross av god universell utforming, har engelskmennene et godt stykke å gå for å få lyd i lyskryssene. Jeg har gått i temmelig mange lyskryss og jeg har opplevd to eller tre kryss som piper når man kan gå. Tilgjengeligheten for rullestol var delvis god og delvis dårlig – jeg er glad jeg også kunne gå på beina for noen steder måtte vi rett og slett bære rullestolen opp en trapp fordi det ikke fantes andre muligheter som var lett tilgjengelig.

Ett område der vi nordmenn har noe å lære av britene, er dette med holdningen og viljen til å yte menneskelig og praktisk service. Når vi kom på flyplassen, gjorde personellet alt som stod i deres makt for å yte service, dvs. å ta en telefon for at rampen skulle ligge klar inn til togvognen når vi kom. Hadde det skjedd i Norge? Jeg tviler. Da vi skulle en tur opp i London Eye (ja, du leste rett, jeg som blind ble med opp) fikk særbehandling fordi jeg satt i rullestol. Det syntes jeg ikke noe særlig om fordi jeg mener at funksjonshemmede skal behandles på samme måte som andre mennesker og ikke spesialbehandes der det strengt tatt ikke er nødvendig. De klarerte alle passasjerer ved å sjekke håndbagasjen for mistenkelige gjenstander, men jeg ble skjøvet forbi uten å bli sjekket selv om jeg hadde en ryggsekk på rullestolen.

Time til kirurg for vurdering av vektoperasjon

For en uke siden avtalte jeg ved Volvat å få en gratis konsultasjonstime hos kirurg for vurdering av vektoperasjon. I dag hadde jeg time. Kirurgen spurte om medisiner og helse. Kirurgen sa at for meg måtte det bli gastric sleeve for å bevare normalt opptak av medisiner. Jeg går jo bl.a. på epilepsimedisiner som er viktige å få tatt. Jeg ble litt lettet, for da slapp jeg å ta avgjørelsen selv.

Jeg kom videre inn til en sykepleier som målte blodtrykket som var altfor høyt (119/169). Jeg fikk beskjed om at jeg måtte starte på blodtrykksmedisiner umiddelbart. Pga. det høye blodtrykket ville de også ta EKG. De ville også at jeg skulle ta ultralyd av hjertet.

Jeg kom også inn til en anestesilege. Han målte omkretsen rundt halsen og hvor høyt jeg kunne gape. Jeg måtte også strekke ut tungen. Jeg ville få operasjon om tre-fire uker forutsatt at de ikke fant noe galt under ultralydundersøkelsen.

To uker før operasjonen må jeg starte på en pulverkur (lavkaloridiett) for å redusere fettet rundt leveren. Det gjøres enten ved en knekkebrødkur eller pulver. Jeg vurderer å bruke næringsdrikker. Siden man skal ligge på 900 kcal i døgnet, kan jeg drikke tre flasker med næringsdrikk i døgnet. Mange tar av seg 8-10 kg i løpet av de to ukene.

Obs, obs, blinding i bybanesporet…

I dag når jeg var ferdig med et ærend på Danmarksplass og jeg skulle gå til drosjeholdeplassen, klarte jeg å komme meg inn påbybaneområdet. Jeg registrert at jeg gikk på «farefeltet» (klumper i bakken), men tenkte ikke mer over det. Putselig tråkket jeg i luften og havnet på alle fire nede på bybanesporet. En dame kom til for å hjelpe meg, men ellers satt alle andre og bare så på. Uff, jeg følte meg ganske dum. Men jeg kom meg videre, fant ledelinjen jeg skulle følge og kom til drosjeholdeplassen. Det kunne ha vært ordentlig stygt om damen ikke hadde strukket ut en hjelpende hånd i tide, for bare sekunder etter at jeg hadde kommet meg ut av sporet, kom det en bybane dunderende inn på perrongen. Ikke visste jeg at det var en halv meter ned til skinnene… Men man lærer så lenge man lever – også av sine blindetabber!

Status: iPhone i 14 måneder

Nå har jeg hatt min iPhone i 14 mnd. Jeg er fremdeles ikke overbevist, men bruker den mest fordi jeg ikke har andre alternativ. Å ringe, bruke kontaktregisteret og lese meldinger går fint, men å skrive er noe herk. Har vurdert å skaffe meg et bluetooth-tastatur, enten QWERTY-tastatur eller punkttastatur, men det har ikke blitt til det enda – og jeg vet ikke om .det vil bli noe heller. Enda en «dings» man må huske å lade opp…

Jeg fikk heldigvis solgt Mac-en for 6.000 kr. til en bekjent av meg. Det virket som han ble fornøyd, og ingenting er bedre enn det. Mac var rett og slett ikke min greie, like lite som jeg tror at iPad er min greie. Hvorfor ha iPad når man datamaskin som bare stårog samler støv. ha en PC med et godt tastatur å skrive på? Jeg kjøpte Mac-en for 7.500 kr. og oppgraderte den med SSD-disk og 8 GB RAM, så jeg har tapt litt, men 6.000 kr. er jo bedre enn å ha en Mac stående og samler støv.

Gjær i sukker – pizzadeig

I dag sto jeg og laget bunn til hjemmelaget pizza. Jeg sto med lunken væske som hadde olje i seg, og jeg smuldret den ferske blå gjæren i væsken. Når jeg hadde smuldret gjæren, oppdaget jeg: Jeg hadde stått og smuldret gjæren i sukkerkrokken istedenfor i desilitermålet! Tenk å ikke oppdage det da før alt var smuldret. Jeg fikk opp de største bitene med minst mulig sukker i, og sukkerkrokken skal få seg en grundig vask. Pizzabunnen hevet seg litt mer enn vanlig, og kanskje det skyltes sukkerkornene som ble med? Jaja, slikt bare Lise kan få til!

Jeg vil dele med deg oppskriften på pizzadeig som jeg fikk av min mor, men jeg har gjort noen tilpasninger for å få den grov:

Pizzabunn fra mamma

Gir tynn bunn til to brett:

  • 7 dl grovt mel
  • ca. 15 dl hvetemel
  • 50 g gjær (gjerne gul pizzagjær)
  • 1 ts salt
  • 4 ss smør
  • 9 dl vann

Mål opp de tørre ingrediensene. Varm opp vannet til 37 gr. og smuldre i gjæren. Ha væsken i det tørre. Ha i de øvrige ingrediensene. Kna deigen til en jevn deig. La deigen heve i ca. 30 minutter på et lunt sted.

Kjevle ut deigen så godt du kan. Prikk bunnen med en gaffel nokså tett. Forstek bunnen uten fyll i 10 minutter på 200 gr. over- og undervarme. Ta brettet ut og legg på fyllet. Stek pizzaen videre i ytterligere 15-20 minutter til den ser ferdig ut.

Skal jeg søke om førerhund igjen?

Jeg tenker mer og mer på å søke om ny førerhund. Jeg ser hvor vanskelig og krevende det er å skulle forflytte seg ute med hvit stokk. Tre eksempler kan være:

  • Krysse en parkeringsplass med parkerte og kjørende biler
  • Søke opp stolper, dører, innkjørsler osv.
  • Finne dørene på busser og bybaner samt å finne ledig sete

Men før jeg får meg førerhund, må jeg komme meg i bedre form. I morgen den dag begynner jeg så smått med styrketrening. Mitt mål er å få førerhund igjen, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har blitt mer isolert hjemme, kommer meg mindre ut og er mer avhengig av andre når jeg ikke har førerhund.

Men så er det et problem – som ikke burde vært et problem – det at jeg jobber som assistent på Hurdalsenteret. Man skulle tro at et senter drevet av Norges Blindeforbund, som fremelsker førerhunder i reklamer og årskalendere, ønsker førerhunder velkommen på sine sentra. De sier at førerhunder er velkomne, men om det er en kursdeltaker som sier han/hun er allergisk, må førerhunden bli liggende igjen på borommet i opptil 8-9 timer daglig. Hvilket hundeliv er det? Det kan i ytterste konsekvens være ødeleggende for hunden da den kan begynne å finne på unoter av kjedsomhet. Jeg tror nok at dersom jeg skaffer meg førerhund, tar jeg den med meg i undervisningslokalene. Hva skal man med en førerhund som ligger på rommet store deler av dagen? Er det ikke viktig at førerhunden vises frem som et nyttig mobilitetshjelpemiddel for andre kursdeltakere? Hvordan kan Norges Blindeforbund kreve at førerhunder skal få være med over alt, når det ikke er gjeldende på dets egne sentra? Jeg bare undrer meg…

Lagt til mandag 29. april 2013:
Da er ballen begynt å rulle. Jeg har begynt å trene styrke, spesielt i beina. Jeg har fått tak i alle nødvendige skjemaer. Jeg har ringt til øyepoliklinikken på Haukeland og bedt om en erklæring på at jeg er blind. Jeg har bestilt time hos fastlegen min for utfylling av helseattest. Jeg har bedt mm en vurdering fra et annet hold. Når alt er på plass, kan søknad om førerhund sendes.

«Den tredje søsteren» av Terje Bjøranger

Nå har jeg nylig lest ut boken «Den tredje søsteren» av Terje Bjøranger som er så tykk som på 422 sider (eller på 13 timer og 41 minutter). Boken handler om at Nadias to eldre søstre blir brutalt tatt livet av fordi familien har fått mistanke om at de er i ferd med å ødelegge familiens ære siden de har kjærester. Nadia klarer å gjemme seg, men hun blir sterkt preget av å være vitne til blodbadet. Når Nadia overtales av familien til å dra hjem igjen etter et opphold på psykiatrisk avdeling, blir hun tatt med til Pakistan og giftes bort. Politiet i samarbeid med en journalist og krisesenter i Pakistan, klarer å få henne til Norge igjen. Familien blir straffet. Bjøranger har erfaring fra politiarbeid og vet hva han snakker om.

Bokdatabasen har følgende bokomtale: «Nadia skulle vært død. Hennes søstre Samira og Nazma blir brutalt myrdet, men Nadia klarer å gjemme seg. Hvem står bak drapene? Hvorfor ble søstrene drept? Hva skal skje med Nadia? Opprullingen av saken tar oss med til lukkede miljøer i Oslo og bortgjemte landsbyer i Pakistan: Journalisten Mikkel – kollega og venn av Nazma – blir mannen som skal finne løsningen på gåten. En viktig, spennende og medrivende kriminalroman av en debutant som vet hva han skriver om.»

Og her beskrives boken litt mer med at den har et brennaktuelt tema.