Det tar litt tid…

I mai kjøpte jeg meg en iPhone. Jeg har hatt den i tre måneder. Jeg strever med tålmodigheten til å sitte lenge av gangen og prøve på nytt og på nytt. Jeg synes jeg skriver lite effektivt på den og jeg skriver ofte feil. Jeg vil koble telefonen til PC-en for å redigere kontaktregisteret, for jeg skriver så mye feil. Men når iTunes skal tas i bruk, gjøres det på en virtuell maskin. Jeg vil ikke ha iTunes installert på min hoved-PC.

Jeg er en enkel bruker av iPhone. Jeg har nylig tatt i bruk kalenderen og jeg bruker kontaktregisteret og siste brukte. Og selvsagt SMS, men jeg er ikke flink til å skrive SMS. Det tar så voldsomt lang tid. Da går det raskere å logge seg inn på Telenors nettsider og gjøre det derifra.

Ernie – en god venn som er borte

Jeg hadde en to år eldre svært god venn av meg. Ernie kalte han seg. Vi kunne snakke om alt og det ble mellom oss to. Ernie strevde svært med en fordøyelsesproblemer som gjorde at han ofte hadde diaré, smerter i magen og hadde stort behov for søvn. I tillegg slet han med depresjon. Han var medisinert for begge deler og gikk til psykiater, men han følte ikke det hjalp noe særlig. Han gikk 3. året på medisinstudiet og gjorde det svært godt. Han fikk kun A og B i alle fag.

En dag i juni 2009 fortalte han meg at nå sto bilen klar og han ville forgifte seg på CO2. Jeg ble redd for min kjære venn, siden jeg var på ferie mange mil unna, og jeg ringte politiet. Politiet oppsøkte Ernie og jeg mistet hans tillit. Han skrev på MSN at dersom han ble borte fra MSN over tid hadde han tatt livet av seg. Jeg kunne ikke gjøre noe.

En dag i november 2009 var han ikke tilkoblet MSN. Ikke på flere måneder. I mars 2010 fikk jeg vite at Ernie hadde hengt seg i et tre. Han ble 29 år gammel. Jeg savnet ham mye, men mine tanker gikk mest til den nærmeste familien. For de ville alltid en stol stå tom, enten det var til søndagsmiddagen, til jul eller i feriene. Og ikke minst i hverdagen – hver eneste dag ville Ernie mangle. Nå er det gått to-tre år siden Ernie valgte å forlate oss levende. Jeg tenker ofte på ham og jeg savner ham. Jeg kommer alltid til å savne ham. Jeg er skuffet og sint på ham. Hvorfor forlot han meg? Hvorfor skal han få lov til å forlate livet før oss andre? Hva har han gjort for å «fortjene» det? Jeg mener at selvmord er en feig utvei å velge, men det krever utrolig mot å skulle gjennomføre et forsøk. Jeg mener at livet har vi fått og det må vi leve så godt vi kan. Det er ikke oss menneskers oppgave å avslutte det for egen maskin. Og ikke tro nå at jeg er en bedreviter som aldri har følt på at livet er tungt å leve. Jeg har selv forsøkt å avslutte livet, men i dag mener jeg at det var feil gjort av meg. For de rundt Ernie som ikke kjente ham godt nok, som familien hans, var det nok uforståelig at han valgte å ta livet av seg. For de fremstod han som den vellykkede medisinerstudenten som gjorde det godt. Vi har alle våre fasader å ivareta.

Jeg velger å avslutte dette innlegget med diktet «Kjente jeg deg» av Rolf Jakobsen fordi jeg synes det sier mye om denne situasjonen:

Kjente jeg deg

Kjente jeg deg egentlig?
Noe du aldri fikk sagt
eller vi lot ligge.
Halvtenkte tanker.
En skygge som strøk over ansiktet
noe i øynene.
Nei jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen.
Natten har ingen lyd,
bare rare tanker,
ord som stiger opp av søvnen.
Kjente jeg deg?

Larissa – førerhunden som var allergisk

Dette innlegget handler om min tidligere førerhund, Larissa, som kom tilbake til førerhundskolen 11. november 2011.

Nå er det 9 mnd. siden jeg sa takk for godt samarbeid til Larissa, og lederen på Veiviseren tok henne med seg. Jeg har mange ganger savnet henne. Jeg har lurt på hvordan hun har det. Jeg ser henne for meg der hun står i et bur sammen med en annen hund. Jeg kan godt tenke meg at Larissa ikke er den siste til å bjeffe når bjeffingen begynner om morgenen… Jeg håper at hun i blant ble tatt med innomhus. Var jeg kanskje egoistisk når jeg valgte henne bort? Når hun var med meg, visste jeg i hvert fall hvordan hun hadde det og at hun hadde det bra og fikk det hun trengte for å leve godt som hund fysisk og mentalt.

I dag vet jeg at hun har blitt levert ut til en ny bruker bosatt i Nord-Norge. Faglig utvalg eller Veiviseren valgte å la henne fortsette i tjenesten som førerhund uten å ta hensyn til hennes allergi. Jeg vet også at de sluttet å gi henne imunterapi «fordi det ikke er bra for henne». Hun var veldig fin i pelsen når jeg leverte henne fra meg, men det var på råfôr og allergifôr, ukentlig dusj og et halvt år på imunterapi. Larissa klødde intenst, men også det valgte de å overse. Eller var det kanskje bare sammen med meg at hun klødde? Assistenten min kunne jo fortelle at hun måtte stoppe opp mens vi var på tur i skogen, for å klø seg. Jeg kan ikke annet enn å håpe at hun er kommet til en bruker som er oppmerksom på sin hunds helse. Larissa hadde kronisk kløe, fikk ofte våteksem, fikk ofte ørebetennelser og øyekatar. Jeg betviler sterkt av Veiviseren har informert brukeren om at Larissa har fått påvist allergi mot to typer husstøvmidd og to typer lagermidd etter å ha tatt to omganger med blodprøver. Jeg er kanskje litt i overkant opptatt av hennes fysiske ve og vel, men det blir man kanskje etter at jeg på 14 mnd. måtte oppsøke veterinær 16 ganger pga. de problemene jeg nevnte, og ingen av de var ubegrunnet/unødvendige.

Menneskers ondskap

Nå for tiden leser jeg boken «Slavene på Akershus fengsel». Den tar for seg ulike straffemetoder fra 1350-1900. Der står blant annet om en del av straffemetoder som ble brukt. Å sperre noen inne, som er dagens fengsel, var ikke et alternativ, men derimot straffbart å ta fra noen sin frihet.

Advarsel: Dette innlegget kan være sterk lesning.

Når jeg leser denne boken, slår det meg hvor fæle menneskene kan være. Ja, rett og slett onde. Jeg skammer meg på menneskehetens vegne når jeg leser dette:

«De knuste legger og armer på ham med øksehamrer, og så sleit de av ham klærne og ville flå han levende. de kløvde huden på hodet hans, men de kunne ikke gjøre mer, fordi han blødde så. Da tok de skinnsveper og slo ham så lenge at huden var helt av, som om han skulle være flodd. Og så tok de en stokk og dunket ham i ryggen slik at ryggraden ble knekt. Deretter slepte de han til et tre og hengte ham, og hogg senere av ham hodet og dro kroppen bort og gravde den ned i en steinrøys.»

Et annet sted i boken, står det hvor mye bøddelen tjente for sine grusomme gjerninger – og dette var gjeringer som mennesker hadde funnet på:

  • For et hode med sverd at avhugge: 10 riksdaler
  • For et hode med øks at avhugge: 8 riksdaler
  • For en hånd eller fingre avhugge: 4 riksdaler
  • For et hode eller hånd at sette på steile for hver: 2 riksdaler
  • For en at henge: 10 riksdaler
  • For en igjen av galgen at avtage: 4 riksdaler
  • For en hel kropp at legge på steile og hjul: 7 riksdaler
  • For en at slå bein og armer i stykker på og legge på steile: 14 riksdaler
  • For en at partere og legge på steile: 12 riksdaler
  • For hvert knip med gloende tenger: 2 riksdaler
  • For et brennemerke: 4 riksdaler
  • For kagstrykning: 5 riksdaler

«Det er ingen tvil om at du har epilepsi…»

En uke tidligere:
Jeg våknet. Hvor var jeg? Hvorfor hadde jeg smerter i tungen? Hvilken dag var det? Hvor mye var klokken? Hvorfor husket jeg så lite. Jeg fant lydbokspilleren min, BookSense, og kjente på knappene. Designet var godt gjenkjennelig, men den spilleren jeg etter et par års bruk kjente så godt, var som ny for meg. Hvordan slo jeg den på? Hvordan valgte jeg bok? Hvordan bladde jeg i boken? Jeg fant mobiltelefonen min på gulvet. Jeg ble etter hvert sikker på at mens jeg sov hadde jeg fått et epileptisk anfall. Jeg var fysisk sliten i hele kroppen og psykisk sliten og forvirret. Smertene i venstre halvdel av tungen kom nok av at jeg hadde bitt meg selv under anfallet. For ett døgn siden kom jeg hjem etter å ha vært på jobb 12 dager i strekk. De arbeidsperiodene kan være ganske tøffe fysisk og psykisk, selv om jeg bevisst hadde tatt det rolig når jeg kjente at jeg var sliten. I løpet av dagen kom jeg mer og mer til meg selv. Jeg kom på hvordan jeg brukte lydbokspilleren og husket mer tid og sted. Ekkel opplevelse.

På nevrologens kontor:
I dag kl. 9.00 hadde jeg time til en lege på nevrologisk avdeling. Han oppsummerte anfallene mine. «Etter 5 anfall på et drøyt halvt år og etter de observasjonene som er gjort, er det ikke tvil om at du har epilepsi, selv om undersøkelsen med EEG i november var normale». Jeg svelget. Jeg hadde håpet det bare var tilfeldig, men visste vel innerst inne at 5 anfall hovedsakelig når jeg er stresset eller sliten, ikke bare kan være tilfeldig. Han økte Keppra opp til 500 mg x 2 dgl. «I noen tilfeller er det nok med én medisin, men i andre må vi til med en tilleggsmedisin». Han understreket viktigheten av å ta medisinene jevnlig til fast tid for at de skulle ha effekt. Jeg tok MR av hodet i en annen forbindelse høsten 2009, men nevrologen ville jeg skulle ta et nytt bilde om rimelig kort tid. Jeg fikk innkalling. Ny time til høsten.

Oj, det var visst ikke drosjen!

Jeg kan fortelle om noe pinlig som skjedde i går. Jeg sto og ventet på en drosje, og endelig komdrosjen. Jeg gikk bort til bilen, fant panseret og fulgte bilen til håndtaket til passasjersetet fremme .Vinduet ble rullet ned. «Venter du på drosje», noe jeg sa ja til, og da viste det seg at bilen jeg trodde var drosjen ikke var en drosje, men, skulle besøke husverten. Heldigvis at jeg gikk med hvit stokk, som gjør at slike tabber legitimeres.

I går når dette skjedde var det utrolig flaut og pinlig. Hvorfor velger jeg å fortelle om dette på en blogg? Jo, fordi jeg i dag kan le av mine blindetabber. Jeg tar ikke mine feil pga. blindheten så alvorlig. Jeg vet at når jeg selv kan le av mine feil, kan de andre også le med meg. De ler ikke av meg, men de ler med meg – det er en uendelig stor forskjell der. Jeg har hele tiden et valg som blind. Jeg har et valg om å fortvile over alle feil og tabber jeg gjør eller jeg har et valg om å smile og le litt over meg selv og tabbene mine. Jeg gjør det siste. Det tror jeg fører til at livet og hverdagen min blir mye enklere å leve både for meg selv og omgivelsene mine. Når jeg selv ikke tar meg selv så høytidelig og alvorlig, trenger ikke mine omgivelser heller å gjøre det.

Mobbet pga. synshemning

Når jeg gikk over fra barneskolen til ungdomsskolen, måtte jeg bytte skole, til en større skole. Det var fysisk og psykisk mobbing hver dag. Jeg hadde datautstyr i klasserommet og hadde et kamera for å lese det som sto på tavla. Guttene klinte linsen helt til med smør eller leverpostei. De skrev stygge ting på PC-en min. De smalt brødposer rett bak hodet mitt og lo hånlig når jeg skvatt. De sparket stokken ut av hendene på meg og skrattlo når jeg ikke fant den igjen. «Du ser så jævlig ut med de ekle torskeøynene dine!» sa de (det ene øyet mitt var grått av forkalkning fordi det ikke var i bruk på mange år). De kastet snøballer, isklumper og vannballonger på meg. De skjøt strikk på meg. De lo av meg om jeg svarte feil i timene. De lo og kom med hånlige kommentarer fordi jeg ikke gjorde det like bra i kroppsøving, som å hoppe over bukk, ballspill og oppvarmingsleker. Jeg var alltid den som var først ferdig omkledd i kroppsøving. Jeg var luft for de andre jentene. Når de andre jentene dusjet etter kroppsøvingen, låste jeg meg inne på toalettet og gråt og lurte på hvordan det best gikk an å kutte over pulsåra. Om jeg ikke gikk sist på skolebussen, bannet og kjeftet de meg huden full. De stilte seg i veien for meg slik at jeg gikk på de fordi jeg ikke så de, og de bannet, kjeftet og hånlo.

Jeg forsøkte å komme meg unna, for å i det minste slippe ett friminutt med mobbing. Jeg låste meg inn i en bås på jentetoalettet og trakk føttene opp slik at ingen kunne se hvem som var i båsen med å gjenkjenne sko. Jeg satt musende stille om det var en gjeng med jenter der og jeg ville heller komme for sent til timen (og få anmerkning) enn å gå inn sammen med ulvene. Noen friminutt streifet jeg rundt inne i korridorene, men når jeg da møtte en lærer, fikk jeg kjeft og ble jaget ut til ulvene igjen. Inni meg gråt jeg av fortvilelse.

Jeg reagerte med å bli enda mer stille og innesluttet. Jeg sluttet å spise, for om jeg ble tynn hadde mobberne en ting mindre å mobbe meg for. Jeg spiste 10 skjeer med gryn og melk til frokost, kastet nisten og sa at jeg ikke var sulten til middag fordi vi hadde spist på skolekjøkkenet. Min far kommenterte at hoftene mine stakk ut. Da var jeg tynn nok. Jeg begynte å fable om selvmord. Jeg vurderte gang etter gang på om jeg skulle hive meg ned en bratt og lang trappp utendørs. Jeg begynte å svare «vet ikke» på det meste, for da var det ikke like mye hånlatter. Læreren ble bekymret. Hun sa jeg måtte spise. Hun spurte hvorfor jeg var så stille. Hun spurte om jeg kjente noen som ble mobbet, og jeg svarte at ei jente i klassen min ble mobbet fordi hun hadde rødt hår og var litt kraftig. Innerst inne ønsket jeg at noen skulle se, at noen skulle oppdage, at noen skulle forstå, men jeg sa aldri ett ord, ikke til lærere og ikke til foreldre. Jeg trodde at all mobbingen ville bli verre om noen fikk vite.

Det å starte på videregående ble en ny start for meg, men jeg var hardt preget etter tre år med denne daglige mobbingen. Jeg var blitt min egen mobber. Jeg mente fremdeles at verden hadde det bedre uten meg. Jeg gikk og sa «unnskyld, unnskyld, unnskyld» inni meg hele tiden, som når jeg snakket med medelever, brukte av lærerens tid, ikke forsto alt, når noen måtte hjelpe meg. Jeg forventet å høre hånlatter de gangene jeg gikk på folk eller gikk feil, men det skjedde ikke lenger. I 3. klasse begynte jeg å spise litt igjen. Men jeg hadde ingen venninner å snakke med. Jeg hadde ingenting å snakke om. Jeg gikk alene.

I dag vet jeg at på den tiden når jeg ble mobbet daglig, var jeg den svake part, men i dag har jeg klart å heve meg over det. Jeg er ikke lenger bitter. Ungdomsskolen tilhører et tilbakelagt kapittel. Nå vet jeg at det ikke har gått bra med de som mobbet meg mest. De har blitt, og de var det kanskje allerede mens de mobbet meg, den svake og mislykkede part både faglig og sosialt. Det å måtte se ned på en annen person for å fremheve seg selv, er en skitten fremgangsmåte for å forsøke å være tøff og skjule at man innerst inne er svak.

Endelig på The Gathering

I dag er den store dagen. Vi ordnet noe praktisk førstog deretter gikk vi til Vikingskipet for å sjekke inn til The Gathering (TG) 2012. Når vi kom, spilte de «The final countdown»på høytaleranlegget. Mektig. Vi fikk bånd rund håndleddet og ble ønsket velkommen. To timer etter at TG startet, satt vi ferdig oppmontert med PC og harddisk.Jeg har kjøpt inn en3 TB-harddisk til TG. Når jeg kommer hjem, er planen at disken settes inn i den stasjonære PC-en min. Vi sitter ca. 10 plasser inn på rad 75, sør i skipet. Vi fikk en velkomstpakke. En TG-skjorte og reklame. Nå er TG i gang! Gamle TG-slagere»» som «Rosa Helikopter», «Tetris» og «Båten Anna» har blitt spilt over anlegget. Folk begynner å få opp utstyret sitt og støynivået blir høyere. Noen deltakere har med seg kraftige anlegg og spiller det de kan og gjerne litt til for å overdøve naboen. At de orker, sier jeg… Men det er jo dette som gjør TG koselig. Det spilles glad og munter techno og folk er i godt humør. På verdens største dataparty, Dream Hack i Sverige, er det ikke lov å spille musikk. Der sitter alle med headset. For meg høres det kjedelig ut.

Klar for The Gathering 2012

I dag var jeg på Lagunen og kjøpte meg en ganske fin og holdbar (og dyr) mageveske i sort skinn. Nå er jeg klar for The Gathering. Kofferten er så godt som pakket ferdig og datautstyr, som harddisker, nettverkskabler, talltastatur osv. ligger klart. I morgen går toget østover. The Gathering starter ikke før på onsdag kl. 9.00, så vi kommmer i god tid. Jeg trodde jeg hadde mistet bankkortet mitt i dag og ringte banken for å sperre det, og noen timer senere fant jeg kortet i vesken. Blinding… Jeg får innom en fillial på onsdag for å oppheve sperringen av kortet.

Nå har jeg også fått sett hvordan Vikingskipet under The Gathering ser ut. Min kjære tegnet det med sort tusj på svellepapir, og deretter kjørte vi det igjennom varmepressen og de sorte strekene ble taktile/følbare. Litt artig å få en forståelse av hvor ting ligger i forhold til hverandre. Vi sitter litt inn på en rad i stille sone.

Plommer og twist

I natt drømte jeg en snodig drøm. Jeg drømte at jeg var i hagen til foreldrene mine og letet etter plommer. Der var mange plommer. De fleste var rød/lilla, men noen var grønne. Samboeren min sa at de grønne plommene, de jeg likte best, var giftige å spise. Plutselig kom min mor ut og snakket i mobiltelefon med klasseforstanderen jeg hadde på barneskolen. Klasseforstanderen trengte hjelp, for hun visste ikke hvordan dele en twistpose på en hel klasse. Mens jeg tenkte på denne problemstillingen gikk jeg rundt og rundt, og plutselig slo jeg til den åpnede twistposen og innholdet ble spredd utover, ikke bare i hagen, men også skråningen fra plenen. Vi kavet fælt for å få samlet alle twistene.

I denne drømmen så jeg plommene veldig tydelig og jeg så at gresset var grønt. Jeg så at huset var malt i en lys farge, men mer synsinntrykk enn det fikk jeg ikke. Jeg så ikke min mor og ikke samboeren min.

Og jeg har som vanlig moret meg litt med drømmesymboler på Droemmetydning:

  • Plommer: Spiser du plommer kan du få sorg. Ser du et plommetre vil du få din rettmessige arv.
  • Tre: Et tre symboliserer åndelig vekst eller seksuell tilfredsstillelse. Et tre kan også gi ly, skygge eller penger. Lager du noe av tre er dette et hint om at du nå klarer å forme ditt liv slik du ønsker. Et råttent tre kan symbolisere sjalusi. Tallet tre
    symboliserer indre styrke.

Hvordan drømmer blinde?

Blinde har kanskje flere ganger fått spørsmålet «hvordan drømmer du?» eller «drømmer du i farger?». Drømmer er en avspeiling av virkeligheten gjengit som fantasi. For seende er synet den viktigste sansen og i drømmene er det derfor synssansen som dominerer. En seende hører også lyder, kan tenke og snakke, men dette ser jeg for meg at kommer litt i bakhånd – fordi synssansen er så viktig sans for seende.

Når blindfødte drømmer, drømmer de aldri i farger, for de har aldri sett farger. Jeg som var sterkt svaksynt frem til 15-årsalderen, drømmer litt som når jeg var svaksynt og drømmer jeg om nyere hendelser, mangler synsinntrykket. For meg er ikke synssansen den viktigste, men hørsel, bererøing, lukter og spesielt det at man vet hvor man er og hvilken setting man er i. Seende ser hvor de befinner seg, men jeg vet det med hodet.

Dette er ikke noen fasit, men jeg tror det er slik det fungerer for de fleste.

Når det gjelder farger, sies det at seende/svaksynte som har sett farger og siden er blitt blind, vil kunne huske og forestille seg farger i 10 til 15 år etter at de ble blinde. Jeg har nå vært blind i 15 år, og fremdeles kan jeg forestille meg farger for det indre, men jeg er svært bevisst farger og spør ofte om farger. Når jeg er ute og handler med assistenten min, kan hun si at «her er et blått skjørt». Da spør jeg: Er det nattblå, himmelblå, babyblå, veldig lys blå, blå med anelser av grønt osv. og mens jeg spør om dette, ser jeg for meg fargene.

Presidenten av USA på toppen av et legotorn

I natt drømte jeg en kaotisk drøm om presidenten i USA og lego i forskjellige farger. Jeg bygget et stort tårn og på toppen der sto presidenten av USA. Det ble et verdensomfattende jordkjelv og alle legobyggene raste sammen, men ingen personer kom til skade. Jeg gikk og letet etter familien min. Alle rundt meg begynte å bygge et nytt USA og presidenten sto igjen på toppen av et tårn. De sang «Ja, vi elsker» og jeg forsto ikke hvorfor vi sang den norske nasjonalsangen når vi sang til den amerikanske presidenten. Mens vi sang, begynte en alarm å ringe. gjen kom det et verdensomfattende jordskjelv og alt ble lagt i grus. Nå var jeg alene om å bygge hele verden opp igjen, men jeg trengte flere legoklosser. Jeg prøvde fargeindikatoren på legoklossene, og jeg ble frustrert fordi den sa grå på røde legoklosser.

Drommetydning.com fant jeg ordene:

  • «leke»: Barn som leker betyr hell i kjærlighet. Ellers vil det å leke bety god fantasi.
  • «Sang»: Hvis du sang falskt eller glemte teksten har du undervurdert hvor vanskelig en oppgave er. En barnesang symboliserer et gammelt problem. Hvis sangen hørtes fin ut trenger du ikke å bekymre deg.
  • «Tårn»: Bor du i et tårn så har du for liten kontakt med virkeligheten. Et tårn kan også symbolisere livskraft, eller himmelen.
  • «Jordskjelv»: Du kan få problemer på jobben eller psykiske problemer. Klarer du å komme i sikkerhet er problemene midlertidige. Et jordskjelv kan også bety usikkerhet eller at livet ditt ikke er så trygt som du tror.

PS: Jeg tror ikke på drømmetydning, men kan synes det er litt underholdende.

Lavkarbodiett

I begynnelsen av september leste jeg boken ”Frisk med lavkarbo” av Sofie Hexeberg som ga meg inspirasjon på å selv prøve dette jeg har hørt så mye om. På 12 uker var jeg gått ned 10 kg – og det uten å sulte seg eller leve dårlig på noen måte. Hovedprinsippene for lavkarbo-diett, er å unngå ris, pasta, potet og brød i tillegg til sukker. Tanken bak er at stivelsen du finner i ris, pasta, poteter og brød gjøres om til fett i kroppen som ikke kan fordøyes like lett. Proteiner kan man spise mye av, som f.eks. kjøtt og egg, og mange grønnsaker kan man spise. Hovedsakelig kan man si at det som vokser under jorden (som poteter og gulrøtter) bør en holde seg unna mens det som vokser over jorden går fint å spise. I begynnelsen savnet jeg ris og poteter, men nå gjør det meg ingenting å stå over det. Mange kjører en voldsom streng lavkarbo-diett og regner ut hvor mange gram karbohydrater man får i seg pr. dag, men jeg tillater meg f.eks. lefse til tacoen og ikke spiser det fra et gålhodeblad. I boken var det et eksempel på en kvinne som veide 265 kg, og ved hjelp av lavkarbo var hun gått ned mer enn 165 kg. Lavkarbo-diett skal ikke brukes av barn og ungdom, gravide, eldre osv.

Å låne bøker av NLB

NLB står for Norsk Lyd og Blindeskriftsbibliotek. De er den største leverandøren av lydbøker og bøker i punktskrift i Norge til mennesker som har problemer med å lese trykt tekst, enten det skyldes dårlig syn, dysleksi eller andre forhold. Man kan også få låne bøker fra f.eks. Tal- och Punktskriftbiblioteket (TPB) i Sverige og andre land. Bøkene som leses inn er av høy kvalitet og ofte innlest av skuespillere. Det er gratis å låne bøker av NLB. NLB er organisert under kunskapsdepartementet.

Litt historie

  • I 1910 ble det første biblioteket for synshemmede opprettet av Vestlandske Blindeforbund (VB).
  • I 1913 ble det opprettet et bibliotek for synshemmede av Østenfjelske Blindeforbund.
  • I 1916 ble biblioteket for synshemmede opprettet i Nordenfjelske Blindeforbund.
  • I 1989 ble NLB opprettet og ble overført fra Norges Blindeforbund og ble et statlig ansvar

I begynnelsen ble det produsert bøker i punktskrift og i 1955 begynte bøker å bli innlest først på store spolebånd og senere på kassett. I 2003 begynte NLB å produsere lydbøker på CD i DAISY-format.

(Kilde: www.nlb.no

Låneinfo
For å bli medlem i NLB må man enten:

  1. Få synshemmingen (eller andre forhold) dokumentert av fagperson
  2. Være medlem av Norges Blindeforbund

Synshemmede har både låne- og produksjonsrett mens andre forhold har lånerett. Dette vil i praksis si at som synshemmet student, har du mulighet til å få boken produsert. Dersom du er låner som har dysleksi, har du kun rett til å låne bøker som allerede er produsert. Institusjoner har lånerett.

Bestilling av bøker
De siste årene har det kommet flere alternative måter å bestille bøker på.

  • Telefon: 22 06 88 10
  • Pr. e-post: utlaan@nlb.no
  • Bestille CD hjem fra www.nlb.no
  • Streame lydbøker rett til din datamaskin på www.nlb.no
  • Laste ned hele lydbøker direkte til din datamaskin på www.nlb.no for å lese de på en DAISY-spiller med minnekort

(Lydbøker som lastes ned, produseres med et vannmerke som identifiserer deg som låner hos NLB.)

Dersom du bestiller bøker i punktskrift, vil du få disse tilsendt som hefter hjem i posten.